Vanskelige beslutninger for pastorer på Krim

Pastorer og forsamlinger på Krim har havnet i en svært vanskelig situasjon etter at halvøya knyttet seg til Russland.

Det skriver Ljus i Öster.

De nye myndighetene krever nemlig at alle menighetene omregistrerer seg og denne gangen i Russland.

Noen av pinsemenighetene er klar med sin søknad om å bli en del av den russiske pinseunionen og har fått sin registrering godkjent av myndighetene. Andre er midt inne i prosessen. Mange pastorer i evangeliske menigheter har flyttet til Krim fra andre deler av Ukraina og om de skal kunne bli der må de søke om russisk statsborgerskap. Alle som bodde på Krim ved folkeavstemningen tilbys nå denne muligheten, men en del teller på knappene om de vil bli russiske statsborgere. De ukrainske pastorene føler seg nå klemt mellom de to alternativene, fordi mange av ukrainerne ikke vil kompromisse med den nye myndighetene på Krim.

Når Russland annekterte Krim fantes det 1546 religiøse organisasjoner eller forsamlinger som var registert. I juni i år var det kun 55 av dem som hadde blitt registrert på nytt.

Ny lov kan føre til at menigheter på Krim må stenge

Det er ikke blitt lett for evangeliske kristne på Krim etter at halvøya ble annektert som en del av Russland. Nå er en ny lov på trappene som kan tvinge kirkene til å stenge.

Som baptistmenigheten i Simferopol (bildet). Denne menigheten har en spesiell tjeneste med å nå byens døve med evangeliet.

Myndighetene på Krim har etter den russiske annekteringen slått ned på alt som kan kobles til Ukraina. Dette har allerede skapt problemer for de menighetene som er en del av ukrainske sammenslutninger, som for eksempel den ukrainske baptistunionen. Ortodokse kirker som har tilhørt den ukrainsk ortodokse-kirken er blitt russisk-ortodokse, og det har ikke skjedd av fri vilje! Huset til den ukrainsk-ortodokse biskopen på Krim er brent ned til grunnen. Alt tyder på at brannen var påsatt. Problemer er det også for den romersk-katolske kirken. Flere av denne kirkens prester er blitt tvunget til å forlate Krim.

Nå krever myndighetene på Krim at alle kirker skal registreres på nytt, og det innen 1.januar 2015. Fem religiøse organisasjoner har forsøkt, deriblant pinsevenner, baptister og en muslimsk, men alle har fått nei. Kravet er at alle bånd til ukrainske organisasjoner skal brytes. I stedet skal man slutte seg til russiske organisasjoner. På denne måten skal menighetene tvinges til å anerkjenne at Krim er russisk.

Mange kristne skal ha forlatt Krim i tiden rett før den russiske annekteringen og i tiden etterpå.

Den nye loven vil også skape store problemer for de ukrainske pastorene som har valgt å bli igjen på Krim. Det stilles krav om at de nå må bli russiske statsborgere. Om man velger å forbli ukrainsk statsborger kan man når den nye loven er vedtatt være på Krim i 90 dager. Så må man reise fra Krim og være borte i 90 dager før man kan komme tilbake. Det vil aldri kunne fungere for en som er pastor for en forsamling.

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 5

Forrige del av denne artikkelserien ble publisert tirsdag 18.mars. Dette er siste del av denne serien:

De første som slo seg ned på prærien i det treløse Kansas, bodde i telt. Men etter som vinteren nærmet seg måtte de bygge provisoriske skjul. De fortsatte å møtes for å be, feire gudstjenester og dra nysgjerrige til seg, som etter hvert ble en del av deres fellesskap. Fikk de kjennskap til åndelige behov, gjorde de alt som sto i deres makt for å møte dette behovet. De var drevet av en lidenskap etter at mennesker skulle få høre om Jesus, og bli frelst.

I løpet av noen få år var Gnadeau en vakker landsby med bugnende frukttrær, som vokste på begge sider av en lang hovedgate. Tegningen ovenfor er av forsamlingslokalet i Gnadeau, som lå øst for denne hovedgaten.

