Mens kolonien i Annafelt blomstret slet medlemmene med en underliggende tvil. Alle de eldste medlemmene var blitt døpt, mens de hadde hatt tilholdssted blant de forlengst etablerte mennonite-koloniene i Russland. Dette plaget dem fordi dåpen kun hadde vært en del av en gammel tradisjon, og de hadde egentlig ikke trodd på Herren Jesus når de lot seg døpe. Nå følte de at de skulle la seg døpe på nytt.
Lederen for Kleingemeide, Johann Friesen, visste ikke hva han skulle gjøre med dette. Alle de troende i Annafelt-kolonien kom sammen for et spennende møte den 21.september 1869. Det ble til at de bestemte seg for å døpe på nytt.
Kornelius Enns vadet ut i Salgir elven (bildet) og døpte Jakob Wiebe med full neddykkelse, tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så snudde Jakob seg rundt og døpte Kornelius, og som resten av medlemmene av Annafelt-kolonien.
Hvilken strålende og gledefylt dag! Så mange tårer, så mye glede! Etterpå spiste de sammen, sang og avla vitnesbyrd helt til de måtte bryte opp for å gå hjem for å melke kuene.
Noen som hørte om det som hadde skjedd i Annafelt-kolonien gjorde narr av dem. Men de troende ble ikke bekymret på grunn av dette. De kalte seg selv Brüdergemeinde (brødre og søstre fellesskapet), men i populær-tale gikk de under navnet 'Krimmer-kirken'.
De fokuserte på Jesus, og levde med de nyfrelstes begeistring over det nye livet de hadde funnet. Men dette var slett ikke en ny følelsesmessig bølge. Menneskene som tilhørte dette fellesskapet var seriøse, fulle av gudsfrykt. Det skjedde mange gode ting i Krimmer-kirken.
(fortsettes)
