Altfor lenge hadde mennonitene som hadde slått seg ned på Krim, følt at de satte det materielle over det åndelige. Materielt sett hadde de opplevd stor framgang, men det sto ikke bra til med deres åndelige liv. Ytre sett hadde de en form for gudfryktighet, men de hadde blitt lunkne, hyklerske og verdsliggjorte. De var mer interessert i denne verdens rikdom, enn i den verden som venter.
Så var det at en ung mann - Jacob A. Wiebe - begynte å tenke på en familie som han hadde arbeidet for, noen år tidligere, i Molotschna-kolonien.
Denne familien, fortalte han resten av folkene i Annafeld-kolonien, var seriøse etterfølgere av Jesus. De ba mye. De lærte barna sine å frykte Gud og tjene Ham. De avstod fra verdsligheten, arbeidet ærlig og hardt, og de kom sammen med andre troende for 'å oppmuntre pilegrimene om å jage mot Fredens by'.
Jo mer Jacob snakket om disse folkene (Kleingemeinde - 'det lille menighets-fellesskapet'), jo mer interesse vekket det blant de som bodde i Annafeld-kolonien. Det ble til at de skrev et brev til lederen for denne 'Kleingemeinde', Johann Friesen, som kom for å besøke dem. Det førte til at hele landsbyen, sterkt beveget, etablert et nytt fellesskap, som Johann Friesen, fungerte som rådgiver for.
(fortsettes)
Bildet viser en gruppe mennoniter sammen med en smed på Krim-halvøya.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar