Ordningen for den tidlige kirken kommer tydelig til uttrykk i det brevet den hellige Ignatios skriver til "den hellige menighet i Tralles i Lille-Asia". Der skriver han: "Videre skal dere alle vise aktelse for diakonene som for Jesus Kristus, likeså for biskopen som er et avbilde av Faderen, og for presbyterne som er lik en Guds rådsforsamling og et forbund av apostler. Uten disse er det ikke tale om kirke."
Hva er en kirke? I vårt nye testamente brukes ordet ekklesia praktisk talt alltid om kirken eller menigheten. Dette ordet kommer av det greske ordet ek-kaleo som betyr å kalle ut fra. Den kjente teologen William Barclay har sagt følgende: "Menigheten er en flokk mennesker som kommer sammen, ikke så meget fordi de har valgt å komme sammen, men fordi Gud har kalt dem til seg; ikke så meget for å dele med hverandre sine egne tanker og meninger, men for å lytte til Guds røst."
En slik menighet vi her taler om må være ordnet etter et bibelsk mønster. Og dette mønsteret, slik det ble praktisert i den tidlige kirken, bestod av diakoner, biskoper, presbytere. De nytestamentlige skriftene gir oss også tydelige føringer for dette. Også i sitt brev til menigheten i Tralles er Ignatios tydelig på den aktelsen som skal vises de som er innsatt til tjeneste i menigheten. Helt i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatios en viss Polybios. Om denne skriver han: "deres biskop... han ankom etter Guds og Jesu Kristi vilje her i Smyrna." Så menigheten i Tralles hadde også sin egen biskop, slik de andre menighetene hadde det. "Når dere underordner dere biskopen likesom dere er Jesus Kristus undergitt, synes dere meg å leve ikke på menneskelig vis, men etter Jesu Kristi vilje, han som døde for vår skyld for at dere i tro på hans død skal unnfly døden. Det er altså nødvendig - slik dere også gjør - at dere ikke foretar dere noe uten biskopens vilje, ja vær også presbyteriet undergitt liksom Jesu Kristi apostler.... Så må også de som er diakoner for Jesu Kristi hemmeligheter på alle måter leve alle til behag. For de gjør ikke diakontjeneste for mat og drikke, men de er tjenere for Guds kirke."
Videre i sitt brev til denne menigheten advarer Ignatios sterkt mot vranglære, og det er interessant å se hvordan han beskriver både vranglæren og vranglærerne: "Så formaner jeg dere, ikke jeg, men Jesu Kristi kjærlighet: Ta til dere bare den kristne næring og unngå de fremmede vekstere som er vranglære. De blander denne med Jesus Kristus og later som de er troverdige. De gir fra seg dødelig gift blandet med honningvin, som den uvitende gjerne tar imot i fordervelig lyst, og det blir hans død." Hva skal så menighetens medlemmer gjøre for å unngå å bli dratt med av det vranglærende bedrageriet? Jo, et vern mot vranglæren er de som er innsatt til å vokte hjorden mot den: "Vokt dere derfor for slike mennesker. Det vil lykkes for dere dersom dere ikke blir overmodige og skiller lag med vår Gud, Jesus Kristus, biskopen og med apostlenes forskrifter. Den som befinner seg innenfor helligdommen er ren, men den som befinner seg utenfor, er ikk ren. Det betyr at den som foretar seg noe uten biskopens, presbyteriets og diakonens vilje, han er ikke ren i sin samvittighet."
Ignatios vil hjelpe den Guds menighet som er i Tralles til å bli bevart i troen. Derfor advarer han de kristne mot å høre på mennesker som ikke tilhører Guds menighet. "Gi ikke hedningene noe påskudd slik at Guds menighet blir spottet på grunn av noen få uforstandige personer," skriver han. De kristne skal høre på de som Gud har innsatt i sin tjeneste. De må ikke skille lag med den tro som en gang er blitt overgitt dem, og det er biskopens oppgave å vokte denne læren. Hvordan skal man så stille seg til sin biskop? Om dette skriver Ignatios følgende: "Hold fast på deres samstemmighet og deres felles bønn. Det sømmer seg for hver og en av dere, i særlig grad for presbyterne, å gi biskopen nytt mot, til ære for Faderen, Jesus Kristus og apostlene."
