Ukrainske baptister satser på å bygge sterke lokalmenigheter

Den All-Ukrainske Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene samlet 4000 delegater til sin årskongress i Lviv, 16.-19. august. Ved siden av de ukrainske delegatene deltok også gjester blant annet fra USA, Canada, Romania, Portugal, Polen og Russland.

Strategien de kommende år er å satse på å bygge sterke lokale menigheter, som når sine områder med evangeliet. For å bygge de lokale menighetene vil man nå arbeide målbevisst med disippeltrening, gjennom grundig bibelundervisning og utvikle et opplegg for små grupper. Man vil også arbeide for et tettere samarbeide menighetene imellom.

På bildet ser du viseformannen for Den All-Ukrainske Baptistunionen, Valery Antonuk, tale til årskongressen.

Hard misjonsmark - men etter intensiv bønn er en ny menighet plantet

I Khmelnytskij Oblast (provins) i Ukraina, med en befolkning på 1,4 millioner, finnes det et område ved navn Starosynyavskij. Dette området har vært en hard misjonsmark lenge, og spesielt landsbyen Misurvskij, hvor det ikke har vært noen lokal menighet av noe slag. Baptistmenighetene i de omkringliggende områdene av fylket har opplevd stor nød for dette stedet, og har hatt det på sin bønneliste i mange år. De har bedt om vekkelse. For fire-fem år siden begynte de et evangeliseringsarbeid her. For to år siden begynte man å holde møter i huset vi ser på bildet. Nå er en baptistmenighet grunnlagt på stedet, og diakoner innsatt, og huset er blitt pusset opp til å bli et vakkert bedehus.


Ved siden av gudstjenestene har den nystartede menigheten begynt med barnearbeid, hvilket er svært populært. Baptistmenigetene i denne provinsen av Ukraina tilbyr også et korrespondansekurs, og det er mange som ønsker å ta det. Den nye menigheten til tilby dette kurset til landsbyens innbyggere. La oss be om at mange må komme til tro på Jesus gjennom dette kurset.

Å hvile i en grav til oppstandelsens morgen

I dag har jeg forrettet min andre begravelse på to uker. I forrige uke gjaldt det begravelsen til en 93 år gammel mann, i dag en 97 år gammel kvinne. Begge var troende, og levde et langt liv for Jesus. Begge satte djupe spor etter seg. Det er sterkt å stå ved graven og uttale ordene: 'Med disse ord overlater vi .... 's jordiske legeme til denne grav for å hvile til oppstandelsens morgen'.

I løpet av årene som pastor har jeg forrettet i mange begravelser. Vanskeligst er det ved barns og unge menneskers brå død, men det er alltid spesielt, kanskje fordi vi som forretter i begravelser i frimenigheter, som oftest kjente den som har gått bort. Prestene i for eksempel Den norske kirke, må gjerne forrette i begravelser til mennesker de aldri møtte, eller kjente til. De vi begraver er som regel medlemmer av de menighetene vi er pastor for, eller har vært pastor for. Vi har delt livet sammen i menigheten, ofte blir det til at man kjenner flere generasjoner i samme familie. Dermed deler man også sorgen med de sørgende på en spesiell måte. De har mistet et kjært familiemedlem, vi har mistet en av våre medlemmer. Da er det mange minner som dukker opp, og man fylles selv også med sorg og vemod, og deler smerten ved tapet.

Himmelen blir rikere når noen går hjem til Gud, vi blir fattigere, ikke bare fordi vi er blitt en mindre, men fordi vedkommende var en umistelig del av den lokale menighetens liv.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få stå i en tjeneste som følger et menneske fra vugge til grav, dele de gode og de onde dagene, dele smil og latter, det gode måltidsfellesskapet, sangene, bønnene, påkallelsen, forkynnelsen av Guds ord og ta del i brødsbrytelsen. Da kjennes det også meningsfullt å følge med på den aller siste reisen sammen.

Ulike grupper i menigheten beskrevet i Det nye testamente, del 3

I den tredje delen i denne serien skal vi se nærmere på:

Menighetstjenerinner

Det nye testamente gir eksempler på kvinnelige diakoner. En som nevnes med navn er Føbe:

'Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ'. (Rom 16,1)

Kenkreæ var havnebyen i Korint. Var det en egen menighet her, i tillegg til den som fantes i selve byen Korint? Det kan tyde på det, siden apostelen spesielt nevner dette stedet. Han beskriver Føbe på denne måten:

'Ta imot henne i Herren, slik det sømmer seg for de hellige, og støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg'. (v.2)

Vi ser av dette verset at Føbe's oppgaver i menigheten har vært praktiske. Hun hører med blant de kvinnene vi leser om i evangeliene, som støttet Jesus og Hans disipler på en praktisk måte:

'Johanna, som var gift med Kusa, embetsmann hos Herodes, Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide'. (Luk 8,3)

Vi leser om kvinnelige diakoner i 1.Tim 3, hvor de nevnes sammen med menn som innsettes som diakoner:

'Likeså med kvinnene ...' skriver apostelen Paulus i vers 11, og så nevner han de egenskapene som må finnes hos de som innsettes i denne tjenesten i menigheten:

' ... de skal være verdige, ikke fare med baktalelse, men være edruelige og trofaste i alle ting'.

Som vi ser av Apg 6 var diakonens oppgave blant annet 'bordets' tjeneste. Med andre ord, dette var mennesker hvis oppgave først og fremst handlet om å vise gjestfrihet. De tok seg av praktiske oppgaver som å gi mat til de som trengte det, og støttet oppunder andre tjenestegaver i menigheten, slik som for eksempel Føbe gikk Paulus til hånde. Han skriver også at hun har gitt hjelp til mange andre enn ham. Han omtaler da henne også med verdighet, og skriver at de hellige i Rom skal ta imot henne, 'slik det sømmer seg'. Man tok ikke lettvint på tjenester i menigheten den gangen. De som hadde slike tjenester ble verdsatt av menighetens øvrige medlemmer.

På bildet ser vi noen kvinner tilhørende Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, som har mange kolonier i USA og Canada.

Ulike grupper i menigheten beskrevet i Det nye testamente, del 2

Menighetens eldre:

Menigheten den gang, som nå, var en flergenerasjonsmenighet. Det ser man blant annet i det samme kapitlet, som man leser om 'menighetsenkene'. Og den unge menighetsforstanderen Timoteus, får et helt konkret råd fra sin apostel:

"Tal ikke hardt til en eldre mann, men forman ham som en far, yngre menn som brødre, eldre kvinner som mødre, yngre kvinner som søstre, i all renhet". (1.Tim 5,1)

Guds ord formaner oss til å ha respekt og vise ære overfor eldre mennesker. I 3.Mos 19,32 kan vi lese:

"For de grå hår skal du reise deg og ære den gamle, og du skal frykte din Gud. Jeg er Herren".

Det er interessant å merke seg at apostelen Paulus formaner Timoteus, som er en ung mann, at han skal være varsom i måten han taler til de som er eldre. Han skal ikke tale hardt til dem. Det er lett at man i ungdommelig iver krever noe av de som er eldre enn man selv er, som man selv er i stand til, men ikke nødvendigvis de andre. Man evner ikke å se at man snakker ikke til ikke har de samme kreftene, eller ressursene, som den som er ung og ivrig. Derfor er formaningen til den unge pastoren på sin plass.

Eldre menn og kvinner i menigheten skal behandles som om de var ens egen far eller mor.

Men det stilles også krav til de eldre:

"Eldre menn skal være edruelige, verdige, sindige, sunne i troen, i kjærligheten, i tålmodigheten. Likeså skal eldre kvinner i sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder, heller ikke må de være henfalne til vin, men de må være lærere i det gode, slik at de kan lære de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, til å være sindige, rene, huslige, gode, underordnet sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet". (Tit 2,2-5)

Guds ords ordninger gjelder fortsatt, de har ikke gått ut på dato. Men hvem er villig til å ta disse ordene på alvor i dag?

(fortsettes)

Ulike grupper i menigheten beskrevet i Det nye testamente, del 1

Det nye testamente beskriver ulike grupper i de lokale menighetene. Ved siden av menighetens lederskap: eldste og diakoner, omtales blant annet menighetssøstre, menighetens enker, de fattige og de rike menighetsmedlemmene, de gamle og de unge. I denne serien skal vi se litt nærmere på de ulike gruppene, og hvordan Guds ord forteller oss hvordan vi skal forholde oss til dem:

Menighetens enker

Dette var en egen gruppe i den nytestamentlige forsamlingen, som hadde en egen tjeneste ved siden av de andre tjenestegavene. I 1.Tim 5, hvor apostelen Paulus, spesielt nevner menighetens enker, nevner han at det ble ført egne lister over disse, og at det ble satt visse kriterier for å bli ført inn i menighetsprotokollen, som 'menighetsenke':

"En enke kan bli ført på listen om hun ikke er yngre enn seksti år, og om hun har vært èn manns kone". (v.9)

Hva var det som spesielt karakteriserte en 'menighetsenke'?

1. "Hun lever i bønn og påkallelse natt og dag" (v.5)

Et eksempel på en slik 'menighetsenke' finner vi i Anna, Fanuels datter: "Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun har kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste dag og natt". (Luk 2,36-37)

Det er tydelig at en 'menighetsenke' hadde en spesiell bønnens tjeneste i den lokale menigheten.  Vi vet lite om hvordan denne tjenesten foregikk, men kanskje var det slik at disse enkene ledet menighetens bønnesammenkomster?

2. En åndelig mor med diakonale oppgaver

Ved siden av bønnens tjeneste, så fremgår det av teksten fra 1.Timoteusbrev, at en som ble oppført som en 'menighetsenke' hadde godt ord på seg, hadde oppdratt barn, vist gjestfrihet, 'vasket de helliges føtter', tatt seg av nødlidende og 'alltid lagt vinn på å gjøre godt'. (v.10)

Vi kunne kanskje si at en 'menighetsenke' var en åndelig mor med diakonale oppgaver. Hun var en de som trengte hjelp søkte til, og som både hadde erfaringer å øse fra et langt liv, men som også hadde gjort seg erfaringer med Gud gjennom bønn og faste. Dermed kunne hun veilede andre.

Menighetens ansvar for sine enker

Den kristne forsamlingen tok ansvar for sine enker allerede fra begynnelsen av. Vi ser dette i Apg 6,1: "På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jøder å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen". 

Og her i 1.Tim 5 ser vi også at de understøttes av menigheten, med mindre de har familie som kan ta seg av dem: "Dersom en troende mann eller kvinne har enker, da skal de sørge for em og ikke la dem falle menigheten til byrde, for at den kan sørge for de virkelige enker" (v.16)

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 5

Her er siste del av serien om kvalifikasjonene som stilles til den som skal velges som eldste i en lokal menighet:

Gjestfri (Tit 1,8;1.Tim 3,2) Bokstavelig: 'en som elsker fremmede'. I den første kristne tiden hadde de mange omreisende forkynnere, og profeter. Vi leser om disse både i Apostlenes gjerninger, og i Didache. I 3.Joh kan vi lese om Gaius og hans gjestfrihet: 'Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede. De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud'. (v.5-6)

Verdig (1.Tim 3,2) Ordet 'kòsmios' kan også oversettes ordentlig eller sømmelig. Platon beskrev en 'kòsmios' som en innbygger som lever stille i landet, som utfører de plikter som blir pålagt ham og som utfører dem med verdighet og ro. Dette handler om mer enn å kle seg pent - selv om det gjør det også - og som oppfører seg fint i det ytre. Det handler vel så mye om at hans ord og oppførsel avspeiler seg i det indre liv. Synonymet til 'kòsmios' er 'emnòs' som kan oversettes 'ærverdig', det er en som har et vesen og en verdighet som ikke bare skyldes det jordiske. Ordet betegner en som oppfører seg som en hellig person.

Ikke bråsint (Tit 1,7) Kan også oversettes 'hissig' eller 'snar til vrede'. Ordet er vel selvforklarende. En eldste må kunne styre sine følelser.

Ikke stridslysten (1.Tim 3,3) En eldste må ikke med sine ord eller sin oppførsel legge opp til strid i menigheten. Han må ikke ha sine 'kjepphester' som skal kjøres frem, men må tenke på enheten i menigheten. Et annet ord for 'stridslysten' er 'kranglevoren'. En eldste skal derimot være 'fredslysten'.

Edruelig (1.Tim 3,3) Det sømmer seg ikke for en eldste å være drukken. Han må vise måtehold.

Det siste apostelen Paulus fremsetter i listen over de krav som stilles til en som velges som eldste, er at han ikke skal være en nyomvendt. (1.Tim 3,6) Paulus oppgir to grunner for dette:

1) Vedkommende kan bli innbilsk og dermed stolt.
2) Han kan falle i djevelens snare, det vil si: bli forført. Vedkommende er med andre ord ikke moden til en slik oppgave.

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 4

I de foregående artiklene har vi sett nærmere på de personlige og moralske kvalitetene ved valg av eldste. Nå skal vi se nærmere på de sosiale kvalitetene som kreves:

Lede sitt eget hus (1.Tim 3,4-5)

I disse versene utdypes det kall en mann har for sitt eget hus. Skriften underviser oss om et underordningsprinsipp for mann, kvinne og barn. Skal man utføre en tjeneste som eldste i en menighet, må en også leve etter de bibelske prinsippene for et familieliv. Bibelen er ikke utdatert når det gjelder dette. Den er autoritativ også når det gjelder familien.

Ta vare på familien (Tit 1,6 og 1.Tim 3,4)

Versene viser oss at en eldste er en gift mann. Hvordan er så den eldste i sitt eget hjem? Tar han vare på sin egen familie? Er han til stede for familien? Er han prest i sitt eget hus? Hvordan skal han kunne styre i Kristi forsamling, om han ikke har orden på eget liv? Hvis familien lider på grunn av hans neglisjering av eget hjem, vil også menigheten lide på grunn av det. Han skaper dermed også et dårlig forbilde for sine barn. Hvordan en eldste er hjemme står i direkte relasjon til hvordan en eldste er i menigheten.

Har man ekteskapelige problemer bør man tre ut av tjenesten og ta seg av familien først.

Godt vitnesbyrd (1.Tim 3,7)

Legg merke til at apostelen Paulus bruker ordet "må" to ganger i 1.Tim 3. Første gang i vers 2, andre gangen i vers 7. I det siste verset leser vi at en eldste må ha et godt ord på seg blant mennesker som står utenfor menigheten! Det er selvsagt at den som skal velge til eldste i en menighet, har et godt vitnesbyrd av de som er medlemmer i denne menigheten. Men her legges det vekt på at vedkommende også må ha et godt vitnesbyrd blant naboer, arbeidskollegaer etc. Om man ikke kan være lys blant dem, hvordan kan man da være det i menigheten? Hvis man er en tyrann på arbeidsplassen, er uærlig, upålitelig, vil man også være det i menigheten. Slike kan ikke velges til eldste.

(fortsettes)

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 3

I de foregående artiklene i denne serien, har vi sett nærmere på de personlige kvalitetene man skal se etter, ved valg av eldste i en lokalmenighet. Nå skal vi se nærmere på de moralske kvalitetene Det nye testamente taler om:

Èn kvinnes mann: Tit 1,6;1.Tim 3,2

En eldste må m.a.o ha ordnede familieforhold. I en tid som vår må man være ekstra tydelig på at den som velges til eldste i en forsamling, må leve i pakt med Guds ord hva ekteskapet angår.

Rettferdig: Tit 1,8

En eldste må opptre rettferdig i møte med andre, og gjøre det som er rett i relasjon til andre mennesker. Mange mennesker opplever å bli urettferdig behandlet i en forsamling. En eldste må ikke bidra til dette, eller forsterke dette, men se en sak fra alle sider. Han skal heller ikke favorisere noen i forsamlingen.

Ikke lysten etter grådig vinning: Tit 1,7;1.Tim 3,3 og v.8;1.Pet 5,2

Ordet kan også oversettes 'pengekjær', eller 'skammelig vinning'. Apostelen Peter sier dette med klare og tydelige ord: "Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med et villig hjerte'. (1.Pet 5,2) En eldste er ikke ute etter penger, eller drives av pengebegjær. Hans lønn er av himmelsk karakter.

(fortsettes)

Hva kreves ved valget av en eldste? Del 2

Vi fortsetter her serien om hvilke kvaliteter man ser etter i valget av eldste for en lokalmenighet:

Tålmodig/mild (1.Tim 3,3;1.Tess 5,14)

Det greske ordet som er brukt i 1.Tim 3,3 er epieikès, som kan oversettes med mild, rimelig, en holdning som inkluderer tålmodighet. I 1.Tess 5,14 er det interessante ordet makrothymeò som betyr 'å lide lenge'. Det kan også oversettes: å være langmodig eller tålmodig i motsetning til å være snar til vrede eller straff. Dette gjelder både mennesker, saker og forhold. En eldste må være rede til betrakte og veie alt det han står overfor og komme frem til en rettferdig konklusjon, ikke hastig til å dømme eller konkludere.

Ikke bråsint (Tit 1,7)

En eldste bør ikke ha kort lunte!

Ikke egenrådig (Tit 1,7)

Ordet kommer av det greske adjektivet avthàdes, som beskriver en person som er preget av forakt overfor andre; frekk; gretten; det motsatte av å være elskverdig eller høflig. Ordet betegner en person som hardnakket holder på sin egen mening eller hevder sine rettigheter, men som er likeglad med andres rettigheter, følelser eller interesser. Slik skal altså ikke en eldste være.

(fortsettes)

Unik bok om hvordan den lokale menigheten skal ordnes og ledes

De siste årene har vi fått en rekke bøker om kristent lederskap, de fleste av dem er skrevet av amerikanske forfattere, og bærer også preg av det. Noen av dem er faktisk ganske gode, andre er lettvektere som egentlig ikke er noe annet enn sekulær ledelsesfilosofi blandet sammen med skriftsteder, for å få det til å se "åndelig ut". Men målt opp mot den standard Det nye testamente setter på lederskap holder disse bøkene ikke mål.

Det hører med til sjeldenhetene at en nordmann skriver bok om nytestamentlig lederskap, men det har Jan-Kristian Viumdal (bildet) gjort. Og det er blitt en grundig gjennomgang av hva Det nye testamente har å si om hvordan den lokale menigheten skal ledes. Her gjennomgås de ulike tjenestegavene, eldstefunksjonen, og den bibelske standarden som settes for denne tjenesten - både de moralske, karaktermessige, sosiale og åndelige egenskapene som kreves. Viumdal skriver klokt om at dette lederskapet er et tjenende lederskap, og han kommer også med en strategi for hvordan et lokalt lederskap skal fungere.

Jan-Kristian Viumdal går ikke i den fella som mange av dagens kristne lederskapsbøker har havnet i. Han bygger ikke på moderne lederskapsfilosofi, men på Guds ord. Det er bokens store styrke.

Boken er unik, på flere måter.

1) Den er skrevet av en nordmenn og dermed er det mye lettere for oss å forstå eksemplene som brukes, fordi de er hentet fra norske forhold, ikke amerikanske.

2) Den tar for seg det nytestamentlige lederskapet i de nytestamentlige menighetene. Dermed tar den oss med tilbake til urkirken. Det eneste jeg savner er en kirkehistorisk gjennomgang av hvordan dette med lederskap endret seg fra urkirken til Oldkirken. Men dette tema er på en måte et sidespor, siden Viumdal er opptatt av det lederskapet som vi finner beskrevet i Det nye testamentes skrifter.

3) Den er lettlest og oversiktlig.

Så har da også Jan-Kristian Viumdal gode forutsetninger for å kunne skrive en bok som denne. 62 åringen har lang farttid bak seg i det frikirkelige landskapet, er en tydelig Jesus-etterfølger og man merker hans djupe kjærlighet til både Bibelen og den lokale menigheten. Han har oversatt nærmere 200 bøker (!), og har jobbet både som forkynner og som journalist (bl.a. NRK), samt med diverse informasjonsarbeid. Han har også utdannelse innen personal- og administrasjon, coaching, sjelesorg og psykologi.

Boken utgis på Motivasjon forlag og er på 197 sider, og koster 225,- kr.

Den burde leses av alle pastorer og eldste, og anbefales av alle seriøse bibellesere som vil sette seg inn i hva Det nye testamente har å si om hvordan en menighet skal ordnes og ledes.

Motivasjon forlag har en egen nettside hvor du kan bestille boken:

http://www.motivasjonforlag.no/om-motivasjon-forlag/

Aksjon for å invitere med seg nye på gudstjenesten svært vellykket i Storbritannia

The Big welcome - invitasjonen om å ta med seg noen til søndagens gudstjeneste, har vært svært vellykket for baptistmenighetene som står tilsluttet Baptistunionen i Storbritannia.

Initiativet ble tatt første gangen i 2008 og forskjellig slags materiale er utviklet som kan brukes til innbydelser. Svært mange av menighetene benytter seg av dette.

En av disse er Carey Baptist Church i Hemel Hempstead. I år var det tredje året de satset på en egen "velkomst-søndag", som hadde 12 nye gjester forrige søndag. Menigheten teller ca 60 medlemmer. En annen menighet som har hatt gleden av å se nye ansikter på gudstjenestene er Latchford Baptist Church i Warrington som hadde 15 nye gjester søndagen som var.

Rundt 280 menigheter deltar i aksjonen som også har endret seg fra å være en spesiell søndag i året, til å gjelde alle årets søndager. Mange av menighetene uttrykker stor glede over det flotte materialet som er laget i anledning aksjonen.

Dette må da være en god ide for norske menigheter også?

Det var aldri meningen at vi som kristne skulle være separate enkeltindivider

"Herren mente aldri at kristne skulle være separate enkeltindivider," sa den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee, i en av sine taler slik den er gjengitt i bokserien "Twelve baskets full".

Jeg tror Watchman Nee har helt rett.

Artikkelen jeg skrev og publiserte på bloggen med tittelen "Privatisert kristentro - eller å være en del av Kristi kropp" (fredag 23. september) har skapt reaksjoner. På en FB side diskuteres det om jeg er en vranglærer fordi jeg hevdet at det ikke finnes noe eksempel på privatisert kristentro i Det nye testamente, og at alle uten unntak må være en del av en lokal kristen forsamling. At man karakteriseres som vranglærer og forfører fordi man poengterer noe Det nye testamente så klart og tydelig lærer, kjennes underlig, men så kommer da også reaksjonen fra mennesker som ikke vil tilhøre noen menighet selv. De anser at de er ledet av Den Hellige Ånd til å holde seg borte fra menigheten, og de påberoper seg at det er de som hører fra Gud. Dette er ikke nytt. Slike spiritualister har vi sett eksempler på opp gjennom kirkens historie. De ender i de aller fleste tilfellene som noe svært marginelt.

"Hele problemet i dag er dette," sier Watchman Nee, "vi tenker på de kristne som mange personer, enkeltmennesker. Vi tenker på frelse som noe individuelt, vi tenker på hellighet for individet, vi tenker på seier og utfrielse i tilknytning til den enkelte. Vi er lykkelige som kristne arbeidere, når de i flokken holder fram med Herren, leser sine Bibler, vet hvordan de skal be, lever rettskaffent og rettferdig, og vet noe om utfrielse fra synd. Men dette er ikke Kroppen. En dag skjer det noe nytt, og det blir en særlig velsignet dag for deg - en enestående vidunderlig dag. Herren åpner dine øyne så du får se at frelse er med henblikk på Jesu Kristi kropp."

Jeg tror Watchman Nee berører kanskje det aller viktigste spørsmålet vi står overfor i vår tid hvor individualismen nærmest rendyrkes: Vi trenger å få åpenbart hva Kristi kropp er!

"Søker jeg etter såkalte åndelige opplevelser for min egen skyld?", spør Watchman Nee, og legger til: "Søker jeg å omvende mennesker for min egen organisasjon? Prøver jeg å omvende mennesker for at de skal bli frelst fra helvete så de kan komme til himmelen? Eller har jeg sett visjonen av det himmelske Menneske, og arbeider jeg med dette for øyet? For det er noe helt annet. Alt blir forvandlet - til og med spørsmålet om utfrielse fra synd, om helliggjørelse og seier. Alt sees fra en annen synsvinkel. Jeg blir en del av helheten. Det er ikke bare snakk om læren om Kroppen. Til og med Vatikanet i Rom lærer om det. De tror på èn Kirke fordi de sier at Kroppen er èn; men de har sitt eget hode. Det er problemet. De har ikke forstått det. Du kan ikke bare praktisere det som et prinsipp - kan kan ikke bare prøve å ta det i bruk. Du må se det. Men har du først sett det, så gjør det alt alt blir helt annerledes."

Hva mener så Watchman Nee når han skriver om "det himmelske Menneske"? Han svarer slik på det spørsmålet: "Du ser at den guddommelige tanken er ett Menneske - ikke en mengde små mennesker. Det er ett Menneske - Herren Jesus selv og Hans folk, som utgjør ett Menneske for Gud. Guds tanke har sitt senter i Kristus, og vi er i Ham. Det er ikke bare et spørsmål om Hodet (Kristus), men også om Kroppen (Menigheten). Pris Herren, den enkelte synder blir frelst. Du begynner som enkeltperson, men du må ende som et lem på kroppen."

På bildet ser vi en lokal kristen forsamling på Papa New Guinea.

Det satses på å bygge sterke lokalmenigheter i Latin-Amerika

John Uptown (bildet), generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, var en av talerne når Sammenslutningen av Baptister i Latin-Amerika, satte hverandre stevne i Montevideo i Uruguay tidligere i år.

Samtalene med delegatene fra de ulike Latin-Amerikanske landene som utgjør denne sammenslutningen, resulterte i følgende satsningsområder de kommende årene:

1) Å nå de store urbane bysentra med evangeliet.
2) Utviklingen av de lokale menighetene
3) Utviklingen av en spiritualitet som inkluderer verdier og integritet.

Det er interessant å merke seg den sterke understrekningen av den lokale menighetens betydning, også her i denne verdensdelen. Den samme vektleggingen har jeg merket meg i konferanser som baptistene har holdt i både Russland og Ukraina.

Deletagene fra de såkalte bolivarianske landene, det vil si de landene som taler spansk, understreket sterkt behovet for å styrke bønnearbeidet, arbeidet med cellegrupper og evangelisering. Brasilianerne vil satse på menighetsplanting, og de baptistiske ungdomsbevegelsene i Brasil, Argentina, Uruguay, Paraguay og Chile vil samarbeide om store evangeliseringsfremstøt i forbindelse med World Cup i 2014 og OL i 2016.

Russiske baptister saster på å bygge sterke lokalmenigheter

Alekseij Smirnov (bildet), presidenten for Den russiske unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene ble nylig intervjuet i "The Voice of Truth", som utgis av The Slavic Baptist Church i Spokane, USA. Her forteller han om seg selv:

Han ble født i 1955, og vokste opp i en kristen familie i Dedovsk, som hører til Moskva-regionen. Baptistmenigheten som familien tilhørte kom sammen i hjemmet til Smirnov, så han ble med på deres møter helt siden han var en liten gutt. Da Aleksej Smirnov var seks år gammel, ble hans far arrestert på grunn av sin tro, for første gang. Han ble sendt til Sibir. Det ble starten på en vanskelig tid for familien. I 1973 kom det til et vendepunt i livet til Alekseij. Han møtte Herren på en radikal måte, og han bestemte seg for at han deretter ville følge Jesus helhjertet. Etter hvert ble han leder for menighetens ungdomsarbeid, og han begynte å evangelisere på gatene. Han grunnla så en menighet, og gikk inn i tjenesten som pastor, med alt hva det fører med seg. Aleksej Smirnov har også arbeidet i avdelingen som har ansvar for alle pastorene som er tilsluttet denne baptistunionen i Russland. Han giftet seg i 1978, og er far til seks sønner og tre døtre.

Til den amerikanske avisen forteller Aleksej Smirnov at det viktigste arbeidet som de russiske baptistene holder på med for tiden er å bygge lokale menigheter.

"Vårt arbeid er konsentrert om å grunnlegge og bygge lokale menigheter, trene og innsette eldste, verne om enheten i menigheten og se menigheten bygget opp som et bønnens hus for alle nasjoner. Vi ønsker å bruke våre ressurser på en slik måte at den lokale menigheten skal få innflytelse, ha et solid bibelsk fundament og være organisert på en ordentlig måte," sier Smirnov i intervjuet.

Han er også svært opptatt av misjonsarbeidet:

"Nye menigheter må plantes, og kraftsenteret i dette arbeidet, ligger i de regionale sammenslutningene våre. Det er ikke mulig å organisere dette arbeidet på en god måte fra Moskva."

I intervjuet kommer også Aleksej Smirnov inn på hvordan baptistene blir ansett i dagens Russland. De var jo lenge sett på som en farlig sekt, og opplevde å bli sjikanert og i kommunisttiden også fengslet og drept:

"Vi er i en bedre posisjon enn enkelte andre kristne grupper, på grunn av den historiske konteksten. Vi har vært her lenge. Dette er en fordel vi har. En annen er at vi forkynner evangeliet kompromissløst, og uten å forvrenge det. Det gjør at vi er mer akseptert i dagens russiske samfunn. Det er en vekst i enkelte karismatiske menigheter, som bygger mye på følelser, men det er også mange som forlater disse sammenhengene når disse følelsene ikke er like sterke. Hos oss er det en større stabilitet hos medlemmene."

Baptistenes syv særtrekk, del 3

Her er den tredje og siste artikkelen om de syv særtrekkene ved baptistisk tro og overbevisning:

4. Lokalmenighetens selvstendighet

Baptistene tror at Skriften ikke gir noen høyere autoritet enn den lokale forsamlingen av gjenfødte, døpte troende. De tror at den lokale menigheten skal være styrt av Guds ord, og de mener at Skriften lærer at den lokale menigheten ikke er underlagt noe annen gruppe. Den er en selvstendig enhet og svarer for Gud alene.

5. Det alminnelige presteskap

Baptistene tror at enhver troende kan, uten hjelp av noen prest eller kirkelig ansatt, "komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." (Hebr 4,16) Skriften sier videre: "Derfor, søsken, har vi frimodighet til å gå inn i Helligdommen ved Jesu blod". En troende trenger ikke en prest, eller en menighet, til å gå i forbønn for seg på vegne av Gud. En troende kan frimodig, på grunn av det faktum at de er renset i Jesu blod, nårsomhelst være i kontakt med Gud, gjennom en enkel bønn, og kan selv bringe frem bønnebegjær og forbønner direkte til Gud. (1.Joh 1,9) Ingen kirke har autoriteten til å tilgi synd.

6. Samvittighetsfrihet

Baptistene tror at alle mennesker er selv ansvarlige innfor Gud for hans eller hennes egen religiøse tro og praksis. Det er deres rett å kunne tilbe Gud ut fra sin egen overbevisning og samvittighet.

7. Skille mellom stat/kirke

Jesus sa: "Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er." (Matt 22,21) Videre sier Skriften: "For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket. Og hvilket samfunn har lyset med mørket ... Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikketroende?" (2.Kor 6,14-15) Ingen makt på jord har større autoritet enn Guds ord, og kirken skulle ikke ha noen bånd til staten eller bli kontrollert av den. Vi støtter en rett valgt regjering og ber for den om at vi må få leve i fred. "Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser." (1.Tim 2,1-3)

Den lokale menighetens karakter og konstitusjon, del 4

Det er mulig det høres selvsagt ut, men det er slett ikke tilfelle: Det som konstituerer en kristen menighet er Kristus! I dag kan det være mange andre ting. Men Guds ord sier klart og tydelig fra:

"Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden." (Ef 2,20-22)

Vår bekjennelse er denne: "Jesus er Herre." (Fil 2,11) Det får praktiske konsekvenser om man skal ta den bekjennelsen på ramme alvor, og det skal man. For Guds ord sier like tydelig:

"Og Han la alle ting under Hans føtter, og ga Ham til menigheten som er hode over alle ting, menigheten som er Hans kropp, fylden av Ham som fyller alt i alle." (Ef 1,22)

I dag bygges det de underligste ting på grunnmuren, som er fremmed for den menighet vi ser vokse frem i den første kristne tid. Derfor trenger vi å vende tilbake til utgangspunktet, til det som konstituerte den første menigheten om vi skal være tro mot Guds ord og Guds ordninger.

Den lokale menighetens karakter og konstitusjon, del 3

Den tredje tingen som konstituerer den kristne lokalmenigheten er:

kjærliget

I Kolosserbrevet leser vi følgende:

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktigmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilga dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd. Og la Kristi fred råde i hjertene deres. Den ble dere også kalt til i en kropp." (Kol 3,12-15a)

I en verden full av hat, bitterhet og hevnlyst, skal Kristi forsamling være annerledes. Den skal representere Guds rike. Og i dette riket er kjærligheten grunntonen. Om denne kjærligheten heter det i 1.Kor 13,5-6:

"kjærligheten ... tenker ikke ut noe ondt. Den gleder deg ikke over urett, men gleder seg i sannheten."

Dette er en side ved kjærligheten som ikke fremheves i dag. Bibelen setter likhetstegn mellom kjærlighet og sannhet. Kjærlighet og løgn er uforenelige størrelser. Kjærlighet og sannhet hører sammen.

Når apostelen Paulus ber for den kristne forsamlingen i Filippi, så hører dette med til hans bønneemne:

"Og dette ber jeg om, at kjærligheten deres stadig må bli rikere på erkjennelse og på all evne til å skjelne." (Fil 1,9)

Her ser vi at det settes likhetstegn mellom kjærlighet og erkjennelse og evnen til å skjelne. Erkjennelse av hva da? Når Bibelen setter likhetstegn mellom kjærlighet og sannhet, må det da være snakk om en erkjennelse av sannheten. Hvor finnes sannheten? I Kristus. Han er sannheten. Og sannheten om Ham er gitt oss i Guds skrevne ord, Bibelen. Vi forstår også at det er nettopp sannheten det her siktes til fordi Paulus taler om "evnen til å skjelne", det vil si prøve det som blir sagt og gjort. Vi må lære oss til å skjelne mellom rett og galt, mellom lys og mørke.

"Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt!" (1.Tess 5,21)

(fortsettes)

Den lokale menighetens karakter og konstitusjon, del 2

Et av kriteriene som konstituerer en menighet er hellighet. Det var hovedpoenget i den første artikkelen i denne serien. Det andre er:

Sannhet

Sannheten er et faktum som er virkelig og absolutt, og står i motsetning til følelser eller erfaringer. I dagens menighet er slagordet: Alt er relativt og det som føles godt er rett. Dette er ikke bibelsk. Menigheten befinner seg i en verden som "ligger i det onde" og en verden som er styrt av "løgnens far". Midt i denne verden er menigheten kalt til å være "sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b) Sannheten menigheten er kalt til å formidle er Guds ord, som er evig og uforanderlig, autoritativt og guddommelig inspirert.

Kirken kjenner sannheten, det er fordi den kjenner Han som er "veien, sannheten og livet" personifisert, Jesus. Han er selve sannhetens kilde.

I 2.Tim 2,15 kalles Bibelen for "sannhetens ord".

I vår tid er det karakterisert som "utolerant" og "hovmodig" å påstå å sitte inne med sannheten, men menigheten er ikke kalt til å være tolerant! Den er kalt til å være salt og lys!

(fortsettes)

Bildet er fra en baptistmenighet i Ukraina.

Den lokale menighetens karakter og konstitusjon, del 1

Hvilke kriterier ser vi i Det nye testamente med hensyn til den lokale menighetens karakter og konstutusjon?

Hva den lokale menighetens karaktertrekk angår har jeg funnet følgende:

Hellighet

Mange av dagens menigheter synes å vektlegge lykke i stedet for hellighet. Så lenge folk har det bra og er lykkelige, så er alt vel. Men Guds ord synes å ha et annet fokus: "Hellighet høver seg i Ditt hus, Herre, i alle dagers fulle tall." (Salme 93,5b) I Tabernaklet i Den gamle pakt var det hellige steder, ikke lykkelige steder. Hellighet handler om atskillelse fra det Gud bestemmer er urent og forening med det Gud kaller rent.

I 3.Mos 11 ser vi hvordan Gud's kall til hellighet definerer også det som handler om det fysiske. Israelsfolket kunne ikke spise visse typer mat. Det at Gud erklærte for ren eller uren var det eneste kriteriet, ikke hva Israelsfolket likte eller ikke likte. Det handlet altså ikke om deres preferanser.

I Det nye testamente, så sies det om Kristi forsamling:

"For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse." 1.Tess 4,7.

"Derfor, mine kjære, da vi har disse løftene, så la oss rene oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud." (2.Kor 7,1)

Både i Den gamle- og Den nye pakt gjelder altså to ting:

1. Guds hellighet
2. Menighetens gudsfrykt

Menighetens kall er å leve i tråd med hva Guds ord sier. Poenget er å drive mest mulig bort fra Gud, men å leve nær Ham.

(fortsettes)

Bildet viser en lokal baptistmenighet i Ukraina.