Vår fattigdom er Guds bolig

"Hvordan skal vi kunne se fattigdommen som en vei til Gud når alle som finnes omkring oss vil bli rike?

Fattigdommen har mange former. Vi må spørre oss selv: 'Hvilken er min fattigdom?' Er det en mangel på penger, mangel på psykisk stabilitet, mangel på ektefelle, mangel på sikkerhet, mangel på trygghet, mangel på selvtillit?

Hvert menneske har et svakt punkt. Det er akkurat der Gud vil bo!

'Salige er de fattige', sier Jesus (Matt 5,3). Dette innebærer at velsignelsen finnes skjult i fattigdommen.

Vi er så ivrige etter å skjule vår fattigdom og ignorere den, at vi ofte mister muligheten til å se Gud som bor i den. La oss våge å se vår fattigdom som det jordsmonn der skatten finnes nedgravd."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Carl Jung

'Carl Jung (bildet) sier i et av sine brev: Jeg har funnet at dere kristne er veldig gode mennesker.

Når dere ser noen, ser dere Jesus. Når dere ser noen som sulter, gir dere ham mat, for dere ser Jesus. Når dere ser noen naken, ser dere Jesus. 

Men det jeg ikke forstår er hvorfor dere ikke ser Jesus i deres egen fattigdom. Hva er det som gjør at dere ser Ham i en fattig utenfor døra men dere ser ikke den fattige som er på innsiden av dere'.

Jean Vanier. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

I all sannhet

'Når vi lever dag etter dag med mennesker med svære funksjonshemminger, blir også våre egne begrensninger og mørke så opplagt. 

Men denne erfaringen hjalp meg til å forstå at vi ikke kan vokse i kjærlighet og medfølelse hvis vi ikke, i all sannhet, anerkjenner hvem vi er og aksepterer vår egen radikale fattigdom. 

Det fattige finner man ikke hos bare hos andre, men også inne i meg selv. 

Den sannheten er selve grunnlaget for all menneskelig og åndelig vekst og selve fundamentet i vårt kristne liv.

'Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres'. (Matt 5,3)

De fattige, som avdekker sin egen fattigdom for oss, blir på denne måten et sakrament'.

Jean Vanier (bildet) i boken An ark for the Poor, side 72. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Bønn uten nesten noenting annet

'En dag for lenge siden, tilbrakte jeg noen øyeblikk i pottemakerverkstedet vårt. Brødrene som arbeidet der pleide å skrive noen få ord på en tavle. Akkurat denne dagen var det disse ordene:

"Din kjærlighet, Kristus, har såret min sjel. Jeg fortsetter fremover, syngende din pris."

Var det de som var forfatterne av en slik djup visdom? Nei, de sa det var skrevet i det syvende århundre av Johannes Klimakos på hans eldre dager. Tretten år gammel hadde han trådt inn i Sinai-klosteret. Han hadde forstått at Guds kjærlighet er uttrykt gjennom hele en persons vesen - kropp, sjel og ånd.

Noen ganger er det sant at vi ber med nesten ingen ting. Det er som om vi skulle være kledd nakne. Lykkelig er den som kan si til Kristus:

"Kristus Jesus, jeg skjuler ikke noe i hjertet mitt for deg. Du vet hvor vanskelig det er for meg å uttrykke min lengsel etter fellesskap med deg. Du selv delte de menneskelige kår. Du vet at jeg noen ganger dras i ulike retninger på samme tidspunkt. Men når mitt indre erfarer tomhet, forblir en tørst etter ditt nærvær inne i meg. Og når jeg ikke er i stand til å be, så er du selv min bønn."

Kristus overgav også seg selv til Gud. Når han døde på korset, ba han: "I dine hender overgir jeg min ånd'. Han sa med andre ord: "Når det gjelder mitt liv setter jeg min lit til deg."

Under min oppvekst, mens jeg kom meg fra tuberkulose, pleide jeg å gå lange turer. Det fantes øyeblikk da en forutanelse fór gjennom mitt sinn, lik et lynglimt: En dag vil jeg måtte ta en risiko for Kristus og Evangeliet. Jeg ville måtte gå en vei jeg var langt fra å kunne gjenkjenne. 

Jeg forstod da at for å kunne gå fremover med tillit så var det nødvendig å rotfeste livet mitt i noen enkle sannheter fra evangeliet som jeg stadig kunne vende tilbake til. 

I forbindelse med disse lange turene kunne jeg stadig gjenta disse ordene: "Elsk ensomhet og hat isolasjon." Da kom en setning til meg: "Oppgi deg selv til ham"; "i alle ting stillhet, hjertets fred", "lev i glede, enkelhet, og nåde."

I dag vil jeg si, som jeg pleier: de som forsøker å overgi seg selv til Den Hellige Ånd må tillate seg selv å bli bygget opp innvendig ved hjelp av sannheter fra evangeliene, noen ganger oppdaget tidlig i livet. De kan bli som en bunnsolid mur en kan stole på.

Ikke så mange ord, kanskje bare noen få, som er kortfattede og tydelige. Kanskje vi glemmer den for en tid? De kan plukkes opp igjen i det samme øyeblikket de dukker opp igjen.'

Oversatt fra boken: Brother Roger of Taize: Glimmers of Happiness. GIA Publications, Inc. Chicago 2007, side 72-74. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Å møte Gud i de fattige

'Når vi ikke er redde for å erkjenne vår egen fattigdom, kan vi være med andre mennesker i deres. Den Kristus som bor i vår fattigdom kjenner igjen den Kristus som bor i andres.

På samme måte som vi vil ignorere vår egen fattigdom, vil vi gjerne ignorere andres. Vi foretrekker å ikke se mennesker som er nødlidende, vi synes ikke om å se på slike som er deformerte eller funksjonshemmede, vi unnviker å tale om menneskers smerte og sorg, vi holder oss unna mennesker som er hjelpeløse og i nød.

Ved å gjøre det, mister vi kontakten med de menneskene som Gud viser seg gjennom. Men om vi oppdager Gud i vår egen fattigdom, forsvinner vår frykt for de fattige, slik at vi kan gå til dem og der møte Gud'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Fornyelsen kommer når vi vender oss bort fra oss selv og ser de fattige

'De som finnes i verdens ytterkanter finnes i kirkens sentrum, og det er slik det bør være! Vi er jo kalt som kirkens folk hele tiden til å gå ut i samfunnets ytterkanter. De hjemløse, de sultne, foreldreløse barn, mennesker med AIDS, våre psykisk forstyrrede brødre og søstre - disse bør først og fremst få vår oppmerksomhet'.

Det skriver Henri Nouwen i boken 'Bread for the Journey', som jeg har oversatt det følgende fra:

'Vi kan være forvisset om at når vi med all kraft strekker oss ut mot de marginaliserte oppdager vi at så meningsforskjeller, fruktløse debatter og lammende konkurranser ebber ut og forsvinner etterhvert.

Kirken blir alltid fornyet når oppmerksomheten vendes bort fra oss selv til dem som trenger vår omsorg. Jesu velsignelse kommer alltid til oss gjennom de fattige. De som arbeider blant de fattige opplever det merkelige at de fattige til slutt gir oss mer enn de får. De gir oss hva vi behøver.

De fattige er kirkens kjerne. Men hvem er de? Først tenker vi kanskje på mennesker som ikke er lik oss: folk som bor i slummen, folk som oppsøker suppekjøkken, uteliggere, fanger, mentalt syke og mennesker på institusjoner. Men de fattige kan finnes mye nærmere. De kan finnes i slekten, i kirken eller på jobben. De fattige kan faktisk være oss selv, når vi kjenner oss uønsket, ikke elsket, ignorert eller forurettet.

Det er akkurat da vi ser og opplever fattigdommen - langt borte, i nærheten eller i vårt eget hjerte - som vi trenger å være kirken og holde en bror eller en søster i hånden, bekjenne vår egen sønderbrutthet og nød, tilgi hverandre, helbrede hverandres sår og samles rundt bordet for å bryte nattverdbrødet.

Og i de fattige kjenner vi igjen Jesus, som ble fattig for oss.

Stolthet og åndelig blindhet

Det er ikke uten grunn at apostelen skriver, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Åndelig hovmod, eller stolthet, er vår største og farligste fiende, som kristne. Menigheten i Laodikea er et eksempel på hvordan en hel menighet kan bli forført. Denne menigheten levde i troen på at alt var som det skulle være. Slik var dens oppfatning av seg selv:

"Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» (Åp 3,17a)

Guds syn på denne menigheten var ganske annerledes:

"Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken." (v.17b)

Så feil kan man altså ta. Vår oppfatning, og andres oppfatning av oss, er en ting, Guds syn på oss kan være ganske annerledes. Jeg er ikke i tvil om hva som er viktigst.

For et Guds barn kommer det perioder av ransakelse. Den er skapt av Den Hellige Ånd! En av Helligåndens oppgaver beskrives slik at Jesus selv:

"Og når han kommer skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom." (Joh 16,8 Norsk Bibel)

Mange kristnes erfaring er dette: Jo mer tid de tilbringer i Guds nærvær, jo mer føler de behov for å be Gud miskunne seg over dem. Hva er det verste som kan skje for et Guds barn? Jakob gir oss et svar på det spørsmålet:

"Gud står de stolte imot" (Jak 4,6)

Å finne at Gud står oss imot er den mest smertefulle erfaringen et Guds barn kan ha. Det betyr at Gud er blitt taus, at Han ikke lenger svarer på våre bønnebegjær. At Han ikke lenger kjemper med oss, men mot oss. Vi er ikke lenger på vinnerlaget, men på den tapende siden. Hva er det som kan forårsake at noe slikt skjer?

Guds ord gir oss svaret: vår stolthet.

Den stolthet som handler om at vi tror om oss selv at vi er åndelige rike, at alt bare står bra til med oss åndelig sett.

Hvem er det Gud har vendt sitt ansikt til?

"... men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6)

De ydmyke.