Ikonet fremstiller biskop Ignatios av Antiokia
Hva er en kirke? I vårt nye testamente brukes ordet ekklesia praktisk talt alltid om kirken eller menigheten. Dette ordet kommer av det greske ordet ek-kaleo som betyr å kalle ut fra. Den kjente teologen William Barclay har sagt følgende: "Menigheten er en flokk mennesker som kommer sammen, ikke så meget fordi de har valgt å komme sammen, men fordi Gud har kalt dem til seg; ikke så meget for å dele med hverandre sine egne tanker og meninger, men for å lytte til Guds røst."
En slik menighet vi her taler om må være ordnet etter et bibelsk mønster. Og dette mønsteret, slik det ble praktisert i den tidlige kirken, bestod av diakoner, biskoper, presbytere. De nytestamentlige skriftene gir oss også tydelige føringer for dette. Også i sitt brev til menigheten i Tralles er Ignatios tydelig på den aktelsen som skal vises de som er innsatt til tjeneste i menigheten. Helt i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatios en viss Polybios. Om denne skriver han: "deres biskop... han ankom etter Guds og Jesu Kristi vilje her i Smyrna." Så menigheten i Tralles hadde også sin egen biskop, slik de andre menighetene hadde det. "Når dere underordner dere biskopen likesom dere er Jesus Kristus undergitt, synes dere meg å leve ikke på menneskelig vis, men etter Jesu Kristi vilje, han som døde for vår skyld for at dere i tro på hans død skal unnfly døden. Det er altså nødvendig - slik dere også gjør - at dere ikke foretar dere noe uten biskopens vilje, ja vær også presbyteriet undergitt liksom Jesu Kristi apostler.... Så må også de som er diakoner for Jesu Kristi hemmeligheter på alle måter leve alle til behag. For de gjør ikke diakontjeneste for mat og drikke, men de er tjenere for Guds kirke."
Videre i sitt brev til denne menigheten advarer Ignatios sterkt mot vranglære, og det er interessant å se hvordan han beskriver både vranglæren og vranglærerne: "Så formaner jeg dere, ikke jeg, men Jesu Kristi kjærlighet: Ta til dere bare den kristne næring og unngå de fremmede vekstere som er vranglære. De blander denne med Jesus Kristus og later som de er troverdige. De gir fra seg dødelig gift blandet med honningvin, som den uvitende gjerne tar imot i fordervelig lyst, og det blir hans død." Hva skal så menighetens medlemmer gjøre for å unngå å bli dratt med av det vranglærende bedrageriet? Jo, et vern mot vranglæren er de som er innsatt til å vokte hjorden mot den: "Vokt dere derfor for slike mennesker. Det vil lykkes for dere dersom dere ikke blir overmodige og skiller lag med vår Gud, Jesus Kristus, biskopen og med apostlenes forskrifter. Den som befinner seg innenfor helligdommen er ren, men den som befinner seg utenfor, er ikk ren. Det betyr at den som foretar seg noe uten biskopens, presbyteriets og diakonens vilje, han er ikke ren i sin samvittighet."
Ignatios vil hjelpe den Guds menighet som er i Tralles til å bli bevart i troen. Derfor advarer han de kristne mot å høre på mennesker som ikke tilhører Guds menighet. "Gi ikke hedningene noe påskudd slik at Guds menighet blir spottet på grunn av noen få uforstandige personer," skriver han. De kristne skal høre på de som Gud har innsatt i sin tjeneste. De må ikke skille lag med den tro som en gang er blitt overgitt dem, og det er biskopens oppgave å vokte denne læren. Hvordan skal man så stille seg til sin biskop? Om dette skriver Ignatios følgende: "Hold fast på deres samstemmighet og deres felles bønn. Det sømmer seg for hver og en av dere, i særlig grad for presbyterne, å gi biskopen nytt mot, til ære for Faderen, Jesus Kristus og apostlene."
Ikonet fremstiller biskop Ignatios av Antiokia
7 kommentarer:
"Videre skal dere alle vise aktelse for diakonene som for Jesus Kristus, likeså for biskopen som er et avbilde av Faderen, og for presbyterne som er lik en Guds rådsforsamling og et forbund av apostler. Uten disse er det ikke tale om kirke."
Jeg må bare ta opp hansken igjen! Ignatius bruker sammenligninger som etter min mening er svært uheldig og sterkt misbruk av den Gudsfrykt kristne har/skal ha. Og "biskopen som er et avbilde av Faderen". Dette er opprørende og kan da ikke unnskyldes og bortforklares?!
Hilsen
Thomas i S.
Nå føler jeg ikke noe behov for å forsvare Ignatios i alt hva han skriver, men jeg mener likevel at hans skrifter gir et veldig godt innblikk i den tidlige kirkens gudstjenesteliv og menighetspraksis. Det er nyttig for oss fordi man i dag, i mange sammenhenger, avviker fra den nytestamentlige praksis. Skal vi vende tilbake til Kirkens røtter, må vi også ta på alvor hvordan de første kristne praktiserte og levde deres menighetsliv.
Ignatios bruker ordet aktelse om den holdningen vi skal vise overfor de som er innsatt i tjeneste og embeter i kirken. Jeg slo opp i Bokmålsordboken, og der blir aktelse forklart som respekt.
Vi skal vel alle være et avbilde av Faderen? "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet fra herlighet til herlighet." (2.Kor 3,18)
Apostelen Peter taler til og med om at vi skal få del i "guddommelig natur", jfr 2.Pet 1,4.
Biskopen representerer en orden som finnes i Kirken. Dette vil du finne flere eksempler på i NT.
Det er ikke ordet aktelse jeg reagerer på. Det er graden av aktelse og sammenligningen, "som for Jesus Kristus".
Og "..som et avbilde av Faderen". Jeg ser for meg at Jesus er selve avbildet av Faderen, men at vi skal prøve å bli lik Jesus. Det er etter mitt hode stor forskjell på dette.
Og uttalelsen "Uten disse er det ikke tale om kirke." er også merkelig synes jeg, dette er en grov undervurdering av "menigmann". Hva er "kirken" uten grasrota/fotfolket. Hvis vi skal oppleve vekkelse og vekst må det skje noe blant de kristne som ikke har de fine titlene. Jfr. f.eks. Haugianerbevegelsen!
Men igjen, vi må kanskje se på en del av uttalelsene til Ignatios i lys av den tiden han levde. Hvis noen i tilsvarende stilling i dag hadde uttalt det samme hadde det vært ille.
Men jeg liker ikke sitatene du har sakset Bjørn Olav. Men de er interessante, for meg er det et tegn på at kirken svært tidlig ikke var "plettfri". Det kan man jo også lese fra mange av brevene i NT, at det var ymse slag og varianter av budskapet.
Hilsen
Thomas i S.
("igjen":))
Det er jo lett å ha forståelse for din reaksjon, Thomas. Men spørsmålet er om vi forstår Ignatios ut fra vår erfaring og virkelighet eller den tid han levde i. Hvis han var så helt på jordet, skulle vi i alle fall tro at andre kirkeledere ville ta sterk avstand fra ham, eller at de i alle fall fulgte en annen praksis. Men det er interessant å se at etter at apostlene ikke lenger var de selvskrevne lederne av menighetene, ble de ledet av biskoper (episkopos = tilsynsmenn). I NT kan det se ut mer som om de var et felles kollegium av tilsynsmenn (biskop), eldste (presbyter) og hyrder (pastor). Men utviklingen ser ikke ut til å ha sprikt i ulike retninger, men samlet seg om denne ene: biskop - presbytere - diakoner. Og alle steder la man vekt på enheten gjennom biskopen som igjen stod i enhetlig fellesskap med de andre biskopene og den troen de hadde mottatt fra apostlene.
Kan det være at våre tanker når vi leser slike ord av Ignatios går i en annen retning enn det gjorde på den tiden? Før vi bruker for sterke, kritiske ord, så la oss prøve å forstå Ignatios og hans samtid. Enten var han og hans kristne samtid helt på jordet - eller så er kanskje vi og vår samtid det?
Dagfinn S. skriver:
"Hvis han var så helt på jordet, skulle vi i alle fall tro at andre kirkeledere ville ta sterk avstand fra ham,.."
Stol aldri på dette! Vi har en del eksempler i kirkehistorien!
Jeg er for organiserte former med f.eks. tilsynsmenn, eldste, hyrder. Jeg er ikke tilhenger av rene husmenigheter uten noen orden (tror likevel det er orden i de fleste husmenigheter). Det ideelle må være, etter min mening, en god menighet med de forskjellige nådegavene på plass, med en aktiv smågruppeaktivitet ved siden av fellessamlingene.
Men når noen av disse (tilsynsmennene, eldste, hyrder)synes å være på ville veier bør de konfronteres. De påvirker tross alt "menigheten" i det de sier.
Når det gjelder vår tid og Ignatios tid så vet jeg om en stor forskjell. De hadde GTestamente og muntlige overleveringer av en del av NTestamentet. Så hvis vi leser og studerer Bibelen kan i hvert fall ikke vi være helt på jordet.
Hilsen
Thomas i S.
Jeg er jo enig med Thomas at kirkefedre, kirkemøter m.fl. kan ta feil. Men jeg finner det tankevekkende at overalt i Kirken fikk man det samme mønster med ledelse av menighetene. Noe påvirkning fra samfunnet omkring dem, spilte nok inn. Men de så det tydeligvis ikke som problematisk i forhold til det budskapet apostlene hadde forkynt og praktisert. Men det er ikke uten videre enkelt å overføre enkeltord fra datidens Kirke til vår tid, særlig på bakgrunn av en del misbruk av makt. For min egen del er jeg ikke så mye opptatt av å skulle dosere konsekvenser for oss i dag som jeg er opptatt av å observere og undres og forsøke å sette meg inn i den tids tankegang.
Thomas har nok rett i at det kan være noen grunnleggende forskjeller mellom den tid og vår. Men jeg tror det er litt forenklet å tenke at vi er bedre stilt enn Ignatios tid fordi vi har NT skriftlig, mens de den gang hadde GT og muntlige overleveringer fra apostlene.
I den første kristne tid var det nok mange som heller ville sette sin lit til muntlige overleveringer de hørte fra noen som hadde snakket med øyenvitner enn om de hadde lest det i en bok (skriftrull). En annen ting er at sammen med den faste tradisjonen av Jesus-fortellinger, fulgte også en tradisjon om hvordan disse ordene skulle forstås. Vi må i år 2007 ha veldig gode grunner for å avvise den andre generasjons kristne forståelse av bibelordene.
Jeg vil også nevne at de første kristne ikke så på GT som en annenrangs bok. Gjennom åpenbaringen ved Jesus fikk de nå en rett forståelse av GT. Og overalt møtte de profetier på og forbilder på Jesus. Derfor brukte de også GT flittig når de argumenterte for en rett kristen tro. Men vi må nok si at der har vi et gått stykke igjen å gå før vi helt kommer på høyde med de første kristnes positive forhold til GT.
Til slutt vil jeg si at det er nyttige kommentarer Thomas kommer med. Og skal vi virkelig forstå de første kristne århundrene, må vi stille noen spørsmål og undres en del. En slik blogg er med og hjelper oss i en slik tankeutveksling.
Mennesket er i Guds bilde. Derfor der det ikke farlig at biskopens kalles et bilde av Faderen. Jeg tror vi skal unngå ordet "avbilde" på norsk - da det kan gi uønskede assosiasjoner til avbilder av avguder.
Bildebruken varierer i antikken. Av og til kalles diakonene bilde av Kristus - i hans funksjon som alles tjener. Og av og til er de bilde av englene som utfører Guds befalinger.
Et mye misbrukt Ignatius-utsagn, "ubi episcopus ibi ecclesia" etc. er faktisk i den latinske teksten uten verb, og kan derfor like gjerne oversettes slik:'
"Der biskopen er, der skal kirken være - likesom den hellige alminnelige kirke skal være der hvor Kristus er". Tverrsnittet av et slikt utsagn er at biskopen skal være der Kristus er.
Biskopen som bilde av Faderen er følgelig like mye til innvortes bruk for ham selv - ikke til makt, men som Guds tjeneres tjener.
Legg inn en kommentar