Ser jeg min egen synd?

Jeg er så inderlig lei av å lese alle disse innleggene hvor det hele tiden er snakk om andres synder. Alle disse andre som det er noe galt med. Det er 'dem', mot 'oss', og det er 'han' eller 'hun' mot 'meg'. 'Jeg' er på trygg grunn, 'de' derimot er det ikke. 'Jeg' er 'frelst', i motsetning til 'de' som ikke er det. 'Jeg' har sikret himmelbilletten, mens 'de andre', ja, 'de' kommer til å gå fortapt en dag.

Vi anklager andre for å gjøre nøyaktig de samme tingene som vi selv gjør, men ser det ikke. Vi ser ikke vår egen blindsone. Vi ser ikke vår egen synd.

Kan vi ikke bruke resten av 2019 til å be Den Hellige Ånd om å vise oss VÅR synd? MIN synd. MINE tilkortkommenheter. Han gjør det villig.

Men det er kanskje for ubehagelig? Det er lettere å korrigere andre, veilede andre, formane andre. Det er lettere å sitte foran en skjerm å advare mot vranglære, enn å se hvor jeg har sporet av selv.

Har jeg noen gang møtt meg selv i døra?

Herre, frels meg av hovmodet.
Kyrie eleison.
Herre, forbarm deg.

Når vi sitter på vår høye hest

Livet kan være fryktelig brutalt. Det har mange opplevd. Ekteskap kan slites i stykker, og ende i skilsmisse. Utroskap kan føre til at livet ikke er til å leve for den som blir sveket. Sykdom kan ramme og endre ens liv. Noen opplever økonomiske kriser som ender i økonomisk ruin. Andre opplever å bli hengt ut i sosiale medier og få sykdomsdiagnoser satt på seg, bare fordi man har et annet teologisk syn. Uten mulighet til å forsvare seg.

Dette er bare noen av livets u-svinger.

Det finnes mennesker som har sterke meninger om andres liv og deres skjebne. Selv har de ikke opplevd verken skilsmisse, alvorlig sykdom, økonomisk ruin, utroskap eller bli løyet om. De sitter gjerne på sin høye hest og taler med store bokstaver. De vet best.

Livet har lært meg at jeg ikke skal lytte til dem, og la dem på plass i livet mitt. Deres råd er ikke noe å ta vare på. De har nemlig ingen livserfaringer som gjør dem i stand til å ha medlidenhet. De evner ikke å forstå hvordan andre enn dem selv kan ha det.

Jeg er så inderlig lei alle disse som sitter bak dataskjermer og har så sterke meninger om andre. La oss passe oss for mennesker som ikke snakker med deg, men om deg. Som ikke lytter, men snakker. Og snakker. Og snakker. Som siterer Bibelen for deg, forteller deg hva du skal og ikke skal. Disse Jobs venner! Slitsomme er de.

Det er et bibelord som har talt til meg i de siste månedene spesielt:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Disse som har så sterke meninger om andres liv, er de ikke redde for at de skal falle i sitt eget hovmod? Det er mange som har sagt om mennesker som skilles, at det skal ikke skje med dem, men så skjer det med dem likevel. Kan det nettopp være deres hovmod som forårsaket det?

I Romerbrevet beskriver apostelen Paulus Israels fall. I den forbindelse skriver han:

"Vel, ved vantro ble de brukket av..." (Rom 11,20)

Så henvender han seg til hedninger som har kommet til tro på Kristus: "... og du står innpodet ved tro."

Og så legger han til en advarsel: "Vær ikke hovmodig, men frykt!"

Og så forklarer han hva som kan skje med den hovmodige: "For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller." (v.21)

Noe å tenke på når vi sitter på vår høye hest. Et lite bykst fra hesten, og vi kan ramle av og skade oss. Det kan skje i et øyeblikk.

Johannes skriver i Åpenbaringen om 'våre brødres anklager'. Han har en eneste oppgave: å anklage de hellige dag og natt. Tenker vi over at vi kan bli hans stemme når vi feller en dom over et menneske som ligger nede for telling?

La oss være rause mennesker som i det minste forsøker å forstå at livet kan være vanskelig å leve for mange.

Syndsbekjennelsens hemmelighet og det livsfarlige hovmodet

Dette bildet har fulgt meg en tid nå. Det er sterkt. Det viser mennesker som er så modige at de har synder å bekjenne. I dag er jo ikke det noe stas å innrømme synd. Noen går så langt som å si at vi ikke lenger har synder å bekjenne.

Men syndsbekjennelsen er sjelehygiene.

Apostelen Johannes skriver: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Og verset som følger er et av de versene som gjennom alle år - og særlig i de siste årene, har betydd så mye for meg:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett'. (1.Joh 1,9)

For noen dager siden ble jeg kjent med fader Proclu Nicau, en rumensk starets, som i en kort videosekvens snakker om hvor farlig stoltheten er. Den gamle åndelige veilederen har ikke rare stemmen igjen, bare en pipende gammelmannsstemme, knapt hørbar. Likevel er det med kraft og overbevisning han snakker om det åndelige hovmodets store fare. Som vi alle rammes av.

Jeg har forsøkt å oversette noe av det han sier i en av disse videosekvensene, da jeg tror flere enn meg selv vil både ha glede og nytte av det. Det er litt usammenhengene, men med litt godvilje så tror jeg vi forstår mye av det han ville ha sagt:

'Gud elsker den ydmyke. Har du ikke sett det? Alle helgener var ydmyke. Men den som sier han er en helgen, han er forført av djevelen. Helgenene har aldri sett på seg selv som god, men heller som uverdige, som denne jordens søppel. Slik er det. Og hører du om noen som anbefaler seg selv, så er det en som er forført av den onde. Så høyt elsker Gud den ydmyke at Han tilgir dennes synder. 

Gud er full av godhet, men han tilgir ikke stolthet. 

Den som skryter av seg selv faller i hor. 

Den Hellige Ånd forlater ham. 

Og når han ser at er i ferd med å falle fra, så vil hans hode gi ham smerter, og så vil han lære ydmykhet. Skal vi unngå å bli forlatt av Den Hellige Ånd, så må vi huske dette: at alle andre er bedre enn meg og at jeg er den mest syndfulle. 

Så når tanken kommer til meg og skal si noe til mitt sinn, ta hevn, så vil jeg si dette til denne tanken: Jeg skal fortelle ham det, men ikke i dag, men i morgen. Men i morgen, da vil jeg be, jeg vil fremsi noen bønner om natten og Den Hellige Ånd vil kaste ut disse ånder, så i morgen vil jeg ikke si noe til ham. Og jeg fryder meg over at jeg har vært i stand til å overvinne ondskapen i meg. Må Gud hjelpe oss'.

Jeg er blitt mer og mer overbevist om skriftemålets store betydning, og det er min bønn at vi må finne tilbake til det.

Det er de ydmyke som får nåde

'Gud ønsker og lengter etter bare en ting hos oss: vår ydmykhet.

Han trenger intet annet; kun at vi ydmyker oss, slik at Han faktisk kan gjøre oss delaktige i Hans guddommelige nåde ... Selv om vi ikke elsker Ham ennå, vi hadde heller ikke kjempet for å oppnå Hans nåde, gav Han den til oss som en gave ut av sin egen utrolige vennlighet. Det eneste Han ber om er at vi ydmyker oss og gir vårt gjensvar i takknemlighet for Hans kjærlighet. Denne guddommelige nåde, som blir i oss, vil bli aktivert og fungere tilsvarende. Den vil gjøre det slik at vi elsker Gud og bli kjent med Ham; den vil gjøre alt for oss, hvis vi bare ydmyke oss og gir rom for den til å handle. Det eneste som hindrer Guds nåde er vår stolthet, vår mangel på ydmykhet'.

Hl.Paisios av Athos

'For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere'. (1.Pet 5,5b-7)

Noen tanker ved Raniero Cantalamessas besøk

Reaksjonene på det kommende besøket til Raniero Cantalamessa på pinsevennenes sommerstevne på Hedmarktoppen i juli, var det ikke vanskelig å forutsi.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at enkelte pinsevenner reagerer.

Det som derimot er vanskelig å forstå er intensiteten, de harde angrepene på andre kristne. Ordene som brukes. Tenker vi i det hele tatt over hva vi skriver? Kulden.

Er det noe jeg har følt djup takknemlighet for de siste årene er alle de kristne jeg har møtt fra så ulike kirkelige tradisjoner. De har beriket meg. Utfordret meg. De har satt i gang prosesser hos meg. Og møtene med mange av disse har fordjupet mitt forhold til Kristus.

Selvsagt har mye av dette vært uvant, og det er også ting jeg ikke kan dele eller forstå, men jeg har møtt mennesker med en Kristus-hengivenhet som jeg har savnet i min egen tradisjon. Det har vært så berikende å møte koptere, khaldeiske kristne, ortodokse og katolikker. Jeg har hatt privilegiet å tale på møter og seminarer hos lutheranere, pinsevenner, misjonsforbundere, metodister, baptister og ortodokse i inn- og utland. Alle steder er jeg blitt ønsket varmt velkommen.

I den siste tiden er jeg blitt minnet om ordene fra Åp 3,17:

'Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting!'

Jeg har lest mange av kommentarene som har kommet i kjølvannet av at Cantalamessa skal tale på Hedmarktoppen, og Ulf Ekman skal tale i Jesus Church, og flere av den oser av en selvrettferdighet og en stolthet, som er sjelden. Protestantismen fremstilles med en overlegenhet i forhold til Romerkirken. Som om vi har så veldig mye å skryte av hva åndelig liv angår.

Verset fra Åp 3,17 inneholder mer. Jesu svar på skrytet fra Laodikea-menigheten:

'Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken'.

Måtte vi våkne opp og se vår egen fattigdom!

Hvor stort behov har ikke VI for vekkelse!
Den fattigdommen burde få oss ned på våre knær, hvor vi ber om syndserkjennelse og fornyelse.

Vi trenger å gjøre det Jesus ber Laodikea-menigheten om:

'Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se'. (v.18)

Må Gud se i nåde til oss, og må vi omvende oss fra selvskrytet og hovmodet.

Om vårt hovmod og Guds nærvær

'En ettermiddag, gikk jeg for å se fader Paisios (1924-1994). I løpet av disse dagene, ble jeg som besatt av en visst hovmod som ble avledet fra mangelen på varme i mitt stakkars bønneliv. Da jeg begynte å styre min hemningsløs sinn, begynte jeg å se ting mer klart. Men nå har jeg ikke en ydmyk holdning, og trodde derfor at jeg jeg hadde nådd en viss åndelig tilstand og jeg ble begynte å skryte av det.

Jeg gikk for å se denne åndelige veilederen for å betro meg til ham mine tanker, som ble gjennomsyret av den følelse av hovmod jeg nettopp beskrev. Fader Paisios lyttet til meg og uten å si noe spesielt, begynte å fortelle meg følgende historie:

- I går besøkte en munk meg og fortalte meg noe som fikk meg til å huske den hendelsen jeg skal fortelle deg.

En natt, var jeg i min celle på Katounakia og ba Jesusbønnen og gradvis ble jeg helt inntatt av en himmelsk glede. Samtidig ble cellen min som lå i mørket bare opplyst av den skjelvende flammen fra et stearinlys, fylt med en vakkert hvit-blått lys. I begynnelsen, var lyset veldig sterkt. Jeg følte at mine øyne var også "bli sterkere" for å tåle denne gløden. Det var 'det uskapte lyset!' Jeg oppholdt meg cellen min i mange timer, og mister følelsen av alle jordnære ting, og levde i en åndelig verden, svært forskjellig fra denne.

Mens jeg var i denne tilstanden av 'det uskapte lyset' og av himmelske opplevelser, mistet jeg all følelse av tid.

På ett punkt begynte 'det uskapte lyset' å bli gradvis borte, og jeg var tilbake til min gamle tilstand av å være. Jeg begynte å føle meg sulten, så jeg tok et stykke brød å spise. Deretter var jeg tørst og hadde litt vann å drikke. Jeg begynte å bli sliten og jeg trengte å sitte ned og få litt hvile. Jeg følte meg som et dyr, og jeg beklaget meg selv for det. Endringen fra en situasjon tilbake til den andre fødte en naturlig ydmykhet. Etter å ha opplevd forskjellen mellom den åndelige tilstand jeg ble funnet i og mine jordiske behov, var det ingenting igjen for meg, uten å forakte og klandre meg selv for det.

Lenger ned fra der hvor cellen min var, var en annen munk bosatt. Jeg sto utenfor og hadde inntrykk av det var fortsatt natt med fullmåne. Jeg gikk ut og spurte ham:

-Hva Er klokka? Det virker som daggryet ennå ikke har kommet.

Munken så forbauset og spurte meg:
- Hva sa du, fader Paisios? Jeg forstår ikke.

Først da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det var ti om morgenen. Jeg trodde det jeg hadde sett var solen. 'Den uskapte lyset' at det så ut som var så ut som dagslys og solen så ut som en natt med fullmåne. Forskjellen mellom lyset fra solen og 'det uskapte lyset' var som den mellom natt og dag.

Når fader Paisios avsluttet sin historie, ba han meg å gå, da det var andre mennesker som venter på å se ham. Jeg gjorde min vei tilbake til cellen min og innså den tilstanden av hovmod jeg var i'.

Oversatt fra Facebook siden til Elder Paisios)

Stolthet og åndelig blindhet

Det er ikke uten grunn at apostelen skriver, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Åndelig hovmod, eller stolthet, er vår største og farligste fiende, som kristne. Menigheten i Laodikea er et eksempel på hvordan en hel menighet kan bli forført. Denne menigheten levde i troen på at alt var som det skulle være. Slik var dens oppfatning av seg selv:

"Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» (Åp 3,17a)

Guds syn på denne menigheten var ganske annerledes:

"Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken." (v.17b)

Så feil kan man altså ta. Vår oppfatning, og andres oppfatning av oss, er en ting, Guds syn på oss kan være ganske annerledes. Jeg er ikke i tvil om hva som er viktigst.

For et Guds barn kommer det perioder av ransakelse. Den er skapt av Den Hellige Ånd! En av Helligåndens oppgaver beskrives slik at Jesus selv:

"Og når han kommer skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom." (Joh 16,8 Norsk Bibel)

Mange kristnes erfaring er dette: Jo mer tid de tilbringer i Guds nærvær, jo mer føler de behov for å be Gud miskunne seg over dem. Hva er det verste som kan skje for et Guds barn? Jakob gir oss et svar på det spørsmålet:

"Gud står de stolte imot" (Jak 4,6)

Å finne at Gud står oss imot er den mest smertefulle erfaringen et Guds barn kan ha. Det betyr at Gud er blitt taus, at Han ikke lenger svarer på våre bønnebegjær. At Han ikke lenger kjemper med oss, men mot oss. Vi er ikke lenger på vinnerlaget, men på den tapende siden. Hva er det som kan forårsake at noe slikt skjer?

Guds ord gir oss svaret: vår stolthet.

Den stolthet som handler om at vi tror om oss selv at vi er åndelige rike, at alt bare står bra til med oss åndelig sett.

Hvem er det Gud har vendt sitt ansikt til?

"... men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6)

De ydmyke.