Men det er også en annen side ved skuffelser. De kan være veldig ydmykende, fordi de er en måte å granske hvor og i hvem vi har satt vårt håp.
Kong David er et menneske som har gjort seg mange livserfaringer. På godt og på vondt. Erfaringer som satte spor i sjelen. Av sorg. Han har kjent sorgen og fortvilelsen ved å miste et barn. Men ut fra skuffelsen ved ikke å få det bønnesvaret han ønsket seg på inderlig i denne vanskelige situasjonen, driver fortvilelsen ham til å gjøre seg smertefulle erfaringer med Gud. Og han skriver:
'Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg kan ikke rokkes'. (Salme 62,6-7)
Feilplassert håp fører til slutt til skuffelser. Mennesker kan aldri tilfredsstille alle våre behov. Bare Gud alene kan tilfredsstille og mette oss. Venner svikter. En god jobb er ikke nødvendigvis sikret for resten av ens liv.
Vi trenger derfor å se nærmere på våre forventninger. Kanskje de må justeres? Kanskje har vi satt for store krav til livet? Ligger virkelig lykken i å oppnå målene vi har satt oss? Eller å være sammen med akkurat den personen?
Vi må spørre oss selv: Hvor har vi vår identitet? I vår tjeneste? I hvem vi tror vi er? Eller i det faktum at vi er elsket av Gud? Trenger vi noe mer enn det?
Hva skjer om du mister den du elsker? Eller jobben din eller tjenesten du har i Guds rike? Hva skjer om du blir syk og ikke lenger kan gjøre det du gjør i dag? Om du har identiteten din i den tjenesten du har i menigheten vil du få store utfordringer når du ikke lenger har denne tjenesten. Det har jeg selv erfart. Hvem er Bjørn Olav når han ikke er prest?
Vi må lære oss til å sette vår lit og vårt håp til Gud. Det er også en prosess du må gjennom og du må selv gjøre deg erfaringer med Gud. Å være hos Ham er det sikreste stedet du kan være, og det mest tilfredsstillende du kan erfare.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar