En tid for rystelser - ledere vil falle, andre vil reises opp

"Mens jag ba i dag så jeg et stort tre. Herrens hånd hadde grepet tak i det og ristet det. Ting falt fra dette treet, men det var ikke frukt, mer som rusk."

Det skriver R. Loren Sandford, en anerkjent profetisk røst, som har integritet. Han understeker at han vanligvis ikke sender ut profetiske ord i førsteperson. I dette tilfellet har han gjort et unntak. Her er min oversettelse:

"Dagen er kommet da jeg vil riste løs de døde greinene og de døde fruktene, ledere som leder hvor jeg ikke har ledet, og profeter som taler det profane, utvannede fredsbudskapet, hvor det ikke er noen fred.

Jeg har svevet forsiktig over Mitt folk, men nå vil jeg stige ned i en storm med svære rystelser. Noen vil falle, andre vil reise seg. Noen som er ukjente er i ferd med å bli kjent. Jeg bygger et høyt tårn for å proklamere Min sannhet. Alle vil se det og erge seg over at Jeg øser ut nåde og kjærlighet.

Du vil bli overrasket over at så mange faller men jeg har bevart Mine tjenere for en tid som denne. Der hvor nåden eksisterer vil kraften falle og Mitt navn vil bli kjent.

Lederskapstreet er det Jeg som beskjærer og beskjæringen har begynt, ikke som en dom, men på grunn av forøkning. Noen har allerede svunnet bort, men jeg frembringer mer. Mer vil svinne bort og mer vil komme, og reise seg i lysstyrken av Min herlighet."

'I mine bøker,' skriver R.Loren Sandford, 'og budskap har jeg lenge søkt å forberede Kristi kropp for hva jeg vet vil komme. Dette er en tid for rystelser, men også for håp og forventning. Gud er god og alt Han gjør er av kjærlighet.'

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 6

En av de som har bidratt til å forstå det som skjedde på utsiden av keiserkirken som fremstod på begynnelsen av den tid av kirkehistorien som vi kaller Oldkirken - til forskjell fra Urkirken - og som ble profetiske korrektiver til en kirke som mer og mer ble verdsliggjort og drukken av politisk makt, er nå nylig avdøde Ivan J. Kauffman (bildet).

Han har skrevet boken: 'Follow me' med undertittelen 'A History of Christan Intentionality' (Lutterworth Press). Han vokste opp blant Amsih-folket.

Først litt om Ivan Kauffman, for de av dere som ikke kjenner ham, før jeg går videre med noen av de tingene han peker på og som er en del av forsøket på å se etter røtter og linjer vi kan følge for å møte avkristningen av Europa og de utfordringer den gir oss i en post-kristen æra.

Ivan Kauffman ble født i 1938 og døde 15. juli i år i Philadelphia i Pennsylvania, USA. Han var poet, forfatter og en lærd mann som fokuserte på fredsarbeid, sosial rettferdighet og økumenisk dialog. Det som er så spennende med Kauffmann er at man forsket nitidig på kirkehistorien, og med vidåpne øyne, uten forutinntatthet og ledet an i en dialog med mennoniter og katolikker.  I 1999 var han medstifter av 'Bridgefolk' (Brobyggerne), en bevegelse av likesinnende mennoniter og romersk-katolske kristne som møttes årlig i Goshen, og sammen med sin kone, Lois, grunnla han i 2012 'Michael Sattler House' i Collegeville i Minnesota, et retreatsted hvor målet var å binde sammen spiritualitet, tjeneste og arbeidet for sosial rettferdighet.

Ivan Kauffman skriver:

"Helt fra begynnelsen ville enkelte kristne - 'gå hele veien' - i stedet for å spørre: 'Hva må jeg gjøre for å være en kristen'. De har heller spurt: 'Hva kan jeg gjøre for å være mer kristen?' Disse svært bevisste kristne har hatt en innflytelse på utviklingen av både kristendommen og den vestlige sivilisasjonen som har vært fullstendig ute av proposjoner om vi ser på antallet. Deres største innflytelse kom kommuniteter bestående av likesinnede troende - enten det var snakk om leke evangelikale eller sølibatære klostre. Begge var formet ut fra et felles ønske om er mer bevisst kristent liv."

Og det er her de kommer på rekke og rad disse profetiske røster Gud reiser opp gjennom historiens gang. Jeg never noen av dem: de tusener som søkte ut i ørkenen og ødemarkene i Syria, Egypt og Israel, som en reaksjon på endringene og verdsliggjøringen av menigheten. De søkte ut i ødemarkene for å leve liv i Guds nærhet, og for å be. Ørkenvekkelsen skulle berøre så mange, og kalle mennesker tilbake til evangeliets enkelhet og radikalitet. Gud reiser opp en Antonios, en Evagrios av Pontos, Isak Syreren. Efraim Syreren

Ved siden av dette finner vi også alternative menighetsdannelser og bevegelser. Og Gud reiser opp en Benedict av Nursia, en Martin av Tours, en Brigid, Frans av Assisi, en Sergeij av Radonesh, en Nil av Sora - bare for å nevne noen svært få av de menn og kvinner som fikk øve stor innflytelse gjennom sine levde liv - et kall tilbake til opprinnelsen, til røttene.

På samme måte kaller Gud i dag menn og kvinner ut av deres komfortsoner, for å leve sammen, enten som bofellesskap i eget hus, eller som enkeltindivider som kommer sammen, for å finne tilbake til utgangspunktet: til gudstjenestefellesskapet, måltidsfelleskapet, brødsbrytelsen og bønnene. For å ta seg av de syke, løfte de fattige og arbeide for sosial rettferd. Det er disse kommunitetene og fellesskapene Gud nå reiser opp i det som har fått navnet 'den nymonastiske bevegelsen'. De er ikke monastiske i den forstand at vi her snakker om klostre, men de følger en bønnerytme som ligner de som man finner i klostrene. Her bes tidebønner, her leses Bibelen, her deles liv.

Og det er akkurat dette jeg ser som redningen for den krisen Europas kirker har rotet seg inn i. Redningen er ingen liberal kirke, men en kirke som vender tilbake til sine røtter, til 'apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene' (Apg 2,42) En kirke som er tydelig utadrettet, som lever med i samfunnet, og blir det salt og lys den var ment å være.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 5

Ingen av de romerske keiserne klarte å knuse den livskraftige menigheten. Den fortsatte å vokse, de grusomme forfølgelsene til tross.

Det måtte politisk kløkt og taktikk og lurendreieri for å få makt over den. Den som klarte det var keiser Konstantin og hans senere etterfølger, Justinian. Med dem endret menigheten karakter, og mistet dermed sin identitet som en profetisk motkultur.

Når keiser Konstantin konverterer til den kristne tro i år 312 og gjør den kristne tro til den romerske statens egen religion så skjer det på et sårbart tidspunkt for den kristne forsamlingen. Den har overlevd århundrer med forfølgelse. Nå får den et tilbud som den ikke klarer å takke nei til. Menigheten kan få fred og fordragelighet, ja, ikke bare det, men en sentral plassering i det romerske samfunnet. Den går fra å være en rebell uten verdslig makt til å bli akseptert i samfunnet og av makteliten.

Fra å være en husmenighetsbevegelse ble den nå en kirke med keiseren som dens øverste leder med sine katedraler. Menigheten ble med ett institusjonalisert og fikk statens beskyttelse. Gudstjenestens karakter ble endret. I stedet for å være en menighet av døpte og bekjennende kristne, fremsto en kirke som tvang mennesker til å bli en del av den gjennom dåp av spedbarn. Dens overnaturlige liv forsvant mer eller mindre, og den keiserlige kirke som nå fremsto skulle etterhvert bli drukken av politisk makt.

Keiseren ble etter hvert å anse som helgen sammen med keiserinnen og hver eneste romerske borger ble tvunget til medlemskap gjennom 'lex fidei' - trosloven. Andre grupper og bevegelser enn keiserkirken ble forbudt. Blant annet ble det forbudt å møtes i hjemmene, og dermed forsvinner også etter hvert måltidsfellesskapet.

Helt fram til keiser Serverus (222-235) var det strengt forbudt for kristne å komme sammen i egne bygninger, og den eneste måten å kunne komme sammen på var i skogene, ved møteplasser ved elver og i hjemmene. Fra nå av var det forbudt å komme sammen i et hjem til gudstjeneste. Brøt man loven var det ensbetydende med å bli stemplet som kriminell. Og fra nå av inntreffer noe verden ennå ikke hadde vært vitne til: kristne som forfulgte andre kristne på grunn av deres trosoverbevisning.

Men dette er ikke de eneste endringene vi ser. Det skulle komme flere, her er bare noen av dem:

* Den italienske aristokraten Leo (ca 400-461) erklærte seg selv som biskop av Rom og fikk navnet 'den store'.

* Keiser Valentian (445) bekrefter sin stilling som hele det vestlige keiserrikets åndelige leder.

* Rundt år 500 begynner prestene i keiserkirken å følge en spesiell kleskodeks

* Keiser Justinian (527-565) gjør alle prestene i keiserkirken til offentlige tjenestemenn.

* I år 697 - etter Romerrikets fall - ble Bonifatius den tredje den første biskop som tok navnet 'pave'.

* I år 709 begynte man å kysse pavens fot.

* I år 850 innføres bruken av vievann.

* I år 995 kanoniseres de første helgener

* I år 1079 innføres sølibatet for prestene

* I år 1190 innføres avlatsbegrepet - dvs syndsforlatelse mot betaling

* I år 1229 ansees Bibelen å være for hellig til å kunne leses, og forbys for lekfolk.

* I år 1414 blir nattverdkalken forbudt for lekfolk

* I år 1439 innføres skjærsilden som begrep

Men alt dette skjedde ikke stilltiende. Det fantes motstand også mot keiserkirken, og parallelt med den finnes det menighetsbevegelser som forsøkte å ta vare på urkirkens idealer og liv. Blant annet er den såkalte ørkenvekkelsen en reaksjon på frafallet i menigheten. Men mer om det senere.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 4

Dagens menigheter 'lokker' med søkervennlige gudstjenester. Gudstjenesten forsøkes å gjøres så attraktiv som vel mulig: gode, myke stoler, møteverter med drops og en kaffekopp, store plakater utendørs og markedsføring via aviser og nettet. Alt gjøres - og vel så det - for å få folk inn i et lokale.

Og gudstjenesten er lagt opp slik at den skal treffe ulike målgrupper. Dermed må man ha ulike aktiviteter. Ulike trender kommer og går, og mange menigheter forsøker å være så tilpassningsdyktige som mulig.

Det er omtrent så langt det er mulig å rote seg bort fra den første menigheten og dens gudstjenester som vel mulig!

Faktum er at det var ingen fri adgang til noen av menighetene i den første kristne tiden! Gudstjenestene var lukket for de som ikke hadde omvendt seg og latt seg døpe. Det var ingen kampanjer eller spesielle tilretteleggelser for å få folk til å komme til gudstjenester eller andre sammenkomster. Men så var da dette i seg selv noe som økte folks interesse for menigheten. Den var helt annerledes enn alt annet.

Det er tydelig at Guds ord ble forkynt i det offentlige rom. Vi ser dette både på pinsefesten og vi ser det i virksomheten til evangelisten Filip, som forkynner i Samaria:

'Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem ... Og det ble stor glede der i byen'. (Apg 8,5 og v.8)

Forkynnelsen av Kristus var offentlig, gudstjenestene var ikke det. Jesus talte jo til massene i lignelser, mens Han underviste disiplene for seg selv. Bergprekenen er jo et godt eksempel på dette. Den undervisningen ble gitt til Jesu disipler. Ved en anledning sa Jesus: 'Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke forstå'. (Luk 8,10)

Evangeliets mysterium måtte søkes, oppdages, letes fram og det man fant fikk man på grunn av at det ble åpenbart for en.

Et annet særtrekk fra den første kristne tiden var det vitnesbyrdet martyrene var. Folk var vitne til at de ble korsfestet, kastet til de ville dyrene, brent. De utholdt forferdelige lidelser. Dette gjorde folk nysgjerrige på hva det var som gjorde at de holdt fast ved sin tro, alle disse lidelsene til tross. Det at de var villige til å dø for sin tro var så gripende at andre ville utforske denne troen. Er din tro verd å dø for?

Folk var også vitne til de tegn og under som ble gjort der hvor kristne ba for syke og plagede. Mennesker ble satt fri fra onde ånder. Irenaeus (130-210) sier ved en anledning: 'De som er blitt renset ofte både tror på Kristus og blir med i kirken'.

En annen - Justinius av Roma - som skrev omlag år 150 e.Kr, forteller om hvordan kristne hjalp andre mennesker ved å sette dem fri fra demonisk aktivitet. Med andre ord: tegn og under fremmet veksten i de tidlige menighetene.

Som vi ser av Apostlenes gjerninger finner vi at de kristne også ble kalt for 'Veien'. Årsaken til dette var at de var tydelige på forkynnelsen av Jesu død og oppstandelse. Ser du nærmere på de prekenene som er gjengitt i denne første kirkehistorien vil du se at dette er helt sentralt i trosformidlingen. Dermed understreket de Jesu egne ord om at Han er 'veien, sannheten og livet' og at 'ingen kommer til Faderen uten ved meg'. (Joh 14,6)

Når folk så de kristne så de dem som tilhørte Veien. Dette var spennende og dette var tiltrekkende i den antikke verden. Det måtte også ha vært veldig attraktivt å se på det livet de kristne levde. De hadde alt felles, de dekket behovene til de trengende, de var anti-materialister og de var pasifister. I en voldelig tid som Romerrikets tid var det svært attraktivt.

Dessuten: de kristne forsamlingene tiltrakk seg mange kvinner. Allerede mens Jesus samlet sine første disipler, var kvinnene med. Det er bare å lese evangeliene så ser man dette. I en mannsdominert kultur var dette frigjørende. Augustin sier ved en anledning: 'Det er kvinnenes tilstedeværelse i stort antall som gjør at kirken vokser'.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 3

De første kristne forsamlingene hadde absolutt ingen ting med de romerske myndighetene å gjøre. Forsamlingene i Rom, Korint, Efesos, Filippi, Kolossæ, Tessaloniki, Kappadokia, Bitynia, Galatia-området - alle disse og alle som ikke er nevnt her var frie selvstendige menigheter.

Disse forsamlingene kom sammen i husene tilhørende noen av forsamlingenes medlemmer, men de var ikke husmenigheter i den betydningen vi legger i dette ordet i dag, med uformelle samlinger i et hjem. Til det var deres gudstjenester mer liturgiske i det mye av gudstjenestens innhold var hentet fra synagogegudstjenesten. Til de første kristnes gudstjenestefeiring hørte skriftlesningen og bønnene, utleggelse av Guds ord og ikke minst feiringen av Herrens måltid. I urkirken i form av agapemåltidet - kjærligetsmåltidet - hvor så brødsbrytelsen inngikk som en del av måltidet. Og Herrens måltid ble feiret hver eneste gang menigheten kom sammen for å feire gudstjeneste. Husene de kom sammen i måtte være så store at det var plass for alle til å spise sammen.

Disse forsamlingene ble utsatt for kraftig forfølgelse - helt fra begynnelsen av og frem til endringene som fant sted med keiser Konstantin og keiser Justinian. Som jeg skrev i forrige artikkel var hovedårsaken til dette at de første kristne bekjente Jesus som HERRE. Det fikk store konsekvenser for deres liv. Vi vet - av historisk kildemateriale - at det var visse yrker de første kristne ikke kunne ha. Blant annet kunne de ikke være stridende soldater. Soldater som bar våpen i keiserens tjeneste fikk ikke del i Herrens måltid.

Til tross for forfølgelsene vokste antallet menigheter og medlemmer av disse menighetene raskt. Medlemsbetingelsene var krystallklare: omvendelse, tro og dåp. Ingen ble medlemmer på noen annen måte. Man ble ikke medlem av noen av de første kristne forsamlingene fordi man sympatiserte med menigheten, eller var venn med noen i forsamlingene eller hadde en far eller mor som var medlem. Standarden ble satt allerede fra pinsedag:

'Omvend dere, og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave ... De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler'. (Apg 2,38 og v.41)

Vi ser med andre ord at menigheten ikke var en folkekirke. Folkekirken er Det nye testamente fremmed, og som størrelse ikke noe som finner sted før etter at keiser Konstantin og keiser Justinian skaper keiserkirken eller storkirken, hvor medlemskriteriene er annerledes. Blant annet endres dåpspraksisen til å gjelde dåp av spedbarn og tvangsinnmeldelse av mennesker i de geografiske områdene til de ulike kirkene som nå ikke lenger er husmenigheter, men menigheter som møtes i kirkebygg.

De første forsamlingene ble ledet av presbytere - eldste. Det foregikk ikke noe kirkevalg etter 'demokratiske retningslinjer' slik vi kjenner det i vår tid, når noen skulle velges eller innsettes i de ulike kirkelige embetene. Fra begynnelsen av ble de eldste og diakonene valgt og innsatt av apostlene, så innsatte de eldste andre eldste og diakoner til tjeneste i de lokale forsamlingene. I menighetsmøtene fikk medlemmene anledning til å si sitt i saker av betydning for menigheten, men beslutningene ble fattet av de eldste. Og da eldste i betydningen flere enn en. Med andre ord et eldsteråd.

Ingen søkervennlige gudstjenester
For oss som lever i dag er det kanskje underlig å tenke på at de første kristnes gudstjenester ikke var søkervennlige gudstjenester eller vekkelsesmøter som vår tid er kjent med. Ikke-kristne ble vanligvis ikke ønsket velkommen! Selv katekumenene - det vil si dåpskandidatene - som fikk undervisning av en av menighetens lærere, ble sendt vekk når de kristne feiret Herrens måltid. Denne delen av gudstjenesten, med det 'hellige kyss', dåp og brødsbrytelsen hørte til de som var døpt.

Gudstjenesten var leitourgeo - liturgi. I Apg 13 - som gir oss innsyn i den kristne forsamlingen i Antiokia - heter det: 'Mens de tjente Herren og fastet ...' (Bibelen Guds Ord - Bibelforlaget). De første kristnes gudstjenester hadde et sentrum: Herren. Ikke seg selv. Menigheten kom ikke sammen først og fremst for å få dekket et behov den selv hadde, men for å lovsynge, tilbe og ære Gud.

I midten av det tredje århundre sammenlignet biskop Cyprian i Kartago menigheten med den 'lukkede hagen' i Høy 4,12. De kristne var i stor grad det Celsus, en kritiker av den tidlige kirken, kalte 'et hemmelig samfunn'.

Og det stemmer godt med det faktum at kristne i det første århundre kalte seg selv for 'paroikoi' - utlendinger, fremmede, slik apostelen Peter beskriver dem i 1.Pet 2,11.

Forståelsen av seg selv som kristne var at de var 'en koloni av fremmede' midt i det keiserlige Romerriket. De var ikke nybyggere og pliktoppfyllende borgere med en spesiell religiøs overbevisning, med fremmede og utlendinger som hørte til et annet rike - Guds rike - med en annen Herre enn Keiseren - nemlig Herren Jesus.

