Hemmelig dåpshandling i Sentral-Asia

Dette bildet griper meg sterkt. En av menighetene misjonsprganisasjonen Ljus i Öster samarbeider med i Sentral-Asia, har nylig gjennomført sin første dåpshandling. To gutter i alderen 15 og 17 år har valgt å gi sitt liv til Jesus, og på bekjennelsen av deres tro er de nå blitt døpt.

Av sikkhetsmessige hensyn ble dåpen gjennomført i et badekar hjemme hos en av forsamlingsmedlemmene. Dåpshøytideligheten ble feiret sammen med nære venner og familie. På grunn av forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia oppgis ikke hvilket land eller sted dåpen skjedde.

La oss huske de to guttene og det store og viktige arbeidet Ljus i Öster utfører i våre foorbønner.

Vil du lese noe veldig oppmuntrende - les denne!

Etter at bibelskolen var ferdig kan evangelisten Aziz ikke slutte å snakke om Jesus. På bare noen få år har forsamlingen so m han og kona hans har startet i sitt hjem vokst til 180 personer.

Aziz er evangelist helt ut til fingerspissene. Han og ona bestemte seg for å starte en menighet i sitt hjem i 2017. I fornindese med dette kom han til en bibelskole som blir støttet av Ljus i Ôster, tidligere Svaviska Missionen, i en region av Sentralasia. Landet og stedet må av sikkerhetshensyn forbli hemmelig. På bibelskolen fikk han tilbake sin frimodighet etter en tids motgang. I 2018 hadde husmenigheten vokst til 30 personer. På slutten av 2019 var de 180 medlemmer, som møtes på ni forskjellige steder.

Aziz og kona tror på å begynne med de relasjonene man allerede har. De oppmuntrer alle nykristne til å vitne for slekt og venner. Aziz benytter seg av innholdet i 'Messias-boken', som Aziz har oversatt selv til sitt morsmål når han lærer dem opp i evangelisering.  De nyfrelste trenes og begynner snart å lede andre og slik vokser forsamlingene. På en underjordisk bibelskole får de lære å kjenne den kristne troens ABC.

Derfor håper Aziz at de skal få samme mulighet som han fikk, og få gå på bibelskolen som Ljus i Öster støtter. Det er viktig at kristne i muslimske områder har tilgang på en kulturelltilpasset og sunn bibelundervisning. Derfor har Ljus i Öster valgt å støtte akkrat denne skole.

Visjonen er å plante husmenigheter i hver by i dette landet, forteller Aziz. Hver husmenighet bygges rundt en familie slik at både mann og kvinne er lerdere. Når en familie har kommet til tro på et nytt sted er målet å starte en menighet der, med denne familien som base. Som en del av dette arbeidet reiser de på evangeliseringsreiser til avsidesliggende steder hver måned. Nylig fikk de oppmuntre 40 troende på en slik reise. Dessuten vitnet de for 50 personer, hvorav 23 på en djupere måte. Åtte personer fikik de be med til frelse. Temaet holder kontakten med alle som tar imot Jesus og fortsetter med å trene dem.

Aziz beskriver noen av de stedene de har stanset opp under en slik reise:

De stanser opp ved et telt langs veien, deler evangeliet og gir bort en Bibel. På en kafe forteller de en gjest om Jesus og han blir frelst. De treffer på en animistisk gjeter som tar imot Jesus. I en by er det noen som tror de er journalister og de får dele sin tro med en nysgjerrig gruppe mennesker. En familie innbød dem hjem til seg og rundt et bål deler Aziz evangeliet med tårer med dem. Senere går bilen deres i stykker, og iløpet av den tiden den repareres treffer de en troende familie som har mistet motivasjonen, og en menighet startes i deres hjem.

Fra begynnelsen av var det Aziz og en til som reiste hver gang. Nå finnes det tre team med fire personer i hver. En av de nye heter Husan og han har vært troende i åtte måneder. Han får lov å være med for å se og lære og iblant så deler han sitt vitnesbyrd.

Når de evangeliserer forsøker de å gjøre dette på en måte som bevarer den nasjonale kulture. De sitter på tradisjonelle madrassser og ber på samme måte som muslimer - med åpne håndflater, åpne øyne og etter bønnen fører man hendene mot annsiktet for å symbolisere at man har fått bønnesvar eller en velsignelse fra Gud.

Aziz forteller at han kan bli sliten iblant. Ikke så merkelig. For en tid siden innså han at han hadde undervist 22 dager i strekk. Men nå har han dannet en ledergruppe og fordelt ansvaret på flere.

Aziz utfordrer på alle områder. Fordi han har viet sitt lib til å utvide Guds rike har han samtidig gjort en krigserklæring mot fiendens makter og herredømmer. Mye av arbeidet de gjør er dessuten direkte ulovlig - som å preke for dette folkeslaget og å samles i husmenigheter.

Han forteller at han hittils er blitt politianmeldt fyre ganger og er blitt truet med fengselsstraff, men Herren har hjulpet ham til å være et frimodig vitne om Jesus. Ved ett tilfelle hadde en nabo anmeldt familien får å ha ulovlige møter i deres hjem. Tre politimenn kom for å hente Aziz, men en av dem viste seg å være en gammel venn av ham. Aziz klarte seg den gangen.  

Ved et annet tilfelle ble det holdt er rettsmøte hvor Aziz var innklaget og aktor i saken mente han burde dømmes til tre år i fengsel, etter som det var fjerde gangen han var blitt anmeldt. Aziz så seg rundt i salen - det var hele 70 troende der som med stort mot viste ham sin støtte. Et vitnesbyrd om at det risikofylte evangeliseringarbeidet bar frukt. Aziz slapp unna med en bot.

Hver person som kommer til tro usetter seg for risiko når de begynner å tjene Jesus. Aziz forteller om en troende kvinne som ble anmeldt av sine slektninger. Under rettssaken vitnet hun om hvordan hennes liv var blitt forvandlet og hvordan ektefellen var blitt befridd framisbruk. Retten lot henne velge mellom fengsel eller røter. Hun sjokkerte ved å velge fengsel, og ble senere frikjent. De samme slektningene som anmeldte henne, er i dag en del av hennes husmenighet.

Fra Ljus i Öster.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Husmenighetene bryter ny mark i den vestlige delen av Kina

Kinesiske husmenigheter bryter ny mark i den vestlige delen av landet.

Det er bladet Ljus i Öster som melder dette i sin sommerutgave.

De siste 20 årene har den kristne forsamlingen vokst eksplosjonsartet. Og det til tross for forfølgelser. Men den kolossale vekkelsen har stort sett berørt de østlige delene av Kina.

Det er den vestlige delen at majoriteten av landets minoritetsbefolkning bor. I hele Kina finnes det mer enn 550 folkegrupper. Mer enn 450 av dem tilhører det som regnes som unådde folk, i følge opplysninger hentet fra Joshua Project og Operation China. Det innebærer at de ikke har tilgang til Bibelen på sitt eget språk og at det finnes veldig få kristne.

Ljus i Öster kan fortelle at 200 nye arbeidere og misjonærer fra husmenighetsbevegelsen i Kina fikk opplæring i 2016 og skal nå bosette seg i den vestlige delen av Kina for å vinne nye mennesker for Jesus. Den svenske misjonsorganisasjonen er med på å sponse 25 av disse nye misjonærene.

I vestlige delen av Kina trenger man en annen strategi for å nå mennesker med evangeliet. Her må man møte mennesker ansikt til ansikt på en diskret måte. La oss be for dette nye misjonsfremstøtet i Kina.

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 2

Her er andre og siste del av den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen. Første del ble publisert i går:

Som jeg fortalte i går ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen plassert i et underjordisk hvelv i Ripton-katedralen i London. Man skulle jo tro at den var trygg der, men når tyskerne bombet England falt en av bombene inn mot kirkeveggen. Utrolig nok eksploderte den ikke.

Etter krigen ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen sendt tilbake til Bibelselskapet i Lahore i Pakistan. Der oppdaget man at manuskriptet var skrevet på billig papir som var altfor grått og det kunne derfor ikke trykkes.  Fordi man ikke hadde noen tibetanske trykkerityper til å sette teksten med, ble man tvunget til å skrive det hele på nytt. Manuskriptet ble derfor sendt tilbake til Leh og Yosub og hans medarbeidere skrev manuskriptet på nytt. Det tok to år. 11. august 1946 ble de ferdige med de siste versene. Fem dager senere dør Yoseb Gergan.

Før manuskriptet kunne trykkes måtte det leses korrektur og manuskriptet ble sendt frem og tilbake mellom Leh og Lahore. Reisen frem og tilbake skulle ha fem måneder.

Manuskriptet måtte bringes med bud. Det første budet forsvant sporløst. Det andre budet, Bandahar, kom ut for et forferdelig uvær. En storm brøt ut en storm med regn og hagl så store som egg. Bandahar ba Gud beskytte manuskriptet, men selv ble han truffet av et lyn. Han mistet bevisstheten og hørselen, men til slutt klarte han å ta seg fram. Vannet hadde da ødelagt innholdet i vesken hans og papiret var blitt til mos. Reisen var til ingen nytte.

Nå bestemte Bibelselskapet i Lahore seg for å hente inn en tibetansk skriftlærd som kunne gjøre de nødvendige korrigeringene. Gappel, som den tibetanske skriftlærde het, lykkes etter mange vanskeligheter å ta seg fram til Lahore. Varmen i byen ble et sjokk for mannen som ikke var vant med slike temperaturer. Han ble helt utmattet. Bibelselskapet fikk da ordnet med 50 store isblokker som fytle opp Gappels arbeidsrom. Da fikk tibetaneren nye krefter og klarte å gjøre ferdig korrigeringene.

Etter 90 års arbeide kunne endelig Guds ord trykkes på tibetansk.

Siden 1951 har Tibet vært en del av Kina. Det finnes 6,6 millioner tibetanere i Tibet, Sichuan, Gansu og Qinghai - alle provinser i Kina. Antall tibetanere i eksil (Nepal, India og Bhutan) er på ca 130.000.
0,03 prosent av befolkningen er evangelisk kristne.

La oss huske på å be for Tibet og for spredningen av den tibetanske Bibelen.

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 1

Historien du er i ferd med å lese omhandler litt av et under. Den handler om den tibetanske Bibelen. Det skulle ta hele 90 år før den kunne bli ferdig. Manuskriptet overlevde et forferdelig tordenvær og et bombeangrep over London.

Det er Ljus i Öster som bringer den spennende og gripende historien i sitt siste nr.

Det hele begynner i 1855 i Tibet. Dalai Lama er død. Man mistenker giftmord. Ryktene går om at det kan være finansministeren som står bak. Han frykter for litt liv og tvinges til å flykte. Tempu Gergan kommer seg vel fram til Leh, i Lubadalen i Kashmir. Her får han etter hvert en sønn som han gir navnet Sonam.

Noen år senere kommer to misjonærer til Leh. De kommer fra Herrnhut i Tyskland. Det er i seg selv svært interessant. Herrnhut er historien om bønn og misjon fremfor noen annen. Fra den evangeliske kommuniteten i Herrnhut ble det sendt misjonærer til de mest avsidesliggende delene av verden, som til Leh i Lubadalen i Kashmir. De som kom hit het William Heyde og Edward Pagel. Deres mål var å ta seg inn i det forbudte Tibet. Men de mislykkes gang på gang og havnet derfor hos Tempu Gergan i Lubadalen.

Når de først var her forsøkte de to misjonærene å lære seg språket slik at de kunne oversette Det nye testamente til tibetansk. Men det var vanskelig å finne tibetanere som kunne hjelpe dem. I flere år strevde de med å oversette Johannes evangeliet til tibetansk.

Men sønnen til Tempu Gergan, Sonam, viste tidlig interesse for de to misjonærenes budskap. Han ble etter hvert en kristen, lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og tok navnet Yoseb og begynte å hjelpe til med oversettelsen. Når hans far døde spurte de buddhistiske munkene hva han nå ville gjøre. Da svarte han:

"Jeg vet at Gud har gitt meg et oppdrag: Jeg skal gi Bibelen bein så den kan løpe inn i Tibet og fortelle om Jesus til mitt folk."

Yoseb ble sendt til en kristen skole i Kashmir og her fikk han god undervisning. Faktisk ble han så dyktig at han ble tilbudt en høy stilling i Det britiske imperiet, men han takket nei til det flotte tilbudet. I stedet fortsatte han med å oversette Bibelen til tibetansk.

Ved en anledning var Yoseb på en tur til et annet dalføre for å besøke en annen tibetaner. Han satte seg for å hvile utenfor et tempel og ble sittende å lytte til de buddhistiske munkenes bønner. I bønnene sine brukte de ord som gjorde Yoseb nysgjerrig. Munkene fant fram en gammel bok som de gav Yoseb. I den fant Yoseb nøkler for å kunne fortsette arbeidet med oversettelsen. I 1935 var han ferdig med både Det gamle og Det nye testamente. Da hadde han arbeidet med oversettelsen i 23 år.

Men når boken skulle trykkes kom Det indiske bibelselskapet med dårlige nyheter. De kunne ikke trykke manuskriptet i India, men anbefalte at materialet skulle sendes til Det britiske bibelselskapet i London. Men når manuskriptet kom frem dit visste de ikke hva som var opp ned på teksten og manuskriptet ble derfor liggende.

Snart brøt den andre verdenskrigen ut og det tibetanske manuskriptet havnet i et underjordisk hvelv i Riponkatedralen tre mil nord for London. Der trodde man det lå trygt. Eller?

Andre og siste del av denne forunderlige historien kan du lese om i morgen.

(fotsettes)

Billedtekst: Yoseb Gergan.

Frykt for at Russland er i ferd med å stenges for misjonærer fra Vesten

Det blir vanskeligere for evangeliske kristne å drive sin virksomhet i Russland. En av årsakene er at patriark Kirill frykter liberalteologien fra Vest. Flere russiske baptist- og pinseledere frykter nå at de stadig mer sekulariserte kirkene i Europa holder på å stenge dørene også for de bibeltro misjonærene i Russland.

Dette kom frem når den svenske misjonsorganisasjonen Ljus i Öster nylig innbød 40 misjons- og kirkesamfunnsledere for 17 land for å å planlegge fellesinnsatser for fremtiden.

Samlingen ble holdt i Kaukasus. De 40 lederne kom fra Kaukasus, Sentral-Asia, Sibir, Volga- og Ural området, samt fra de slaviske delene av Europa. Under konferansen ble også de minst evangeliserte delene av Europa løftet frem.

De russiske delegatene på konferansen kom med oppsiktsvekkende opplysninger: Minst 10 utlendinger har nylig blitt deportert fra Russland på oppdiktet grunnlag. Ljus i Öster skriver i sitt siste nr som utkom i går at 'mye tyder på at muligheten for misjonssatsninger i Russland fremover kan komme til å minske'.

Når Franklin Graham besøkte Russland i oktober i fjor skal patriark Kirill ha uttrykk stor bekymring over det som nå holder på å skje i Europa - og her er Norge ikke noe unntak. Patriarken for Den ortodokse kirke i Russland er redd for misjonærer fra Vesten som kommer med et 'nyliberalt budskap' som vil ødelegge Russland.

'Det åndelige og religiøse klimaet i den vestlige verden har gjennomgått radikale forandringer i den senere tiden', sa patriark Kirill til Franklin Graham og la til:

'Den vesterlandske sivilisasjonen og de vestlige landene har ikke lenger villet identifisere seg med kristne tradisjoner og det virker som om de nå mener at synet på kristne moralske vurderinger ikke lenger behøver å være dominerende i samfunnet. Lover som likestiller kjønnsnøytrale parforhold med et naturlig ekteskap, gitt oss av Gud, er nå blitt antatt av mange vestlige land, inkludert USA. Kristne som i dag forsøker å holde fast ved bibelske moralvurderinger opplever diskriminering og undertrykkelse fra mange hold i de vestlige landene, ikke minst via media'.

Arbeid blant misbrukere skaper menighetsvekst
Noe annet som fremkom på konferansen i Kaukasus er dette:

Bare i Russland har baptist- og pinseunionene alene startet over 500 rehabiliteringshjem. I Sibir har 250 nye forsamlinger blitt plantet som et resultat av dette arbeidet!

I 2016 planlegges det å grunnlegge misjonsskoler for misjonærkandidater som står klare til misjonsinnsats i Kaukasus, Russland, Mongolia, Ukraina og Kina.

Bosnia, Montenegro og Serbia er viktige satsingsområder fremover. Allerede i sommer håper man på å kunne ta imot evangeliseringsteam i Balkanområdet. Det er slaviske menigheter i Europa og USA som sender ut disse.

Broder Yun opplevde et fantastisk sterkt bønnesvar i Sverige

Under et møteturne i Sverige nylig fikk broder Yun, eller Den himmelske mannen som han også kalles, en telefon.

Han befant seg i Sundsvall sammen med broder Ren, hans finske tolk, som følger med ham på alle hans møter. Det var tidlig om morgenen. Mannen i den andre enden talte kinesisk. Han var en av de som hadde vært med på å torturere broder Yun mens han satt fengslet i Kina i første gang, i 1984.

Mannen i den andre enden hadde en fantastisk god nyhet: han var blitt en kristen!

Det er ikke vanskelig å forestille seg fryden og gleden hos broder Yun når han fikk denne beskjeden.

Turneen i Sverige ble til stor velsignelse, kan vi lese i det siste nr av Ljus i Öster. Kveld etter kveld ble kirker og forsamlingslokaler fylt. Denne gangen var det de svenske forsamlingene i Österbotten som fikk besøk av broder Yun. I Jakobstad hadde arrangørene regnet med at rundt 100 personer. Det kom 400.

Etter fire møter i Finland sto Luleå, Piteå, Skellefteå, Örnsköldsvik og Sundsvall for tur. Mange ble svært berørt, velsignet og utfordret av den radikale forkynnelsen til broder Yun.

Billedtekst: Fra et møte med broder Yun. Her sammen med sin gode venn, broder Ren fra Finland, som behersker mandarin og er hans faste oversetter.

Pionerarbeidet i Montenegro

Interessen for Montenegro ble vakt da jeg leste om hviterussere som satset på pionermisjon i dette landet på Balkan, og de kunne opplyse at det er bare 150 evangeliske troende der. Montenegro, som ble et selvstendig land i 2006, har 600.000 innbyggere.

Nå planlegger et hviterussisk ektepar og en mann fra Sør-Afrika å plante en menighet i den lille kystbyen Kotor. De har delt ut 24.000 Bibler til nå. 60.000 gjenstår i få distribuert.

Sør-afrikaneren Phil Smythe og det hviterussiske paret, Aleks og Ksenja Kulesh mangler ikke arbeidsoppgaver. Nå trenger de vår bønnestøtte!

Biblene som deles ut har sin egen historie. Mens Phil en dag satte seg ned for å arbeide med en traktat på montegrinsk, tok plutselig en person kontakt med ham og kunne fortelle at det lå lagret 80.000 Gideon-bibler i Montenegro. Dermed sørget Phil og Aleks for å skaffe seg en leiebil, og gjorde mange, lange reiser landet rundt for å dele dem ut, blant annet til sykehus, skoler og fengsler.

- Jeg vet om mennesker som har kommet til tro på Jesus etter å ha lest i disse Biblene. Så finnes det de som blir sinte, sier Phil i Ljus i Öster.

Den nye forsamlingen i Kotor er ikke stor, men så har den da så vidt startet opp virksomheten. Likevel er den ikke den eneste pionerteamet arbeider med. Omlag seks mil fra Kotor ligger kystbyen Bar og der finnes det også en liten, evangelisk kristen forsamling. Både i Kotor og i Bar møtes menighetene på et hotell og målet er å holde gudstjenester der hver søndag framover. I Kotor bor det 13.500 mennesker, men på sommeren er byen full av turister. Mange serbere kommer hit for å arbeide i service- og restaurantnæringen.

Majoriteten av den montegrinske befolkningen tilhører den ortodokse kirken. De fleste går i kirken en eller annen gang i året, men få synes å ha noen personlig relasjon til Jesus. Det finnes store muslimske grupper i den sørlige og østlige delen av dette landet, som domineres av høye fjell. Montegengro betyr da også 'det svarte fjellet'.

Vår bønnetjeneste kjenner seg kallet til å be spesielt for dette arbeidet i Montegnegro. Jeg kommer derfor vil å komme tilbake med jevnlige rapporter herfra.

Relanserer ideen om vennskapsmenigheter i Øst-Europa

Svensk pinsebevegelse relanserer tanken om vennskapsmenigheter. Også i andre kirkesamfunn samtaler man om det samme.

Bakgrunnen er den dramatiske situasjonen evangelikale kristne nå opplever i det østlige Ukraina.

Det var på begynnelsen av 1970-1980-tallet at tanken om vennskapsmenigheter ble lansert. Da ble viktige kontakter knyttet, bak det daværende Jernteppet. Etter Sovjetunionens fall - på 1990-tallet - ble disse kontakten utviklet ytterligere, og mange av menighetene i de landene som hadde opplevd det kommunistiske diktaturet, fikk besøk og del i hjelpesendinger. Dette fikk stor betydning for mange menigheter. Et konkret eksempel på dette:

Bildet over er fra innvielsen av en pinsemenighet i Lugansk i Ukraina i november 2014. Kirken er bygget med midler fra Sverige. Den har hatt stor betydning nå mens kamphandlingene har pågått i området.

I går - lørdag 27. september - ble det holdt en strategisk konferanse i Mullsjö pingstkyrka med tema: Vennskapsmenigheter. Konferansen ble arrangert av den svenske pinsebevegelsen i samarbeide med misjonsorganisasjonen Ljus i Öster, Nordens eldste østmisjonsorganisasjon.

Arrangørene har merket at det er økt interesse for slike vennskapsmenigheter i Sverige. De som driver arbeid i Øst-Europa merker at det tetter seg til flere steder. Ikke bare i Ukraina, men også i Sentral-Asia, hvor kristne blir utsatt for hard og systematisk forfølgelse.

Men pinsevennene er ikke alene om dette:

Equmeniakyrkan har dette på sakskartet. I den sammenhengen er spørsmålet om vennskapsmenigheter et viktig spørsmål. Mange forsamlinger i dette kirkesamfunnet - som er den nye sammenslutningen av Svenska Baptistsamfundet, Missionskyrkan og Metodistkyrkan - har vennskapsmenigheter ikke bare i Øst-Europa, men også i Afrika og Latin-Amerika.

Hva som skjer her i Norge, vet jeg ikke. Men spørsmålet om vennskapsmenigheter i Russland og Ukraina er ikke mindre viktig her. Det er mange ting som tyder på at evangelikale kristne kan få det like vanskelig som under Sovjettiden.

Her er en link til et nyhetsoppslag i den amerikanske TV-kanalen CBN, som viser samrøret mellom de russiske separatistene og Den russisk-ortodokse kirke. Det er tydelig at evangelikale kristne er målet for mye av terroren:

http://stories.cbn.com/ukraine-protestants-target-russian-orthodox-jihad

Foto: Ljus i Öster.

Seiersrapporter fra Øst-Europa

Jeg fikk et brev i posten i dag, som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fra misjonsforstanderen i Ljus i Öster - tidligere Slaviska Missionen, Hans Lindstrand (bildet).

Han skriver at han egentlig kunne la hele dette brevet handle om den økende undertrykkelsen man opplever i mange av de områdene som denne misjonsorganisasjonen jobber i. For i Kina og Sentral-Asia øker trykket på de kristne, og i den østlige delen av Ukraina har jøder og evangelisk kristne blitt utsatt for både trusler og forfølgelse. Misjonsforstanderen i Ljus i Öster kommer også med alarmerende opplysninger om at også i det nokså frie Georgia blir evangeliske troende forfulgt. Ikke uventet fra de ortodokse.

'Men,' skriver Hans Lindstrand, 'jeg vil heller fortelle om troende som i likhet med Peter og Johannes' opplever helbredelser, og bønnesvar.

'Maken til kreativitet og frimodighet for å nå ut med evangeliet om Jesus Kristus, skal en lete lenge etter, til tross for det de gjennomgår,' skrier Lindstrand.

Han nevner eksempler på dette:

Forsamlingene vokser, ikke minst gjennom at mennesker selv får oppleve helbredelsesunder. Mange av disse forsamlingene kan ikke møtes til vanlige gudstjenester, men de finner andre måter å møtes på, slik at de kan være sammen, be og lese Guds ord. Det være seg på offentlige steder, i parker i skjul når det er mørkt, i skogen eller i små grupper i hjemmene.

'Jeg har hørt om "flytende eldsterådsmøter" i et basseng, "minibuss-gudstjenester" og samlinger for kvinner om natten. Til tross for at det er forbudt arrangerer forsamlinger familie- og ungdomsleire på ulike måter ute i det fri om sommeren', skriver Hans Lindstrand.

Som også forteller fra Kina:

'Når jeg besøkte Kina for en tid tilbake fikk jeg rapporter om hvordan først og fremst forsamlingene ute på landsbygda hele tiden når nye mennesker som vender seg til Jesus. De rapporterte også at det er vanskeligere å nå de som bor i byene, fordi materialismen har slått kloa i dem. Selv fra Sentral-Asia kommer det gledelige rapporter om vekst. En pastor forteller at hans forsamling nå har vokst til 22 husgrupper med omlag 150 personer - og da våger de bare å innby de som de stoler på til møtene i hjemmene. Flere av disse er blitt kristne'.

Sine egne problemer til tross - forsamlingene på disse stedene arbeider for å starte nye forsamlinger! Pastoren fra Sentral-Asia fortalte Hans Lindstrand:

'Arbeidsløsheten er stor, sykdommer vanlige, kvinner spontan-aborterer og barn blir født med funksjonshemninger. Jorda duger knapt nok å kunne dyrke noe på og mange drikker for å glemme sitt elendige liv. Disse menneskene trenger virkelig å oppleve frelsen i Jesus Kristus'.

Medarbeiderne i Ljus i Öster gjør et fantastisk arbeid. Støtt dem gjerne økonomisk og i forbønn.

Nettsiden deres finner du her: http://www.ljusioster.se

Historien om Irina og en pinsemenighet i Ochkhamuri Georgia

I går leste jeg en artikkel i Ljus i Öster, som dukket opp i postkassa mi.Artikkelen grep meg sterkt.

Den handlet om Ochkhamuri i Georgia - en gang et blomstrende samfunn, en stor te-produsent for hele det daværende Sovjetunionen. I dag et sted i stor forfall, som en kan se av dette bildet.

Det som grep meg så sterkt var historien om Irina og pinsemenigheten som er plantet her.

Irina, forteller Åke Lager i Ljus i Öster, har bodd i Ochkhamuri siden 1974. Hun var en ortodoks kristen, men møtet med noen ortodokse prester fikk henne på andre tanker. De fleste som bor i Ochkhamuri er muslimer. Irina bar på en Gudslengsel. Hun ville lære Gud å kjenne og ønsket seg derfor en Bibel.

En påskehelg møtte hun en ortodoks prest på en kirkegård og ba han om en Bibel. Men presten var svært beruset, og mumlet bare: '100 rubler. 100 rubler'.

'Da sluttet jeg å gå i Den ortodokse kirken', forteller Irina.

I 1990 omkom hennes sønn i en ulykke. Da gikk hun til en lokal ortodoks kirke for å ordne med begravelsen, men det eneste presten der var bare interessert for å få betalt for jobben.

Pinsevenner
Men alt håp var ikke ute for Irina og hennes lengsel etter å finne Gud.  Hun visste at det fantes en familie i Ochkhamuri som var pinsevenner. Hun tok kontakt med dem og ble med dem på møter i pinsemenigheten i Baktumi, omlag tre-fire mil sør for Ochkhamuri. I den menigheten ble Irina en kristen. Det skjedde for 20 år siden.

For 10 år siden startet pinsemenigheten i Baktumi en husmenighet i Ochkhamuri. Hit kommer både barn og voksne for å høre om Jesus. 12-15 fattige barn fra muslimske og ortodokse familier kommer til søndagsskolen for å få mat og undervisning.

Pinsemenigheten i Baktumi satser også på å nå muslimene i de landsbyene som finnes rundt Baktumi. På disse stedene har de startet husmenigheter. Et av disse stedene er Muchaestate.

La oss be for dette viktige arbeidet. Lyset skinner i mørket - også i Georgia.

Russiske soldater hindret gudstjeneste i pinsemenighet på Krim

I helgen ble pinsemenigheten i Sevastopol på Krim-halvøya hindret fra å holde sin gudstjeneste i de lokalene de har leid de siste årene.

Når de kom til møtelokalet viste det seg at russiske soldater hadde konfiskert det, og de måtte i all hast finne at annet egnet lokale for å holde sin gudstjeneste.

Pinsebevegelsen i Ukraina har drevet med en målrettet satsning på Krim de siste årene. I følge Ljus i Öster finnes det nå 18 menigheter, hvorav nesten halvparten av dem er blitt startet er blitt startet siden satsningen startet opp, med 600 medlemmer. I disse forsamlingene møtes både ukrainere, russere og krimtartarer.

Flere av menighetene ledes av pastorer fra de vestre delene av Ukraina, og har bestemt seg for å bli værende, selv om det nå ser ut til å brygge opp til det verst tenkelige alternativet: krig.

Baptist- og pinsemenighetene over hele Ukraina samles til bønn mellom klokka 0900-11.00 for den spente situasjonen.

Foto: Fra en pinsemenighet på Krim. Ljus i Öster

Evangelikale kristne fikk ikke være med på bibeloversettelsesfest

Det har vakt stor og berettiget oppsikt i russiske medier at den finsk-ugriske folkegruppen Udmurterne har fått hele Bibelen på sitt morsmål.

Hovedoversetteren, fader Atamanov, var til og med på førstesiden i den russiske storavisen Izvestija. Det er Ljus i Öster, som melder dette.

Men det er et stort skår i gleden. På den store festen i Izjevsks kultursenter fikk bare personer som representerte myndighetene og Den ortodokse kirke tale. Det til tross for at finansieringen og en stor del av oversettelsen ble gjort av kristne fra evangelikale kirker. Dette er nok et eksempel på at evangelikale kristne slett ikke blir likestilt med Den ortodokse kirke i dagens Russland.

De evangelikale kirkene ordnet derfor med sin egen innvielsesfest i Filadelfiakirken i byen. Med hjelp fra utlandet har de trykket opp små og hendige Bibler, som er lette å bære med seg. Disse kan også brukes i ulike evangeliseringsfremstøt.

Den ortodokse kirke ville derimot ha store Bibler, som ikke er lett å ta med seg noe sted, og mest til bruk i kirkene deres. De har de finansiert selv.

Pinsemenighet med 5000 medlemmer i Kaukasus, del 1

Siste nr av Ljus i Öster, som jeg fikk i poste i går, er virkelig inspirerende lesning. Der kan man blant annet lese om flyktningen som har bygd opp en av Russlands største menigheter.

Det er snakk om Vasja Kokojev, biskop for pinsemenigheten i Vladikavkaz, byen (bildet), som ligger 50 mil fra Sochi.

Når Sovjetunionen falt sammen oppsto det etniske konflikter flere steder i Kaukasia. En gruppe ossetere flyktet da fra George til Vladikavkaz. Der grunnla de en menighet som nå har vokst til en av de største i hele det veldige russiske riket. Man regner med sammenlagt 5000 personer i de forsamlingene de har grunnlagt i Nord-Ossetia.

Vasja Kokojev vokste opp i Tbilisi i Georgia. Der ble han en kristen, og medlem av byens pinsemenighet. Kommunistene hadde makten. Det var tøffe tider. Pinsemenigheten i Tbilisi måtte gå under jorden.

Det var kristne i Sverige og Finland som sørget for at de kristne i Georgia fikk Bibler. De måtte smugles inn, og bare noen få om gangen.

Vasja Kokojev forteller i et intervju med Ljus i Öster at han husker at tre Bibler gikk på rundgang i menigheten han var medlem av, slik at folk kunne skrive den av for hånden.

På denne tiden hendte det at politiet dukket opp under gudstjenestene og konfiskerte Bibler. Fikk de rede på det på forhånd, så lot de kvinnene ta vare på dem, slik at de kunne gjemme dem på seg. Politiet rørte nemlig ikke kvinnene.

En av de få som våget å besøke pinsevennene i Georgia på denne tiden var biskop Ivan Fedotov fra den uregistrerte pinsebevegelsen i Sovjetunionen. Til tross for den harde forfølgelsen reiste han hele veien fra Moskva til Tbilisi.

- Han velsignet meg og Oleg Khubashvili som ledere og senere som biskoper, forteller Vasja Kokojev.

Begge to er ossetere, et folkeslag med røtter i Kaukasus. Grensen mellom Russland og Georgia hadde blitt trukket rett gjennom Ossetia, slik at Sør-Ossetia lå i Georgia og Nord-Ossetia ligger i Russland.

(fortsettes)

En gammel, slitt og lappet ukrainsk Bibel trykket i Stockholm

I går leste jeg noe som grep meg sterkt. Julia Cromell arbeider for den svenske misjonsorganisasjonen 'Ljus i Öster'. Hun har sine familierøtter i Ukraina, og etter et besøk i hjemlandet kom hun på kontoret med en gammel Bibel i hånden.

Bibelen var funnet i forbindelse med at hennes mormor var død. Den hadde tilhørt mormorens far. Han var baptistforkynner. Når de begynte å se på den gamle, slitte og lappede Bibelen oppdaget de at den var trykt i Stockholm i 1946. Bibelen var altså en av de mange Biblene som ble smuglet inn i Sovjetunionen fra Sverige.

Tenk hvilken historie denne Bibelen kan fortelle! Om alle tårene som er grått over dens blader, om ivrige fingre som har bladd seg gjennom Guds løfter. Tenk hvor mange som har fått del i evangeliet om Guds rike gjennom denne baptistforkynneren!

Bibelspredning har vært en stor del av den nå 110-årige historien til Ljus i Öster. De første fem årene etter starten i 1903 ble det delt ut så mange som 60.000 russiske nytestamenter. Siden fortsatte det i rask takt. Mellom 1910 og 1930 delte man ut ytterligere 150.000 Bibler og Nytestamenter.

Men kommunistene skulle gjøre det vanskelig for bibeldistribusjon. I 1924 ble det forbudt å innføre Bibler i store antall, men noen år senere skjedde det et under. Formannen for Det Allrussiske forbundet for evangeliske kristne, I S Prokhanoff lykkes med å få 160.000 Bibler, Nytestamenter og sangbøker trykket i Leningrad.

De 50.000 Biblene som ble trykt i Stockholm i 1921 kom ikke lenger enn til Tallinn i Estland. De ble så spredt i all hemmelighet blant russerne.

I dag takker jeg Gud for alle som trykker og sprer Bibler. Noe mer meningsfullt enn dette finnes vel ikke.

Turkmensk pastor hovedtaler på svensk misjonskonferanse

Den turkmenske pastoren, Batyr Nurov, som nå er bosatt i Norge, var hovedtaleren på årskonferansen til misjonsorganisasjonen Ljus i Öster, som nylig ble holdt i Korskyrkan i Hällefors.

Hver uke sender pastor Nurov kristne TV program på turkmenisk gjennom satelitt-kanalen Kanal Hayat. Pastor Nurov fortalte gripende fra sitt eget liv. Han har vært fengslet og blitt torturert på grunn av sin tro og overbevisning, men Gud har hjulpet ham gjennom alt.

Ljus i Öster er 110 år i år. Misjonsorganisasjonen gikk tidligere under navnet Slaviska Missionen, og kan se tilbake på et svært spennende år. Med 18 millioner innsamlede kroner i 2012 nådde Ljus i Öster nesten opp til rekordåret i 2007, før finanskrisen. 270 nasjonale vitner fikk sin lønn i løpet av fjoråret. Det ble arrangert barneleire, misjonsbibelskoler og mange fikk hjelp gjennom misjonens barmhjertighetsarbeid.

Konferansen i Hällefors hadde situasjonen til de forfulgte kristne som sitt hovedfokus.

Kristent rehabiliteringssenter i Novosibirsk brant ned til grunnen

Et kristent rehabiliteringssenter for alkoholikere og narkomane i Novosibirsk brant ned til grunnen natten mellom den 6.-7.februar.

10 personer som bodde i rehabiliteringssenteret klarte å komme seg ut, og ingen av dem ble skadet. Men bygningen brant ned til grunnen. Utendørs var det minus 25 grader!

Den svenske misjonsorganisasjonen Ljus i Öster ber om forbønn for senteret, de som bodde der og ikke minst for Slava Ostanin, som har kjempet for at rehabiliteringssenteret skulle bli en virkelighet og som tar dette veldig tungt.

Menighetsplanting i Sentral-Asia tema når Ljus i Öster holder sitt årsmøte

For første gang i Slaviska Missionens 109 årige historie holdes deres årsmøte et annet sted enn i Sverige. Jeg skriver Slaviska Missionen skjønt denne misjonsorganisasjonen har skiftet navn til Ljus i Öster for lenge siden. Det er som Slaviska Missionen jeg kjenner den, og det er et misjonsarbeid som står meg veldig nært. De slaviske land har ligget på mitt hjerte siden jeg ble en kristen for 40 år siden. Derfor er det så interessant å lese om hva Gud gjør gjennom denne misjonens strategiske arbeid.

Årets årsmøte er lagt til Österbotten i Finland, hvor Ljus i Öster har mange støttespillere. Det er i Larsmo årsmøtet skal holdes, men både i Kristinestad og Jakobstad vil det bli holdt møter. En gruppe fra Sverige kommer med buss til årsmøtet, og får med seg blant annet et besøk på Frank Mangs senteret i Närpes, hvor den kjente evangelisten ble født.

Til årsmøtet, som holdes 20.-22. april, kommer broder Bek, som arbeider som menighetsplanter blant muslimer i Sentral-Asia. Han skal ha et eget seminar med tittelen: 'Forfølgelse og vekkelse'.

På bildet: Brødrene Hasse som deltar med sang på årsmøtet.

Hvem bryr seg om dagens forfølgelse av kristne i Russland?

Dagen i Sverige har denne fredagen en svært interessant artikkel av Rauli Lehtonen (bildet), internasjonal sekretær for Ljus i Öster (tidl. Slaviska Missionen). Rauli Lehtonen er en av de fremste vestlige kjennerne av de evangeliske kristnes situasjon i det tidligere Sovjetunionen. Han bekrefter mye av det jeg allerede har dokumentert på Facebook-siden "Martyrkirkens venner", hvor man særlig i Sentral-Asia opplever at de kristnes situasjon er blitt mye vanskeligere. Artikkelen er aktualisert av det nylige valget i Russland, og at biskopene innen pinsebevegelsen i landet møtes i tiden 8.-10. desember for å samtale om den vanskelige situasjonen mange evangeliske kristne opplever.

Rauli Lehtonen skriver:

"Det finns i dag 20 miljoner nominella muslimer i Ryssland, vilka satt en speciell prägel på livet i tiotalet autonoma republiker med islam som en härskande nationell religion.

Ibland har det blivit starka politiska motsättningar i republiker som Tatarstan, Basjkortistan, Tjetjenien, Dagestan och Ossetien.

Speciellt svårt har det varit för de evangeliskt kristna kyrkorna i dessa områden. Det har varit svårt för många baptist- och pingstförsamlingar att få registrering, statliga lokaler har inte hyrts ut till kyrkor, gudstjänster på de nationella språken har varit förbjudna och så vidare. Men, vem bryr sig om att kristna förföljs i dessa delar på grund av sin tro?"

Lehtonen gir også konkrete eksempler på diskriminering av kristne i Russland:

Pingstförsamlingen i Krasnodar med 5000 medlemmar har under många år samlats i ett tält, då de vägrats samlingslokaler. Filadelfiaförsamlingen i Izhevsk har en av de modernaste evangeliska kyrkorna i hela Ryssland med plats för 2000 gudstjänstbesökare. Problemet är att den inte får användas, då myndigheter ställer krav som vida överskrider de normer, som ställs i Västeuropa eller till företrädare för andra trosriktningar... Den 22 oktober skickade ryska Pingstunionen ut en vädjan om förbön inför en rättegång mot Pingstförsamlingen i Chabarovsk. Myndigheterna hade tagit beslut om att stänga deras kyrka, eftersom församlingen bad för sjuka, lade händer på folk och bad i tungor. Brevet tyder på att hela Pingströrelsen i Ryssland står inför ett hot att i förlängningen kunna förlora sina juridiska rättigheter som samfund".

Du finner hele artikkelen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=288938

Foto: Mariannelund Folkhögskola.

Svensk pionermisjon i Øst-Europa

I dag har jeg gleden av å presentere en svensk pionermisjon som kalles Ljus i Öster. Mens jeg arbeidet som redaktør for Ropet fra Øst, het denne organisasjonen Slaviska Missionen. Den ble stiftet allerede i 1903 og er dermed en av verdens eldste østmisjoner. Fra begynnelsen av var virksomheten rettet mot Russland alene, men med tiden ble Slaviska Missionen en misjonsorganisasjon for alle de såkalte østblokklandene. I dag arbeider de i Øst-Europa, Mongolia, Kina og Tyrkia.

Slaviska Missionen eller Ljus i Öster ble grunnlagt av Nils Fredrik Höijer. Han var virkelig en pioner som levde og døde for å gjøre Kristus kjent blant folkene i øst. Kallet gjaldt først og fremst det russiske imperiet. Høijers liv gikk geografisk gjennom Värmlands skoger, gjennom storbyen Petersburg, til det flerkulturelle Kaukasus, inn blant ujguterne i Kina, helt til Alaska og Sibir! Høijer var et språkgeni og uredd brøt han stadig ny mark blant russere, armenere, kurdere, ujgurer og andre folk. Det tilsynelatende umulige var ikke umulig for ham.

Nils Fredrik Høijer er i dag et stort forbilde. Bevegelig, djerv og fleksibel. Alt nødvendige kvaliteter i pionermisjon. Han regnet med en Gud som gjør under.

Ljus i Öster prioriterer de folk som ennå ikke har fått Bibelen på sitt språk, og de produserer litteratur for barn og ungdom, samt annen misjonslitteratur. De utdanner og trener nye misjonærer i sine målområder, og sørger for underhold av disse. De driver nødhjelpsarbeid og sender tv og radioprogrammer for å nå de store massene med evangeliet.

Jeg hadde den store gleden å være tilstede ved jubileet i 1993, da Ann-Charlotte Fritzon lanserte sin bok: "Passion för det omöjliga", boken om pioneren Nils Fredrik Höijer. Jeg skulle ønske mange nordmenn fikk øynene opp for hva svenskene gjør i Øst Europa! Gjennom denne misjonsorganisasjonen vinnes tusenvis av mennesker for Jesus hvert eneste år. Det er det gode grunner for å takke Gud for.

Flere opplysninger får du ved å gå til: http://www.ljusioster.se/viewNavMenu.do?menuID=94

Ljus i Öster driver sitt arbeid basert på Lausannedeklarasjonen. Bildet er fra en misjonskonferanse i Mongolia i november 2007. På bildet ses daværende leder Wilgot Fritzon.