Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 2

For kunstmaleren Sergeij Sacharov ble livet snudd på hodet den dagen Gud viste seg for ham, som 'Jeg er'. Selv hadde han gitt opp Gud, men Gud hadde på ingen måte overgitt Sergeij.  En overveldende opplevelse, som fikk sin rette betydning fra en tekst i Bibelen:. 'Jeg er den jeg er.' (2.Mos 3,14), endret hans livskurs.  Og Gud, får for Sergeij et ansikt i Sønnen, i Jesus.

Sergeij Sacharov skulle bli munken Sofrony. Det er hans historie vi skal følge et lite veistykke, med noen innsmett fra mitt personlige møte med hans tekster.

'Uten Ham (Jesus), kjenner jeg verken Gud eller mennesker,' skriver fader Sofrony, som i Guds Sønns inkarnasjon så Guds evige hensikt med mennesket: frelsen som guddommeliggjørelse. 'Mennesket er mer enn et mikrokosmos, hun er et mikrotheos,' skrev fader Sofrony. Et sted hvor Gud har sin bolig.

For fader Sofrony er hellighet ikke en etisk, men en ontologisk kategori. Dette forklarer han slik: 'Et menneske er hellig, ikke fordi hun har oppnådd et høyt nivå på det menneskelige, moralske området, eller et liv i aske eller til og med i bønn (også fariseerne fastet og leste lange bønner), men fordi hun er bærer av Den Hellige Ånd, inne i seg.'

Denne Guds åpenbarelse av seg selv ble for fader Sofrony ikke bare en uendelig glede, men også en kilde til det han beskriver som en 'en smerte som skulle bli et livsmotto for hele hans liv i Gud.' For da Gud åpenbarte seg for ham som Han er, lot han Sergeij se seg selv som den han var, i sitt innerste. Han fikk gjennom Den Hellige Ånd se sitt eget hjerte, se sin synd og sitt indre mørke. Synd, ikke som en overtredelse av en etisk norm, men som uvitenhet om den sanne Gud. som vegring mot å ta imot Fars kjærlighet. Dette førte til at Segeij opplevde det han kaller 'angerens helvete'. Ja, han kaller det 'en gave fra himmelen, større enn gaven til å se engler'.

Han som skulle bli fader Sofrony, kom inn i et mørke. Som apostelen Peter gråt han fortvilelsens bitre tårer. Men inne i ham skaptes et nytt liv, inne i ham spirte det han kaller 'et annet blikk, en annen hørsel, kraften til et nytt liv.'

Sergeij skulle få oppleve at det finnes et Lys som fortrenger alt mørke.

På påskeaften 1924, rett etter nattverden, besøker Gud ham og lar ham få skue Det uskapte lyset fra sitt rike. Han beskriver det slik:

'Det var om et pust av Guds evighet hadde berørt min sjel. Det var som et teppe av fred og kjærlighet ble værende igjen hos meg i tre dager. Det fordrev mørket som omga meg. Jeg vendte tilbake til livet, og i meg og med meg var hele verden gjenoppstått. Den eneste virkelige ufriheten er syndens slaveri. Den eneste virkelige friheten er oppstandelsen i Gud.'

fortsettes

Det uskapte lyset

"En natt jeg var i munkecellen min og fremsa Jesusbønnen, ble jeg overveldet av en himmelsk glede. Den mørke cellen var bare opplyst av et enslig stearinlys, begynte gradvis å bli fylt opp av det mest vidunderlige blå-hvite lyset. Til å begynne med var dette lyset veldig intenst. Så ble mine øyne mer vant med dets skinn. Det var Det uskapte lyset som manifesterte seg selv.

Jeg oppholdt meg i denne tilstanden i flere timer, og hadde mistet en hver følelse for det dennesidige. Jeg levde i en annerledes, åndelig verden, svært annerledes enn denne verdens kjødelighet. I denne tilstanden fikk jeg himmelske syner og ekstraordinære erfaringer. Uten at jeg hadde merket meg det hadde det gått flere timer.

Så trakk Det uskapte lyset seg tilbake og jeg vendte tilbake til min tidligere tilstand. Jeg ble sulten og spiste et stykke tørt brød. Jeg var tørst, og drakk litt vann. Jeg var sliten og satte meg ned for å hvile. Jeg følte meg som et dyr beklaget overfor meg selv for at jeg ikke var annerledes enn villdyrene. Denne naturlige ydmykheten ble født inne i meg som en konsekvens av at jeg hadde endret min tilstand.

Fra den åndelige tilstanden jeg var i, hadde jeg trådt inn i denne, og i det jeg oppfattet forskjellen, var det bare fordømmelse og forakt for meg selv igjen. Når jeg gikk utendørs tenkre jeg at det fremdeles var natt og det var fullmåne. Ikke langt fra der hvor jeg bodde det en annen broder på hans eneboersted. Jjeg gikk over til ham og spurte om hvor mange klokken var.

Det uskapte lyset var så intenst at jeg trodde lyset av dag var lik natten og at solen var lik månen."

Hl.Paisios av Athos (bildet)
Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Kristi forklarelse og Taborlyset

Jeg vet ikke om hvor mange som har fått det med seg, men i dag er det Kristi forklarelsesdag. Dagen feires 6. august og er en av Kirkeårets store og strålende Kristusfester. Spesielt blant våre ortodokse venner er dette en av årets store dager. Her i vest ble dagen feiret fra 800-tallet.                                                       

Våre ortodokse venner snakker også om 'det uskapte lyset', og på Tabor blir "Jesus forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset." (Matt 17,2). Derfor snakker våre ortodokse venner om 'Taborlyset'.

Det kristne livet er grunnet på et faktum - Gud som blir menneske. Kristus er verdens lys, "dette lys har en forunderlig innvirkning på oss", skriver arkimandrit Sofrony i boken: 'Vi skal se Ham som han er'.

Når Guds herlighetssky letter fra Tabor, ser disiplene ingen andre enn Jesus. Mer trengs ikke. Han er Guds ett og alt, Guds endelige svar. Han er herligheten manifestert. Kristus er Guds 'eikon', 'ikon', - bilde. Disiplene har sett Kristi herlighet der oppe på fjellet.

I en av antifonene som synges eller fremsies i tidebønnene for denne dagen heter det:

"I dag strålte Kristi ansikt som solen, og klærne hans ble hvite som sne."

Peter, som sammen med Jakob og Johannes, blir vitne til denne forvandlingen av Jesus, klarer ikke å glemme hva han så og var vitne til. Han skriver om det i et av sine brev:

"Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og vi så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede.' Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet." (2.Pet 1,16-18)

Den røsten med denne bekreftelsen: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede', får Jesus høre to ganger i sitt liv. Ved dåpen i Jorden, altså ved inngangen til Hans jordiske tjeneste, og her, oppe på Forklarelsesberget, like før Han skulle begynne på lidelsesveien. Begge gangen trengte Jesus himmelsk stadfestelse og trygghet i Hans livsvei. Det er også noe å tenke på for oss. Vi trenger også slike bekreftelser om at vi er elsket ved avgjørende veikryss i livet. Da trenger vi glimt av himmelen.

Trett av alle de store ordene - søker lyset som forvandler

Jeg kjenner meg trett av de store ordene, de ord som bare er ord, men som ikke berører. Jeg er trett av de store ordene om at vi skal lykkes, ha fremgang, være friske, men som fornekter livet, som fornekter lidelsen.

Et ord berører meg virkelig for tiden og det er dette, som sies om Jesus:

"I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4)

Jeg dveler ved disse ordene, jeg slipper ikke taket i dem, eller kanskje er det slik at det er de som ikke slipper taket i meg. Det er selve Jesu liv som er lyset. Liv kroppsliggjort. Og jeg tenker at det eneste som virkelig berører oss er når ordene er blitt nettopp det - kroppsliggjort. Da er det ikke lenger noe svevende, men veldig konkret. Det sees. Det merkes. Det føles.

Noen mennesker bærer med seg en himmelsk atmosfære. De er så nærværende. Med sine liv, ikke bare sine ord. Jeg ser det i mennesker som lever mye i stillheten; noen av dem er kroppslig skrøpelige, de er merket av livet. Men deres liv bærer likevel. Dette er ikke overfladiske mennesker, mennesker som bare søker utsiden, men går djupere, og lever på et indre plan.

I ham var liv. Det er det livet jeg vil leve. Det er det lyset jeg vil være bærer av. Midt i min egen kroppslige svakhet. Jeg vil bære med meg Guds herlighet ut til verden. Det er min bønn, min djupe lengsel.

Derfor vil jeg la det lyset lyse på meg, og la meg forvandles av dette lyset. Det tar tid. Gradvis forvandles vi av Kristi lys som skinner på oss. Jeg overlater kropp og sjel til dette lyset. Når dette milde lyset lyser på oss, når vi overgir oss til det, og vi lærer oss å lytte, skaper det en indre glede, takknemlighet og tilbedelse.

2017 er for meg tilbedelsens år. Resten av året vil jeg bruke på å søke det lys som har det forvandlende livet i seg.

Påsketidens forunderlige lys

Når denne dagen er over og en ny arbeidsuke starter for mange i morgen, er nok de fleste ferdige med påsken for i år.

Men for alle oss som lever med en annen rytme - kirkeårets gode rytme - har påsken så vidt begynt! Vi går nå inn i det som kalles påsketiden. 

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som i år er 4. juni. Det er en periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Jeg tror virkelig vi trenger disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Kristi oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Påsken og påsketiden har et slikt forunderlig mildt lys over seg. La oss bruke disse syv ukene til å leve i lyset og la påskens lys hvile over våre liv. Det er fra Kristi oppstandelse vi lever.

Mens det i Vestkirken har vært et sterkt fokus på Jesu lidelse og død, har det i Østkirken vært fokus på Kristi oppstandelse. Det har preget disse to tradisjonene mer enn noe annet. Tenk etter, så vil du se hvordan ulik vektlegging former livene våre, måten vi tenker på. Vi trenger selvsagt å løfte frem både Jesu lidelse og død, og oppstandelsen, for det ene er en forutsetning for det andre, men livene våre, de bør vi leve i lyset fra den tomme graven! Jesus lever, graven brast.

Kilden er i vårt indre

'Den som tror på meg, fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann. (Joh 7,38)

Dersom kilden er i vårt indre. må vannet nødvendigvis være synlig for dem som har øyne til å se med. Men om alt dette skjer inni oss uten at vi erfarer det eller er oss det bevisst, da vil vi sikkert heller ikke få oppleve det evige liv som er dets resultat, og da kan vi ikke se Den Hellige Ånds lys, men blir værende som døde, blinde, ufølsomme i det evige liv like mye som vi var det i dette liv. Hvis vi alltid forblir i døden, hvis vi er døde i ånden, da er vårt håp forgjeves og vårt liv uten verdi og vi mister det evige liv. Men slik er det ikke, nei slik er det sannelig ikke.

Jeg sier det mange ganger, og jeg sier det igjen og jeg vil aldri slutte med å si det:

Faderen er lys, Sønnen er lys, Den Hellige Ånd er lys. 

De tre er et eneste lys hinsides tiden, udelelig, uten sammenblanding, evig, uskapt, uutslukkelig, uten grense, usynlig - for det er hinsides og over all ting - et lys som ingen har kunnet se uten å ha blitt renset, og ingen ha tatt imot uten først å ha sett det. For man må først se det, for så å kunne ta imot det under megen smerte og strev'.

Simeon Den nye teologen (949-1022)

Om vårt hovmod og Guds nærvær

'En ettermiddag, gikk jeg for å se fader Paisios (1924-1994). I løpet av disse dagene, ble jeg som besatt av en visst hovmod som ble avledet fra mangelen på varme i mitt stakkars bønneliv. Da jeg begynte å styre min hemningsløs sinn, begynte jeg å se ting mer klart. Men nå har jeg ikke en ydmyk holdning, og trodde derfor at jeg jeg hadde nådd en viss åndelig tilstand og jeg ble begynte å skryte av det.

Jeg gikk for å se denne åndelige veilederen for å betro meg til ham mine tanker, som ble gjennomsyret av den følelse av hovmod jeg nettopp beskrev. Fader Paisios lyttet til meg og uten å si noe spesielt, begynte å fortelle meg følgende historie:

- I går besøkte en munk meg og fortalte meg noe som fikk meg til å huske den hendelsen jeg skal fortelle deg.

En natt, var jeg i min celle på Katounakia og ba Jesusbønnen og gradvis ble jeg helt inntatt av en himmelsk glede. Samtidig ble cellen min som lå i mørket bare opplyst av den skjelvende flammen fra et stearinlys, fylt med en vakkert hvit-blått lys. I begynnelsen, var lyset veldig sterkt. Jeg følte at mine øyne var også "bli sterkere" for å tåle denne gløden. Det var 'det uskapte lyset!' Jeg oppholdt meg cellen min i mange timer, og mister følelsen av alle jordnære ting, og levde i en åndelig verden, svært forskjellig fra denne.

Mens jeg var i denne tilstanden av 'det uskapte lyset' og av himmelske opplevelser, mistet jeg all følelse av tid.

På ett punkt begynte 'det uskapte lyset' å bli gradvis borte, og jeg var tilbake til min gamle tilstand av å være. Jeg begynte å føle meg sulten, så jeg tok et stykke brød å spise. Deretter var jeg tørst og hadde litt vann å drikke. Jeg begynte å bli sliten og jeg trengte å sitte ned og få litt hvile. Jeg følte meg som et dyr, og jeg beklaget meg selv for det. Endringen fra en situasjon tilbake til den andre fødte en naturlig ydmykhet. Etter å ha opplevd forskjellen mellom den åndelige tilstand jeg ble funnet i og mine jordiske behov, var det ingenting igjen for meg, uten å forakte og klandre meg selv for det.

Lenger ned fra der hvor cellen min var, var en annen munk bosatt. Jeg sto utenfor og hadde inntrykk av det var fortsatt natt med fullmåne. Jeg gikk ut og spurte ham:

-Hva Er klokka? Det virker som daggryet ennå ikke har kommet.

Munken så forbauset og spurte meg:
- Hva sa du, fader Paisios? Jeg forstår ikke.

Først da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det var ti om morgenen. Jeg trodde det jeg hadde sett var solen. 'Den uskapte lyset' at det så ut som var så ut som dagslys og solen så ut som en natt med fullmåne. Forskjellen mellom lyset fra solen og 'det uskapte lyset' var som den mellom natt og dag.

Når fader Paisios avsluttet sin historie, ba han meg å gå, da det var andre mennesker som venter på å se ham. Jeg gjorde min vei tilbake til cellen min og innså den tilstanden av hovmod jeg var i'.

Oversatt fra Facebook siden til Elder Paisios)

Det uskapte lyset

'Det kristne livet hviler på et faktum: at Gud er blitt menneske.

I vår kropp, skapt av Ham, har Han vist oss sin evige fullkommenhet. Takket være det har vi fått et konkret kriterium som hjelper oss til å avgjøre hvor langt vi har kommet bort fra Ham, eller tvert om, hvor nær vi er Ham.

Om vi ligner Ham i vårt hjertes innerste følelser, i vår måte å tenke og i våre reaksjoner overfor det som skjer med oss på det jordiske plan, blir vi lik Ham også i Hans guddommelighet. Evangeliene gir et tilstrekkelig klart bilde av Ham, og epistlene beskriver erfaringen av livet i Ham.

Hans befalinger er det uskapte lyset, i hvilket Han særskilt avslører seg for oss 'slik som han er' (1.Joh 2). 'Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys'. (Joh 8,12)

Dette lys har en forunderlig virkning på oss'.

(Arkimandrit Sofrony: Vi skall se Honom sådan Han är/Artos 2003, side 168)

'Det uskapte Guddommelige Lyset er av en annen natur enn det fysiske lyset. Når man ser det fylles mennesket først og fremst av en følelse av den levende Guds nærvær ... Denne ufattelige, altoppslukende følelsen av den levende Guds nærvær sammenfaller med synet av et lys. Mennesket befinner seg da selv i lyset, blir lik det lyset hun skuer ...' (Arkimandrit Sofrony: Den Hellige Starets Siluan/Artos 1994, side 180)

Bildet: Fra Yell, Shetland. (Kevin Ritch/Promote Shetland)

Den sanne teolog

Jeg har ved flere anledninger skrevet om Paul Yazigi, en av de to erkebiskopene som er kidnappet i Syria. Her er noe han har skrevet, som jeg synes er så godt, at jeg har valgt å oversette det. Her defineres ordet teolog annerledes enn vi er vant med:

'Teologen er en annen døper eller Kristi forløper, som er en lampe av lys og en morgenstjerne for hver menneskesjel. Faktum er at teologen er speil som reflekterer det guddommelige lys. Hvis han ikke har mottatt dette lyset, kan han ikke overføre det. Teologen er den ene som drar fra linjer og ord og skviser ting ut fra sider og bøker det vann som den samaritanske kvinne drakk av, slik at elver av levende vann vil strømme ut av ham til hans brødre og søstre.

Teologen er tempelets sønn og tilhører tilbedelsens verden. I sin tilbedelse, trer han inn i 'den evige sabbatshvile', hvor Gud hviler.

Teologen er født på den åttende dag. Han ønsker ikke å flykte fra sitt liv, men han lengter etter å åpenbare Guds rikes tid i sin jordiske tid'.

Menneskenes lys

Et ord fra prologen til Johannesevangeliet har levd sitt eget liv i mine tanker de siste månedene:

'Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys'. (Joh 1,3b-4)

Livet er i Jesus, og det er dette liv som er vårt lys. Altså ikke ide, men en person. Jo mer tid jeg tilbringer med Ham som er livet, jo mer lys får jeg.

Etter å ha passert 50 med god margin, så oppdager jeg hvor mye lys jeg trenger, for å se, for å lese. Før klarte jeg meg med mindre. Kanskje ligger det også en åndelig sannhet i dette: Med årene har vi ervervet oss mye kunnskap, men det betyr ikke nødvendigvis at kjennskapet til Kristus har økt. Kanskje trenger vi mer lys (les: Åndens åpenbaring) etter hvert som årene går, for at ikke det vi har lært bare skal bli teorier, men levd liv?

Jeg er heldig å møte mange kunnskapsrike mennesker. Det er alltid spennende. Men det er ikke først og fremst hos dem jeg har funnet åndelig liv.

Det livet har jeg funnet hos de stille i landet, hos mennesker som lever avsondret, uten fine titler, men de er rike i Gud.

Og jeg blir rik i møte med slike mennesker. Noen kaller de enfoldige.

Den rensende ild og det uskapte lyset

Noen ord av Peter Halldorf (bildet) har fulgt meg den siste tiden. De vil ganske enkelt ikke slippe tak i meg. I god ortodoks tradisjon taler han om at Gud kan oppleves på to måter:

* Som en rensende ild
* Som et lys som opplyser

Peter Halldorf skriver: "Det vekker i oss forferdelse og forundring. Forferdelse, når alt det i vårt liv fortæres som ikke er en avglans av den rene kjærligheten. Forundering, når lyset fra den evige verden strømmer inn i oss som en uventet gave."

Det er ingen tvil om at Halldorf har rett når han sier at "begge erfaringene gis oss av Ånden, den kjærlighetens ild som Jesus kastet inn i menneskenes sjel på pinsedagen."

Så snakker Halldorf om pinsen, om ildtungene som setter seg på hver og en av dem.

"Ilden som viste seg for øynene deres var et synlig tegn på en usynlig virkelighet. Disiplenes brennende lengsel forente seg med den himmelske ilden. De ble renset, og de ble seende. Det er først når mennesket blir seende, at troen blir født... Hva er det de har sett? Det uskapte lyset, Jesus Kristus, det lys som lyser i verdens mørke og som formidles av Ånden. Nå forstår vi hvorfor Åndens gaver er av en så uendelig verdi. Som fedrene sier: Hver sann gave som Den Hellige Ånd gir, er ingen ting annet enn en kjærlighetsild."

Jeg ber: Kom Hellige Ånd!