I dag, på denne første septemberdagen, vil jeg gjerne dele noe med dere som jeg leste i morges. Det er skrevet av den kjente karmelittmunken Wilfrid Stinissen:
Hele den kristne tradisjonen har sett på Maria fra Betania som en typisk representant for det kontemplative livet. Maria setter seg ved Jesu føtter og lytter til Hans ord. Hun gjør nettopp det alle mennesker gjør når de vil leve et kontemplativt liv. Kontemplasjon er ikke det å speile seg selv, slik mange tror. Det er heller ikke å synke ned i et bunnløst, kosmisk dyp. Karmelittordenens regel sier at en karmelitt skal meditere over Herrens lov dag og natt, dvs, lytte til Guds ord. Vår Gud er ikke stum. Han er en Gud som taler, som uttrykker seg. Gud sier ett ord, og verden blir til. Gud taler til Abraham, til Moses, til Samuel. Hele Bibelen er Guds ord. Det er livsviktig for Gud å tale. Allerede før verden og mennesket var til, talte Gud. Gud har aldri kunnet beholde sin rikdom for seg selv. Fra evighet av har Han talt et ord som uttrykker Ham totalt. Det er dette Ordet som kommer til verden. Når Gud kommer til oss i menneskeskikkelse, kommer Han som Ordet, som Faderens endelige Ord.
Man skulle tro at verden holdt pusten når Gud taler sitt Ord. Vi skulle vente at verden lyttet i respektfull taushet. Og vi kan lese dette i Visdommens bok: "Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, fòr ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone." (Visd 18,14-15)
Men hvor er det blitt av denne tausheten? Hvem i vår tid gjør som Maria? Alle vil snakke, men hvem vil lytte?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar