Det skjulte lyset

"Å elske noen betyr ikke først og fremst å gjøre noe for den personen. Det betyr å hjelpe den personen til å oppdage sin egen skjønnhet, hvor unik vedkommende er, det skjulte lyset i hans eller hennes hjerte og meningen med deres liv."

- Jean Vanier i Essential Writings, side 104. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

I Ham er liv

Jeg har gått og grunnet på et ord fra et av Johannesbrevene de siste dagene:

'Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn'. (1.Joh 5,11)

Det er spesielt den siste setningen som har talt til meg: dette liv er i hans Sønn.

Det er to ord som stadig går igjennom det Johannes skriver, og det er ordene 'liv' og 'lys'. Troen sentreres rundt dette: Kristus er kommet for å gi lys og liv. Og dette livet er ikke noe utenfor Kristus. Som noe eget. Det er uløselig knyttet til personen Jesus Kristus. Skal vi leve livet, gripe livet, få liv, må vi ha Jesus. Det evige liv er heller ikke noe adskilt fra Ham. Han selv er dette evige livet.

Det er Watchman Nee som sier at når Gud svarer på våre bønner, så er det for å gi oss mer av Jesus. Faderen gir oss ikke noe utenom Jesus, sier den kinesiske husmenighetslederen.

For å se dette, trenger vi Åndens åpenbaring.

Den kristne tro handler ikke om ord og teorier, men om en person, om Jesus Kristus, korsfestet, død og oppstanden. Vi kan aldri få noe mer enn Jesus. Han er evig nok.

I evangeliet som bærer hans navn, skriver Johannes: 'I ham var liv, og livet var menneskenes lys'. (Joh 1,4)

HAN er det lys jeg trenger.

I det siste har jeg opplevd mange skuffelser. Mest skuffet er jeg over meg selv, over min egen synd og tilkortkommenheter. Lever man nært Jesus oppdager man lett sin egen synd, fordi man er sammen med en som er fullkomment ren. Men som kronisk syn opplever man også mye ensomhet. Det finnes selvpålagt ensomhet, som er god, men det finnes også ensomhet som finnes på grunn av sykdom. Den er ikke god. Og som kronisk syk lever man også med mye sorg. Sorg over alt som ikke ble, eller som du ikke lenger kan gjøre.

Da er det godt å ha Jesus. Han er liv og det i overflod. Han skuffer ikke. Og hos Ham er det lys. Lys som skinner i mørket.

Kilden er i vårt indre

'Den som tror på meg, fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann. (Joh 7,38)

Dersom kilden er i vårt indre. må vannet nødvendigvis være synlig for dem som har øyne til å se med. Men om alt dette skjer inni oss uten at vi erfarer det eller er oss det bevisst, da vil vi sikkert heller ikke få oppleve det evige liv som er dets resultat, og da kan vi ikke se Den Hellige Ånds lys, men blir værende som døde, blinde, ufølsomme i det evige liv like mye som vi var det i dette liv. Hvis vi alltid forblir i døden, hvis vi er døde i ånden, da er vårt håp forgjeves og vårt liv uten verdi og vi mister det evige liv. Men slik er det ikke, nei slik er det sannelig ikke.

Jeg sier det mange ganger, og jeg sier det igjen og jeg vil aldri slutte med å si det:

Faderen er lys, Sønnen er lys, Den Hellige Ånd er lys. 

De tre er et eneste lys hinsides tiden, udelelig, uten sammenblanding, evig, uskapt, uutslukkelig, uten grense, usynlig - for det er hinsides og over all ting - et lys som ingen har kunnet se uten å ha blitt renset, og ingen ha tatt imot uten først å ha sett det. For man må først se det, for så å kunne ta imot det under megen smerte og strev'.

Simeon Den nye teologen (949-1022)

Den sanne teolog

Jeg har ved flere anledninger skrevet om Paul Yazigi, en av de to erkebiskopene som er kidnappet i Syria. Her er noe han har skrevet, som jeg synes er så godt, at jeg har valgt å oversette det. Her defineres ordet teolog annerledes enn vi er vant med:

'Teologen er en annen døper eller Kristi forløper, som er en lampe av lys og en morgenstjerne for hver menneskesjel. Faktum er at teologen er speil som reflekterer det guddommelige lys. Hvis han ikke har mottatt dette lyset, kan han ikke overføre det. Teologen er den ene som drar fra linjer og ord og skviser ting ut fra sider og bøker det vann som den samaritanske kvinne drakk av, slik at elver av levende vann vil strømme ut av ham til hans brødre og søstre.

Teologen er tempelets sønn og tilhører tilbedelsens verden. I sin tilbedelse, trer han inn i 'den evige sabbatshvile', hvor Gud hviler.

Teologen er født på den åttende dag. Han ønsker ikke å flykte fra sitt liv, men han lengter etter å åpenbare Guds rikes tid i sin jordiske tid'.