Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 5

Forrige del av denne artikkelserien ble publisert tirsdag 18.mars. Dette er siste del av denne serien:

De første som slo seg ned på prærien i det treløse Kansas, bodde i telt. Men etter som vinteren nærmet seg måtte de bygge provisoriske skjul. De fortsatte å møtes for å be, feire gudstjenester og dra nysgjerrige til seg, som etter hvert ble en del av deres fellesskap. Fikk de kjennskap til åndelige behov, gjorde de alt som sto i deres makt for å møte dette behovet. De var drevet av en lidenskap etter at mennesker skulle få høre om Jesus, og bli frelst.

I løpet av noen få år var Gnadeau en vakker landsby med bugnende frukttrær, som vokste på begge sider av en lang hovedgate. Tegningen ovenfor er av forsamlingslokalet i Gnadeau, som lå øst for denne hovedgaten.

Jacob A. Wiebe fortsatte sin tjeneste som leder for mennonitene blant nybyggerne i Gnadeau. Men det vokste også frem nye bosetninger i Oklahoma, Nebraska, Nord- og Sør Dakota og i California. I Sør-Dakota slo en stor gruppe Hutterianere seg sammen med Krimmer-kirken. Det skjedde i etterkant av en stor vekkelse som hadde brutt ut blant dem. Vekkelsen berørte Yale, Doland, Onieda og Huron.

For den som er interessert i å lese mer om Krimmer-kirken, så finnes det en bok skrevet av Margaret Epp (1913-2008): A Fountain sealed. Boken handler om en gruppe fra Krimmer-kirken som flyttet til Saskatchewan i Canada.

Margaret Epp har skrevet en rekke artikler og bøker vel verd å lese. Gå ikke glipp av 'The Earth is round'. Margaret Epp vokste opp i Kina, som barn av Kina-misjonærer.

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 3

Her fortsetter serien om den ukjente vekkelseshistorien fra Krim-halvøya. Forrige artikkel ble publisert lørdag 8.mars:

Mens kolonien i Annafelt blomstret slet medlemmene med en underliggende tvil. Alle de eldste medlemmene var blitt døpt, mens de hadde hatt tilholdssted blant de forlengst etablerte mennonite-koloniene i Russland. Dette plaget dem fordi dåpen kun hadde vært en del av en gammel tradisjon, og de hadde egentlig ikke trodd på Herren Jesus når de lot seg døpe. Nå følte de at de skulle la seg døpe på nytt.

Lederen for Kleingemeide, Johann Friesen, visste ikke hva han skulle gjøre med dette. Alle de troende i Annafelt-kolonien kom sammen for et spennende møte den 21.september 1869. Det ble til at de bestemte seg for å døpe på nytt.

Kornelius Enns vadet ut i Salgir elven (bildet) og døpte Jakob Wiebe med full neddykkelse, tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så snudde Jakob seg rundt og døpte Kornelius, og som resten av medlemmene av Annafelt-kolonien.

Hvilken strålende og gledefylt dag! Så mange tårer, så mye glede! Etterpå spiste de sammen, sang og avla vitnesbyrd helt til de måtte bryte opp for å gå hjem for å melke kuene.

Noen som hørte om det som hadde skjedd i Annafelt-kolonien gjorde narr av dem. Men de troende ble ikke bekymret på grunn av dette. De kalte seg selv Brüdergemeinde (brødre og søstre fellesskapet), men i populær-tale gikk de under navnet 'Krimmer-kirken'.

De fokuserte på Jesus, og levde med de nyfrelstes begeistring over det nye livet de hadde funnet. Men dette var slett ikke en ny følelsesmessig bølge. Menneskene som tilhørte dette fellesskapet var seriøse, fulle av gudsfrykt. Det skjedde mange gode ting i Krimmer-kirken.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 2

Her følger andre del av den ukjente vekkelseshistorien fra Krim-halvøya:

Altfor lenge hadde mennonitene som hadde slått seg ned på Krim, følt at de satte det materielle over det åndelige. Materielt sett hadde de opplevd stor framgang, men det sto ikke bra til med deres åndelige liv. Ytre sett hadde de en form for gudfryktighet, men de hadde blitt lunkne, hyklerske og verdsliggjorte. De var mer interessert i denne verdens rikdom, enn i den verden som venter.

Så var det at en ung mann - Jacob A. Wiebe - begynte å tenke på en familie som han hadde arbeidet for, noen år tidligere, i Molotschna-kolonien.

Denne familien, fortalte han resten av folkene i Annafeld-kolonien, var seriøse etterfølgere av Jesus. De ba mye. De lærte barna sine å frykte Gud og tjene Ham. De avstod fra verdsligheten, arbeidet ærlig og hardt, og de kom sammen med andre troende for 'å oppmuntre pilegrimene om å jage mot Fredens by'.

Jo mer Jacob snakket om disse folkene (Kleingemeinde - 'det lille menighets-fellesskapet'), jo mer interesse vekket det blant de som bodde i Annafeld-kolonien. Det ble til at de skrev et brev til lederen for denne 'Kleingemeinde', Johann Friesen, som kom for å besøke dem. Det førte til at hele landsbyen, sterkt beveget, etablert et nytt fellesskap, som Johann Friesen, fungerte som rådgiver for.

(fortsettes)

Bildet viser en gruppe mennoniter sammen med en smed på Krim-halvøya.