Han har skrevet boken: 'Follow me' med undertittelen 'A History of Christan Intentionality' (Lutterworth Press). Han vokste opp blant Amsih-folket.
Først litt om Ivan Kauffman, for de av dere som ikke kjenner ham, før jeg går videre med noen av de tingene han peker på og som er en del av forsøket på å se etter røtter og linjer vi kan følge for å møte avkristningen av Europa og de utfordringer den gir oss i en post-kristen æra.
Ivan Kauffman ble født i 1938 og døde 15. juli i år i Philadelphia i Pennsylvania, USA. Han var poet, forfatter og en lærd mann som fokuserte på fredsarbeid, sosial rettferdighet og økumenisk dialog. Det som er så spennende med Kauffmann er at man forsket nitidig på kirkehistorien, og med vidåpne øyne, uten forutinntatthet og ledet an i en dialog med mennoniter og katolikker. I 1999 var han medstifter av 'Bridgefolk' (Brobyggerne), en bevegelse av likesinnende mennoniter og romersk-katolske kristne som møttes årlig i Goshen, og sammen med sin kone, Lois, grunnla han i 2012 'Michael Sattler House' i Collegeville i Minnesota, et retreatsted hvor målet var å binde sammen spiritualitet, tjeneste og arbeidet for sosial rettferdighet.
Ivan Kauffman skriver:
"Helt fra begynnelsen ville enkelte kristne - 'gå hele veien' - i stedet for å spørre: 'Hva må jeg gjøre for å være en kristen'. De har heller spurt: 'Hva kan jeg gjøre for å være mer kristen?' Disse svært bevisste kristne har hatt en innflytelse på utviklingen av både kristendommen og den vestlige sivilisasjonen som har vært fullstendig ute av proposjoner om vi ser på antallet. Deres største innflytelse kom kommuniteter bestående av likesinnede troende - enten det var snakk om leke evangelikale eller sølibatære klostre. Begge var formet ut fra et felles ønske om er mer bevisst kristent liv."
Og det er her de kommer på rekke og rad disse profetiske røster Gud reiser opp gjennom historiens gang. Jeg never noen av dem: de tusener som søkte ut i ørkenen og ødemarkene i Syria, Egypt og Israel, som en reaksjon på endringene og verdsliggjøringen av menigheten. De søkte ut i ødemarkene for å leve liv i Guds nærhet, og for å be. Ørkenvekkelsen skulle berøre så mange, og kalle mennesker tilbake til evangeliets enkelhet og radikalitet. Gud reiser opp en Antonios, en Evagrios av Pontos, Isak Syreren. Efraim Syreren
Ved siden av dette finner vi også alternative menighetsdannelser og bevegelser. Og Gud reiser opp en Benedict av Nursia, en Martin av Tours, en Brigid, Frans av Assisi, en Sergeij av Radonesh, en Nil av Sora - bare for å nevne noen svært få av de menn og kvinner som fikk øve stor innflytelse gjennom sine levde liv - et kall tilbake til opprinnelsen, til røttene.
På samme måte kaller Gud i dag menn og kvinner ut av deres komfortsoner, for å leve sammen, enten som bofellesskap i eget hus, eller som enkeltindivider som kommer sammen, for å finne tilbake til utgangspunktet: til gudstjenestefellesskapet, måltidsfelleskapet, brødsbrytelsen og bønnene. For å ta seg av de syke, løfte de fattige og arbeide for sosial rettferd. Det er disse kommunitetene og fellesskapene Gud nå reiser opp i det som har fått navnet 'den nymonastiske bevegelsen'. De er ikke monastiske i den forstand at vi her snakker om klostre, men de følger en bønnerytme som ligner de som man finner i klostrene. Her bes tidebønner, her leses Bibelen, her deles liv.
Og det er akkurat dette jeg ser som redningen for den krisen Europas kirker har rotet seg inn i. Redningen er ingen liberal kirke, men en kirke som vender tilbake til sine røtter, til 'apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene' (Apg 2,42) En kirke som er tydelig utadrettet, som lever med i samfunnet, og blir det salt og lys den var ment å være.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar