Det ble selve livspulsen til Albert Schweitser, legen, teologen, filosofen, musikeren og Nobels fredsprisvinner. I dag er det på dagen 50 år siden han døde.
Han ville ikke forholdt seg taus, han ville ha appellert til hele menneskeheten om å vise humanitet - og - kastet seg inn i kampen for å redde liv.
Denne artikkelen er ikke en beskrivelse av de biografiske detaljene i hans liv. De tør være kjent for de aller fleste av bloggens lesere. Om de ikke er så er de lett tilgjengelige på Internett. Det som opptar meg er selve dette begrepet: ærefrykt for livet.
Om vi har ærefrykt for Skaperen og alt det skapte, så endrer det måten vi ser verden på. Da oppdager man at alle er skapt i Guds bilde. Vi ser det kanskje lettest når vi ser barn: unger er unger! Uansett om de er svarte i huden, eller lyse, er gleden over å finne en sølepytt den samme! Et barn fra Syria hopper rett uti og plasker like mye som et barn født av en nordmann. De har heller ingen problemer med å leke med hverandre. De behøver i grunnen ikke kunne språket en gang. Barn kommuniserer på andre måter enn ordene vi former med våre lepper.
Vi har lært et nytt navn de siste dagene: Aylan Kurdi. Han ble bare tre år.
Vi har sett bildet av ham der han ligger på magen på stranden mens den døde kroppen duver i dønningene. Hans bror er også borte, det samme er hans mor. Tatt av havet. Sammen med faren - som er den eneste overlevende - flyktet de fra grusomhetene i Syria.
Som med tusener av andre. Et tog av lidende mennesker vandrer gjennom Europa. Vi opplever den største flyktningekatastrofen siden 2. verdenskrig. Lidelsene er ubeskrivelige.
I denne krevende situasjonen trenger vi å bli minnet om Albert Schweitzer. Og nå vekkes folk. Endelig forstår man hva som har skjedd i Syria gjennom lang tid. Kanskje døde ikke lille Aylan forgjeves. Han ga oss alle et ansikt på alvoret til alle de som flykter fra grusomhetene til IS og Assad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar