I forrige artikkel så vi nærmere på begrepet "gudsfrykt" i Den gamle pakt. I den nye pakt er hele begrepet bestemt av en ærefrykt som er preget av to ting: en skjelvende beven for og en ydmyk kjærlighet til Herren. Begge deler har sin bakgrunn i både Guds brennende vrede mot synden og av Hans kjærlighet til syndere på grunn av Jesu Kristi verk på Golgata kors. Begrepet gudsfrykt forsvinner altså ikke i den nye pakt. Den skal være der, men det er en stor forskjell, og det er korset. Mennesket under Loven er i sitt forhold til Gud preget av en trellefrykt for Guds vrede og dom. Men tilgivelse for syndene, som gis av bare nåde i Jesus, skjenker oss en annen form for gudsfrykt, nemlig barnekårets gudsfrykt.
"Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd som barna har, den som gjør at vi roper Abba Far!" (Rom 8,15)
Gud har forsonet seg med oss i Kristus, og det gir Barnekårets ånd som gjør at vi kan tiltale Gud som vår Pappa. "For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død." (Rom 5,10) "Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg." (Kol 1,22)
Men vårt nye testamente lærer oss også at en kristen vil hele livet ha en skjelvende beven for Gud. Gud er jo Gud, hellig og allmektig. Derfor står det å lese i Fil 2,12: "Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær der enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres egen frelse, skjelvende av ærefrykt."
Tanken på Guds kommende dom, skaper også denne ærefrykt for Gud. "For vi må alle fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, både det gode og det onde. Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker." (2.Kor 5,10-11) Apostelen Peter er inne på det samme: "Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede." (1.Pet 1,17) Og det samme finner vi hos Hebreerbrevets forfatter: "Vi kjenner jo ham som har sagt: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud." (Hebr 10,30-31) "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29)
Vi ser konsekvensene av manglende gudsfrykt i historien om Ananias og Saffira i Apgj 5,1-11, om disse to som lyver for Den Hellige Ånd, og dør. Etter at de begge er begravet, står det: "Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt." (v.11)
Ærefrykt for Gud var kjennetegnet på den første menighet: "Kirken hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den Hellige Ånd." (Apgj 9,31)
Jeg tror dette siste verset er forklaringen på hvorfor vi ikke opplever så mye vekst i våre menigheter. De mangler ærefrykt for den hellige Gud. Enkelte møter er preget av en uærbødighet som gjør at man spotter Guds hellige Ånd.
26 kommentarer:
Nåden alene frelser. Ikke våre gjerninger. Men et liv i ulydighet og motstand mot Guds vilje, kan gjøre at vi mister nåden. Denne dobbelte tanken, om nåden som ufortjent og noe vi samtidig kan miste, er ikke alltid lett å holde fast ved. Men jeg er enig i at vår kristengenerasjon trenger å studere nærmere gudsfrykten. Luther begynte jo sine forklaringer til budene med "Vi skal frykte og elske Gud så ..".
Den siste uken har jeg holdt på med en språklig oppfrisking av en gammel oversettelse av noen taler av Basilios den store av Cæcarea. En av talene har som overskrift "Gi akt på deg selv". Talen tar utgangspunkt i 5 Mos 15,9 der det i Bibelselskapets oversettelse lyder: "Vokt deg så det ikke stiger en ond tanke opp i ditt sinn." Basilios går igjennom ulike områder av livet, og gjennomgangstonen er at vi må passe på oss selv så vi bevarer frelsen og det evige liv. Jeg tenker videre på 1 Tim 4,16 som også sier: "Gi akt på deg selv." Bibelen oppfordrer oss til å prøve oss selv så vi ikke mister Guds store nåde.
I en tidligere samtale blir Bjørn Olav Hansen veldig indignert over at jeg påpeker hvor lite godt han har å si om "mainstream" kristne, altså denne majoriteten han ellers støtter seg til for å vise at han har rett og sånn. Hansen skriver:
"...jeg har mye godt å si om det du kaller "mainsteam" kristne. Det vet de som leser denne bloggen, og det jeg skriver i blader og tidsskrifter."
Nå, deriomot, når samtalen handler om noe annet, skriver Hansen:
"Jeg tror dette siste verset er forklaringen på hvorfor vi ikke opplever så mye vekst i våre menigheter. De mangler ærefrykt for den hellige Gud. Enkelte møter er preget av en uærbødighet som gjør at man spotter Guds hellige Ånd."
Altså, "mainstream"-kristendommen ("våre menigheter", uten nærmere presisering) som Hansen hevder han taler godt om i det ene øyeblikket, MANGLER ÆREFRYKT FOR DEN HELLIGE ÅND i det neste. Intet mindre. Dette kan heller ikke være et marginalt fenomen, all den tid det forklarer mangelen på framgang. Og den er som kjent nokså gjennomgående.
Jeg tror i grunnen dette taler for seg selv.
(Før du vurderer å stryke dette, Hansen, ber jeg deg sammenlikne graden av "personangrep" med de anonyme kanonadene mot meg som du lar bli stående.)
Så er overvåkeren Kvistum på plass! Midt i arbeidstiden tar han seg tid til å finkjemme det Hansen har skrevet, selv om Hansen er marginal og helt på ytterste sidelinje, for å finne noe han kan angripe. Det ser ikke ut som om Kvistum har noen som helst skrupler med å bruke tiden på jobben sin, til noe annet enn han er ansatt for. Snakk om arbeidsetikk, fra en mann som er så opptatt av hvor høyverdige hans etikk er!
Merkelig hvor interessert Kvistum er i Hansen. Hansen er nok ikke så marginal likevel. Og der ligger nok noe av problemet for Kvistum. For hadde Hansen vært så marginal, da hadde ikke Kvistum brukt så mye av arbeidstiden for å bekjempe ham.
Og igjen er Kvistum lei seg for at noen har tillatt seg å si noe om ham. Stakkars Kvistum. Han som selv bruker de verste benevnelser som finnes for å få satt Hansen i bås. Men det er vel slik det skal være det.
Ang. MANGEL PÅ FRAMGANG
Hadde bare lyst til å oppmuntre brødrene med en liten melding fra det konservative Sørlandske Bibelbelte. Hos oss har antall møtebesøkende økte fra 20-30 for ca 8 år siden, til nærmere 100 i dag. Vi opplever en fin vekst som har gått jevnt gjennom flere år. Sist søndag gledet vi oss over at flertallet i menigheten nå er unge familier. Søndagsskolen har nå mellom 30 og 40 barn - og foreldrene er på Gudstjenesten samtidig.
Dette skjer i en av Misjonsforbundets mest konservative menigheter. Hvor pastoren også har fått hedersbetegnelsen "kristen-fundamentalist." Vi takker Gud for femgangen, og er samtidig enig i at vi bør fokuser på gudsfrykt og ærefrykt for Guds Ånd og Guds ord.
jan petter, du er pubertal. Jeg ler av godt av deg.
Gudsfrykt, sa du? Hvordan kan du, BJørn Olav, som altså elsker Jesus og frykter Gud, la Jan Petter insinuere igjen og igjen om at Kvistum misbruker arbeidstiden. Du vet jo selv hvilken jobb Ivar har, og at han har en fleksibel arbeidstid med mye kveldsarbeid og hjemmekontor.
Mot bedre vitende lar du dette bli stående. Vær varsom, lissom!
Ja, slik kan man også reagere. Jeg synes det sier mye om hvor umoden du er, Kvistum.
Ragnhild:
Det er nok ikke mot bedre vitende, Ragnhild, for jeg kjenner svært lite til Ivar Kvistums liv og levned. Jeg aner ingenting om når og hvor han jobber. Har vel hørt at han arbeider i et tidsskrift, men aner heller ikke mer enn det.
Jeg har latt disse innleggene bli stående, i likhet med en del av den sjikane og personangrep som Kvistum har utsatt meg for. Det er jo flott at du som Kvistums tidligere pastor tar ham i forsvar, men se litt på den andre siden også.
Kvistum har sin egen blogg, hvor han også har kjørt hardt ut mot meg med navns nevnelse. Det må han så gjerne gjøre. Men jeg forstår ikke helt hans store behov for å angripe meg hele tiden, her på denne bloggen.
Bjørn Olav, Du driver denne bloggen i egenskap av åndelig veileder. Du har skrevet at du redigerer bloggen i henhold til ”Vær Varsom plakaten”. Altså har du erkjent et ansvar.
Jeg misliker at du insinuerer at jeg støtter Ivar i egenskap av ex-pastor, mens jeg faktisk reagerer på det saklige innhold på bloggen din.
Jeg har ikke funnet et eneste sitat der Ivar leverer sjikanerende utsagn mot din person. Han angriper dine meninger, teologi og virkelighetsfortolkning, men det må da være noe annet. Hvis ikke kan du si det rett ut.
På din side av fløyene ser jeg at Ivar kontinuerlig angripes for å sjikanere, uten at dette dokumenteres, han blir omtalt som ”ond”, umoralsk og psykotisk. Og dette har du påtatt deg ansvar for, som redaktør og som åndelig veileder.
Jeg reagerte også kraftig på dine angrep på mainstream kristendom. Dette er menigheter som opprettholdes av gudfryktige, trofaste, utholdende mennesker i en tid da der ikke skjer så mye åndelig interessant lenger, så vidt jeg har observert. Mange av oss undres over at der ikke skjer mer, at Gudsrikets tegn ikke erfares, men den analysen skal man gjøre med ydmyke og sannferdige hjerter, særlig vi som selv har stått i virksomheter og som er gamle nok til å ha erfart både oppgangs- og nedgangstider.
Du etterlyser hengivenhet til Jesus og beven innfor det hellige. Hva synes du karakteriserer innleggene på din egen blogg? Åndens frukt? Tar du som redaktør alt i beste mening? Når du sier at du ikke kjenner Ivars arbeidssituasjon, er det da greit å la ham bli anklaget for svindel? Eller burde du sjekket om det var sant? Tror du de som urettmessig har anklaget ham kommer til å be om unnskyldning?
Dersom du har interesse av å nå utenforstående, så har du hatt en unik anledning. Ivar representerer det folk i verden ofte står for. En søking etter sannhet, det høyverdige, barmhjertige, åndelige erfaringer og tegn på Guds nærvær. Svært, svært mange har egne erfaringer med kristne miljøer, som ikke har hatt plass for dem. Du har hatt denne anledning i lang tid, og jeg kan ikke se at du har vist deg som en sjelesørger som går 2 mil.
I forhold til Ivar, og jeg kunne si meg selv, (pluss 50 andre) så er det du som har overtaket. Du har posisjon, er ønsket som taler, også av menigheter som du omtaler som åndelig sløve, og har en gruppe mennesker som støtter deg uforbeholdent. Vi har ingenting av dette. Vi har fått klar beskjed om at vi, våre familier og venner er uønsket i kristne forsamlinger. Jeg sørger fremdeles over eksklusjonsprosessen i DNB, og det må du ta som en selvfølge at alle gjør som er utstøtt. Vi har rett og slett ingenting igjen.
Om det gjør meg aggressiv? Ja, men ikke så mye som det burde. Jeg er et normalt oppegående menneske, ganske typisk for vår tid og urbane kultur. Det et det er bestemt ved demokratisk valg at der ikke er plass for meg i DNB, betyr at der ikke er plass til noen andre av Oslos befolkning heller. Ingen av mine kollegaer eller naboer ville blitt ønsket velkommen. Og dersom de skulle engasjere seg i kristenfolkets blogger, slik Ivar Kvistum har gjort, ville de fort fått sitt reisepass påskrevet. Og dette kaller du kjærlighet til Jesus og Gudsfrykt. Man underes.
Ivar kvistum har drevet rovdrift på Hansens godvilje. Jeg har lest ganske mye av det Kvistum har skrevet. Han vinkler sine utsagn slik at Hansen må stå til ansvar for ham selv for sin konservative kristendom. Vi lever i et demokrati, og har rett til å mene hva vi vil uten å bli angrepet av slike som Kvistum. Hvis du ikke forstår dette, så... -ja da vet jeg ikke hva jeg skal si.
Kvistum selv lovpriser hekser og det som verre er, og sier at han går langt i å si at han i følge sin egen bibeltolkning er mye mer rettroende enn Hansen. Han har karakterisert Bibelens Gud på de groveste og mest nedsettende måter. Og slik kunne jeg forsette.
En eller annen X-pastor skrev:
Tror du de som urettmessig har anklaget ham kommer til å be om unnskyldning?
Jeg kommer ikke til å be Kvistum om undskyldning for det jeg har skrevet om og til ham på denne bloggen.
Jeg oppfordrer deg til å lese gjennom det han har skrevet. Både her og på sin egen blogg.
Vi opplever nok dette ganske forskjellig, Ragnhild. Jeg synes ikke det har vært mye saklighet i Ivar Kvistums innlegg. Jeg har opplevd mye av det han har skrevet som sjikanerende, sårende og krenkende. Et eksempel på dette er den siste sammenligningen hans mellom mitt ståsted og nazismen og nasjonalismen. Jeg må få lov til å uttrykke hvordan dette oppleves. Og det oppleves ikke godt. Jeg kan heller ikke forstå at Ivar Kvistum har så stort behov for å lese og kommentere denne bloggen, siden vi ser så forskjellig på ulike ting. Om mine synspunkter opprører ham slikt, er det jo helt fritt om man vil lese denne bloggen eller ikke.
Når det gjelder min rolle som en eventuell sjelsørger for Ivar Kvistum, tror jeg nok Kvistum vil være krystallklar på at det ville være helt uønsket. Jeg utøver heller ikke sjelesorg på denne bloggen. Det hører det private rom til. Dessuten ville jeg ha vært en dårlig sjelesørger om jeg skulle gå på kompromiss med Guds ord.
Jeg kan forstå den smerten dere kjenner på, pga eksklusjonen fra Det Norske Baptistsamfunn. Men denne saken er behandlet av kirkesamfunnet over lengre tid, og et stort flertall gikk inn for eksklusjonen på grunn av den lære dere har forfektet. Baptistsamfunnet så ikke denne lære forenlig med det å være en del av Det Norske Baptistsamfunn.
Det er vel ikke rett å si at dere er uønsket i kristne forsamlinger. Oslo 3 Baptistmenighet eksisterer jo fortsatt den, og det finnes kanskje andre menigheter med dette læregrunnlaget, som ville kunne utgjøre et åndelig hjem for dere.
At det heller ikke er plass for Oslo's befolkning i de baptistmenighetene som finnes i hovedstaden, faller på sin egen urimelighet. Flesteparten av de som er medlemmer i disse menighetene er jo nettopp bosatt i Oslo. Jeg kjenner ikke dine kollegaer eller venner, men jeg vet om flere flotte baptistmenigheter hvor evangeliet forkynnes og hvor det er god plass for alle som ønsker å følge Jesus.
Med dette er denne debatten avsluttet fra min side.
Jeg ser at jeg ikke har klart å gjøre meg forstått på noe punkt. Så da får det bare være. Bare et enkelt faktum: Hverken Ivar eller jeg var medlemmer i O3B da eksklusjonssaken kom opp.
Vi, sammen med 50% av menighetens medlemmer hadde meldt oss ut 1/2 år før landsmøtet, pga av prossessen.
Vi var ikke ønsket, det fikk jeg klar beskjed om, av personer som neppe vil ha sitt navn nevnt her.
Det ble sagt rett ut at man ikke ønsket medlemmer som aksepterte folk i partnerskap, noe folk flest faktisk gjør. Dersom du kjenner til en menighet som også aksepterer homofile i partnerskap så vil jeg gjerne få navn og adresse, så vi kan dra dit og ta med oss kollegaer, naboer, venner og kjente og familie.
At der finnes et par hundre baptister i Oslo betyr bare at det i forhold til befolkningens størrelse kun dreier seg om en sekt.
Bjørn Olav sa:..."Men jeg forstår ikke helt hans store behov for å angripe meg hele tiden, her på denne bloggen."
Til Bjørn Olav:
Minner om 2 Tim. 2,12: " Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.".
Fortsett bare som du stevner. Vi er mange som takker Gud for at du velsigner oss med å fremhold Guds klare ord her i bloggen.
Til anonym:
Takk for hilsenen. Og takk til alle dere andre som ringer, sender eposter eller bringer hilsner på annen måte. Det verdsettes høyt.
Punktum settes nå for videre debatt om det tema som Kvistum har reist her. Jeg ønsker leserne velkommen til samtale om tema for denne bloggartikkelen, eller i forbindelse med andre bloggartikler. Om Kvistum føler behov for en fortsatt diskusjon om de sakene han bringer til torgs, anbefaler jeg ham å bruke sin egen blogg.
Som sagt: Punktum er nå satt for flere innlegg som vedrører det tema Kvistum tar opp. Jeg er vant til at Kvistum holder meg ansvarlig for både det ene og det andre. Så dette er ikke noe nytt.
Øvrig debatt og samtale om tema for bloggartikkelen eller andre bloggartikler er hjertelig velkommen.
Punktum er satt. Om Kvistum ønsker å debattere dette lenger, må han bruke sin egen blogg.
Legg inn en kommentar