Noen tanker 1.pinsedag 2024

 Den apostoliske trosbekjennelse inneholder ti setninger om Jesu person og verk, men bare en om Den Hellige Ånd. Forholdet en til ti er betegnende for interessen for Den Hellige Ånd i den kristne kirkes historie. Ingen lære angående den kristne tro har blitt så forsømt. Prekener og sanger er påfallende fattige på dette område. Dette er meget merkelig, ettersom Den Hellige Ånd er åpenbaringens ytterste grunn og gjenløsningens særegne kraft.

Ingen annen religion har noe som tilsvarer den kristne læren om Ånden, og i den kristne tro er det ikke noe annet som er så betydningsfullt, så gjennomtrengende og så effektivt. John Owen taler om den som troens prøvesten, den artikkel som menigheten står eller faller med. Thomas Arnold sier at den er "det viktigste av alt". Vi lever nå i Åndens tidsalder, Gud åpenbarer seg på denne måte for sitt folk. Den som ikke kjenner Den Hellige Ånd, kan ikke kjenne Gud.

Den hellige skrift fremstiller han som åpenbarer all sannhet, som den aktive kraft i forsoningsverket og først og sist som nådens redskap i frelseserfaringen. I ham og ved ham meddeles den kraft som frelser. Opplysning og overbevisning,  omvendelse og gjenfødelse, visshet og helliggjørelse, er alt sammen et verk av Gud, den evige Ånd. For menigheten er han visdommens og kraftens kilde og strøm. Menigheten er Kristi kropp, men Den Hellige Ånd skal bo i menigheten og kontrollere den. Han leder, inspirerer og kontrollerer. Denne tidsalder er først og fremst Åndens tidsalder.

- Samuel Chadwick: Pinseliv og pinsekraft, Filadelfiaforlaget 1971, side 7-8

Pinsepreken 2022: Den som venter på noe godt

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet, 1.pinsedag 2022:

Teksten jeg har valgt for denne 1.pinsedag er hentet fra en av de salmene som siteres i det som kalles ‘Pinsenovenen, som er perioden mellom Kristi  himmelfart og 1.pinsedag. Ordet ‘novene’ kommer av tallet ni og henspiller på det antall dager som Maria, Jesu mor og de 120 som oppholdt seg på Øvresalen. Der hentet de på oppfyllelsen av det Jesus hadde lovet dem. slik det er gjengitt av Lukas, i Luk 24,49: “Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere har blitt ikledd kraft fra det høye.”

Salmen jeg tenker på er Salme 27, og vi skal stanse ved vers 8: “Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord: Søk mitt åsyn! - Herre, jeg søker ditt åsyn.”

De var ikke særlig høye i hatten disse 120 som ventet i Jerusalem. De var redde. Evangelieforfatterne forteller oss at de holdt seg bak stengte dører. “Av frykt”, forteller Johannes. Det var ikke så rart. Landet de bodde i var okkupert av en grusom okkupasjonsmakt, og mange av de 120 som var samlet på Øvresalen disse dagene, hadde vært vitne til hva denne okkupasjonsmakten var i stand til. Lederen deres, Han mange kalte Messias, var blitt sveket og forrådt, fengslet, torturert og senere korsfestet.Klart slikt gjør inntrykk og setter djupe spor i sjelen. Riktignok hadde flere av dem sett Jesus i levende live, etter at Han hadde stått opp igjen fra graven. Men nå hadde hatt forlatt dem - faret opp til himmelen - og de var etterlatt alene. Alene med den formidable oppgaven som var betrodd dem, nemlig “å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem og lære dem alt det Jesus hadde befalt dem…”          

De følte seg nok små, redde og utilpasse med hele situasjonen. Og hva mente Han med å si at de skulle bli værende i Jerusalem og vente på noe de skulle få, noe Han skulle sende? 

Etter hvert skulle de gjøre seg den erfaring at problemet deres - og vårt - er ikke svakheten og skrøpeligheten, eller tilkortkommenheten, men snarere vårt styrke. Det er ikke vår svakhet som er til hinder for at Gud kan bruke oss, men at vi er så sterke i oss selv. Vi klarer oss ofte helt greit uten at Gud gir oss krefter til det. 

Mennesker søker etter metoder, Gud derimot, søker mennesker, som søker Hans ansikt - Hans åsyn - og som venter på å bli ikledd kraften fra det høye.

Guds Ånd faller ikke på metoder eller planer, men på mennesker! Menn og kvinner og barn som er avkledd sin menneskelige styrke, for å bli ikledd kraften fra det høye.

De 120 skulle vente! Det er jeg dårlig på, Det moderne mennesket er blitt en slave av at alt skal skje nå, med det samme. Vi snakker om øyeblikkets tyranni. Men det er et ordtak som sier: ‘Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!’ 

Men for mange kan det å vente synes bortkastet. Den walisiske poeten R,S Thomas sier det derimot slik “Meningen ligger i det å vente.”

Det er djupt og radikalt.

Salmisten som skrev Salme 27,  kong David, hadde forstått dette når han i denne salmen understreker betydningen av å søke Guds ansikt. Mange søker Guds hender, Hans inngripen, men i stedet for å søke Guds hender burde vi søke Herren for Hans egen skyld. Ikke for å få noe, men for å dele Hans vennskap og oppleve  Hans nærvær. For alt springer ut av dette. “Når vi ber,” sier Teresa av Avila, denne kvinnen som har lært meg så mye om bønnen, “skal vi huske at det er Giveren som er Gaven.”

Det er selve hemmeligheten.

Hva er det sikreste tegnet på at Guds Ånd er til stede? Er det tegn og under? Der er myke hjerter! Åpne og mottagelige hjerter. Tørstende hjerter.

De 120 som ventet på Øvresalen i Jerusalem hadde fått myke hjerter gjennom å søke Guds ansikt i bønn. Da får man myke hjerter, da skapes det tørst og hunger. Tørsten - åndelig tørst - er det sikreste kjennetegnet på at Den Hellige Ånd drar i hjertene våre. Nær Jesus finner vi mennesker med en uendelig tørst og lengsel og iver. For den som er blitt rørt av Ånden, slipper ikke taket i fliken på Jesu kappe, men vil ha mer.

Når Jesus underviser om Den Hellige Ånd bruker Han vann som bilde: “Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, som trodde på ham.” (Joh 7,37-39)

Strømmer av levende vann. Elver, står det i oversettelsen fra 2011. 

Som kristen behøver du ikke gå tørr. Du kan drikke av Ånden.

Da må vi komme til Jesus, kilden med det levende vannet, med andre ord: Søke Guds ansikt, som kong David taler om i denne salmen. 

På pinsefestens dag ser vi hvordan dette levende vannet øses ut. Gud er raus! Ånden faller over de 120 som hadde søkt Guds ansikt, og det som skjer er smittende. Det fører til at 3000 mennesker blir så berørt at de kommer til en levende tro på Kristus, blir døpt og lagt til menigheten på 120. 

Pinseunderet, er ikke bare et språkunder, hvor mennesker fra hele den daværende kjente verden, hører evangeliet forkynt på sitt eget morsmål og kommer til tro. Det er heller ikke bare snakk om at disiplene mottar kraft, idet Den Hellige Ånd, kommer over dem - det handler også om at Ånden har den egenskap at den binder mennesker sammen. 

I Ef 4,1-6 som handler om kirkens enhet, skriver apostelen Paulus: “Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: en kropp, en Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”

Når Ånden faller som på pinsefestens dag berører den alle: unge og gamle, kvinner og menn, slaver og fri. Gud blir alles Far. Den Hellige Ånd binder sammen. I Gal 3,26-28 leser vi disse befriende ordene: 

“For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus.” 

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

Denne profetien gikk i oppfyllelse når Gud begynte å øse ut sin Ånd over de gamle historiske kirkesamfunnene på 1970-1980 tallet, og vi fikk se hvordan Gud knyttet kristne sammen fra ulike kirkesamfunn, på tvers av alle skillelinjer. Klimaet kristne i mellom ble annerledes, åpnere, vennligere, mer samarbeide, mer forståelse og mindre påståelighet.

Alt begynte den gang i Jerusalem med de 120 som søkte Guds ansikt, og alt fortsetter med menn og kvinner og barn som søker Guds ansikt, for Guds egen skyld. Da Jesus ble opphøyet til himmelen, var et bønnemøte det eneste han etterlot seg. Den første menighet hadde ikke et bønnemøte. Den var et bønnemøte. 

“Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord: Søk mitt åsyn! Herre, jeg søker ditt åsyn.”

La oss be: 

Gud, du er himmelbrisen,

det kraftige vindkast

og det åndepust fra paradis

som vekker det livløse til live.

Takk for din Helligånd.

Den bærer livet fram, renser luften mellom oss

og gjør at vi kan trekke pusten fritt.

Vi ber deg:

Før oss sammen

når vi ensomme og tynnslitte

flakker rundt i verden.

Vekk gleden i oss over det fellesskap

du gir oss del i.

Din sommervind løfter din nåde frem,

du som er fra evighet til evighet.

Amen.

(Elof Westergaard/Norsk oversettelse: Merete Thomassen)

De glemte kvinnene fra pinsedagen

Hva i all verden skulle vi gjort uten kvinnene! Hvordan hadde kirke- og misjonsliv sett ut uten deres bidrag? Jeg tror jeg har ordene mine i behold når jeg sier at det ikke hadde vært noe kirkelig virksomhet og noen misjonsorganisasjoner uten kvinnene. Jeg så det godt på mine reiser ute på landsbygda i Russland for en del år siden, da vi beøkte små evangeliske menigheter. Det var mange kvinner til stede, men få, om noen, menn. Hele arbeidet ble holdt oppe av kvinnene - også økonomisk. 

I dag feirer vi 1.pinsedag og kvinnene var med helt fra den første forsamlingens historie i Jerusalem. I sin kirkehistoriske beretning forteller legen Lukas, om de som var samlet på Øvresalen i bønn. Først navner han apostlene ved navn og så skriver han: "Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Jesu mor, og hans brødre." (Apg 1,14) 

De var der, kvinnene i kretsen rundt Jesus. Noen av dem kjenner vi navnet på. Det var de tre Maria'ene: Maria, Jesu mor, Maria, Klopas hustru og Maria Magdalena og andre. Disse tre kvinnene hadde vært tett ved Jesu side ved korset, nå var de samlet på Øvresalen for å be og vente. Sammen med mennene ventet de på det 'som min Far har lovt' å sende 'over dem'. (Luk 24,49) De skulle 'bli i byen inntil de ble ikledd kraft fra det høye'. Hvem er de? Både mennene og kvinnene! Begge skulle ikles kraft. 

For løftet om Den Hellige ånd gjaldt både 'treller og trellkvinner' (Apg 2,18)

Når Ånden faller på åinsefestens dag setter ildtungene seg på alle som var samlet på Øvresalen - både menn og kvinner og de ikles begge kraften fra det høye. De trengte det alle sammen. Selv Maria, Jesu mor, taler i tunger på pinsedagen! Dåpen i Den Hellige Ånd er for alle.

Likevel har fokuset vært på apostlene på pinsedagen. Det er snart på tide å fortelle hele historien.

Ånden med dunder og brak!

Den Hellige Ånd kan komme som 'en stille susen', 'lyden av skjør stillhet', som slagene av duevinger, eller som 'en stormende, mektig vind', som fyller et helt hus. Merk dere det!

Jeg kom til å tenke på det siste her om dagen, da det buldret og braket og regnet fosset ned. Slik var det på pinsedagen i Jerusalem, tenkte jeg. Det gikk ikke ubemerket for seg.

Den Hellige Ånd gjør akkurat som Han vil! Han et suveren.

Den som vil ha med Den Hellige Ånd å gjøre må være forberedt på det uventede.

'Og PLUTSELIG kom det en lyd fra Himmelen', heter det i beskrivelsen av pinsedagen i Jerusalem.

Merk deg det ordet: plutselig! 

'Vinden,' sa Jesus, 'blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra eller farer hen...'

Den Hellige Ånd kan ikke temmes.
Vinden er vill.

Hvor mye skade gjør vi vel ikke når vi forsøker å temme Den Hellige Ånd. Kontrollere Ham. Slukke Ham.