Når mennesker ble kristne - ved omvendelse, tro og dåp - ble de omvendt til en marginalitet, til en motkultur. Det er interessant hvordan apostelen Paulus beskriver seg selv for en representant for den romerske keisermakten:

'Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud ...' (Apg 24,14)

Og litt tidligere i dette kapitlet beskrives Paulus som en mann som er 'en pest og en oppvigler blant alle jødene rundt om i verden. Han er lederen for nasareerens sekt'. (v.5)

Hvordan kunne da menigheten oppleve en slik fenomenal vekst som den gjorde? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 2

Vi må begynne med begynnelsen! Med urkirken og de forholdene de første kristne levde under. Det vil gi oss en bedre forståelse av hvordan menigheten skal overleve i dagens Europa.

Når Paulus skal beskrive den tjenesten som Gud har betrodd ham, om å være apostel, så beskriver han dette for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, Rom, på med det greske ordet 'aforizo': 'Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium'. (Norsk Bibel 88/07). Og med dette lille ordet 'aforizo', som her oversettes 'utskilt' og som betyr 'å skille det ene fra det andre, holde seg borte fra', har han beskrevet både tjenestens særpreg, men samtidig menighetens helt spesielle kjennetegn. Menigheten - 'ekklesia' av det greske ordet 'ek-kaleo', de som er 'kalt ut fra' eller 'utskilt'. 

Det nye testamente beskriver menigheten bestående av mennesker som er gått over 'fra mørke til lys':

'Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike' (Kol 1,13)

Den menighet Kristus vant med sitt dyrebare blod, beskrives som 'en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skulle forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men som nå er blitt Guds folk, dere som før ikke har fått miskunn, men som nå har fått miskunn'. (1.Pet 2,9-10)

Folkekirketanken er ukjent for Det nye testamente. Den er et fenomen som først oppstår med keiser Konstantin og keiser Justinian som gjør den kristne tro til statens religion. Og med det endres mye av urkirkens tro og liv.

Forutsetningene for medlemskap i de første kristne forsamlingene var disse: 'Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe'. (Apg 18,8) Rekkefølgen her er ikke tilfeldig eller likegyldig: Man fikk forkynt Ordet om korset, man kom til tro og lot seg så døpe på bekjennelsen av sin tro. I Storkirken som oppstod etter keiser Konstantin og keiser Justinian fikk kirken etter hvert sine medlemmer med tvangsmessig dåp av spedbarn, og menigheten besto ikke lenger av gjenfødte troende, men av alle mennesker som bodde innenfor et bestemt geografisk område. Urkirken var ingen institusjonell kirke, men frie menigheter spredt rundt omkring, bestående av mennesker som var kommet til en personlig tro på Jesus.

Og ikke bare som Frelser, men også som Herre.

Dette er et særdeles viktig poeng. De første forsamlingene levde i en tid med stor undertrykkelse og forfølgelse av de troende. En av årsakene var at som kristne hadde de nå fått en annen Herre, og kunne ikke lenger være tro mot keiseren. Ikke i de sammenhenger hvor den nye troen kom på kollisjonskurs med Guds ord. Da måtte de lyde Gud mer enn mennesker. Og det kostet dem av og til livet.

Vi ser dette eksemplifisert i Apg 17:

'Men da de fant dem, slepte de med seg Jason og noen av brødrene til bydommerne og ropte: Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, som som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,6-7)

Den første kirkehistorien som er skrevet, den av Lukas som har fått navnet Apostlenes gjerninger, beskriver den første menigheten på denne måten:

'De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte det ut til alle, etter som enhver hadde behov. De holdt seg daglig og med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene...' (Apg 2,41-46)

'Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen av det de hadde solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 4,32-35)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan de første kristne forsamlingene var organisert og fungerte,  deres samtid og vi ser nærmere på endringene som kom med keiserens storkirke.

(fortsettes)

Billedtekst: Et eksempel på en husmenighet fra den første kristne tiden: Hl.Ananias kapellet i Damaskus, Syria. Fra det 1. århundre etter Kristus. (Foto: Wikipedia)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 1

Ikke siden 2. verdenskrig har vi sett en verre flyktningkatastrofe som den vi er vitne til i Europa i disse dager. Men det er ikke bare strømmen av flyktninger som vil endre det Europa vi kjenner.

De store nasjonale kirkene på det europeiske kontinentet mister stadig terreng. En akselererende grad av sekularisering er en av årsakene. Kirkesamfunn etter kirkesamfunn kaster over bord den tro de har vært rotfestet i for å møte utfordringene. Så nytolker de troen i et siste, desperat forsøk, på å få noen flere med seg. En ikke ukjent norsk kremmer spyttet i glasset og puttet en halv million kroner inn på en konto for å forsikre seg at den kirken han tilhører er politisk korrekt, og tilpasser seg samfunnets krav om en kirke som er til for folkets behov for livsriter. At kirken dermed kaster over bord et syn på ekteskapet som har fulgt kirken siden dens grunnleggelse og i 2000 år, er uinteressant. Nå gjelder det å skape en kirke for vår tid som er tilpasset samfunnets krav og religiøse behov. I Europa i dag snekrer mange sammen en tro hvor de skaper 'gud' i deres bilde. Slik det passer med deres liv.

Massearbeidsløshet, hele land som er på konkursenes rand og vel så det. Mennesker som ikke er i stand til å betale husleien, kastes nådeløst på gata og overlates til nød og elendighet. Klimaendringene skaper store utfordringer, som igjen forårsaker flom og store ødeleggelser av infrastruktur og ødeleggelse av dyrkbar mark og eiendommer. I stort antall legges gårdsbruk ned og dyrkbar mark legges øde. Norge er for eksempel ikke lenger i stand til å produsere nok korn til eget forbruk, men har gjort seg avhengige og dermed svært sårbare av andre nasjoner, som i en gitt krise ikke er i stand til å sørge for at vi får det korn vi trenger for å brødfø vår egen befolkning. Våre kornsiloer gjøres om til boliger eller står for fall.

I det østlige Ukraina har 7000 mennesker mistet livet på grunn av krigføringen som pågår. I tillegg kommer alle de som er kommet til skade. Kanskje så mange som en million mennesker er på flukt. Mange av disse med store traumer på grunn av krigen. Mange av dem har flyktet til Russland, Hvite-Russland eller EU.

Hvordan kan så Kristi dyrekjøpte menighet møte disse utfordringene?

Jeg tror den må vende tilbake til sin apostoliske radikalitet! Den må gå mot strømmen, leve ut de gode nyhetene om annerledesriket som Jesus kom for å forkynne, kroppsliggjøre troen, vise gjestfrihet og raus nåde. Den må gjøre disipler og den må finne frem igjen til enkelheten og til bønnen.

Kristi forsamling, den Han vant seg med sitt blod, kan ikke lenger forkynne et blodfattig evangelium! Den kan ikke slå av på budskapet for å gjøre det mer spiselig. Den må forkynne Jesus Kristus og Ham korsfestet, død og oppstanden, som nå sitter ved Faderens høyre hånd i det høye. Den må åpne sine dører for flyktninger og trengende, vise kjærlighet og være tilstede i andres liv. På den måten - og bare på den måten - kan den være 'sannhetens støtte og grunnvoll' i en tid hvor alt rakner og rystes. Bare på den måten kan den være salt og lys.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan man kan leve i apostolisk radikalitet. Vi er jo ikke alene om å oppleve krisetider som nå. Andre har gjort det før oss. Vi skal se nærmere på noen av disse. Selv har jeg funnet mye hjelp ved å studere livet og tiden Eberhard Arnold levde i. Den tyske teologen, filosofen og grunnleggeren av Bruderhof-kommunitetene, var en kompromissløs Jesus-radikaler hvis vitnesbyrd fremdeles berører manges liv verden over. Men vi skal også innom flere andre som midt i kaos ble en alternativ måte å leve på.

(fortsettes)