Skrøpelig lederskap - et forbilde

Etter pave Frans' død har jeg gjort meg noen tanker om kristent lederskap, alle de tre siste pavene: pave Johannes Paul II, pave Benedikt og pave Frans hadde alle skrøpelig helse, og de skjulte ikke sine fysiske svakheter. Jeg kan ennå huske hvordan pave Johannes Paul II, som hadde langt fremskreden Parkinson, ble gjort narr av gjennom folk som prøvde å være morsomme på hans bekostning, skjelvende og krokrygget som han var. Men alle tre, til tross for sine kroppslige skrøpeligheter var et sterkt vitnesbyrd om den Herre Jesus, gjennom levd liv. Livene deres vitnet om at de bar skatten i et leirkar. Leirkaret hadde så visst sprekker, men lyset skinte igjennom. Det er livet som vitner, ikke bare ordene.

Ved ulike anledninger siterer vi gjerne ordene: "Min nåde er nok for deg...", men glemmer resten av verset: "for kraften fullendes i svakhet." (2.Kor 12,9) Apostelen Paulus legger til: "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (v.10)

Skrøpelig lederskap. Smak på ordene. Det er ikke slik verden tenker. Her er det stort sett plass for sterke mennesker. Såkalt fremgangsrike mennesker. Ikke slik i Guds rike. Gud velger det som ingenting er, for å gjøre dem til skamme som er noe i seg selv. Sterkest er det kristne vitnesbyrdet når det er levd i total avhengighet av Herren Jesus selv, og det gis plass for både de syke og de døende. Også som ledere. "Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!" (Hebr 13,7)

Profetisk: Jeremiah Johnson: Ropene som kommer fra Ein Gedi

2. juni skrev jeg om et møte jeg hadde i en vekkelseskanpanje for flere år siden hvor Gud begynte å tale til meg om forskjellen mellom ledelse etter kong Saul og ledelse etter kong David. Dette gjelder ikke bare de som er i en aktiv tjeneste, men også har lederfunksjoner på alle områder av samfunnet. Hvis du ikke hadde sjansen til å lese bloggen med tittelen, “The Cries that come from Mt. Gilboa ”, er den oversatt til norsk og publisert her på bloggen. 

I dag vil jeg dele hva Gud begynte å avsløre for meg om hvordan kong David ledet og hvor mange av valgene han tok, er viktige for de 'lederskaps-vinsekker' som Gud ønsker å danne på jorden akkurat nå. Enten du er hjemmeværende mamma, lege, bedriftseier eller pastor - dette er et nytt ord du kan be over!

TESTEN VED EIN GEDI 

Ein Gedi-oasen i Israel var kjent som et skjulested for den unge David og hans menn da han løp for livet for kong Saul (1.Samuelsbok 23:29). Selv om David allerede var salvet til konge over Israel av profeten Samuel, ble han ansett som en flyktning av kong Saul og hans menn. Det var i en hule i Ein Gedi at David valgte, med sine ord, "ikke å skade Herrens salvede" selv om han hadde muligheten til å drepe mannen som nådeløst forfulgte ham i årevis.

Til slutt var Ein Gedi stedet der David besto en avgjørende prøve i sin reise med å lede Israel: han nektet å drepe kong Saul og valgte derfor ikke å ta skjebnen i egne hender. Årsaken til at Gud hører ropene som kommer fra Ein Gedi, er fordi ropene fra det stedet er de som til slutt blir overgitt til Faderens vilje. David hadde til og med tilsynelatende et profetisk ord fra Herren om at Saul skulle bli gitt i hans hender da hans menn minnet ham om dette: «Se, dette er den dagen da Herren sa til deg: 'Se; Jeg skal gi fienden din i din hånd, og du skal gjøre mot ham som det synes bra for deg. ”

David var så i tråd med Guds Ånd i Ein Gedi at han erkjente at det profetiske ordet han mottok ikke var slik at han kunne oppfylle det med egne hender, men det profetiske ordet var bare ment for å teste de djupeste motivene og ønskene til Hans hjerte! Ville han ta skjebnen i egne hender eller la Herren videreutvikle og teste sitt hjerte?

Gud ser etter en generasjon ledere som er villige til å vente på Ham. De som er villige til å ydmyke seg og bekjenne sitt store behov for Guds Ånd. Vi trenger sårt Hans ledelse, Hans visdom, Hans ledelse i denne tiden. Den Hellige Ånd har åpenbart for meg syv spesifikke tegn og tester som menn og kvinner som er blitt testet i Ein Gedi har gjennomgått. La oss se på dem sammen:

De syv tegnene som lederne har vært i Ein Gedi

1. De nekter konsekvent å la sef friste til å promotere seg selv (1. Samuel 24: 17)

"Og han sa til David:" Du er mer rettferdig enn jeg; for du har gjort vel med meg, mens jeg har gjort ondt med deg. ”

Det at David valgte å ikke ta livet av Saul da han ble gitt i hendene på ham i  Ein Gedi, burde være en vekker for ledere overalt. David innså at det bare var Gud selv som kunne forfremme ham, ikke hans egne henders gjerninger. Hvor mange ganger får mange av oss muligheter til å gjøre mye ut av oss selv?

Ledere som har vært i Ein Gedi bruker ikke penger, stilling eller tjeneste for å fremme seg selv, men de tillater Guds Ånd å fremme Kristus i seg. Problemet med selvreklame er at det bare kan opprettholdes gjennom å streve, noe David IKKE var villig til å gjøre. David innså at det var Gud selv som ville etablere sitt kongedømme, og det ville være Gud selv som ville opprettholde sitt kongedømme. Det genererer seg en generasjon ledere som vil lære å foretrekke, utsette og fremme gaven til de rundt seg, snarere enn seg selv. TEAM-ledelse er fremtidens vei!

2. De erkjenner at bare Gud kan forsvare dem (1. Samuel 24: 10-12)

“Nå, far, se! Sannelig, se kanten på kappen din i min hånd! For ved at jeg kuttet kanten av kappen din og ikke drepte deg, vet og skjønner at det ikke er noe ondt eller opprør i mine hender, og jeg har ikke syndet mot deg, selv om du ligger og venter på at mitt liv skal ta den."

Det var den unge David som anerkjente at bare Gud selv kunne gi ham et godt omdømme. Å ta kong Sauls liv ville ikke gjøre det, selv om David folk ville ha forstått det om han drepte Saul. Ledere som har vært i Ein Gedi lar Faderen være deres forsvarer. De kaster ikke bort tid på å prøve å forsvare deres navn eller tjeneste. Disse lederne er ikke drevet av menneskers ros, men heller av ønsket om å la Gud få ære i alle situasjoner og til enhver tid.

3. De bygger monumenter over ingenting (1.Sam 24,15)

"Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? En død hund! En enslig loppe!"

Ledere som har vært i Ein Gedi ser etter muligheter til å ydmyke seg selv under vanskelige omstendigheter. Ville det ikke ha vært så lett for den unge David å ta tak i kong Saul i den hulen og minne ham om, før profeten Samuel hadde salvet David til konge over Israel år før? Nei, David betraktet seg som en død hund og en eneste loppe som kong Saul forfulgte ham. De som leder og har vært i Ein Gedi tar ikke æren for deres fremgang og bekjenner sammen med apostelen Paulus: "Hva har jeg som jeg ikke selv har mottatt?" (1.Korinter 4,7))

4. De lukter som sauer (1.Samuelsbok 24:22)

"Saul gikk hjem til ham, men David og mennene hans gikk opp til festningen."

David var bare en enkel gjetergutt før Samuel salvet hodet hans med olje og utropte ham til konge over Israel. Selv om det ville gå mange år før David tok tronen, ble det utviklet et gjeterhjerte i ham fra en veldig ung alder. David visste viktigheten av å gjete hjorden, så det var naturlig at da han begynte å bli betrodd en stilling som ledelse, at han visste hvordan han skulle lede fra sin menneskekjennskap.

Ledere som har vært i Ein Gedi lukter sau. De skiller seg ikke ut fra de de tjener. Disse lederne er tilgjengelige, og deres liv er åpne bøker for alle og alle som spør. Ledere som har vært i Ein Gedi behandler ikke mennesker som sauer, fordi de selv vet at de er sauer som trenger den gode gjeteren.

5, De er opplært i villmarken (1.Samuelsbok 24: 9)

“David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.”

Her var den unge David, som bøyde seg for selve mannen som prøvde å drepe ham! Denne totale handlingen av ydmykhet og sønderknuselse var et tydelig tegn på at David ble underlagt det å bli trent i ødemarken.

Ledere som har vært i Ein Gedi forstår forskjellen mellom "salvelsen" og sesongen med "utnevnelse." De erkjenner at et "kall" ikke er en "igangsetting". Sesongen til Ein Gedi er tydelig i livene til ledere som har underlagt seg innvielsesprosessen. David visste verdien av å være trent i ødemarken og innså også ødeleggelsen som ville komme hvis han nektet å underkaste seg den. Ledere som har vært i Ein Gedi vil heller halte til himmelen enn å gå rett inn i helvete.

6. De styrker og oppmuntrer seg i Herren (1.Samuelsbok 30: 6)

"Men David søkte styrke hos Herren sin Gud."

Dagen vil komme i hvert leders liv hvor det ikke vil være noen oppmuntring, ingen som kan gi trøst i noen av de største tider med behov. Her var David i Ziklag, helt fortvilet over amalekittene som raidet Negev der de fanget han og hans menns familier. Hans egne menn begynte til og med å snakke om å steine ham. David hadde en viktig beslutning å ta som leder. Han kunne enten gi etter for sin egen frykt og gi opp, eller han kunne vende seg til Herren sin Gud og styrke seg selv i den han kjente Gud til å være. Det var i Ein Gedis villmark at David lærte hva det betydde å bli helhjertet overgitt til Herren. Ziklag var rett og slett nok en test.

Ledere som har vært i Ein Gedi vet hvordan de kan oppmuntre seg selv i Herren. Det er det som skiller dem fra det lunkne. Ledere som har vært i Ein Gedi bærer hjerter som er blitt testet av ros som menn har gitt dem. I løpet av mindre enn 24 timer fra dette øyeblikket i Ziklag, ville David bli kronet til konge over Israel, ettersom Saul og hans sønner ville falle ved Gilboa-fjellet. Kanskje Davids evne til å styrke og oppmuntre seg selv i Herren var den siste testen før Gud selv promoterte ham som konge.

7. De vandrer i absolutt lydighet (1.Samuelsbok 30:17)

“David hogg dem ned fra skumringen til kvelden neste dag; og ingen av dem slapp unna ... ”

Da kong Saul fikk oppdraget med å utslette amalekittene og alt de hadde, tok han et valg å skåne kong Agag for dem og overlate det beste av byttet for seg selv og hans menn. Da David forfulgte amalekittene, slaktet han alle de siste han og hans menn kunne komme til.

Ledere som har vært i Ein Gedi fullfører oppdragene som Gud har gitt dem uten forsinkelse. De forstår at delvis lydighet ikke er lydighet i det hele tatt. David ble testet i Engedi om han ville ta saken i egne hender ved å drepe Saul, som han nektet fordi han ikke ble gitt å ta saken i egne hender.  Etter å ha spurt Herren i Ziklag, ble han løslatt for å forfølge amalekittene og utrydde dem. Ledere som har vært i Ein Gedi vet både når de skal gå i kamp i lydighet, og når de skal overlate kampen til Herren i lydighet.

EN BØNN FOR LEDERE

Sannheten er at uansett karriere eller status i livet, er vi alle kalt til å være ledere. Vi har muligheten til å påvirke mennesker hver dag. Måtte prøvelsene og testingen som David utholdt i Ein Gedi tjenestegjør for oss alle i dag. Måtte vi alle huske Hebreerne 5: 7 som sier: ”I sitt jordiske livs dager, da Han med sterke rop og tårer hadde båret fram bønner og påkallelser til Ham som hadde makt til å frelse Ham fra døden, ble Han bønnhørt på grunn avv Hans gudsfrykt”.

Gud hører våre rop og bønner. Han skaper virkelig en ny leder i Ein Gedi allerede nå. Det beste er enda ikke kommet!

Merket for evigheten!

- Jeremiah Johnson/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et profetisk ord til kirkens lederskap og pastorer

For flere år siden deltok jeg på åtte vekkelsemøter hvor tusenvis av mennesker, inkludert pastorer og ledere, samlet seg for å motta et ny berøring av ild over deres liv og tjenester. En natt mens jeg observerte hundrevis av kirkeledere som svarte på et alterkall, fikk jeg plutselig et syn og hørte Guds hørbare stemme. I visjonen ble jeg vist et stort fjell der tusenvis av pastorer og ledere falt på sine egne sverd. Det var en forferdelig scene, det skal være sikkert og visst. Det neste jeg så var en ung mann i en hule som gråt og gråt for Herren. Så hørte jeg Faderen tale denne setningen til meg som jeg aldri har sett eller hørt før:

“Jeg hører ikke ropene som kommer fra Gilboa-fjellet, men jeg hører ropene som kommer fra En Gedi." 

Da disse ordene fra Faderen begynte å synke ned i hjertet mitt, begynte jeg å gråte og hulke. Jeg visste at Faderen viste meg hvor mange kirkeledere er på vei - mot Gilboa- fjellet - hvor kong Saul falt på sitt eget sverd. Likevel ble jeg også fylt av håp og innså at ropene fra En Gedi, stedet der den unge David ydmyket seg og nektet å bli forfremmet med mindre det var fra Faderens hånd, ville bli hørt. Det er på tide for forbederne og de hellige å løfte opp kirkeledere i bønn som aldri før og søke i våre egne hjerter for å se hva Gud kan avsløre i denne tiden!

7 TEGN PÅ AT KIRKENS LEDERE ER PÅ VEI MOT GILBOA-FJELLET

Ut av dette møtet med Herren, avslørte han for meg at det er syv spesifikke tegn som markerer livet og tjenesten til en kirkeleder som er på vei mot Gilboa-fjellet. De er som følger:

1. UFØLSOMHET I HJERTET (1.Sam 13,5-14)

30 000 stridsvogner, 6000 ryttere og filisterne som var flere enn sanden ved kysten, slo leir ved Mikmas mot kong Saul og Israels barn. Profeten Samuel hadde gitt mandat til at Israel skulle vente 7 dager til han kom for å ofre til Herren før kampdagen. Etter at syv dager hadde gått, og Samuel ikke kom som planlagt, tok kong Saul saken i egne hender og tvang seg selv til å ofre, noe som var et brudd på loven. Ved Samuels sene ankomst sa han til Saul: “Du har handlet tåpelig, du har ikke holdt budene fra Herren din Gud, som han befalte deg, for nå ville Herren ha opprettet ditt rike over Israel for alltid. Men nå skal ikke ditt rike vare. Herren har oppsøkt en mann etter sitt hjerte, og Herren har utpekt ham til å herske over sitt folk, fordi du ikke har holdt det Herren befalte deg. ”

Kirkens ledere setter kursen mot Gilboa-fjellet tar feil av stillheten, og ofte tidens uklarhet fra Gud, som et tegn på å ta saken i egne hender, snarere enn en mulighet til å vente og bli følsom for Guds Ånd. Det var Sauls ufølsomhet overfor Guds Ånd som kostet ham kongedømmet. Gud lette etter en mann som ville vente på Ham, som ønsket en ting og en ting alene, "å skue Herrens skjønnhet og grunne i hans tempel" (Salme 27: 4) Faderen ser etter den femfolige tjenestens ledere som venter på hans ledelse, og vil ha tjenester som er født av Ånden, ikke menneskeskapte religiøse strukturer som ble skapt fra kjøttet.

2. UNNLATER Å UTRUSTE ANDRE FOR DAGENE SOM LIGGER FORAN (1.Sam 13,22)

"Slik gikk det til, at på den dagen striden sto, fantes det ikke sverd eller spyd hos noen av alle de folk som var med Saul og Jonatan." Kjennetegnet til en moden kirkeleder er ikke hvor mange mennesker de kan kontrollere, men hvor mange mennesker de kan frigjøre til tjeneste.

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet bygger solotjenester. De ser på tjenesten som et middel til å bygge opp sitt omdømme og status, i stedet for å utstyre andre til arbeidet i tjenesten. Kirkens ledere som setter kursen mot Gilboa-fjellet ønsker å holde flokken åndelig dum og avhengig av deres ledelse. De er raske til å gjøre andre stemmer tause som kan påvirke mennesker og vanligvis kveler Åndens bevegelser som de ikke selv startet.

3. BYGGER MONUMENTER FOR DEM SELV (1.Sam 15,12)

"Morgenen etter sto Samuel tidlig opp for å møte Saul. Da kom noen og sa til Samuel: Se, Saul kom til Karmel, og der reiste han et minnesmerke for seg selv, og så snudde han og dro videre ned til Gilgal." 

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet bygger monumenter for seg selv, i stedet for monumenter for Gud som gjorde det mulig for dem å vandre seirende. Disse lederne får alle sine belønninger på jorden og vil ha liten, om noen, evig belønning i himmelen. Disse mennene og kvinnene er talldrevne og ser frelse og opplevelser med Gud som hakk på beltet for å punpe seg opp. De svarer vanligvis på spørsmålet: "Hvordan går det med din tjeneste?" med svaret: "Vi har ______ antall mennesker som deltar i gudstjenestene våre." Kong Saul så på oppdraget fra Herren som ikke noe annet enn en mulighet for å få seg til å se bra ut blant folket. Han var full av stolthet og arroganse, og maskerte det bak å være lydig mot Herren.

4. BEHOVET FOR Å VÆRE POLITISK KORREKT (1.Sam 15,24)

"Da sa Saul til Samuel: Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, for jeg var redd folket og gjorde som de sa."

Kong Saul fikk spesifikke instruksjoner om å slakte amalekittene og alt de hadde for det de gjorde mot Israel som kom ut av Egypt. Saul beseiret hæren, men sparte likevel kong Agag og den mest kjente av byttet. Kong Saul var så blind for sin egen ulydighet at han til å begynne med ble overrasket over Samuels sinne mot hans ulydighet mot Herrens instruksjon. Mens Samuel dømmer Saul, avslører han til slutt hvorfor han valgte å synde; han fryktet folket og lyttet til deres stemme.

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet føler at de må være politisk korrekte i alle situasjoner. Deres ønske om å behage menneskene rundt dem overskygger deres behov for å lytte og adlyde Herrens røst. Disse lederne tror ofte at de vandrer i Herrens vilje, akkurat som Saul gjorde, fordi de har blitt overgitt til kompromisser og bedrag. De er ikke villige til å slakte "Agags" i landet. Disse lederne har bestemt seg for delvis lydighet, men forstår ikke at delvis lydighet ikke er lydighet i det hele tatt. 

5. OM Å VANDRE I FALSK YDMYKHET (1.Sam 15,30)

"Saul svarte: Jeg har syndet, men vis meg likevel ære nå for mitt folks eldste og for Israel og vend tilbake sammen med meg, så jeg kan tilbe Herren din Gud."

Selv når kong Sauls bekjenner sin synd og arroganse var han så full av stolthet at han søkte å bli hedret blant folket. Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet angrer aldri virkelig på sine synder, og de gjør det heller ikke til en offentlig bekjennelse. De er fulle av unnskyldninger og er ikke villige til å underkaste seg prosessen med gjenopprettelse, uansett hvor mange år det kan ta. De høye kostnadene ved stolthet mister visdom. De som vandrer i falsk ydmykhet, vil mislykkes gang på gang, til deres ønske om å bli hedret, selv i sine feil, blir avdekket og fjernet fra livet.

6. BEHOVET FOR Å HA EN HÅND MED I ALT (1.Sam 17,38) 

"Saul ga David sine egne klær. Han satte en kobberhjelm på hodet hans og hadde på ham en brynje."

Den unge David var den eneste mannen i Israel som ikke fryktet Goliat på kampdagen. Han drepte kjempen av en mann med i en stein og kuttet til slutt hodet av ham, men kong Saul hadde fortsatt et behov for å ha hånden sin med i slaget. Ved at Saul forsøkte å kle David i rustningen, var dette ikke en medfølelse eller bekymring, dette var et forsøk på å ta æren for Davids beskyttelse på kampdagen. David var klok når å kaste rustningen og gå med det han visste ville fungere; Herrens ledelse.

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet føler ganske enkelt behovet for å ha en hånd med i hvert eneste uttrykk for kirke og tjeneste. De krever å kjenne til hver detalj og forventer at enhver person til enhver tid skal rapportere til dem. Deres ønske om å kontrollere og manipulere er kvelende og utmattende for de rundt dem. Disse lederne nekter å sette folk fri på kampdagen. De må ha en hånd i andres suksesser og seire. 

7. USIKKERHET OG FALSK IDENTITET SKAPER SJALUSI (1.Sam 18,8-9)

"Da ble Saul meget vred, for dette ordet likte han dårlig. Og han sa: De har gitt David titusener, og meg har de gitt tusener! Nå står det bare tilbake at han får kongedømmet. Fra den dagen så Saul stadig skjevt til David."

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet ser på fremgangen til de som de tjener som en trussel mot deres ledelse. Mens de gir uttrykk for godkjenning og bekreftelse til de rundt seg, er de indre fylt av sjalusi. Usikkerhet og ukjent identitet er drivstoffet for hvorfor kirkeledere satte kursen mot Gilboa-fjellet stoler ikke på andre med ansvar og har behov for å ta æren for andres seire.

Kan du forestille deg om den unge David ville ha beseiret Goliat iført Sauls rustning? Da de heiet på David i gatene, ville Saul ha ropt: "Ja, men han hadde på meg MIN rustning!" Kong Saul var så sjalu på salvingen av David at Saul gikk inn for at han ville bruke resten av tiden han var konge til å forfølge David og prøve å drepe ham, i stedet for å forfølge Israels virkelige fiender. Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet bruker mer tid på å prøve å miskreditere og rive ned tjenestene og mennesker enn å engasjere den virkelige fienden, Satan.

I en kommende blogg skal vi se på Davids liv og hvorfor Gud hørte ropene hans fra En Gedi. I mellomtiden, la oss ta oss litt tid i dag til å søke i våre egne hjerter og se om det er noen Saul med sine tendenser eller væremåter i oss. Måtte vi også ta oss tid til å be for kirkelederne våre og be Gud beskytte dem mot stolthet, politisk ånd eller sjalusi.

- Jeremiah Johnson (bildet), publisert 2.juni 2021/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det er noe jeg ikke forstår

Det er noe jeg ikke riktig forstår! I går fikk jeg Magasinet stefanus i posten - jeg var redaktør i fire år for forgjengeren 'Ropet fra Øst. I årets første nr har nåværende redaktør Johannes Morken en sværr interessant reportasje fra en pastorkone-konferanse i Sentral-Asia.

Det er noe på slutten av artikkelen som skaper undring hos meg. Den anonyme pastorkona han intervjuer sier: 'Men eg kan ikkje fortelja kyrkjelydnår eg er trøytt, fordi folk forventar at eg alltid skal vera sterk og leia...Når mannen min har det vanskeleg, kan eg ikkje dela det med kyrkjelyden...'

Det kan være et kulturellt svar på dette, men jeg har møtt samme holdninger i flere kristne menigheter i Norge også. Dette krampaktige at pastorer og pastorkoner skal fremstå så sterke. Så modige.

Så umenneskelig. Så misforstått. Og så ubibelsk.

Så langt unna tjeneridealet til en som skal lede Kristi forsamling. Apostelen Paulus fremsto ekte med sin frykt, sin understrekning av betydningen av å være svak, for det er når han er svak at han er sterk.

Det er når man fremstår sterk at man blir utilgjengelig for folk flest. Der er når man fremstår sterk at man skaper avstand til folks hverdager.

Det er når man våger å vise sårbarhet at man blir ekte mennesker.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om dette? Jo, det er blitt mye bedre de siste årene, men fremdeles møter jeg pastorer og ledere som fremstår sterke ikke minst på talerstolen. Nårde da frem med sitt budskap til dem som skal høre på dem?

Berikende rytme

'Vi står under et enormt indre og ytre press til å være sterke og uavhengige, klare oss uten andre og stole på oss selv. Vi kan fort komme til å tro så høyt om oss selv at vi mener vi er usårbare. Det er lett å tro på egne illusjoner, særlig når andre støtter opp under dem og samfunnet løfter dem frem som oppnåelige idealer.

Det er viktig å kunne ta ansvar. Men det er en illusjon å tro at man klarer seg selv. Ikke minst ledere føler presset til å være sterke og uavhengige. Ikke bare opplever de stadig situasjoner der de må opptre som om de var det. Andre forventer det av dem. På den måten havner ledere stadig i posisjoner der de må fortsette å gi, uten selv å møte omsorg og nærhet. 

Nouwen peker på behovet for en annerledes lederstil 'der lederen er en sårbar tjener som trenger andre mennesker like mye som de trenger ham eller henne'.

Denne formen for lederskap skaper en rytme av tjeneste og personlig berikelse. I denne rytmen kan lederen være sterk, men også gjennomleve tider med svakhet, kamp og problemer. Lederen kan være den som gir, men også innrømme at han trenger å hente seg inn og bli oppmuntret. Lederen kan stake ut kursen og bidra med visdom og innsikt, men har også mulighet for å erkjenne sin usikkerhet og sin begrensning.

For at dette skal kunne skje, krever det ikke bare ganske andre holdninger fra lederens side, men også at andre folk rundt dem møter sine ledre på en annen måte. De må avmystifisere lederrollen og overvinne sin frykt og utrygghet. 

Der ledere og fotfolk sammen trår inn i rytme av tjeneste og berikelse, kan lederne ikke unngå å hente nye krefter og fotfolket ikke unngå å ta mer ansvar.

- Charles Ringma i boken: "Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning". Genesis Forleg 1997.

En tid for rystelser - ledere vil falle, andre vil reises opp

"Mens jag ba i dag så jeg et stort tre. Herrens hånd hadde grepet tak i det og ristet det. Ting falt fra dette treet, men det var ikke frukt, mer som rusk."

Det skriver R. Loren Sandford, en anerkjent profetisk røst, som har integritet. Han understeker at han vanligvis ikke sender ut profetiske ord i førsteperson. I dette tilfellet har han gjort et unntak. Her er min oversettelse:

"Dagen er kommet da jeg vil riste løs de døde greinene og de døde fruktene, ledere som leder hvor jeg ikke har ledet, og profeter som taler det profane, utvannede fredsbudskapet, hvor det ikke er noen fred.

Jeg har svevet forsiktig over Mitt folk, men nå vil jeg stige ned i en storm med svære rystelser. Noen vil falle, andre vil reise seg. Noen som er ukjente er i ferd med å bli kjent. Jeg bygger et høyt tårn for å proklamere Min sannhet. Alle vil se det og erge seg over at Jeg øser ut nåde og kjærlighet.

Du vil bli overrasket over at så mange faller men jeg har bevart Mine tjenere for en tid som denne. Der hvor nåden eksisterer vil kraften falle og Mitt navn vil bli kjent.

Lederskapstreet er det Jeg som beskjærer og beskjæringen har begynt, ikke som en dom, men på grunn av forøkning. Noen har allerede svunnet bort, men jeg frembringer mer. Mer vil svinne bort og mer vil komme, og reise seg i lysstyrken av Min herlighet."

'I mine bøker,' skriver R.Loren Sandford, 'og budskap har jeg lenge søkt å forberede Kristi kropp for hva jeg vet vil komme. Dette er en tid for rystelser, men også for håp og forventning. Gud er god og alt Han gjør er av kjærlighet.'

En sirkel

"En god leder vil ikke utøve autoritet fra toppnivå. Diagrammet for en kommunitet er ikke en pyramide, men en sirkel. En leder for en kommunitet leder sammen med andre. Pyramiden er diagrammet for en hær eller industrien."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 228. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Lederskap

"En leder er alltid en rollemodell, og underviser mer gjennom måten han eller hun er enn gjennom hva han eller hun sier.

Å lede handler om å bedømme situasjoner og ta kloke beslutninger. Å bedømme handler alltid om respekt for visse kriterier:disse kriteriene handler om målet for kommuniteten. Derfor må lederen kontinuerlig ha målet i sikte. Enda mer, de må leve det og elske det."

- Jean Vanier (bildet) i Commnity and Growth, side 218. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Autoritet

"Mange mennesker (i kommuniteter og fellesskap) er redd for autoritet og for å ta på seg et slikt lederansvar. For dem synes de som innehar autoritet å mangle ømhet og at de har vanskeligheter med å forholde seg til andre. De ser på det bare som noe dårlig og som mobbing. Kanskje dette er en av vår tids onder: Tendensen synes over alt å skille autoritet fra kjærlighet og gjøre den legalistisk.

Å utøve autoritet er virkelig å føle seg ansvarlig for andre og deres vekst. Men den største faren for noen er å utøve autoritet er å manipulere mennesker og kontrollere dem for sine egne mål og behov for makt."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 207. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ingen perfekt leder

"Gode ledere er klar over både deres styrke og deres svakheter. De er ikke redd for å innrømme det siste. De vet hvordan de kan finne støtte og er ydmyke nok til å be om den. 

Det finnes ingen perfekt leder som har alle gavene som er nødvendig for godt lederskap."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 220. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Gode ledere

"Gode ledere er klar over både deres styrke og deres svakheter. De er ikke redd for å innrømme det siste. De vet hvor de skal finne støtte og de ydmyke nok til å spørre etter den.

Det finnes ingen perfekt leder som har alle gavene som er nødvendig for godt lederskap."

Jean Vanier (bildet), i boken Community and Growth, side 220. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Syv typer kristne Gud ikke bruker

Den tidligere redaktøren for det anerkjente Charisma Magazine, J. Lee Grady, har skrevet en svært tankevekkende, og kanskje også proviserende artikkel, som går rett inn i vår tid og burde vekke noen og enhver av oss for ansvaret med å leve i en tid som denne - så nær Jesu gjenkomst.

Vil du bli brukt av Gud bør du lese dette - om du våger!

Her kan du lese artikkelen i min oversettelse:

For omlag 17 år siden ba jeg en svært farlig bønn mens jeg lå på gulvet i min menighet nær Orlando. Jeg gjentok ordene fra Jes 6,8: "Se, her er jeg. Send meg!" Deretter krøp jeg. Jeg visste at Gud ville rote det til for meg for å bruke meg til å berøre andre for Kristus. Jeg ønsket at Gud skulle bruke meg, men jeg var smertefullt klar over at vi ikke bare går hen og starter en tjeneste på våre egne betingelser. Gud bryter og sønderknuser de som skal tale for Ham. Han krever full overgivelse. Jeg måtte slippe tak i frykten, justere holdninger og endre prioriteringer.

Det er blitt populært i dag å si at Gud kan bruke hvemsomhelst. Det er sant at Han ikke favoriserer basert på etnisk opprinnelse, alder, kjønn, ekteskapelig historie, tidligere feilgrep eller hvor mye penger du tjener. Likevel - Hans standard er ikke blitt senket: Han bruker bare ydmyke, lydige, innviede etterfølgere.

Mange kristne vil aldri være nyttige i Guds rike på grunn av holdninger og atferd som begrenser flyten av Den Hellige Ånd, eller som apostelen Paulus, sier i Gal 2,21: "hindrer Guds nåde". (KJV). Hvis du ønsker at Gud skal bruke deg, pass da på at du ikke faller inn under noen av disse kategoriene:

1. Førersete kristne: Jesus er ikke bare vår Frelser; Han er også vår Herre og Han ønsker å veilede oss når beslutninger skal tas, lede våre skritt og overprøve våre egoistiske valg. Det er mange troende som nyter fordelene av frelsen, men de vil aldri overlate kontrollen til Gud. Hvis du ønsker at Han skal bruke deg, må du klyve over til passasjersiden og la Jesus få styringen. Hvis du har problemer med din egenrådighet, lær deg da å be: "Men la ikke Min vilje skje, bare Din vilje." (Luk 22,42)

2. Lenestol kritikere: Det er noen mennesker som ruller opp ermene og tjener Herren; og det finnes andre som ser det som sin oppgave å analysere og plukke fra hverandre alle som gjør Guds arbeid. Djevelen er anklageren, så hvis du anklager andre, opererer du i ånden til Lucifer. Den Hellige Ånd virker ikke gjennom mennesker som er bitre, sinte eller fordømmende.

3. Halvt-tomt glass pessimistene: Mange kristne i dag er bekymret for hva syndere gjør, og noen tilbringer timevis hvor de forsøker å finne ut når Antikrist vil fremstå og verdens ende vil finne sted. I mellomtiden finnes det andre kristne som fokuserer på å vinne sjeler for Jesus og vise sin medfølelse overfor en sønderbrutt verden. Hvem tror du bærer mest åndelig frukt - dommedags-pessimisten eller håp-evangelisten?

4. Kjødelige kristne: Det er blitt moderne blant kristne i dag å senke standarden når det gjelder moralsk atferd til det punkt at alt går. Ugifte kristne lever sammen, noen pastorer eksperimenterer med utroskap og noen kirkesamfunn har bestemt seg for å velsigne homoseksuelle relasjoner. Ikke la deg lure! Bare fordi flere og flere mennesker hopper på denne trenden så betyr ikke det at Gud har skrevet om sitt evige ord.

Folk som lever i åpenbar synd kan ikke bli instrumenter for Den Hellige Ånd. 2.Tim 2,21 sier det klart og tydelig: "Om noen renser seg fra disse sistnevnte kar, skal han også være et kar til ære, hellighet og nyttig for Mesteren, gjort i stand til all god gjerning." Vår nytteverdig for Gud er basert på om vi har underordnet oss den helliggjørende prosessen. Hellighet er ikke et alternativ.

5. De som har sluttet å gå i menigheten: Jeg kommer ikke til å vinne noen popularitetskonkurranse ved å si dette, men det er sant: Gud bruker ikke mennesker som har vendt seg bort fra menigheten. I dag er det på mote å gjøre opprør mot menigheten; enkelte har etablert egne 'tjenester' for å lokke kristne bort fra menigheten og inn i en isolert åndelig ødemark. De fleste av disse som gjør opprør mot menigheten er bitre fordi de har gjort seg noen dårlige erfaringer med pastoren.

Jeg har bare medfølelse med de som har vært utsatt for åndelig misbruk. Men ingen har rett til å rive ned Guds verk bare fordi en åndelig leder har såret dem. Menigheten er Guds plan A, og Han har ikke noe alternativ. Hvis vi skal bli brukt av Gud, må vi bli koblet til menigheten og lære oss til å flyte sammen med det lederskap Gud har forordnet.

6. Engstelige feiginger: Når Paulus sendte Timoteus til Efesos for å grunnlegge menigheten der, formante han ham om å bryte seg fri fra frykten: "Skam deg derfor ikke over vår Herres vitnesbyrd ..." (2.Tim 1,8) Frykten har makt til å lamme. Alle de som overgir seg til Guds kall må tappert åpne deres munn, forsvare troen, risikere sitt omdømme og lide avvisning og mulig forfølgelse. Hvis du er redd for å dele evangeliet, omvend deg fra din frykt og be Gud om hellig frimodighet.

7. Late tilskuere: Mange kristne i dag tror at det å følge Gud betyr å få med seg en 90 minutters gudstjeneste før man kjører ut til sjøen. Vi leser noen raske andakter på smarttelefonen vår og puster noen korte bønner på bussreisen til jobben. Men ett eller annet sted i dette 21 århundres stress har vi mistet betydningen av det å være en disippel.

Hvis du ønsker at Gud skal bruke deg må du ta Hans kall på alvor og bli en fokusert student av Hans Ord og en lidenskapelig bønnekriger. Apostlene i det første århundre erklærte at de ville "holde seg til bønnen og til Ordets tjeneste." (Ap 6,4) Halvhjertede mennesker har aldri forandret verden. Du må være trofast, engasjert og lidenskapelig hvis du ønsker å øve maksimal åndelig påvirkning.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
Oversatt fra Fire In My Bones.

Å gi sitt liv for våre venner

'Gode gjetere er villige til å gi sitt liv for sauene (se Joh 10,11) Som åndelige ledere som vandrer i Jesu fotspor er vi kalt til å legge ned våre liv for våre folk.

Å legge ned sitt liv kan i visse tilfeller innebære å dø. Men først og fremst betyr det å gjøre sitt liv - med dets sorger og gleder, fortvilelse og håp, ensomhet og nærhet - tilgjengelig for andre som en kilde til nytt liv.

En av de største gaver vi kan gi andre er oss selv. Vi tilbyr trøst og lindring. særskilt i vanskelige tider, ved å si: Vær ikke redd, jeg vet hva du går igjennom, og jeg er der med deg. Du er ikke alene.

På denne måten er vi en Kristus-lik leder'.

(Oversatt fra Henri Nouwen i Bread for the Journey)

Åndelig lederskap og kirkens sekularisering med Jeremia som utgangspunkt

Peter Halldorf (bildet) hentet inspirasjon fra profeten Jeremia, da han talte på Hönö-konferansen i Sverige tirsdag. Og det er åndelig lederskap det handler om, et åndelig lederskap som står i skarp kontrast til denne verdens måte å tenke lederskap på.

Jeremia var en uredd mann. Han talte de mektige imot. Både konger, prestene og de profetene som stod nært maktens sentrum. Om forfallet var stort i den tiden Jeremia virket, var det likevel ikke totalt. Det fantes også perioder med fornyelser. Blant annet begynte man å feire påske igjen. Det skjedde under kong Josia, og feiringen av høytidene var kanskje den viktigste faktoren til at det jødiske folket kunne bevare sin tro og identitet i sin utlendighet. Peter Halldorf dro paralleller til vår egen tid:

Høytidene er viktige
- Sekulariseringen og samfunnet sees aller tydelig i utarmingen av gudstjenestelivet og av de store kristne høytidene, særlig påsken. Det er feiringen av de kristne høytidene som mer enn noe annet befester troen, sa Halldorf.

I sin bibelundervisning fra Jeremia poengterte Halldorf også at det åndelige lederskapet krakelerer også, blant annet når det menger seg med maktens profiler og viser mer omsorg for sin egen lønn enn folket de er satt til å tjene.

Gi sitt liv
Peter Halldorf løftet frem Bibelens gode lederskapsmodell: gjeteren som er villig til å gi sitt liv for flokken.

- Et slikt lederskap handler ikke først og fremst om kompetanse, verken da eller nå, sa Halldorf, og la til: - Hva skjer når vi tror at det er viktigere at en leder i kirken har kompetanse enn at han eller hun lever sitt liv med Gud? Kirken behøver ikke flere ledere, men eldste: modne mennesker. En eldste leder ikke gjennom sin kompetanse, men de arr som livet med Kristus har etterlatt i kropp og sjel.

Bildet er hentet fra Peter Halldorfs besøk i Hamer i oktober i fjor. (Foto: Hamar Frikirke)

Den eneste måten å bedømme en god leder på er å se på omgivelsens reaksjoner

I et intervju med svenske Dagen gjør den kjente forfatteren og retreatlederen, Magnus Malm, seg noen tanker om kristent lederskap. Han mener at den eneste måten å bedømme en god leder på er å se på omgivelsens reaksjoner.

- Om de andre blir friere til å følge Kristus, om det skapes gode relasjoner, om de frigjøres til å bruke sine åndelige gaver, da er det godt lederskap, sier Magnus Malm.

Malm poengterer at siden Jesus ikke kom for å bli betjent, men for å tjene, så må også dette være en pastors eller prests oppgave.

- På en måte er det ikke så interessant hvilke gaver lederen har, men hvordan omgivelsene påvirkes av dem. Det er gjennom det at lederskapet kan bedømmes. Hos en god leder kan man også slappe av og være seg selv, til forskjell fra et prestasjonsbasert lederskap som alltid får en til å føle seg dårlig, sier Magnus Malm.

Han snakker blant annet om fjellvandring som et eksempel på hvordan dette fungerer i praksis:

- Om vi legger ut på en skikkelig fjelltur vil du se hvem som virkelig fungerer sammen, hvem som har evnen til å lytte, hvem som kan lede godt og komme med gode løsninger som hjelper gruppen til å fungere. Og når man er trøtt og sulten, da forsvinner sminken, og man viser hvem man virkelig er, sier Malm.

Hele intervjuet finner du her:

http://www.dagen.se/vardag/magnus-malm-fjallvandring-kan-visa-vem-som-ar-god-ledare/

Grundig og relevant bibelundervisning om menighetens forhold til samfunnet

Om du forstår engelsk og er interessert i menigheten, og menighetens forhold til dagens samfunn, vil jeg gjerne få anbefale deg tre taler av Peter Maiden (bildet), den internasjonale lederen for Operasjon Mobilisering.

Peter Maiden, som har sin teologiske bakgrunn fra Open Brethren, var på besøk i Sverige tidligere i år. Der holdt han tre bibeltimer med følgende titler:

1. Forma en gemenskap som påverkar omgivningen
2. Lev ut Guds rike i staden
3. Ledarskap som får andra att växa

Ingen av talene er tolket.

Du finner dem her:

http://www.omsverige.se/resurser/undervisning/graensloest-ledarskap

Lederkurs for å lære å bli tjenere

Anabaptister i Spania eksperimenterer med en ny måte å trene legledere i menighetene. De gjør det med hjelp av en medarbeider fra Mennonite Mission Network, et seminar i Sveits, en bevilgning fra Mennonite Central Commitee Europa og en tidligere jesuitprest som er blitt anabaptist.

Antonio Gonzales, den tidligere jesuitpresten, Julian Mellado som arbeider for Brethren in Christ, og Dennis Byler for Mennonite Mission Network, driver lederkurs for voksne i god anabaptistisk tradisjon som har behov for å lære mer om anabaptistiske verdier uten å måtte tilbringe et helt semester på skolebenken.

Kurset heter Kenosis Theological Seminary, og er det første kurset i sitt slag i Spania noensinne. Hvert kurs kan fullføres iløpet av en måned, med 10 timers hjemmelesning og et dags-seminar. Ordet "kenosis" er hentet fra Fil 2 hvor det står at Jesus "gav avkall på seg selv" og "tok på seg tjenerskikkelse".

Julian Mellado og Antonio Gonzales fikk ideen til lederkurset da de besøkte Bienberg Seminaret, en anabaptistisk utdannelses institusjon i Sveits.

"Dette handler om en veldig anabaptistisk måte å se lederskap på," sier Byler, "det handler ikke om å være den største, men om å være tjener."

8. oktober ble det første kurset holdt, med 22 deltagere. Mange av dem kom fra bakgrunner som ikke er anabaptistiske. En menighet i Madrid stilte sine lokaler til disposisjon.

På bildet ser vi Dennis Byler undervise i sitt tema: En introduksjon til Bibelen.

Unik bok om hvordan den lokale menigheten skal ordnes og ledes

De siste årene har vi fått en rekke bøker om kristent lederskap, de fleste av dem er skrevet av amerikanske forfattere, og bærer også preg av det. Noen av dem er faktisk ganske gode, andre er lettvektere som egentlig ikke er noe annet enn sekulær ledelsesfilosofi blandet sammen med skriftsteder, for å få det til å se "åndelig ut". Men målt opp mot den standard Det nye testamente setter på lederskap holder disse bøkene ikke mål.

Det hører med til sjeldenhetene at en nordmann skriver bok om nytestamentlig lederskap, men det har Jan-Kristian Viumdal (bildet) gjort. Og det er blitt en grundig gjennomgang av hva Det nye testamente har å si om hvordan den lokale menigheten skal ledes. Her gjennomgås de ulike tjenestegavene, eldstefunksjonen, og den bibelske standarden som settes for denne tjenesten - både de moralske, karaktermessige, sosiale og åndelige egenskapene som kreves. Viumdal skriver klokt om at dette lederskapet er et tjenende lederskap, og han kommer også med en strategi for hvordan et lokalt lederskap skal fungere.

Jan-Kristian Viumdal går ikke i den fella som mange av dagens kristne lederskapsbøker har havnet i. Han bygger ikke på moderne lederskapsfilosofi, men på Guds ord. Det er bokens store styrke.

Boken er unik, på flere måter.

1) Den er skrevet av en nordmenn og dermed er det mye lettere for oss å forstå eksemplene som brukes, fordi de er hentet fra norske forhold, ikke amerikanske.

2) Den tar for seg det nytestamentlige lederskapet i de nytestamentlige menighetene. Dermed tar den oss med tilbake til urkirken. Det eneste jeg savner er en kirkehistorisk gjennomgang av hvordan dette med lederskap endret seg fra urkirken til Oldkirken. Men dette tema er på en måte et sidespor, siden Viumdal er opptatt av det lederskapet som vi finner beskrevet i Det nye testamentes skrifter.

3) Den er lettlest og oversiktlig.

Så har da også Jan-Kristian Viumdal gode forutsetninger for å kunne skrive en bok som denne. 62 åringen har lang farttid bak seg i det frikirkelige landskapet, er en tydelig Jesus-etterfølger og man merker hans djupe kjærlighet til både Bibelen og den lokale menigheten. Han har oversatt nærmere 200 bøker (!), og har jobbet både som forkynner og som journalist (bl.a. NRK), samt med diverse informasjonsarbeid. Han har også utdannelse innen personal- og administrasjon, coaching, sjelesorg og psykologi.

Boken utgis på Motivasjon forlag og er på 197 sider, og koster 225,- kr.

Den burde leses av alle pastorer og eldste, og anbefales av alle seriøse bibellesere som vil sette seg inn i hva Det nye testamente har å si om hvordan en menighet skal ordnes og ledes.

Motivasjon forlag har en egen nettside hvor du kan bestille boken:

http://www.motivasjonforlag.no/om-motivasjon-forlag/

Noen tanker om kristent lederskap

På nettstedet "Kristenunderjord" har Elof skrevet noe om lederskap, som jeg synes er så bra, at jeg likesågodt har oversatt det til norsk, slik at flere får tilgang til hans tanker rundt dette tema som synes å engasjere mange i vår tid. Han kaller det selv ufullstendige og uferdige tanker rundt det som har med lederskap å gjøre. Jeg kan ikke dele alle synspunktene hans, men jeg synes han er inne på mange sider ved dette som handler om hvordan Kristi kropp skal fungere, og kanskje noen har lyst til å jobbe videre med hans åtte punkter?:

1. Kristent lederskap er alltid knyttet til et fellesskap, og det er ut fra dette fellesskapet som personer kan ha en lederfunksjon.

2. Kristent lederskap er alltid delt. Det finnes ingen tjeneste i menigheten der en leder har all makt. For det første er Jesus lederen, og som best er kristent lederskap en refleksjon av det som Kristus vil og hvordan Kristus leder forsamlingen. For det andre finnes det ingen eksempler på forsamlinger i Bibelen der forsamlingen bare hadde èn leder.

3. Kristent lederskap er underordnet forsamlingen, og ikke omvendt. Lederskap og bestemmelse er ikke en og samme ting. I Guds forsamling er makten hos fellesskapet. Konsensus? Lederskap handler om det å være et forbilde som andre kan velge å følge etter, ulike personer er forbilder/ledere på ulike områder.

4. Kristent lederskap handler ikke så mye om å finne bra ledere, som at kristne fellesskap bør fungere slik at man i prinsipp kan kaste lodd om hvem som skal bli leder, og fellesskapet har en slik fostring at deres ledere kan bli gode ledere.

5. Kristent lederskap er ikke konstant. En gang leder, ikke alltid leder.

6. Ordet leder i lederskap er dårlig. Bare Jesus er leder, ingen andre kan kalles det.

7. Lærer, profet, forsamlingsforstander, ungdomsleder, pedagog, predikant, evangelist, administrator finnes sjelden i en og samme person, så la oss ikke ha disse forventninger til våre ledere.

8. Alle er ledere, men ved ulike anledninger. Alle er kalt til å lede mennesker til Kristus. Alle leder i og med at alle skal peke på Kristus.

Å lede som tjener

En god venns 70 års feiring i Oslo i går gav meg muligheten til å stikke innom mitt favorittsted i hovedstaden: Bok og Media. Det ender alltid opp med at lommeboka blir tynnere.

I går kom jeg over en helt ny bok av Shane Claiborne, en bok han har skrevet sammen med den svarte borgerrettighetsforkjemperen, legendariske John M. Perkins. Jeg ble sittende i en kjempelang bilkø på vei ut av Oslo og til Kolbotn, og benyttet anledningen til å lese noen linjer. Dette er en bok som i utgangspunkt handler om lederskap og det å lede, men kanskje like mye om det å følge. Eller skal vi si etterfølge.

Shane Claiborne, den unge radikale Jesusetterfølgeren som etter hvert har fått mange venner i Norge, forteller at da han leste noen kapitler i John M. Perkins bok: "Let Justice Roll Down", visste han at John M. Perkins var en leder han ville følge. Årsaken? Han modellerte Jesus gjennom levd liv. Det er hva vi trenger. Mennesker som er autentiske. Som våger å være gjennomsiktige, sårbare og som snakker om sine feil og nederlag, ikke bare sine seire.

Så forteller Claiborne at han tok skrittet og inviterte selveste John M. Perkins til å besøke kommuniteten han og noen venner hadde bygget opp. Perkins takket ja. Claiborne på sin side var veldig opptatt av å vise Perkins den organisasjonen de hadde bygget opp.

Men Perkins var på sin side opptatt av å sitte på trappa utenfor huset til kommuniteten og spise is med barna som lekte på gaten utenfor!

Akkurat det likte jeg! Det er bare store ledere som kan finne på noe slikt. Perkins reiste til kommuniteten til Claiborne for å hilse på naboene. Det ligner litt på det vi opplevde i fellesskapet vårt her på Gjøvik for mange år siden. Da fikk vi besøk av John Noble fra England. Han tok turen fra England til Norge for å være med på å vaske opp! Ved oppvaskbenken stod han å tørket og samtalte, og bygget vennskap og relasjoner på denne måten. Først lenge etterpå delte han noe fra Bibelen.

Jeg gleder meg til å lese videre i denne spennende boka. Det aner meg at den behandler det å lede og det å være en etterfølger, på en helt annerledes måte enn mange av dagens lederbøker.