Slipp Den Hellige Ånd løs - og vekkelsen kommer! Bønnesvarene kommer! Helbredelser finner sted!

Men våger vi det? Det kan nemlig føre til at vi mister kontrollen! Våger vi det?

Velsignet pinse.

Påsketidens forunderlige lys

Når denne dagen er over og en ny arbeidsuke starter for mange i morgen, er nok de fleste ferdige med påsken for i år.

Men for alle oss som lever med en annen rytme - kirkeårets gode rytme - har påsken så vidt begynt! Vi går nå inn i det som kalles påsketiden. 

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som i år er 4. juni. Det er en periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Jeg tror virkelig vi trenger disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Kristi oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Påsken og påsketiden har et slikt forunderlig mildt lys over seg. La oss bruke disse syv ukene til å leve i lyset og la påskens lys hvile over våre liv. Det er fra Kristi oppstandelse vi lever.

Mens det i Vestkirken har vært et sterkt fokus på Jesu lidelse og død, har det i Østkirken vært fokus på Kristi oppstandelse. Det har preget disse to tradisjonene mer enn noe annet. Tenk etter, så vil du se hvordan ulik vektlegging former livene våre, måten vi tenker på. Vi trenger selvsagt å løfte frem både Jesu lidelse og død, og oppstandelsen, for det ene er en forutsetning for det andre, men livene våre, de bør vi leve i lyset fra den tomme graven! Jesus lever, graven brast.

Tunger likesom av ild

Det er underlig hvordan enkelte ord fester seg. Ordene jeg tenker på er hentet fra beretningen om pinsedagen i Jerusalem, hvor profetien fra Joel om Ånden som skal utøses over 'alt kjød', oppfylles. Kirkehistorikeren Lukas bruker ordene som har festet seg hos meg:

'... tunger likesom av ild ...' (Apg 2,3)

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen. Frelst våren 1972, døpt i Den Hellige Ånd, tidlig på høsten samme år. Rundt alterringen i Gjøvik kirke, på et bønnemøte en mandag kveld, falt Den Hellige Ånd over meg, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det var en sterk opplevelse, som fullstendig forandret livet mitt. Kjærligheten til Jesus ble djupere, mer inderlig, og det ble skapt en tørst i meg, som har fordjupet seg med årene. Tungetalen ble fremfor alt et bønnespråk.

Apostelen Paulus beskriver tungetalen slik: 'For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i ånden'. (1.Kor 14,2, min uthevelse'.

Og: 'For når jeg mer med tunger, da er det min ånd som ber ...' (1.Kor 14,14)

Det er tydelig at apostelen Paulus brukte tungetalen som bønnespråk. Han vitner om dette på denne måten: 'Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle. Men i en menighetssamling vil jeg jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen med tunger'. (v.18-19)

Sammen med andre troende, var apostelen Paulus nøye med å ordlegge seg slik at folk forstod ham. Alene med Herren talte han i tunger.

I dag tales det ikke mye om tungetale. Det Åndens vær som Gud sendte med den karismatiske vekkelsen førte til at folk i alle kirkesamfunn ble døpt i Den Hellige Ånd. Man talte frimodig om Åndens dåp og Åndens gaver. I dag er det for det meste taust.

Noe annet som skjedde når jeg ble døpt med Den Hellige Ånd var at jeg fikk en større kjærlighet til Bibelen. En trang etter å lese den. Som et kjærlighetsbrev.

På pinsefestens dag kom kom Den Hellige Ånd som en stormvind.

'Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser ...' (Apg 2,2)

Det er litt mer 'sus' over Bibelforlagets oversettelse: 'Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind og den fylte hele huset der de satt...'

Ja, slik kan Den Hellige Ånd komme! Uten tvil. Helligånden er en stormende, mektig vind! Og med Ånden kommer ilden! Hellig ild.

Og Ånden kan komme 'plutselig'. Når vi vandrer med Gud må vi alltid være forberedt på det uventede!

Men Ånden kan også komme som 'lyden av skjør stillhet', jfr 1.Kong 19,12 i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

Slik jeg er skrudd sammen fra Skaperens hånd foretrekker jeg det siste. Men Gud gjør det alltid på sin måte, til sin tid.

