"For meg er bønn det samme som å erkjenne verden slik den er, ikke bare en gjenspeiling av mitt indre, av mine følelser og opplevelser," skriver den svenske forfatteren Ylva Eggehorn. Jeg har lest en tekst av henne til morgenen i dag, og vil gjerne dele den med deg. Ylva Eggehorn siterer et dikt av Anna Greta Wide som heter bønnhørelsen:
Bønnhørelsen
den første, enkle:
ekkoet opphører.
Dette er mye.
Dette er mer enn nok.
Et svar på tiltale. Et signal som vekker lysten til dialog. Som da jeg var tenåring og lå i sengen om nettene. Jeg klarte ikke å sette ord på hva det var, men langsomt og motvillig begynte jeg en indre dialoig med "det" - hva det nå enn var for noe. Jeg visste ikke at jeg faktisk ba, før lenge etter. Men jeg kan godt begynne et annet sted: ved min indre lengesel etter at dette skulle være virkelig, i det minste en virksom illusjon. Et eksperiment uten forbehold. Kanskje fordi bønnen er et uttrykk for det å være menneske. For det å ville forholde seg til en helhet, til livets helhet. "Jeg ser ikke skogen for bare trær." Bønn er det første steget på vei mot skogen. Uten å måtte tro først.
Jeg tror, som Augustin, at Gud er å finne i min dypeste lengsel. Anders Frostenson har skrevet en salme som handler om dette:
Vi hadde ikke lengtet etter lyset,
hvis lyset ikke alt iblant oss brant.
Ei gjester blott vi er, men barn av huset,
og lenge har vi eid hva just vi fant.
Selv om jeg verken vet det eller vil det skal være slik, så tror jeg at den som gjemmer bønnen sin i et låst rom, som ikke lar den flyte fritt blant andre oppleveler og gjennomstrømme hele virkeligheten, den taper noe som både koster mer og gir mer enn man noensinne kan be om. Dessuten påvirker bønn forholdet til andre mennesker. Forbønn er en effektiv måte å la være å blande seg inn i andres liv på. Forbønn er den eneste handling som stiller egoet helt utenfor, har forfatteren Helge Jedenberg sagt. Mens Simone Weill sier: 'Det å erkjenne andre menneskers virkelighet - det er kjærlighet.' Ikke hva jeg føler og opplever, men hva den andre faktisk trenger. Paulus sier at vi har direkte kontakt med Gud når vi ber - gjennom Den Hellige Ånd. Ofte vet vi ikke selv hvordan vi skal be, men hvis vi klarer å være stille og lytte, kan Guds kreative sukk nå oss og bønnen formes for det mennesket det gjelder, ja, også for meg selv! Når jeg er alene, ber jeg bevisst eller ubevisst hele tiden. Når jeg setter bilnøkkelen i tenningen og kjører av gårde, hender det jeg tar meg i det og tenker: Jasså, nå ber jeg igjen. Jeg tror hele eksistensen er en bønn. I grunnteksten til Salmenes bok, heter det på hebraisk: Jeg er en bønn. Å være menneske betyr å være i dialog med helheten. Hårene på mine armer og varmen i halsgropen er en bønn. Alt annet kommer i tillegg og er i beste fall noe som understreker og tydeliggjør dette.
Bønnhørelsen
den første, enkle:
ekkoet opphører.
Dette er mye.
Dette er mer enn nok.
Et svar på tiltale. Et signal som vekker lysten til dialog. Som da jeg var tenåring og lå i sengen om nettene. Jeg klarte ikke å sette ord på hva det var, men langsomt og motvillig begynte jeg en indre dialoig med "det" - hva det nå enn var for noe. Jeg visste ikke at jeg faktisk ba, før lenge etter. Men jeg kan godt begynne et annet sted: ved min indre lengesel etter at dette skulle være virkelig, i det minste en virksom illusjon. Et eksperiment uten forbehold. Kanskje fordi bønnen er et uttrykk for det å være menneske. For det å ville forholde seg til en helhet, til livets helhet. "Jeg ser ikke skogen for bare trær." Bønn er det første steget på vei mot skogen. Uten å måtte tro først.
Jeg tror, som Augustin, at Gud er å finne i min dypeste lengsel. Anders Frostenson har skrevet en salme som handler om dette:
Vi hadde ikke lengtet etter lyset,
hvis lyset ikke alt iblant oss brant.
Ei gjester blott vi er, men barn av huset,
og lenge har vi eid hva just vi fant.
Selv om jeg verken vet det eller vil det skal være slik, så tror jeg at den som gjemmer bønnen sin i et låst rom, som ikke lar den flyte fritt blant andre oppleveler og gjennomstrømme hele virkeligheten, den taper noe som både koster mer og gir mer enn man noensinne kan be om. Dessuten påvirker bønn forholdet til andre mennesker. Forbønn er en effektiv måte å la være å blande seg inn i andres liv på. Forbønn er den eneste handling som stiller egoet helt utenfor, har forfatteren Helge Jedenberg sagt. Mens Simone Weill sier: 'Det å erkjenne andre menneskers virkelighet - det er kjærlighet.' Ikke hva jeg føler og opplever, men hva den andre faktisk trenger. Paulus sier at vi har direkte kontakt med Gud når vi ber - gjennom Den Hellige Ånd. Ofte vet vi ikke selv hvordan vi skal be, men hvis vi klarer å være stille og lytte, kan Guds kreative sukk nå oss og bønnen formes for det mennesket det gjelder, ja, også for meg selv! Når jeg er alene, ber jeg bevisst eller ubevisst hele tiden. Når jeg setter bilnøkkelen i tenningen og kjører av gårde, hender det jeg tar meg i det og tenker: Jasså, nå ber jeg igjen. Jeg tror hele eksistensen er en bønn. I grunnteksten til Salmenes bok, heter det på hebraisk: Jeg er en bønn. Å være menneske betyr å være i dialog med helheten. Hårene på mine armer og varmen i halsgropen er en bønn. Alt annet kommer i tillegg og er i beste fall noe som understreker og tydeliggjør dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar