I to artikler har vi sett på hva den hellige Ignatios, biskop av Antiokia, skriver om bispeembetet til kirken i Efesos. I denne artikkelen skal vi på hva han skriver om det samme tema i sitt brev til Magnesierne. I dette brevet henvender Ignatios seg til menigheten i Magnesia ved Meander "og ønsker den alt godt i Gud Fader og i Jesus Kristus." Denne menigheten har sin egen biskop ved navn Demas. Om ham heter det: "Demas, deres biskop som er verdig for Gud." Ignatios oppgir også navn på menighetens øvrige lederskap. Dette lederskapet består av: "Bassos og Apollonios" som omtales slik: "verdige presbytere" og diakonen Sotion, som Ignatios kaller "min medtjener". Det er veldig interessant å merke seg at denne diakonen gleder Ignatios seg over fordi "han er undergitt biskopen liksom Guds nåde og presbyteriet likesom Jesu Kristi lov." Vi ser her tydelig at det finnes et hierarki i den første menighet, og vi ser at Ignatios berømmer at denne diakonen er underordnet biskopen for denne forsamlingen. Nødvendigheten av dette utdyper han også i sitt brev. Ignatios skriver:
"Det sømmer seg altså å ikke bare kalles kristne, men også å være det. Vel finnes det også slike som kaller biskopen ved navn, men de foretar seg alt mulig uten hans vilje. Slike mennesker synes meg ikke å ha god samvittighet, ettersom de ikke kommer sammen regelmessig slik det er foreskrevet."
I brevet til menigheten i Magnesia ser vi klarere enn i brevet til menigheten i Efesos hierarkiet innen kirken. Her heter det:
"Legg vinn på å utføre alle ting i samstemmighet med Gud, idet biskopen har forsetet i Guds sted, presbyterne inntar apostelrådets plass og diakonene - som for meg er overmåte kjære - er betrodd Jesu Kristi tjeneste... Det må ikke finnes noe iblant dere som vil kunne splitte dere. Dere skal langt mer danne en enhet med biskopen og med dem som er forstandere og slik være et forbilde og formidle uforgjengelig lære.... Likesom Herren ikke gjorde noe uten Faderens vilje fordi han er ett med ham, hverken ved seg selv eller gjennom apostlene, så må heller ikke dere foreta dere noe uten biskopens og presbyternes vilje. Forsøk heller ikke å gi det som skjer privat, skinn av fornuft. Nei, la det skje i forsamlingen: Èn bønn, ett bønnerop, ett sinn, ett håp i kjærlighet..."
At underordning under biskopen var viktig, og at man holdt fast ved Herrens og apostlenes forskrifter, ser vi av dette som Ignatios skriver her:
"Legg da vinn på å være fast forankret i Herrens og apostlenes forskrifter slik at dere kan lykkes i alt dere gjør, både i kjøtt og ånd, i tro og kjærlighet, ved Sønnen og Faderen og Ånden, fra begynnelsen til enden, sammen med deres høyverdige biskop og deres presbyterium, som er en verdig sammenflettet krans, og de som etter Guds vilje er diakoner. Vær biskopen og hverandre undergitt, liksom Jesu Kristus som menneske var undergitt Faderen, og apostlene var undergitt Kristus, Faderen og Ånden for at de skulle være en enhet i kjøtt og ånd."
16 kommentarer:
"....idet biskopen har forsetet i Guds sted..............."
"....så må heller ikke dere foreta dere noe uten biskopens og presbyternes vilje."
Viser også til min kommentar under "Bispeembetet i den tidlige kirken. del 2".
Hva har vi her da? Hvor er rommet til den frie vilje, hvor er rommet til enkeltmedlemmers engasjement? Uten frihet ingen kirkevekst! (Frihet innenfor "Frihet i Kristus") Jeg øyner likhetstrekk med romerkirkens regime over de "stakkars" undertrykte menighetsmedlemmer som ikke hadde lov til å lese i Guds ord en gang.
Hilsen en fortsatt frustrert Saksumsdøl:)
Thomas.
Kjære Thomas. Jeg skal forsøke å besvare dine spørsmål, og velger for enkelhets skyld å svare på begge innleggene dine i dette svaret her.
Først til det du skriver om at sitatene fra kirkefedrene kan virke "døde". Til det har jeg å si at jeg har forsøkt å samle de sitatene som gjelder bispeembetet fra de ulike brevene, som Ignatios skrev. Jeg yter ham derfor ikke full rettferdighet, fordi sitatene er jo tatt ut av en bestemt sammenheng. Det ville nok utvilsomt ha vært en fordel å lese brevene først i sin helhet, for å danne seg et samlet inntrykk av dem. De finnes både på nettet i engelsk oversettelse, eller man kan lese dem i boken "De apostoliske fedre", som er utgitt på Luther forlag. ISBN 82-531-7404-7. Dernest er det å bemerke at de ulike kirkefedrene har sin egen stil og egenart.
Jeg vet ikke helt hva du legger i begrepet "frihet". Det nytestamentlige frihetsbegrepet innebærer først og fremst en frihet fra å være syndens trell, jfr Joh 8,34-36;Gal 5,16;Rom 6,12. Den bibelske friheten er en frihet fra syndens dominerende makt, jfr Rom 8,1-4. Det å bli frigjort i Kristus innebærer også en frihet fra døden, jfr Joh 11,25 og Hebr 2,14-15 og denne friheten innebærer også en frihet fra lovens forbannelse, jfr Gal 3,13-14.
Men den kristne frihet er ikke det samme som lovløshet, jfr 1.Kor 9,21 og Gal 6,2. Selv om en kristen er løst fra loven som frelsesvei, og på denne måten ikke lenger er under loven, så er han ikke dermed ferdig med loven, slik den er forklart og utformet i Jesu lære og liv, f.eks slik den er utformet i Bergprekenen.
Dernest er vi ikke fri fra de ordninger som Gud har gitt til sin menighet. Gud har satt enkelte embeter og tjenester i menigheten, og har også gitt oss forskrifter for hvordan vi forholder oss til disse. Den nytestamentlige menighet er ikke noe demokrati, og heller ikke noe sted hvor alle gjør som det passer dem, men er styrt av de embeter og tjenester som Gud har gitt til den. Bibelen snakker om underordning, både mht menighetens ledelse og i ekteskapet, som jo er et bilde på menigheten. Bare for å gi et eksempel fra Ef 5,23-24: "For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn."
Jeg tror det rette engasjementet skriver seg fra å følge de forordninger Guds ord gir, for der ligger velsignelsen. Det er når vi er tro mot det Gud sier, at velsignelsen kommer over oss, og kan flyte ut fra oss.
Håper dette ble litt klarere, men kom gjerne med flere innspill. Dette er viktig! Gud velsigne deg.
Et lite tillegg:
Nå er det ikke bare de historiske kirkesamfunnene som har biskopembetet. Mine venner blant de konservative mennonittene har det også. Det er kanskje lett for oss å tenke på en biskop og pomp og prakt, men det behøver altså ikke nødvendigvis å være tilfelle.
Det du skriver her virker bl.a. som tatt ut av John Beveres bok "Under beskyttelsen" Logos Forlag 2002. Det er de prinsipper som undervises/undervistes i trosbevegelsen. Nå prøver vel de fleste å si at det er misforstått, det har vi aldri undervist. Beskyttelsen etc. ligger i underordnde seg pastorene, apostlene - eller kall dem biskopene. Det var dette som ble undervist i Levende Ord og som pastor Rønhovde nå tok sterk avstand fra i Vårt Land for et par dager siden. Men dette undervises fortsatt i mange karismatiske menigheter.
Metodisitene f.eks. har også biskoper men deres lære rundt dette er helt forskjellige fra f.eks. John Bevere eller for den saks skyld gjerne Benny Hinn.
Jeg kjenner dette godt fra 70-tallet da jeg underordnet meg med en biskop - John Noble. Han tar nå - så langt jeg vet - sterkt avstand fra det innholdet og den form dette fikk. Jeg gleder meg å treffe John igjen.
Sammenligningen mellom det som har skjedd i Levende Ord i Bergen, med hva Ignatios av Antiokia skriver i sine brev, synes jeg blir litt søkt, Tore. Ignatios av Antiokia hører med blant de såkalte Apostoliske fedre. Hans brev er sammen med andre kirkefedre samlet i en bok du selv, for kort tid siden, karakteriserte som både interessant og gav deg mye.
Den tidlige kirkes organisering, som det finnes gode eksempler på både i Den Hellige Skrift og i kirkens tidlige tradisjon, er vesensforskjellig med enkelte av disse pinsekarismatiske menigheters persondyrkelse og individualisme.
Bjørn Olav:
Hva anser du som den store forskjellen mellom trosbevegelsens syn på lederskap, og den tidlige kirkens?
Roger
Jeg kjenner kun forholdene i Levende Ord/Bergen gjennom media. Det jeg har lest meg til er urovekkende, og jeg har stor forståelse for at mange har opplevd dette vanskelig.
Mitt inntrykk er at en del av de pinsekarismatiske menighetene, er bygget som imperier rundt en sterk person. Dette er ganske annerledes fra hvordan den tidlige kirken var ordnet, hvor de som ble innsatt i de ulike embetene tjente Kirken.
La oss håpe du har rett. Forståelsen i en del pinsekarismatiske kretser fokuserer bl.a. på: "Rør ikke Herrens salvede". Det betyr at den Herren har gitt et embede, pastor, biskop, profet etc... må en ikke "pirke borti" - kritisere e.l. Hvis en gjør det risikerer en Gud tar sin velsignelse og beskyttelse bort. Etter min mening har den læren vært til stor vanære for Kristus og mange oppriktige Guds barn har gått gjennom mye lidelse pga av dette - og jeg finner ikke noe som en gang minner om dette i de apostoliske skrifter. Ledere bruker det som et kontrollmiddel over sine menigheter - sammen med forkynnelsen av tienden og diverse andre ting som skygger for evangeliet og evangeliets frihet.
De bygger imperier rundt sin egen tjeneste som du etter min mening rettelig hevder.
Men jeg merker det er ikke uten frykt jeg skriver eller snakker om dette.... Det sitter dybt i meg at jeg ved å "pirke borti" Herrens salvede kan bringe ulykke over meg selv. Jeg har i 30 år hørt at jeg var under forbannelse pga av min holdning til lederne Gud hadde satt i menigheten ---- det forsvinner ikke så lett.
Tore Lende skriver:
"Men jeg merker det er ikke uten frykt jeg skriver eller snakker om dette.... Det sitter dybt i meg at jeg ved å "pirke borti" Herrens salvede kan bringe ulykke over meg selv. Jeg har i 30 år hørt at jeg var under forbannelse pga av min holdning til lederne Gud hadde satt i menigheten ---- det forsvinner ikke så lett."
Dette tar en ikke lett på. Men det er trøst: Det er for sent! Du er a l l e r e d e velsignet! Bileam kunne ikke forbanne Israel, for Gud hadde velsignet dem. Det er vi også, "Lovet være Gud,
vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i Kristus har velsignet oss
med all Åndens velsignelse
i himmelen." (Ef.1.3)
Forbannelse virker ikke lenger.
Gud velsigne deg, du er i mine bønner fremdeles.
oddelv
Tore skriver: "jeg finner ikke noe som en gang minner om dette i de apostoliske skrifter."
Jeg er helt enig med deg i at det er stor forskjell på noen av lederskikkelsene i dagens pinsekarismatiske menigheter, og de ledere vi finner beskrevet i de apostoliske skrifter. Kriteriene for de som innehar tjenester og embeter i den tidlige kirke, er tydelig nedfelt i disse skriftene og noen av dagens profilerte ledere er tydelig på kollisjonskurs med disse.
Apostelen Peter viser oss hvilket lederideal som er det apostoliske og dermed det bibelske:
"De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." (1.Pet 5,1-4)
Dessverre er det nok de som er leder i Guds menighet for vinnings skyld.Og det er de som hersker over menigheten.
Men dette er ikke det bibelske mønsteret. Det bibelske mønsteret er å legge ned sitt liv for menigheten, og være en tjener.
Lever man rett i den tjeneste og det embete man er innsatt i, burde det ikke være vanskelig å leve etter ordene i Hebr 13,17: "Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere."
Når en leder vet at han skal avlegge regnskap for Gud for det lederskap han utøver, vil tjenesten utføres i ærefrykt for Gud.
Takk for svar Bjørn Olav!
Vedr. sitat fra kirkefedrene som virker "døde". Du unnskylder det med at man mangler helheten. Kan ikke helt nekte for den begrunnelsen, men jeg tror det er vanskelig å finne tilsvarende "døde" vers fra f.eks. Paulus eller andre brev i NT. (Eller er det fordi jeg har lest disse i helhet??).
Du lurer på hva jeg mener med "frihet". Frihet i dette tilfelle (eller mangel på sådan) er ut fra sitatet "....så må heller ikke dere foreta dere noe uten biskopens...vilje"
Jeg bemerket i min kommentar at kristne skal ha frihet innenfor "Frihet i Kristus".
Det er ok å underordne seg hverandre, men hva gjør man når en prest, biskop eller annet kommer med avvikende meninger fra Bibelens? Man underordner seg vel ikke slike, er det Guds vilje? Tror ikke det. Ville du Bjørn Olav ha underordnet deg biskop Fiske hvis du hadde vært en prest i Hamar Bispedømme? Det er grunnen til at jeg skrev at en leders forkynnelse i innhold og væremåte bør være tilstrekkelig for at kristne vil "underordne" seg vedkommende.
Sitat fra Hebr. 13,17 er bra. Men hva når en leder "skjærer ut". Er han fortsatt "leder" da?
Men hva synes du Bjørn Olav om de "løsrevne" sitatene som jeg tok med i min kommentar:
"....Det er da innlysende at en må se opp til biskopen som til Herren selv."
"....idet biskopen har forsetet i Guds sted..."
"....så må heller ikke dere foreta dere noe uten biskopens ...vilje"
Jeg synes den første er verst og nr. 3 er ok hvis "Bispen" er ok!!:)
Nr. 3 er også litt historisk og situasjonsmessig betinget. Men den er tvilsom å generalisere med, da har vi pavedømme, og paven er Guds stedfortreder på jorden ifølge katolikkene! Det er ikke bra å ha andre guder enn Gud selv!
Hilsen
Thomas i S.
Thomas
De skriftene som utgjør vår kanon står selvsagt i en særstilling. Apostelen Paulus sier det slik i 2.Tim 3,16: "Hele Skriften er innåndet av Gud" Det er jo blant annet av denne grunn at Den Hellige Skrift er så annerledes enn alt annet som er skrevet. "For Guds ord er levende og virksomhet og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12) Så det er klart at det du leser i NT har mer liv i seg og over seg, enn noe annet vi kan lese. Kirkefedrenes skrifter er å betrakte som interessante skrifter som er med på å bekrefte tradisjonen og historien og ordningene til den tidlige kirken.
Den tidlige kirkens historie viser at det var kamp om apostlenes tro og overlevering. Slik ble det kirkemøter av. Og kirketukt. Vranglære og vranglærere ble avvist. Bispeembetet og de andre embetene skulle være en garanti for at kirken skulle beholde den sanne troen. Vi ser dette blant annet i Apgj 20,17flg hvor de eldste av apostelen Paulus får som oppgave å vokte Guds menighet, nettopp imot vranglære.
Jeg kunne aldri ha underordnet meg en vranglærende biskop. En biskop må lære og leve i pakt med Guds ord og kirkens bekjennelse. Vi ser nok av eksempler på kirkens menn som ikke gjør det, men så bryter de da også med Guds ord og bekjennelsen. Når man kommer til slike tilfeller, må man lyde Gud mer enn mennesker. Et av problemene er at hele kirkesamfunn og enkeltmenigheter lærer i strid med Guds ord og bekjennelsen. En slik kirke eller et slikt kirkesamfunn kan jeg ikke være en del av.
Pavedømmet strider både mot Guds ord og den udelte kirkes lære. Pavedømmet er noe Romerkirken har innført.
Jeg har oversett dine tre spørsmål i mitt svar, Thomas:
"....Det er da innlysende at en må se opp til biskopen som til Herren selv."
"....idet biskopen har forsetet i Guds sted..."
"....så må heller ikke dere foreta dere noe uten biskopens ...vilje"
1 og 2. Jeg tror ikke vi kan tolke dette dithen at biskopen er å ligne den Herre Jesus selv. Nei, men biskopen er innsatt av Herren til en tjeneste, og vi skal ære de som har slike tjenester. Mend et er stor forskjell på å lovprise Herren Jesus, og gi ære til og snakke vel om de som Han har kalt og utrustet til tjeneste. Dette betyr likevel ikke at biskopen er noen mellommann mellom Gud og mennesker. Det finnes bare en mellommann, og det er Jesus selv.
3.Kirken, slik jeg ser det, skal ikke styres av et demokrati. Det er ikke slik at alle kan gjøre som de vil, og slik det måtte passe dem. Kirken lever med i tiden, men den representerer noe tidløst og uforanderlig. Slik er det også med dens lære. Den er den samme fra begynnelsen av, og vil forbli slik til Jesus kommer igjen. Biskopen skal garantere for denne kontinuiteten, og verne om læren. Det er i forbindelse med disse spørsmålene en skal lyde sin biskop.
Thomas spør: "Hva gjør man når en prest, biskop eller annet kommer med avvikende meninger fra Bibelens? Man underordner seg vel ikke slike, er det Guds vilje?"
Nei, det er jo ikke meningen at man skal gjøre. Jeg kan jo her skyte inn hva det lutherske skriftet Augustana (1530) sier (Artikkel XXVIII) i den forbindelse, "Om kirkemakten":
"Det tilkommer biskopene ... å tilgi synder og forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å stenge de ugudelige, som er kjent for sin gudløshet, ute fra det kirkelige samfunn, ikke med menneskelig makt, men med Ordet. Her er det nødvendig og etter guddommelig rett at menighetene bør vise dem lydighet, etter ordet (Luk 10,16): 'Den som hører dere, hører meg.'
Men når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem (Her følger flere skriftsteder) ... Og Augustin sier mot Petilians brev: 'Man bør heller ikke gi de katolske biskoper medhold dersom de tar afeil noen steder eller mener noe som strider mot Guds kanoniske skrifter.' ... Biskopene har ikke makt til å fastsette noe som er i strid med evangeliet."
Til det siste kan man kanskje også tilføye: Biskopene har heller ikke makt til å tillate noe som Bibelen forbyr. Så får jo enhver tenke sitt om utviklingen i de kirker som kaller seg lutherske.
Så er vi da noenlunde enige Bjørn Olav. Og det er jo ikke noe nytt! Men jeg synes disse sitatene er unødvendig lett å ta feil av. Håper Ignatius mente rett, og at han ikke skrev for å forsvare biskopen/presbyterne men for å lede menigheten til en samlende sann enighet.
Situasjonen den gang og i dag er som dag og natt. Den gang hadde de kun de hebraiske skrifter (GT) og knapt nok det. De kristne fikk overlevert evangeliet muntlig, så her var det ekstremt viktig hva som ble forkynt! De kristne hadde ikke noe nytestamente å lese i for eventuelt å korrigere en skjev eller feil framstilling.
Menigheten skal selvsagt ikke være noe demokrati. Det er viktig. Man kan få mange utslag av menigheter som skal være demokratiske. Det går fort ut over læren. Bare se på statskirken. Menigheten skal være under Kristus.
Hilsen
Thomas i S.
Jeg tror du er inne på noe vesentlig, Thomas når du beskriver situasjonen for den første menighet. Den hadde ikke vår kanon. Den var dermed spesielt avhengig av et lederskap som kunne ta vare på overleveringen av den apostoliske tro, og sørge for at ikke vranglære snek seg inn. Der spilte biskopene en meget viktig rolle.
Legg inn en kommentar