Da påskevennene ble pinsevenner

"Som solen skinner over alt, og du dog føler den varmer, som var du den eneste, slik kommer Helligånden til deg, som du var den eneste i verden'.

Slik uttrykte Basileios av Cæsarea seg på 300-tallet.

Jesus hadde bedt disiplene sine om å vente i Jerusalem: 'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49)

Løftet ble innfridd - men først etter våkemøter på Øvresalen. Innfrielsesdagen kom med kraft:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale'. (Apg 2,1-4)

Jeg liker dette ordet 'plutselig'. Har vi med Gud å gjøre må vi alltid forvente at noe 'plutselig' inntreffer!

Gud griper inn! Inn i tiden, inn i historien. Fryktsomme påskevenner blir til djerve pinsevenner!

Gud holder det Han lover. Alltid! Løftet var gitt, disiplene hadde oppfylt sin del, og så øser Gud ut sin Helligånd! Som en stormende, mektig vind.

Med Gud skjer ting i stillhet, men også med bulder og brak!

Vi trenger pinseilden mer enn noensinne. En ild som brenner opp alt som ikke er av Herren, en ild som flammer og fyller og gjør oss til 'bærere av Den Hellige Ånd'. Tenk det!

Velsignet pinse!

En pinsevenn på tusentallet

Noen hymner av Symeon den nye teologen er min pinselektyre. Jeg har skrevet om Symeon (949-1022) tidligere på bloggen. Symeon er mer enn kanskje noen annen Den Hellige Ånds teolog. På den tiden handlet ikke teologi om akademiske karakterer og dokorgrader. Teologen var en kjempe i bønn, den fremst blant de vi kan kalle 'Gudselskerne', en Åndens mann som lot seg forme i lønnkammeret.

Jeg kjenne meg rik som kjenner et menneske som Symeon. Han er en god følgesvenn, en åndelig veileder. En sann pinsevenn.

Hymnene hans har en særegen rytme som innbyr til ettertanke. De gir oss et eksempel på en djup tro som øser av Skriften, henter uttrykk fra Kirkens tro og stanser i tilbedelse av Den uutgrunnelige, Den treenige Gud: Fader, Sønn og Helligånd.

'Kom, Du den eneste' lyder det i en av hymnene, når Symeon ber til Den Hellige Ånd, og så legger han til: 'Kom sannhets lys, kom evige liv, kom tildekkede hemmelighet! Kom herighet uten navn! Kom Du usigelige, kom Du evige jube. kom Du lys som aldri dør ut'.

Denne pinsen har jeg kjent en slik djup takknemlighet og ærbødighet innfor ordene fra 1.Kor 2,10:

'For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'.

Gud er å blir et mysterium, men i samfunnet med Den Hellige Ånd, oppdager vi stadig nye ting, som Ånden henter fram for.

Sammen med russiske pinsevenner 1.pinsedag

I dag har jeg feiret pinse med en gruppe russiske pinsevenner. Det var herlig! Jeg var invitert til å tale på deres formiddagsmøte. Nå er det blitt en del turer på meg til Russland de siste årene, så det ble gjensynsglede og muligheten til å bli kjent med nye. Når lovsangsteamet slo an strengene til den første sangen, var jeg tilbake på den russiske landsbygda! Der har vi hatt så mange herlige møter, hvor mennesker har fått møte Gud både til frelse, helbredelse og fornyelse. Og det ble en fin samling også i formiddag med lovsang, fellesskap og undervisning i Guds ord. Jeg talte om Gud som leder oss ut i ørkenen, for å få vår hele og fulle oppmerksomhet, slik at Han kan tale vennlig til oss. Jeg talte også om betydningen av å høre Åndens stemme. Etter gudstjenesten hadde vi et måltidsfellesskap, og delte med hverandre fra sist vi møttes. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg trives veldig godt i disse russiske pinsevennenes fellesskap. Litt spesielt å feire pinsedag med dem, med tanke på at det var mennesker fra ulike nasjoner til stede på pinsedag i Jerusalem da den første menigheten ble grunnlagt. Jeg skal møte denne gruppen en gang til før de reiser tilbake til Russland. Det gleder jeg meg til.