Ikke utbrent men utøst

Elijah Gergan er en kristen fra Tibet. I 40 år har han trofast drevet et misjonsarbeid i hjemlandet. Det var bestefar til Elijah, Yoseb Gergan, som fullførste den første oversettelsen av Bibelen til tibetansk i 1948. Hans familie kan se tilbake på en kristen arv i mer enn 150 år. Her er noe han delte nylig på en samling for for kristne som driver et misjonsarbeid i Kina, i min oversettelse: 

"Da ble Elia redd ... han satte seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mit liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine." (1.Kong 19,3-4)

Utbrenthet er en av de mest utbredte sosiale sykdommene i vår tid. Det oppstår når noen føler seg overveldet, følelsesmessig utmattet og ikke er i stand til å møte konstant etterspørsel. Det stjeler all glede fra en persons karriere, vennskap og familie.

Da Elia ble utbrent, følte han at han ikke hadde noe igjen å gi og var pessimistisk til livet. Apostelen Paulus var ikke fremmed for å ofre seg i tjenesten og for hardt arbeid. Han sparte seg ikke i sitt arbeid for Guds folk, og han overgikk alle de andre apostlene og sa: "men jeg har arbeidet mer enn de alle..." (1.Kor 15,10)

Til forskjell fra Elia, og til tross for hans fysiske begrensninger og sterke motstand, var Paulus i stand til å skrive fra fengselet: «Gled dere alltid i Herren» (Fil 4:4). Han beskrev livet sitt som å bli «utøst som et drikkoffer» til Gud (Fil 2:17). Paulus holdt ingenting tilbake for Herren. For ham er "å leve Kristus og å dø er vinning" (Fil 1:21).

Paulus' fullstendige eksistens var bare for Herren Jesus. Han ga villig bort livet sitt og hans villighet betydde at alt han gjorde var med Jesu tankesett. Slike "utøste" liv kan aldri bli "utbrente" liv. Mennesker uten skjult egoisme er på sikker grunn. Deres hjerter er ikke delt, og de er i stand til alltid å glede seg over Guds vilje, lovprisning og bønn. Paul var ofte alene, men aldri ensom, isolert eller i utakt! De hvis utøste liv stadig fylles opp av Den Hellige Ånd, vil aldri bli "utbrent"! 

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 2

Her er andre og siste del av den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen. Første del ble publisert i går:

Som jeg fortalte i går ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen plassert i et underjordisk hvelv i Ripton-katedralen i London. Man skulle jo tro at den var trygg der, men når tyskerne bombet England falt en av bombene inn mot kirkeveggen. Utrolig nok eksploderte den ikke.

Etter krigen ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen sendt tilbake til Bibelselskapet i Lahore i Pakistan. Der oppdaget man at manuskriptet var skrevet på billig papir som var altfor grått og det kunne derfor ikke trykkes.  Fordi man ikke hadde noen tibetanske trykkerityper til å sette teksten med, ble man tvunget til å skrive det hele på nytt. Manuskriptet ble derfor sendt tilbake til Leh og Yosub og hans medarbeidere skrev manuskriptet på nytt. Det tok to år. 11. august 1946 ble de ferdige med de siste versene. Fem dager senere dør Yoseb Gergan.

Før manuskriptet kunne trykkes måtte det leses korrektur og manuskriptet ble sendt frem og tilbake mellom Leh og Lahore. Reisen frem og tilbake skulle ha fem måneder.

Manuskriptet måtte bringes med bud. Det første budet forsvant sporløst. Det andre budet, Bandahar, kom ut for et forferdelig uvær. En storm brøt ut en storm med regn og hagl så store som egg. Bandahar ba Gud beskytte manuskriptet, men selv ble han truffet av et lyn. Han mistet bevisstheten og hørselen, men til slutt klarte han å ta seg fram. Vannet hadde da ødelagt innholdet i vesken hans og papiret var blitt til mos. Reisen var til ingen nytte.

Nå bestemte Bibelselskapet i Lahore seg for å hente inn en tibetansk skriftlærd som kunne gjøre de nødvendige korrigeringene. Gappel, som den tibetanske skriftlærde het, lykkes etter mange vanskeligheter å ta seg fram til Lahore. Varmen i byen ble et sjokk for mannen som ikke var vant med slike temperaturer. Han ble helt utmattet. Bibelselskapet fikk da ordnet med 50 store isblokker som fytle opp Gappels arbeidsrom. Da fikk tibetaneren nye krefter og klarte å gjøre ferdig korrigeringene.

Etter 90 års arbeide kunne endelig Guds ord trykkes på tibetansk.

Siden 1951 har Tibet vært en del av Kina. Det finnes 6,6 millioner tibetanere i Tibet, Sichuan, Gansu og Qinghai - alle provinser i Kina. Antall tibetanere i eksil (Nepal, India og Bhutan) er på ca 130.000.
0,03 prosent av befolkningen er evangelisk kristne.

La oss huske på å be for Tibet og for spredningen av den tibetanske Bibelen.

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 1

Historien du er i ferd med å lese omhandler litt av et under. Den handler om den tibetanske Bibelen. Det skulle ta hele 90 år før den kunne bli ferdig. Manuskriptet overlevde et forferdelig tordenvær og et bombeangrep over London.

Det er Ljus i Öster som bringer den spennende og gripende historien i sitt siste nr.

Det hele begynner i 1855 i Tibet. Dalai Lama er død. Man mistenker giftmord. Ryktene går om at det kan være finansministeren som står bak. Han frykter for litt liv og tvinges til å flykte. Tempu Gergan kommer seg vel fram til Leh, i Lubadalen i Kashmir. Her får han etter hvert en sønn som han gir navnet Sonam.

Noen år senere kommer to misjonærer til Leh. De kommer fra Herrnhut i Tyskland. Det er i seg selv svært interessant. Herrnhut er historien om bønn og misjon fremfor noen annen. Fra den evangeliske kommuniteten i Herrnhut ble det sendt misjonærer til de mest avsidesliggende delene av verden, som til Leh i Lubadalen i Kashmir. De som kom hit het William Heyde og Edward Pagel. Deres mål var å ta seg inn i det forbudte Tibet. Men de mislykkes gang på gang og havnet derfor hos Tempu Gergan i Lubadalen.

Når de først var her forsøkte de to misjonærene å lære seg språket slik at de kunne oversette Det nye testamente til tibetansk. Men det var vanskelig å finne tibetanere som kunne hjelpe dem. I flere år strevde de med å oversette Johannes evangeliet til tibetansk.

Men sønnen til Tempu Gergan, Sonam, viste tidlig interesse for de to misjonærenes budskap. Han ble etter hvert en kristen, lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og tok navnet Yoseb og begynte å hjelpe til med oversettelsen. Når hans far døde spurte de buddhistiske munkene hva han nå ville gjøre. Da svarte han:

"Jeg vet at Gud har gitt meg et oppdrag: Jeg skal gi Bibelen bein så den kan løpe inn i Tibet og fortelle om Jesus til mitt folk."

Yoseb ble sendt til en kristen skole i Kashmir og her fikk han god undervisning. Faktisk ble han så dyktig at han ble tilbudt en høy stilling i Det britiske imperiet, men han takket nei til det flotte tilbudet. I stedet fortsatte han med å oversette Bibelen til tibetansk.

Ved en anledning var Yoseb på en tur til et annet dalføre for å besøke en annen tibetaner. Han satte seg for å hvile utenfor et tempel og ble sittende å lytte til de buddhistiske munkenes bønner. I bønnene sine brukte de ord som gjorde Yoseb nysgjerrig. Munkene fant fram en gammel bok som de gav Yoseb. I den fant Yoseb nøkler for å kunne fortsette arbeidet med oversettelsen. I 1935 var han ferdig med både Det gamle og Det nye testamente. Da hadde han arbeidet med oversettelsen i 23 år.

Men når boken skulle trykkes kom Det indiske bibelselskapet med dårlige nyheter. De kunne ikke trykke manuskriptet i India, men anbefalte at materialet skulle sendes til Det britiske bibelselskapet i London. Men når manuskriptet kom frem dit visste de ikke hva som var opp ned på teksten og manuskriptet ble derfor liggende.

Snart brøt den andre verdenskrigen ut og det tibetanske manuskriptet havnet i et underjordisk hvelv i Riponkatedralen tre mil nord for London. Der trodde man det lå trygt. Eller?

Andre og siste del av denne forunderlige historien kan du lese om i morgen.

(fotsettes)

Billedtekst: Yoseb Gergan.

Sadhu Sundar Singh - en Kristus-mystiker

"Bønn handler ikke om å spørre Gud om å få alle de tingene vi trenger, men handler heller om lengselen etter Gud, den eneste Livgiveren."

Ordene tilhører Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh (bildet). I 1929 la han ut på det som skulle bli hans siste misjonsreise - til Tibet. Mange av hans venner frarådet ham fra å legge ut på den farlige og strabasiøse reisen. Sadhu Sundar Singh skulle aldri komme tilbake. Om han døde av utmattelse eller nådde fram og der ble tatt av dage, forblir et mysterium.

Aviser over hele verden meldte at han var savnet. Fra en helt ukjent tilværelse var Sadhu Sundar Singh i manges øyne blitt til Indias apostel ved siden av apostelen Thomas. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Derfor kledde han seg i den typiske safrangule kjortel. Hans lengsel var å bringe evangeliet til det lukkede Tibet.

Jeg husker fremdeles dagen som om den var i dag da jeg gikk inn døra til Vingården i Gjøvik, opp en trapp og inn døra til daværende Santalmisjonen. Denne misjonsorganisasjonen hadde kretskontor på Gjøvik. Og det var der jeg oppdaget boken! "Uten retur" av Janet Lynch-Watson. Men jeg klarer ikke å huske hvilket år det var. Boken er utgitt av Santalmisjonens forlag i 1981 så det kan godt være at det var samme år jeg kjøpte den. Boken fascinerte meg veldig, husker jeg. Jeg ble grepet av historien om denne for oss merkelige skikkelsen som utstrålte så mye av Kristus. I dag feirer vi hans minne i den kommuniteten jeg er medlem av, så det kjennes helt naturlig ut å skrive noen linjer om ham her på bloggen.

Han som skulle bli kjent som Sadhu Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889. Moren sendte ham til en kristen skole for at han skulle lære seg engelsk. Hennes død - da Singh var 14 år - førte ham inn i en livskrise. Han ble sint på Gud og raseriet lot ham gå ut over misjonærene som drev skolen. Blant annet brente han en Bibel mens medstudentene så på. Den djupe sorgen over morens død drev ham til selvmordets rand. Han sa at om ikke Gud viste seg for ham så ville han avslutte livet ved å legge seg på et jernbanespor og vente på toget.

Før det grydde av dag, fikk Sadhu Sundar Singh et syn og så Kristus med hans gjennomborede hender.

På 16 års dagen ble han døpt på sin bekjennelse til Kristus i en kirke ved foten av det mektige Himalaya-massivet. Fra da av var det ingen vei tilbake. Singh ville følge Kristus 100 prosent, Han satte seg ved Mesterens føtter for å bli Hans disippel.

I oktober 1906 innledet Sadhu Sundar Singh sin livslange gjerning som omreisende forkynner. Ryktet om ham spredte seg vidt omkring, ja over hele Asia gikk det rykter om ham. Etter hvert skulle han bli omtalt som 'apostelen med de blødende føttene'. For Sadhu Sundar Singh gikk på beina fra sted til sted med evangeliet. To ganger besøkte han også Vesten. Alle reisene tok hardt på kreftene hans. I årene 1922 til 1929 forfattet han en rekke bøker, flere av dem er oversatt til en rekke språk. Daværende Lutherstiftelsen gav i 1956 ut boken: "Gud er god", som er en samling med taler, andakter og sitater og på dansk finnes "Ved Mesterens fødder". Den ble utgitt av 1923. Norske Esca forlag har utgitt boken "Etter døden" som fremdeles er i salg.

Sandu Sundar Singh var en mann som levde i det overnaturlige livet Gud har gitt oss, og Herren gav ham en rekke syner og åpenbaringer.

Kinesisk misjonær savnet i Tibet

Kinesiske myndigheter mistenkes for å være delaktige i forsvinningsmysteriet i Tibet, etter at en kinesisk misjonær har vært savnet siden 5. januar.

Dong Chunhua, opprinnelig fra den kystprovinsen Shandoug, i det sørlige Kina, oppholdt seg i prefekturatet Xigaze i Tibet da han forsvant. Song Xinkuan, som arbeidet som misjonær sammen med Dong Chunhua, har fortalt ChinaAid News, at siste gangen familien til Dong var i stand til å kontakte ham var for en måned siden.

I følge Song Xinkuan dro Dong Chunhua til Tibet 1.juledag. Han dro da til Xigaze regionen i Tibet, og skal ha besøkt flere av regionens fylker. Fra Xigaze har han så beveget seg videre til prefekturatet Ngari, som grenser til Xinjiang provinsen i Kina. Her skal Dong Chunhua ha oppholdt seg en tid. Den siste personen som så ham møtte Dong Chunhua i fylket Yadong på grensen til India. Denne mannen var en misjonær fra Wenzhou, som ligger i den kinesiske kystprovinsen Zhejiang.

