I ytterkantene

"De som finnes i verdens ytterkanter finnes i kirkens sentrum, og det er slik det bør være! Vi er jo kalt som kirkens folk til hele tiden å gå ut i samfunnets ytterkanter. De hjemløse, de som sulter, foreldreløse barn, mennesker med AIDS, våre psykisk forstyrrede brødre og søstre - disse bør først og fremst vår oppmerksomhet.

Vi kan være sikre på at når vi med all kraft strekker oss ut mot de marginaliserte oppdager vi at små meningsforskjeller, fruktløse debatter og lammende konkurranser ebber ut og forsvinner etter hvert.

Kirken blir alltid fornyet når oppmerksomheten vendes bort fra oss selv til dem som behøver vår omsorg. Jesu velsignelse kommer alltid til oss gjennom de fattige. De som arbeider blant de fattige oppdager det merkelige at de fattige er de som til slutt gir mer enn de får.

De gir oss hva vi trenger."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det svakeste i midten

"De mest hedrede kroppsdelene er ikke hodet eller hendene, de som leder eller styrer. De viktigste delene er de som ikke synes så lett. Dette er kirkens mysterium.

Som et folk som kalles ut fra undertrykkelse og inn i frihet, må vi forstå at det er de svakeste iblant oss - de gamle, de små barna, de funksjonshemmede, de psykisk syke, de som sulter og de syke - som utgjør selve sentrum. Paulus sier:

'De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig.' (1.Kor 12,23)

Kirken som Guds folk kan bare kroppsliggjøre den levende Kristus iblant oss når de fattige blir de mest aktede. Å ta seg av de fattige er derfor mye mer enn kristen barmhjertighet. Det er det aller viktigste for Kristi kropp."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De fattiges rop

"En gang i forbindelse med et møte i det internasjonale rådet for L'Arche, snakket vi om en av våre kommuniteter som et problem. 

Kommuniteten hadde vært i en krise i en lang tid; assistentene ønsket ikke å være der og de om hadde funksjonshemminger hadde det ikke bra, osv. 

Vi glemmer at før det er blitt et problem, så er kommuniteten fattig og i smerte. På en mystisk måte er Gud nærværende der. Ropet fra et fellesskap i smerte er også et rop fra de fattige. Vi må nærme oss et slikt fellesskap med stor kjærlighet og respekt."

Jean Vanier i Community and Growth, side 150. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vår fattigdom er Guds bolig

"Hvordan skal vi kunne se fattigdommen som en vei til Gud når alle som finnes omkring oss vil bli rike?

Fattigdommen har mange former. Vi må spørre oss selv: 'Hvilken er min fattigdom?' Er det en mangel på penger, mangel på psykisk stabilitet, mangel på ektefelle, mangel på sikkerhet, mangel på trygghet, mangel på selvtillit?

Hvert menneske har et svakt punkt. Det er akkurat der Gud vil bo!

'Salige er de fattige', sier Jesus (Matt 5,3). Dette innebærer at velsignelsen finnes skjult i fattigdommen.

Vi er så ivrige etter å skjule vår fattigdom og ignorere den, at vi ofte mister muligheten til å se Gud som bor i den. La oss våge å se vår fattigdom som det jordsmonn der skatten finnes nedgravd."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvem sin fattigdom?

'Enkelte kommer til våre kommuniteter fordi de ønsker å være noe for fattige; de vil bare bli her om de har oppdaget at de selv er fattige'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 20. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

'Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres ... Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud'.

Jesus i Bergprekenen. Matt 5,3 og v.8

Den som er fattigst er ikke den vi tror er fattigst

'Er det mulig å oppdage at jeg er mer styrt av min frykt enn noe annet? Jeg ønsker ikke å høre ropet fra de fattige fordi hvis jeg gjør det, vil jeg måtte forandre meg. Og, jeg vil ikke vite hva jeg da skal gjøre.

Jeg ville føle meg helt fortapt og ikke vite hva jeg skal gjøre - en følelse av fullstendig utilstrekkelighet og kraftløshet. 

Og dette vil åpenbare for meg at jeg har alt unntatt det helt essensielle. Jeg har venner, jeg har penger, kunnskap; men jeg har ikke kapasiteten til å dele, lytte, elske. 

Ikke bare føler jeg meg hjelpeløs men jeg oppdager at jeg kan ha tatt helt feil, at alle mine verdier står på hodet. 

Plutselig oppdager jeg at ikke er så god og, endelig, at jeg er mer styrt av frykt enn av noe annet. Jeg har begynt å sette fingeren på frykten, og ut av den kulturen som fortalte meg at jeg måtte være best, oppdager jeg at det er de fattige som lærer meg at jeg er fattig'.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen