Berikende rytme

'Vi står under et enormt indre og ytre press til å være sterke og uavhengige, klare oss uten andre og stole på oss selv. Vi kan fort komme til å tro så høyt om oss selv at vi mener vi er usårbare. Det er lett å tro på egne illusjoner, særlig når andre støtter opp under dem og samfunnet løfter dem frem som oppnåelige idealer.

Det er viktig å kunne ta ansvar. Men det er en illusjon å tro at man klarer seg selv. Ikke minst ledere føler presset til å være sterke og uavhengige. Ikke bare opplever de stadig situasjoner der de må opptre som om de var det. Andre forventer det av dem. På den måten havner ledere stadig i posisjoner der de må fortsette å gi, uten selv å møte omsorg og nærhet. 

Nouwen peker på behovet for en annerledes lederstil 'der lederen er en sårbar tjener som trenger andre mennesker like mye som de trenger ham eller henne'.

Denne formen for lederskap skaper en rytme av tjeneste og personlig berikelse. I denne rytmen kan lederen være sterk, men også gjennomleve tider med svakhet, kamp og problemer. Lederen kan være den som gir, men også innrømme at han trenger å hente seg inn og bli oppmuntret. Lederen kan stake ut kursen og bidra med visdom og innsikt, men har også mulighet for å erkjenne sin usikkerhet og sin begrensning.

For at dette skal kunne skje, krever det ikke bare ganske andre holdninger fra lederens side, men også at andre folk rundt dem møter sine ledre på en annen måte. De må avmystifisere lederrollen og overvinne sin frykt og utrygghet. 

Der ledere og fotfolk sammen trår inn i rytme av tjeneste og berikelse, kan lederne ikke unngå å hente nye krefter og fotfolket ikke unngå å ta mer ansvar.

- Charles Ringma i boken: "Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning". Genesis Forleg 1997.

Leve langsomheten

'Langsomheten' er en roman av den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera, men ordet er også en god beskrivelse av et velsignet liv - det gode livets rytme. Vi har mer tid enn vi tror.

Det skulle en ikke tro i tid hvor alt skal gå så hurtig, men hurtigheten er lik overfladiskheten. Den gir oss ingen mulighet til å lodde djupere og til å erfare. Vi tror vi gjør oss erfaringer av livet, når vi forsøker å rekke så mye som mulig, men vi skraper bare overflaten - og gir tomhet. Det er når vi tar oss tid at vi kan nyte. Da avdekkes for oss noen av mysteriene ved Gud.

Men for å kunne leve langsomt må vi forenkle.

Og det er en utfordring, for selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Jeg må omstille meg. Det har jeg måtte gjøre mange ganger, men mitt nye liv med Parksinsons, krever stadige omstillinger. Det er krevende.

Men livet er slik.

Men underveis nyter jeg nå langsomhetens gode rytme.  De daglige gjøremålene, tid for teakoppen som drikkes langsomt, så jeg kjenner teasmaken. Boken jeg blar i. Strekken på sofaen med det gode pleddet. Smilene og håndtrykkene fra mennesker jeg møter. De gode samtalene. Jeg tar ikke noe av dette for gitt. Refleksjonen og tilbakeblikket over dagen med takknemlighetens bønn for hva dagen har gitt. Korstegnet til slutt.

Lev langsomt

Det er blitt sagt: "For å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt." En som forsto dette var den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera, som har blitt 89 år gammel. I 1994 skrev han romanen: Langsomheten. Minst en gang i livet trenger vi å oppdage de lange linjene. Vi lever i en tid hvor det er mye snakk om å leve i nuet. Men jeg har funnet ut at det både har sin fordel og ulempe. Det kan bli et voldsomt stress og press på hele tiden å leve her og nå. Edin Løvås snakket av og til om hellig likegyldighet. Om å la humla suse. Det er det mye god sjelesorg i. Det kan være god helse i å la ting seile sin egen sjø, og det behøver slett ikke å være noe negativt i å dagdrømme. Når livet virkelig presser på kan det være greit å la tankene flykte.

Mange kristne har det travelt. De lever med korte tidsspenn. Alt må skje her og nå. Men det kommer større kvile innover livene våre når vi lever livene våre i langsomhetens rytme, og satser på et langdistanseløp. Da har vi tid til å vente på bønnesvaret og vente på det Gud vil utføre i våre liv.

Bibelen forteller oss: "Den som tror, har ingen hast." (Jes.28,16) Jeg liker oversettelsen på nynorsk, hvor det heter: "Den som trur, tek det med ro."

Jeg skrev at vi minst måtte lære dette en gang i livet. Jeg må stadig lære det på nytt. Min bønn er at jeg må få se tingene fra Guds synsvinkel. Da får man riktig perspektiv på livet. Du har det ikke så travelt som du tror.