- Vi frykter for at han er blitt borte, sier Song Xinkuan, og legger til: - Vi vet ikke hvor det er blitt av ham, om han er blitt innbrakt av politiet eller er blitt arrestert. Dette er en stort tap for familien og for misjonsarbeidet i hele den tibetanske regionen.

Pastor Zhan Gang, som er visepresident for den kinesiske husmenighets alliansen, sier til ChinaAid News at alliansen har forsøkt å komme i kontakt med Dong Chunhua. De får ikke noe svar. Alliansen har også vært i kontakt med sikkerhetspolitiet i Ngari, men vakthavende der nektet å svare på noen spørsmål.

I følge Song Xinkuan arbeider disse misjonærene i Tibet med å forkynne evangeliet og bygge menigheter:

- De fleste som blir kristne i Tibet kommer fra Han-folket. Det er veldig få tibetanere som blir kristne. Dong reiser ofte djupt inn i Tibet for å forkynne evangeliet.

Han opplyser også at misjonærene som arbeider i Tibet ikke tilhører noen bestemt kirke. I Tibet finnes verken den regjeringsstyrte Tre-Selv-kirken eller Kinas kristne råd. Det finnes heller ingen kirke med noen organisatorisk struktur. Det finnes bare troende som er spredt rundt omkring.

Dong Chunhua er tidligere blitt arrestert av politiet. Huset hans er stadig blitt ransaket. Han har spredt evangeliet til mer enn 70 av Tibets fylker.

La oss huske ham i vår forbønn.

100 tibetanske buddhister har kommet til tro på Jesus gjennom Thanka-kunst!

100 tibetanske buddhister har kommet til tro på Jesus gjennom Thanka kunst!

Thanka er en buddhistisk kunstform, som forteller historier. På samme måte som vi bruker bokstaver, bruker tibetanske buddhister denne kunstformen for å gi videre verdier, historier og informasjon. På bildet ser du Syndfloden illustrert. All Nations, misjonsarbeidet som drives av Sally og Floyd McClung, har produsert hele Bibelen på denne måten!

I tre år har misjonærer som arbeider for All Nations arbeidet sammen med lokale tibetanske kunstnere, for å skape en Thanka for hver av Bibelens bøker. Målet er at gjennom denne boken skal tibetanske buddhister få høre om Jesus på deres eget hjertespråk.

Floyd McClung forteller om en tibetansk buddhist nonne som ble en kristen etter at hun så en Thanka fremstilling av Skapelsen. Hun lever fremdeles i det avsidesliggende nonneklosteret, for å vitne om Jesus der. 'Når jeg tar på meg den røde drakten min om morgenen, er det for å vise betydningen av Jesu blod. Og jeg forblir her så andre har en mulighet til å høre om Jesus', sier nonnen.

Floyd McClung håper at de skal nå mange av de 17 millioner tibetanske buddhistene verden over med evangeliet gjennom Thanka kunst-Bibelen.

Bok med 120 bibelfortellinger nyttig redskap for å nå Tibets befolkning med evangeliet

Tibets befolkning skal nå få en ny mulighet til å høre evangeliet. En bok som inneholder 60 fortellinger fra Det gamle testamente og like mange fra Det nye testamente er nå utgitt på et enklere tibetansk. Det innebærer at barn og eller de som ikke har stiftet bekjentskap med kristne begrep lettere skal få muligheten til det. Boken er i første omgang trykket i 1500 eksemplarer i Kina og er illustert av en lokal kunstner.

Tibetansk tales av seks millioner mennesker. Det tibetanske skriftspråket ble skapt på midt av 600-tallet og har ikke forandret seg så mye selv om det talte språket har gjort det.

Det finnes mange kristne tibetanere. De fleste finnes blant de tibetanske gruppene i den nordlige Yunnan-provinsen i Kina som grenser mot Tibet. I flere tibetanske grupper opplever man nå vekst i antall kristne, men det finnes også enkelte tibetanske grupper som ikke har et eneste kristent vitne.

Når det gjelder bibeloversettelse til tibetansk pågår det et arbeid med en ny bibeloversettelse. Frem til nå er 1.Mosebok, Markus, Lukas, Johannes, Galaterbrevet, 1.Tessalonikerbrev, Titus, Jakob og Johannesbrevene oversatt. Be for dette viktige arbeidet.