Guds ild over Sverige

I Sverige pågår det flere nasjonale bønneaksjoner for tiden. Initiativene kommer fra ulike hold. Blant annet har vårt naboland besøk av en gruppe forbedere fra Tanzania. De har også besøkt Sverige ved tidligere anledninger. I det hele tatt har bønnetrykket og bønneintensiteten økt de siste årene, med stadig større opwslutning om den nasjonale bønnedagen, som holdes på Sveriges nasjonaldag, 6.juni.

Jeg gleder meg over det som skjer i Sverige, og ber om at bønneilden også må brenne kraftigere i Norge.

Sommeren 2001 har en mann ved navn Daniel Viklund et syn, som jeg straks skal gjengi, men bare nevne dette først: Når jeg skulle finne et bilde for å illustrere denne artikkelen, søkte jeg på gratistjenesten:: Pixabay. Det første bildet under rubrikken: Sweden, er dette: et flammende bål. Det er en gudfeldighet!

Her er det profetiske synet til Daniel Viklund:

Eld över Sverige
Under sommaren 2001 fick jag se någonting som skakade mig. Jag hade lyssnat på budskapen som Steve Hill framburit När jag började söka Herren så flyttades jag in i en överväldigande syn.

Jag stod som en jätte mitt i Finland och såg in över Sveriges gränser, jag kunde urskilja det vackra landskapet från syd- till nordspets. Högt över markytan såg jag en brinnande massa, den brann med en sådan intensitet att den var vitglödgad. Den låg över hela landet, jag förstod att det var en manifestation av Guds härlighet, hans närvaro. Det var väckelsens eld.

Under det att jag stod och iakttog detta eldstäcke tänkte jag på orden som Birger Skoglund fick med sig hem från Jordanien ”Jag har tänt en eld från Treriksröset i norr till Smygehuk i söder från Stockholm i Öster till Göteborg i väster.”

Orden ’jag har tänt’ fick en helt ny betydelse. Jag fylldes av en våldsam smärta i anden och tänkte: “Vad gör elden där uppe? Den borde vara nere bland folket!”

I samma stund som den tanken slog igenom mig så hördes ett rop. Det var inget jubelrop utan ett utdraget smärtsamt rop. Ropet kom från någonstans i mellersta Småland. När ropet ljöd släppte en stor del av eldsmassan från sitt fäste och föll ner över platsen varifrån ropet ljudit och hela markytan omvälvdes av elden.

Nästa rop kom högt uppifrån Norrland, samma sak hände och elden föll över platsen som ropet kom ifrån. Sedan kom ropen så tätt att jag inte hann att urskilja platserna. Innan synen bleknade bort kunde jag se att största delen av Sverige brann i Guds eld.

Så hörde jag Herren tala: ”det är de som ropar om elden som får den”. Sedan gav han mig orden ifrån Psalm 42 ”Djup ropar till djup.” Jag förstod att det inte handlade om röstvolym, utan om djupet av engagemang och självuppoffring i ropet.

Kom!
Kom och ropa om Guds eld över Sverige 🔥🔥🔥! Den faller när vi ropar!

Indre ild

"Hvert eneste menneske har en medfødt lengsel etter en indre ild. Så lenge denne ilden ikke brenner, er livet tomt, gledesløst og uten mening. Riktignok skaper den indre ilden uro, men på en uklar, intuitiv måte vet vi at denne hellige uroen er bedre og mye mer verdifull enn den livløse roen som hersker når ilden ikke er tent.

Den ilden vi lengter etter, er Den Hellige Ånd. Når han begynner å brenne i oss, blir alle det gamle menneskets dårlige vaner revet ut, en etter en. Derfor skaper ilden konflikt, men vi skal ikke være redde for den når den kommer. Det er et sunnhetstegn når Åndens ild fører med seg indre og ytre konflikter.

Vær ikke redd for at den indre uroen som følger av at Ånden har kommet inn i ditt liv. Du skal ikke fortsette å leve i den døde roen som kanskje har preget livet ditt hittil. La Ånden få ruske opp i deg. Den freden som Jesus har lovet, forutsetter en total omorganisering av livet ditt. Vær ikke redd for å oppgi gamle vaner, selv om du i begynnelsen kan føle deg utrygg og usikker. Vær ikke redd for sannheten, selv om den er ubehagelig.

Vær heller ikke redd for å bli et motsigelsens tegn. Hvis Ånden brenner i deg, kommer du nødvendigvis til å bli et annerledes menneske. Du blir fremmed for verden, en pilegrim på jorden. Du kommer til å skuffe enkelte mennesker, andre kommer til å se på deg som naiv. Men det er ikke verdens fred du skal søke. Jesus sier: "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir" (Joh.14,27)."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum, 1994, side 222.

Ilden venter

"Vi kaller på Guds åndepust, de fire vindene vi leser om i Esek 37,10 til å frembringe liv til de tørre benene, de døde benene, de døende benene, de benene som tørker ut.

Vi kaller på det eneste LIV som er i stand til å gjenopplive, gjenopprette, fornye, forvandle oss og tenne oss i brann.

En vekkelse venter på å finne sted... i... DEG. Tiden er inne... en flamme ... en ild venter.

JESUS sa: 'Jeg er veien, sannheten og LIVET." (Joh 14,6)

- Brown Eagle.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Guds brennende ild

"Det er noe forunderlig og verdt å nevne, at selv om Guds så heftige og fortærende ild skulle kunne fortære tusen verdener lettere enn deres ild skulle kunne fortære et halmstrå, så fortærer den ikke den sjel i hvilken den brenner."

Johannes av Korset (1542-1591), spansk karmelittmunk, Kristusmystiker.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

"Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke." (Jer 20,9)

"Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd OG ILD." (Matt 3,11)

Herrens rop, del 2

Her er andre del av undervisningen til Wade E. Taylor (bildet), som jeg har oversatt:

Herrens lengsel er Hans perfekte natur (gull) skal sees gjennom Hans gjerning og handling med de som har satt hele sin lit til Jesus, og som fullstendig har overgitt seg til Ham:

'For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem'. (Ef 2,10)

'Gull renset i ild' taler om det intime, direkte møtet med Gud som forårsaker at alt det som står i motsetning til Hans natur blir fortært, i det vi blir tuktet og korrigert av Hans Hellige Ånd, som igjen vil resultere i vår åndelige utvikling og vekst.

Jesu dåp, som er 'en neddykkelse i Den Hellige Ånd og ild', er blitt gjort tilgjengelig til hver eneste en av oss. Johannes sa:

'Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn meg. For Ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden, og Han skal rense sin treskeplass grundig og samle hveten på låven. Men agnene skal Han brenne opp med uslokkelig ild'. (Matt 3, 11-12)

Denne 'dåp' vil brenne bort alt slagg som er i oss, og rense oss til å bli Ham lik:

'For vår Gud er en fortærende ild'. (Hebr 12,29)

Vårt vesen som blir forandret til Hans bilde er av langt større verdi enn noen av de midlertidige tingene som Han kan sørge for. Derfor, i denne hungersnøden, så har Gud sørget for en forsørgelse for hvert enkelt individ som hungrer åndelig og som ærlig søker å bli gull som er prøvd i ilden.

(fortsettes)

En ild i vårt mørke

Det er alltid oppbyggelig å lese det bror Roger av Taize (bildet) har skrevet. Dessverre er det lite som foreligger på norsk. I 1986 ble en av hans dagbøker publisert på engelsk under tittelen 'A Heart that Trusts'. Fra denne boken har jeg oversatt følgende:

'En ild er blitt tent i vårt mørke, som aldri vil brenne ut. Du ønsker å bære ilden rett inn i menneskehetens mørkeste netter, vil du da la et indre liv gløde inne i deg? Et liv uten noen begynnelse eller ende? Et land av ild? Selv når det skjules under asken, tenner det en flamme av lidenskapelig forventning.

Det mest fengslende med hele din eksistens er denne kontinuerlige utfoldelse av dette livet inne i deg. I dette ligger de mest utrolige menneskelige eventyr'.

Når jeg leser dette tenker jeg på Jesu ord i Luk 17,20-21:

'Da fariseerne spurte ham om når Guds rike skulle komme, svarte han dem og sa: Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere'.

Ilden må alltid brenne på alteret

Jeg holder på å lese 3. Mosebok for tiden. Det er nok ikke den boken som er mest lest av de som leser Bibelen, men det er i grunnen ganske trist. I følge tidlig jødisk tradisjon var dette den første boken man lærte barna! 3. Mosebok handler jo om Guds karakter og vilje, spesielt når det gjelder hellighet (heb: kedushah), noe som de jødiske lærerne mente var av største viktighet. De følte at før barna kunne gå videre med andre bibelske tekster, burde de først bli opplært i Guds hellighet og det ansvaret som hver enkelt har for å leve et hellig liv.

Jeg har nå kommet til kapitel seks hvor det står om alterilden:

"En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne." (3.Mos 6,6)

Tre ganger i teksten gjentas dette, og understreker hvor viktig det er at ilden brenner. Når jeg leser dette tenker jeg på Rom 12,11 hvor det heter: "Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren!"

Jeg er glad i å tenne opp i ovnen. Det finnes ikke noe koseligere enn å høre det knitrer i veden, og det er ikke noe bedre enn den gode varmen som brer seg i huset. Det er tre ting som kreves for å få dette til: Vi trenger et brennbart materiale, vi trenger syre og vi trenger varme. Om en av disse tingene mangler får vi ikke ilden til å brenne.

Den ilden som brant på alteret var tent av Gud. Den var falt fra himmelen. Men den måtte holdes ved like. Det var prestenes oppgave. De måtte sørge for at ilden brant hele tiden. Varmen fantes i ildluene, i det brennende kullet. Syren kom fra luften omkring, det som krevdes var at det ble lagt på ved hele tiden. Hva sier dette oss i dag?

For det første: Vi er alle prester! "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap ..." (1.Pet 2,9)

For det andre: Ved er et resultat av et tre's liv og død. I Ord 3,18 kan vi lese: "Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir hver den som holder fast ved den." Hva snakkes det om her? Det snakkes om Guds ord. Guds ord er et livsens tre! Men Jesus sammenligner seg også med et tre:

"Jeg er det sanne vintre..." (Joh 15,1)

Hva lærer dette oss?

At det er to brennbare emner som holder ilden ved like i våre hjerter: Guds ord og Jesus! Ilden holdes ved like vår vi leser Guds ord, og lar "Kristi ord bo rikelig i dere..." (Kol 3,16) Og ilden holdes ved like ved at vi hoder oss nært til Jesus. Han er mer enn nok for tid og evighet. Å studere Hans liv i Skriftene, samtale med Ham i bønn - dette holder i tiden her nede, og i evigheten skal Han være sentrum for alt.

Syre finnes i luften. Det hebraiske ordet for vind er "Ruah", som også oversettes Ånd. For å få ilden til å brenne trengs luft. I Judas brev leser vi: "Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv." (v.20-21)

Vi trenger daglig "samfunn med Den Hellige Ånd" (2.Kor 13,13), da vil ilden brenne. Og sist, men ikke minst, varmen kommer av det vi leste om i det siste verset hos Judas. Den kommer fra kjærligheten. Uten den er vi intet.

Skal ilden holdes brennende må vi legge ved til ilden hver dag. Det skjer gjennom vår daglige stille stund.

Den rensende ild og det uskapte lyset

Noen ord av Peter Halldorf (bildet) har fulgt meg den siste tiden. De vil ganske enkelt ikke slippe tak i meg. I god ortodoks tradisjon taler han om at Gud kan oppleves på to måter:

* Som en rensende ild
* Som et lys som opplyser

Peter Halldorf skriver: "Det vekker i oss forferdelse og forundring. Forferdelse, når alt det i vårt liv fortæres som ikke er en avglans av den rene kjærligheten. Forundering, når lyset fra den evige verden strømmer inn i oss som en uventet gave."

Det er ingen tvil om at Halldorf har rett når han sier at "begge erfaringene gis oss av Ånden, den kjærlighetens ild som Jesus kastet inn i menneskenes sjel på pinsedagen."

Så snakker Halldorf om pinsen, om ildtungene som setter seg på hver og en av dem.

"Ilden som viste seg for øynene deres var et synlig tegn på en usynlig virkelighet. Disiplenes brennende lengsel forente seg med den himmelske ilden. De ble renset, og de ble seende. Det er først når mennesket blir seende, at troen blir født... Hva er det de har sett? Det uskapte lyset, Jesus Kristus, det lys som lyser i verdens mørke og som formidles av Ånden. Nå forstår vi hvorfor Åndens gaver er av en så uendelig verdi. Som fedrene sier: Hver sann gave som Den Hellige Ånd gir, er ingen ting annet enn en kjærlighetsild."

Jeg ber: Kom Hellige Ånd!

Forkynn Guds ord - men har du selv vært i berøring av Ordets ild?

I november i fjor holdt den anerkjente bibellæreren og vekkelseshistorikeren Richard Owen Roberts (bildet) en tale i forbindelse med Heart-Cry for Revival konferansen, i The Cove i Asheville i North Carolina. Der understreket han vår tids store behov for å forkynne Guds ord.

"På en svært betydingsfull måte er vi alle bemerkelsesverdig influert av forkynnelse," sa Owen Roberts blant annet og siterte 2.Tim 4,2:

"Forkynn ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning."

Så la han til: "På hver eneste Herrens dag blir millioner av mennesker skadet på grunn av forkynnelse som ikke holder den standard som apostelen Paulus satte opp for Timoteus i verset jeg har sitert." På grunn av dette svik mot Guds ord, mener Richard Owen Roberts at vi er i alvorlige problemer. Owen Roberts formaner oss til å vende tilbake til Guds ord.

I sin tale kom han inn på Den protestantiske reformasjonen som klart og tydelig var en tilbakevending til Guds ord. Den første store vekkelsen som på en så kraftfull måte berørte Amerika i årene 1732-1770 var en "ordets vekkelse". Det samme kan sies om Den andre store vekkelsen i 1792. Men denne hadde i følge Owen Roberts også elementer av det han kaller "erfarings-orientering". Dette gjaldt særlig i sørstatene. Den tredje bølgen med vekkelse som kom i årene 1857-1859, var i all hovedsak en "erfarings-orientert" vekkelse. Disse holder bare en kort tid, sier den erfarne vekkelseshistorikeren, som selv har fått stå i flere vekkelser.

Det som holder, i følge Owen Roberts, er de vekkelsene som ene og alene bygger på Guds ord. Da ser man de varige følgene av dem.

"Når du forkynner Guds ord er det som ild. Det er som en hammer," sier Owen Roberts og utfordret de som forkynner Guds ord på denne måten:

"Er det slik når du forkynner, at Ordet er som en ild og som en hammer?"

Om det ikke er slik er det muligens fordi forkynneren selv er kald og ikke påvirket av det Ordet han forkynner. I stedet for å klage over forsamlinger som er kalde, sier Owen Roberts, bør forkynnerne selv spørre hvorfor de ikke antenner forsamlingen? Kan det være at de ikke er berørt av ilden selv? Og kan det være at det slett ikke er Guds ord de forkynner til "overbevisning, irettesettelse, formaning og undervisning", men heller det som klør i øret?

GT's profetiske forbilder for pinsen, del 1

Det lakker og lir mot pinse. I år sammenfaller den kristne og jødiske pinsen. I en serie artikler skal vi se nærmere på de gammeltestamentlige forbildene for pinsehøytiden, dette som først og fremst er innhøstningens høytid. Her finnes det mye som kan berike vår forståelse av hva Herren tenkte når Han sa til Israels folk:

"Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere bærer fram svingekornbåndet, skal dere telle sju hele uker. Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3.Mos 23,15-16)

Pinsen er den siste av vårens høytider, og den feires som en av tre pilegrimsfester. På hebraisk heter denne Herrens høytid for shavuot, som betyr uker. Shavuot er også kjent som Yom Ha-Bikkurim eller dagen for førstegrøden. Frukten fra årets tidligste innhøstning ble presentert for Gud som et takkoffer for den store innhøstningen som skulle følge.

Shavuot feires på den 50'de dagen etter det som kalles for førstegrødens høytid. Ordet "pinse" kommer av et gresk ord som betyr "femtiende".

Det ligger en profetisk symbolikk i dette. Førstegrødens høytid oppfylles i og med Kristi oppstandelse fra de døde. Denne høytiden ble feiret "dagen etter sabbaten", under det usyrede brøds høytid. Det var jo akkurat på dette tidspunktet at Jesus sto opp igjen, som den første av de innsovnede: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn." (1.Kor 15,20) Nøyaktig 50 dager senere faller Den Hellige Ånd over Jesu disipler i Jerusalem. På dagen for førstegrøden. Den første innhøstningen - førstegrøden - er menigheten, som bringes fram for Gud som et takkoffer!

Den første pinsen, er ikke pinsen som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapitel 2! Den første pinse skjedde på Sinai-fjellet da Moses mottok Loven. I følge 2.Mosebok 19 skjedde dette på den sjette dagen i måneden Sivan, hvilket er selve pinsedagen. Moses gav Loven videre til det jødiske folk tre måneder etter utgangen fra Egypt. I følge tradisjonen sto alle jødiske generasjoner omkring Sinai-fjellet og bekreftet mottagelsen av De 10 bud med ordene Na'ase ve'Nishma: "Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde." (2.Mos 24,7)

På Sinai var Guds manifesterte nærvær og herlighet - Shekinah. Vi leser om dette blant annet i 2.Mos 24:

"Så gikk Moses opp på fjellet, og en sky dekket fjellet. Herrens herlighet (shekinah) hvilte over Sinaifjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte Han på Moses midt ut av skyen. Da Herrens herlighet viste seg, var det i Israels barns øyne som en fortærende ild der på toppen av fjellet." (v.15-17)

Den pinsedagen vi leser om i Apostlenes gjerninger inntreffer på et annet berg, Sion. Også her faller Herrens herlighet:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Ser du de klare parallellene?

Ilden var der på Sinai, ilden er der på Sion. Den gruppe av troende, som senere kom til å bli kalt Menigheten, ble ikledd kraft gjennom en dåp i ild på pinsefestens dag. Dette skjedde på Sion - Guds hellige fjell.

(fortsettes)