Syndsbekjennelsens hemmelighet og det livsfarlige hovmodet

Dette bildet har fulgt meg en tid nå. Det er sterkt. Det viser mennesker som er så modige at de har synder å bekjenne. I dag er jo ikke det noe stas å innrømme synd. Noen går så langt som å si at vi ikke lenger har synder å bekjenne.

Men syndsbekjennelsen er sjelehygiene.

Apostelen Johannes skriver: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Og verset som følger er et av de versene som gjennom alle år - og særlig i de siste årene, har betydd så mye for meg:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett'. (1.Joh 1,9)

For noen dager siden ble jeg kjent med fader Proclu Nicau, en rumensk starets, som i en kort videosekvens snakker om hvor farlig stoltheten er. Den gamle åndelige veilederen har ikke rare stemmen igjen, bare en pipende gammelmannsstemme, knapt hørbar. Likevel er det med kraft og overbevisning han snakker om det åndelige hovmodets store fare. Som vi alle rammes av.

Jeg har forsøkt å oversette noe av det han sier i en av disse videosekvensene, da jeg tror flere enn meg selv vil både ha glede og nytte av det. Det er litt usammenhengene, men med litt godvilje så tror jeg vi forstår mye av det han ville ha sagt:

'Gud elsker den ydmyke. Har du ikke sett det? Alle helgener var ydmyke. Men den som sier han er en helgen, han er forført av djevelen. Helgenene har aldri sett på seg selv som god, men heller som uverdige, som denne jordens søppel. Slik er det. Og hører du om noen som anbefaler seg selv, så er det en som er forført av den onde. Så høyt elsker Gud den ydmyke at Han tilgir dennes synder. 

Gud er full av godhet, men han tilgir ikke stolthet. 

Den som skryter av seg selv faller i hor. 

Den Hellige Ånd forlater ham. 

Og når han ser at er i ferd med å falle fra, så vil hans hode gi ham smerter, og så vil han lære ydmykhet. Skal vi unngå å bli forlatt av Den Hellige Ånd, så må vi huske dette: at alle andre er bedre enn meg og at jeg er den mest syndfulle. 

Så når tanken kommer til meg og skal si noe til mitt sinn, ta hevn, så vil jeg si dette til denne tanken: Jeg skal fortelle ham det, men ikke i dag, men i morgen. Men i morgen, da vil jeg be, jeg vil fremsi noen bønner om natten og Den Hellige Ånd vil kaste ut disse ånder, så i morgen vil jeg ikke si noe til ham. Og jeg fryder meg over at jeg har vært i stand til å overvinne ondskapen i meg. Må Gud hjelpe oss'.

Jeg er blitt mer og mer overbevist om skriftemålets store betydning, og det er min bønn at vi må finne tilbake til det.