Jacob A. Wiebe fortsatte sin tjeneste som leder for mennonitene blant nybyggerne i Gnadeau. Men det vokste også frem nye bosetninger i Oklahoma, Nebraska, Nord- og Sør Dakota og i California. I Sør-Dakota slo en stor gruppe Hutterianere seg sammen med Krimmer-kirken. Det skjedde i etterkant av en stor vekkelse som hadde brutt ut blant dem. Vekkelsen berørte Yale, Doland, Onieda og Huron.

For den som er interessert i å lese mer om Krimmer-kirken, så finnes det en bok skrevet av Margaret Epp (1913-2008): A Fountain sealed. Boken handler om en gruppe fra Krimmer-kirken som flyttet til Saskatchewan i Canada.

Margaret Epp har skrevet en rekke artikler og bøker vel verd å lese. Gå ikke glipp av 'The Earth is round'. Margaret Epp vokste opp i Kina, som barn av Kina-misjonærer.

Den karikerte kirken - en følge av keiser Konstantin

Det er ikke mye som ligner på den kirken som ble grunnlagt på pinsefestens dag i Jerusalem, i det som skjer på Krim-halvøya i disse dager.

Det er et karikert bilde vi får, og det er en gren av kirken som tegner karikaturen. Det hele er ytterst tragisk.

Moscow News forteller om en ortodoks prest som tilhører Moskva-patriarkatet som godt støttet av soldater med våpen, truet med å ta over en ortodoks kirke i Perevolnye på Krim. Kirken tilhører Den ukrainsk-ortodokse kirke.

Ledelsen for kirken i Perevolnye fikk klar beskjed om å fremvise dokumenter som skulle vise hvem som eide kirkebygget. Den russisk-ortodokse presten og soldatene som fulgte med ham, truet også med å komme tilbake for å ta over kirkebygget.

Det er mange ting som kan sies om dette, men egentlig er dette en konsekvens av den kirke som fremsto i forbindelse med keiser Konstantin. Da endret hele kirken seg. Man fikk en kirke sammenblandet med staten, og det gikk ikke lenge før kirken selv fremsto som en forfølger av andre kristne, som ikke ville bøye for den nye Storkirken eller Keiserkirken.

Nå får vi reprise på Krim. Og det kommer sikkert til å skje igjen. Slik blir det når kirke og stat blandes sammen, og når Bergprekenen byttes ut med makt.

Foto: Vadim Ghirda/Moscow News.

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 4

Her fortsetter serien om vekkelsen på Krim-halvøya. Forrige artikkel ble publisert fredag 14.mars:

Fem år etter den store vekkelsen og dåpshandlingen i Annafeld-kolonien på Krim, sto plutselig alle familiene overfor en stor prøvelse. Russiske myndigheter hadde gitt beskjed om at lærere fra den offentlige skolen, snart ville komme for å undervise barna deres, og ungdommene måtte ikle seg uniform, for så å lære å marsjere. Senere kunne de bli kalt ut i militærtjeneste.

Det ble raskt bestemt at de heller ville miste alt de eide, enn å fornekte sin tro og overbevisning. Att og fram gikk brevene til Amerika, før en gruppe ble sendt som delegater fra alle mennonite og hutterie gruppene i Russland. De skulle berede veien for en masseutvandring som begynte i 1874.

De første som skulle få pass var de troende fra Annafeld-kolonien. De reiste med tog til Tyskland, og så med skip til England, deretter med dampbåten S.S City of Brooklyn. De ankom New York 15.juli 1874.

Jacob Wiebe (bildet) og hans kone Justina, ledet gruppen med emigranter, kom sammen med barna: Katherina, Jacob og Johann. De var 163 familier alt alt. Fra New York tok de toget til Elkhart i Indiana. Mange år senere skulle en annen med mennonite-bakgrunn emigrere fra Russland til Elkhart - tros- og samvittighetsfangen Georgij Vins.

I Elkhart hjalp en mennonite forlegger, John F. Funk, dem med å finne land i Kansas. Vest for Marion, 3,2 kilometer sør for det som i dag er Hillsboro i Kansas, arbeidet alle disse familiene sammen for å etablere en helt ny landsby. De kalte dem Gnadenau (Nådens eng).

(fortsettes)

Mennoniter hjelper russere og ukrainere på Krim-halvøya

I dag går innbyggerne på Krim-halvøya til valg. Midt i begivenhetenes sentrum befinner det seg en gruppe anabaptister.

Jeg tenker på 'Mennonite senteret i Ukraina', beliggende i den for det meste pro-russiske landsbyen Molochansk, som ligger i den nordlige delen av Krim.

Mennonitene som befinner seg her arbeider med forsoning, distribuerer medisiner, holder barneleire og hjelper vanskeligstilte med å betale medisinreginger og drivstoffutgifter.

Mennonite-senteret ble grunnlagt i 2001 og holder til i en renovert jenteskole bygget tidlig på 1900-tallet. Hjelpen kommer de tilgode som holder til i landsbyene som engang utgjorde mennonite-kolonien i Molochansk.

På bildet ser du Aliyah, i sitt eget drivhus, som er støttet av mennonitene på senteret. Aliyah driver med jordbærproduksjon, for å kunne bidra til husholdningsøkonomien. Hun er en av en rekke personer som får slik livshjelp.

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 3

Her fortsetter serien om den ukjente vekkelseshistorien fra Krim-halvøya. Forrige artikkel ble publisert lørdag 8.mars:

Mens kolonien i Annafelt blomstret slet medlemmene med en underliggende tvil. Alle de eldste medlemmene var blitt døpt, mens de hadde hatt tilholdssted blant de forlengst etablerte mennonite-koloniene i Russland. Dette plaget dem fordi dåpen kun hadde vært en del av en gammel tradisjon, og de hadde egentlig ikke trodd på Herren Jesus når de lot seg døpe. Nå følte de at de skulle la seg døpe på nytt.

Lederen for Kleingemeide, Johann Friesen, visste ikke hva han skulle gjøre med dette. Alle de troende i Annafelt-kolonien kom sammen for et spennende møte den 21.september 1869. Det ble til at de bestemte seg for å døpe på nytt.

Kornelius Enns vadet ut i Salgir elven (bildet) og døpte Jakob Wiebe med full neddykkelse, tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så snudde Jakob seg rundt og døpte Kornelius, og som resten av medlemmene av Annafelt-kolonien.

Hvilken strålende og gledefylt dag! Så mange tårer, så mye glede! Etterpå spiste de sammen, sang og avla vitnesbyrd helt til de måtte bryte opp for å gå hjem for å melke kuene.

Noen som hørte om det som hadde skjedd i Annafelt-kolonien gjorde narr av dem. Men de troende ble ikke bekymret på grunn av dette. De kalte seg selv Brüdergemeinde (brødre og søstre fellesskapet), men i populær-tale gikk de under navnet 'Krimmer-kirken'.

De fokuserte på Jesus, og levde med de nyfrelstes begeistring over det nye livet de hadde funnet. Men dette var slett ikke en ny følelsesmessig bølge. Menneskene som tilhørte dette fellesskapet var seriøse, fulle av gudsfrykt. Det skjedde mange gode ting i Krimmer-kirken.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 2

Her følger andre del av den ukjente vekkelseshistorien fra Krim-halvøya:

Altfor lenge hadde mennonitene som hadde slått seg ned på Krim, følt at de satte det materielle over det åndelige. Materielt sett hadde de opplevd stor framgang, men det sto ikke bra til med deres åndelige liv. Ytre sett hadde de en form for gudfryktighet, men de hadde blitt lunkne, hyklerske og verdsliggjorte. De var mer interessert i denne verdens rikdom, enn i den verden som venter.

Så var det at en ung mann - Jacob A. Wiebe - begynte å tenke på en familie som han hadde arbeidet for, noen år tidligere, i Molotschna-kolonien.

Denne familien, fortalte han resten av folkene i Annafeld-kolonien, var seriøse etterfølgere av Jesus. De ba mye. De lærte barna sine å frykte Gud og tjene Ham. De avstod fra verdsligheten, arbeidet ærlig og hardt, og de kom sammen med andre troende for 'å oppmuntre pilegrimene om å jage mot Fredens by'.

Jo mer Jacob snakket om disse folkene (Kleingemeinde - 'det lille menighets-fellesskapet'), jo mer interesse vekket det blant de som bodde i Annafeld-kolonien. Det ble til at de skrev et brev til lederen for denne 'Kleingemeinde', Johann Friesen, som kom for å besøke dem. Det førte til at hele landsbyen, sterkt beveget, etablert et nytt fellesskap, som Johann Friesen, fungerte som rådgiver for.

(fortsettes)

Bildet viser en gruppe mennoniter sammen med en smed på Krim-halvøya.

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 1

Det du er i ferd med å lese nå vil du ikke finne noe annet sted enn her på bloggen: jeg har nemlig gleden av å presentere for deg hittil ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya.

En hel verdens øyne er nå rettet mot Krim og Ukraina, hvor ikke bare disse to stedene kan bli rammet av den svært alvorlige konflikten, men også store deler av Europa gjennom en korn- og gasskrise.

Men i denne artikkelen handler det ikke om krise, men om Guds gjerninger på Krim-halvøya! Vi skal til Annafeld, som logger i nærheten av Simferopol, til midten av 1800-tallet. Legg merke til de røde prikkene på kartet. De viser Mennonite- og Hutterie-landsbyer på Krim. Krimhalvøya er nemlig stedet hvor mange anabaptister slo seg ned.

M står for Molotschena-kolonien, K for Khortitsa kolonien, som ofte gikk under benevnelse Altkolonie (Old Colony), B står for Borosenko kolonien, og F for Fürstenland.

De såkalte 'Plattdeutsch-Mennonite' familiene hadde funnet ut at det milde klimaet og de gode dyrkbare dalstrøkene på Krim var svært attraktivt, og slo seg ned der sammen med muslimer, jøder og ortodokse kristne. Det skjedde rett før den forferdelige Krim-krigen brøt ut. Det var i forbindelse med denne krigen at den nå så berømte Florence Nightingale - 'Kvinnen med lampen' stelte sårede soldater, og Leo Tolstoj, som ung soldat, bestemte seg for aldri mer å ta i et gevær.

Mennonitene i Annafeld trengte mer land, på grunn av sine store familier. Men de lengtet etter noe mer enn jordisk gods, og gylne hveteåkre. Ganske snart - etter at de hadde kjøpt en gammel landsby eid av muslimer - begynte de å møtes om kveldene for å be.

(fortsettes)

Russiske soldater hindret gudstjeneste i pinsemenighet på Krim

I helgen ble pinsemenigheten i Sevastopol på Krim-halvøya hindret fra å holde sin gudstjeneste i de lokalene de har leid de siste årene.

Når de kom til møtelokalet viste det seg at russiske soldater hadde konfiskert det, og de måtte i all hast finne at annet egnet lokale for å holde sin gudstjeneste.

Pinsebevegelsen i Ukraina har drevet med en målrettet satsning på Krim de siste årene. I følge Ljus i Öster finnes det nå 18 menigheter, hvorav nesten halvparten av dem er blitt startet er blitt startet siden satsningen startet opp, med 600 medlemmer. I disse forsamlingene møtes både ukrainere, russere og krimtartarer.

Flere av menighetene ledes av pastorer fra de vestre delene av Ukraina, og har bestemt seg for å bli værende, selv om det nå ser ut til å brygge opp til det verst tenkelige alternativet: krig.

Baptist- og pinsemenighetene over hele Ukraina samles til bønn mellom klokka 0900-11.00 for den spente situasjonen.

Foto: Fra en pinsemenighet på Krim. Ljus i Öster