I Ham er liv

Jeg har gått og grunnet på et ord fra et av Johannesbrevene de siste dagene:

'Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn'. (1.Joh 5,11)

Det er spesielt den siste setningen som har talt til meg: dette liv er i hans Sønn.

Det er to ord som stadig går igjennom det Johannes skriver, og det er ordene 'liv' og 'lys'. Troen sentreres rundt dette: Kristus er kommet for å gi lys og liv. Og dette livet er ikke noe utenfor Kristus. Som noe eget. Det er uløselig knyttet til personen Jesus Kristus. Skal vi leve livet, gripe livet, få liv, må vi ha Jesus. Det evige liv er heller ikke noe adskilt fra Ham. Han selv er dette evige livet.

Det er Watchman Nee som sier at når Gud svarer på våre bønner, så er det for å gi oss mer av Jesus. Faderen gir oss ikke noe utenom Jesus, sier den kinesiske husmenighetslederen.

For å se dette, trenger vi Åndens åpenbaring.

Den kristne tro handler ikke om ord og teorier, men om en person, om Jesus Kristus, korsfestet, død og oppstanden. Vi kan aldri få noe mer enn Jesus. Han er evig nok.

I evangeliet som bærer hans navn, skriver Johannes: 'I ham var liv, og livet var menneskenes lys'. (Joh 1,4)

HAN er det lys jeg trenger.

I det siste har jeg opplevd mange skuffelser. Mest skuffet er jeg over meg selv, over min egen synd og tilkortkommenheter. Lever man nært Jesus oppdager man lett sin egen synd, fordi man er sammen med en som er fullkomment ren. Men som kronisk syn opplever man også mye ensomhet. Det finnes selvpålagt ensomhet, som er god, men det finnes også ensomhet som finnes på grunn av sykdom. Den er ikke god. Og som kronisk syk lever man også med mye sorg. Sorg over alt som ikke ble, eller som du ikke lenger kan gjøre.

Da er det godt å ha Jesus. Han er liv og det i overflod. Han skuffer ikke. Og hos Ham er det lys. Lys som skinner i mørket.