Kjell Ingof Ropstad og barmhjertige og nådefulle mennesker

Jeg har lest mange indignerte og samtidig selvrettferdige kommentarer i dag, om KrF's leder Kjell Ingolf Ropstad. Jeg skal ikke kommentere saken, bare minne om at vi alle er syndere. Spørsålet jeg vil løfte frem er hvordan vi møter et menneske som faller og har det vondt. Husker dere fariseeren som slo seg for brystet og mente at han ikke var som andre mennesker, og mannen som slo øynene ned og sa: Gud, vær meg synder nådig. Hvem ligner vi? 

Når jeg faller håper jeg inderlig at mennesker er rause, fulle av nåde og barmhjertighet. Jeg vet at jeg har gjort mye dumt gjennom mitt snart 63 årige liv, og jeg kommer garantert til å gjøre flere dumheter. Derfor ber jeg daglig: Gud, vær meg synder nådig.

Når vi sitter på vår høye hest

Livet kan være fryktelig brutalt. Det har mange opplevd. Ekteskap kan slites i stykker, og ende i skilsmisse. Utroskap kan føre til at livet ikke er til å leve for den som blir sveket. Sykdom kan ramme og endre ens liv. Noen opplever økonomiske kriser som ender i økonomisk ruin. Andre opplever å bli hengt ut i sosiale medier og få sykdomsdiagnoser satt på seg, bare fordi man har et annet teologisk syn. Uten mulighet til å forsvare seg.

Dette er bare noen av livets u-svinger.

Det finnes mennesker som har sterke meninger om andres liv og deres skjebne. Selv har de ikke opplevd verken skilsmisse, alvorlig sykdom, økonomisk ruin, utroskap eller bli løyet om. De sitter gjerne på sin høye hest og taler med store bokstaver. De vet best.

Livet har lært meg at jeg ikke skal lytte til dem, og la dem på plass i livet mitt. Deres råd er ikke noe å ta vare på. De har nemlig ingen livserfaringer som gjør dem i stand til å ha medlidenhet. De evner ikke å forstå hvordan andre enn dem selv kan ha det.

Jeg er så inderlig lei alle disse som sitter bak dataskjermer og har så sterke meninger om andre. La oss passe oss for mennesker som ikke snakker med deg, men om deg. Som ikke lytter, men snakker. Og snakker. Og snakker. Som siterer Bibelen for deg, forteller deg hva du skal og ikke skal. Disse Jobs venner! Slitsomme er de.

Det er et bibelord som har talt til meg i de siste månedene spesielt:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Disse som har så sterke meninger om andres liv, er de ikke redde for at de skal falle i sitt eget hovmod? Det er mange som har sagt om mennesker som skilles, at det skal ikke skje med dem, men så skjer det med dem likevel. Kan det nettopp være deres hovmod som forårsaket det?

I Romerbrevet beskriver apostelen Paulus Israels fall. I den forbindelse skriver han:

"Vel, ved vantro ble de brukket av..." (Rom 11,20)

Så henvender han seg til hedninger som har kommet til tro på Kristus: "... og du står innpodet ved tro."

Og så legger han til en advarsel: "Vær ikke hovmodig, men frykt!"

Og så forklarer han hva som kan skje med den hovmodige: "For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller." (v.21)

Noe å tenke på når vi sitter på vår høye hest. Et lite bykst fra hesten, og vi kan ramle av og skade oss. Det kan skje i et øyeblikk.

Johannes skriver i Åpenbaringen om 'våre brødres anklager'. Han har en eneste oppgave: å anklage de hellige dag og natt. Tenker vi over at vi kan bli hans stemme når vi feller en dom over et menneske som ligger nede for telling?

La oss være rause mennesker som i det minste forsøker å forstå at livet kan være vanskelig å leve for mange.

Reis deg hver gang

"Gjør alt som står i din makt for ikke å falle, for en sterk idrettsmann bør ikke falle. Men hvis du faller, reis deg da straks opp og fullfør løpet. Selv om du faller tusen ganger fordi Gud trekker sin nåde tilbake, reis deg da hver gang, og fortsett på samme måte til din dødsdag. For det står skrevet: 'Syv ganger kan den rettferdige falle' - det vil si uavbrutt, gjennom hele sitt liv - 'og reise seg opp igjen'. (Ord 24,36)

Så lenge du under tårer og bønn holder fast ved ditt kristne kall, vil du regnes blant dem som står oppreist, om du så faller igjen og igjen. Så lenge du forblir kristen, skal du ligne en modig stridsmann som stiller opp mot fiendens angrep. Og Gud vil rose deg, for selv om du er blitt truffet, nekter du å gi opp og flykte. Men om du forlater ditt kristne liv og flykter som en feig desertør, vil fienden angripe deg bakfra så du mister din frihet i fellesskapet med Gud."

- Johannes av Karpatos (600-tallet) levde på øya Karpatoa mellom Kreta og Rhodos, der han etter en tid som munk ble øyas biskop. Hentet fra Peter Halldorf: 'Kysse spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken. Luther forlag 2002, side 280)