Kristusmystikeren Sadhu Sundar Singh

 Et svært sjeldent bilde av Kristusmystikeren Sadhu Sundar Singh, hvis minnedag det er i dag.         

"Bønn handler ikke om å spørre Gud om å få alle de tingene vi trenger, men handler heller om lengselen etter Gud, den eneste Livgiveren."

Ordene tilhører Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh. I 1929 la han ut på det som skulle bli hans siste misjonsreise - til Tibet. Mange av hans venner frarådet ham fra å legge ut på den farlige og strabasiøse reisen. Sadhu Sundar Singh skulle aldri komme tilbake. Om han døde av utmattelse eller nådde fram og der ble tatt av dage, forblir et mysterium.

Aviser over hele verden meldte at han var savnet. Fra en helt ukjent tilværelse var Sadhu Sundar Singh i manges øyne blitt til Indias apostel ved siden av apostelen Thomas. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Derfor kledde han seg i den typiske safrangule kjortel. Hans lengsel var å bringe evangeliet til det lukkede Tibet.

Jeg husker fremdeles dagen som om den var i dag da jeg gikk inn døra til Vingården i Gjøvik, opp en trapp og inn døra til daværende Santalmisjonen. Denne misjonsorganisasjonen hadde kretskontor på Gjøvik. Og det var der jeg oppdaget boken! "Uten retur" av Janet Lynch-Watson. Men jeg klarer ikke å huske hvilket år det var. Boken er utgitt av Santalmisjonens forlag i 1981 så det kan godt være at det var samme år jeg kjøpte den. Boken fascinerte meg veldig, husker jeg. Jeg ble grepet av historien om denne for oss merkelige skikkelsen som utstrålte så mye av Kristus. I dag feirer vi hans minne i den kommuniteten jeg er medlem av, så det kjennes helt naturlig ut å skrive noen linjer om ham her på bloggen.

Han som skulle bli kjent som Sadhu Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889. Moren sendte ham til en kristen skole for at han skulle lære seg engelsk. Hennes død - da Singh var 14 år - førte ham inn i en livskrise. Han ble sint på Gud og raseriet lot ham gå ut over misjonærene som drev skolen. Blant annet brente han en Bibel mens medstudentene så på. Den djupe sorgen over morens død drev ham til selvmordets rand. Han sa at om ikke Gud viste seg for ham så ville han avslutte livet ved å legge seg på et jernbanespor og vente på toget.

Før det grydde av dag, fikk Sadhu Sundar Singh et syn og så Kristus med hans gjennomborede hender.

På 16 års dagen ble han døpt på sin bekjennelse til Kristus i en kirke ved foten av det mektige Himalaya-massivet. Fra da av var det ingen vei tilbake. Singh ville følge Kristus 100 prosent, Han satte seg ved Mesterens føtter for å bli Hans disippel.

I oktober 1906 innledet Sadhu Sundar Singh sin livslange gjerning som omreisende forkynner. Ryktet om ham spredte seg vidt omkring, ja over hele Asia gikk det rykter om ham. Etter hvert skulle han bli omtalt som 'apostelen med de blødende føttene'. For Sadhu Sundar Singh gikk på beina fra sted til sted med evangeliet. To ganger besøkte han også Vesten. Alle reisene tok hardt på kreftene hans. I årene 1922 til 1929 forfattet han en rekke bøker, flere av dem er oversatt til en rekke språk. Daværende Lutherstiftelsen gav i 1956 ut boken: "Gud er god", som er en samling med taler, andakter og sitater og på dansk finnes "Ved Mesterens fødder". Den ble utgitt av 1923. Norske Esca forlag har utgitt boken "Etter døden" som fremdeles er i salg.

Sandu Sundar Singh var en mann som levde i det overnaturlige livet Gud har gitt oss, og Herren gav ham en rekke syner og åpenbaringer.

Sadhu Sundar Singh - en Kristus-mystiker

"Bønn handler ikke om å spørre Gud om å få alle de tingene vi trenger, men handler heller om lengselen etter Gud, den eneste Livgiveren."

Ordene tilhører Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh (bildet). I 1929 la han ut på det som skulle bli hans siste misjonsreise - til Tibet. Mange av hans venner frarådet ham fra å legge ut på den farlige og strabasiøse reisen. Sadhu Sundar Singh skulle aldri komme tilbake. Om han døde av utmattelse eller nådde fram og der ble tatt av dage, forblir et mysterium.

Aviser over hele verden meldte at han var savnet. Fra en helt ukjent tilværelse var Sadhu Sundar Singh i manges øyne blitt til Indias apostel ved siden av apostelen Thomas. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Derfor kledde han seg i den typiske safrangule kjortel. Hans lengsel var å bringe evangeliet til det lukkede Tibet.

Jeg husker fremdeles dagen som om den var i dag da jeg gikk inn døra til Vingården i Gjøvik, opp en trapp og inn døra til daværende Santalmisjonen. Denne misjonsorganisasjonen hadde kretskontor på Gjøvik. Og det var der jeg oppdaget boken! "Uten retur" av Janet Lynch-Watson. Men jeg klarer ikke å huske hvilket år det var. Boken er utgitt av Santalmisjonens forlag i 1981 så det kan godt være at det var samme år jeg kjøpte den. Boken fascinerte meg veldig, husker jeg. Jeg ble grepet av historien om denne for oss merkelige skikkelsen som utstrålte så mye av Kristus. I dag feirer vi hans minne i den kommuniteten jeg er medlem av, så det kjennes helt naturlig ut å skrive noen linjer om ham her på bloggen.

Han som skulle bli kjent som Sadhu Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889. Moren sendte ham til en kristen skole for at han skulle lære seg engelsk. Hennes død - da Singh var 14 år - førte ham inn i en livskrise. Han ble sint på Gud og raseriet lot ham gå ut over misjonærene som drev skolen. Blant annet brente han en Bibel mens medstudentene så på. Den djupe sorgen over morens død drev ham til selvmordets rand. Han sa at om ikke Gud viste seg for ham så ville han avslutte livet ved å legge seg på et jernbanespor og vente på toget.

Før det grydde av dag, fikk Sadhu Sundar Singh et syn og så Kristus med hans gjennomborede hender.

På 16 års dagen ble han døpt på sin bekjennelse til Kristus i en kirke ved foten av det mektige Himalaya-massivet. Fra da av var det ingen vei tilbake. Singh ville følge Kristus 100 prosent, Han satte seg ved Mesterens føtter for å bli Hans disippel.

I oktober 1906 innledet Sadhu Sundar Singh sin livslange gjerning som omreisende forkynner. Ryktet om ham spredte seg vidt omkring, ja over hele Asia gikk det rykter om ham. Etter hvert skulle han bli omtalt som 'apostelen med de blødende føttene'. For Sadhu Sundar Singh gikk på beina fra sted til sted med evangeliet. To ganger besøkte han også Vesten. Alle reisene tok hardt på kreftene hans. I årene 1922 til 1929 forfattet han en rekke bøker, flere av dem er oversatt til en rekke språk. Daværende Lutherstiftelsen gav i 1956 ut boken: "Gud er god", som er en samling med taler, andakter og sitater og på dansk finnes "Ved Mesterens fødder". Den ble utgitt av 1923. Norske Esca forlag har utgitt boken "Etter døden" som fremdeles er i salg.

Sandu Sundar Singh var en mann som levde i det overnaturlige livet Gud har gitt oss, og Herren gav ham en rekke syner og åpenbaringer.

Corrie ten Booms møte med Sadhu Sundar Singh, del 2

Her er andre og siste del av Corrie ten Booms (bildet) beskrivelse av sitt møte med Sadhu Sundar Singh:

'Med ryggsekk og et pledd under den ene armen kom jeg til inngangen til leirstedet. En lang student som het van Hoogstraaten fordelte plasskortene til rommene. Da han kom til meg, sa jeg fort:

- Jeg har ikke fått reservert noen plass, men jeg kan sove ute på marken. Jeg ville bare så gjerne være med på møtene til Sadhu.

Studenten smilte da jeg fortalte om mine planer.

- Frøken ten Boom, sa han, - du skal få plass på et rom. Velkommen skal du være!

Denne samme unge studenten ble senere misjonær. Han døde i en japansk fangeleir under Andre verdenskrig. Hans vennlighet mot meg var karakteristisk for ham. Og mange år senere var han til velsignelse for sine fangekamerater. En av hans døtre, Connie, ble senere min første reiseledsager for en periode av syv år, mens jeg fartet rundt hele kloden.

Den weekenden mens jeg lyttet til Sadhu Singh ble jeg overrasket, men også litt forvirret. Han fortalte om synder han hadde hatt - at han virkelig hadde sett Jesus, enda han ikke trodde på Ham. Vi hadde alt lest om apostelen Paulus' opplevelser på veien til Damaskus, men her var det en som fortalte at han selv hadde opplevd det samme.

En ung gutt våget å stille det spørsmålet som vi alle brente etter å få vite svaret på:

- Hvordan så Jesus ut?

Inderen strøk seg over øynene før han begynte:

- Å, øynene Hans, øynene Hans ... de var så vakre.

Siden da har jeg alltid lengtet etter å se Jesu øyne.

Det var helt stille. Ingen verken sa noe eller rørte på seg. Jeg har aldri sett noen som har lignet så på Jesus som Sadhu Singh akkurat da. Det gjorde meg både glad og bedrøvet på samme tid. Etter møtet mens jeg gikk dypt hensunket i mine egne tanker holdt jeg på å gå rett på Sadhu Singh som også var ute på en spasertur. Jeg forsøke å ta mot til meg for å stille ham noen spørsmål, men snart fant jeg at han var meget enkel å snakke med. Han gjorde meg fullstendig trygg.

- Vær så snill å fortelle meg hva som er galt med meg, sa jeg. - Jeg er et Guds barn, jeg har mottatt Jesus som min Frelser, og jeg vet at mine synder er forlatt. Jeg vet at Han er med meg, for Han har selv sagt: 'Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'. Men hva er det som er galt med meg? Jeg har aldri hatt noe syn eller opplevd et mirakel.

Han smilte til meg.

- Noen ganger kommer det folk til meg for å se et mirakel, sa han. - Neste gang det kommer noen skal jeg sende dem Corrie ten Boom. Det er ikke noe mirakel at jeg vet Jesus lever og er hos meg ... disse øynene har jo sett Ham. Men du som aldri har sett Ham, du vet at Han er her! Er ikke det et mirakel ved Den Hellige Ånd? Les i din Bibel hva Jesus sa til Tomas i Joh 20,29: 'Salige er de som ikke ser, men tror likevel!' Ikke be om å få se et syn. Han vil gi deg forvissningen om at Han er til stede uten at du skal behøve et syn!

Dette ble til stor trøst for meg. Det var som om Herren hadde trukket til side et forheng og nå strålte lyset over meg. Ja, det er fantastisk å vite at Herren er med oss!

Paulus sa: Jeg vet på hvem jeg tror!

Og Peter - hvor vakkert han uttrykker det: Han elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. (1.Pet 1,8-9)'

(Fra boken: I min Fars hus av Corrie ten Boom. Ansgar forlag 1977, side 79-82)

Corrie ten Booms møte med Sadhu Sundar Singh, del 1

I går leste jeg igjen historien om møtet mellom to av mine troshelter: Corrie ten Boom og Sadhu Sundar Singh (bildet). Corrie ten Boom beskriver dette møtet slik:

'Et menneske som hadde stor innflytelse å meg i slutten av tenårene var en mann fra India. Som gutt ble han opplært til å hate Jesus. Han kjente til Gud, men de kristnes Bibel var en bok han trodde var en kjempeløgn.

En gang tok han en Bibel og brente den, og følte at han ved å gjøre det, offentlig kunne vise forakt for de løgnene han trodde at den inneholdt. Da misjonærer gikk forbi ham, tok han jord og skitt og kastet på dem.

Men han hadde en forferdelig uro inne i seg. Han lengtet etter virkelig å lære å kjenne Gud. Han har selv fortalt meg følgende:

"Selv om jeg trodde at jeg hadde gjort en virkelig god gjerning ved å brenne Bibelen, følte jeg meg svært ulykkelig. Etter tre dager kunne jeg ikke holde ut lenger. Jeg sto tidlig opp den morgenen og ba om at hvis Gud virkelig eksisterte, måtte Han åpenbare seg for meg. Jeg ønsket å få vite om det var noe liv etter døden, om det fantes en himmel. Den eneste måten jeg kunne få vite det på var ved selv å dø. Derfor bestemte jeg meg for å dø.

Jeg hadde planlagt å kaste meg foran toget som gikk forbi huset vårt. Da plutselig hendte det noe forunderlig. Hele rommet ble fylt av en strålende glans, og jeg fikk se et menneske som sto der. Jeg trodde først det måtte være Buddha eller en annen hellig mann.

Da hørte jeg en stemme:

'Hvor lenge vil du fornekte meg?' sa stemmen. 'Jeg døde for deg. Jeg har gitt mitt liv for din skyld'.

Da så jeg hendene hans. Det var de gjennomstungne hendene til Jesus Kristus. Dette var den Kristus som jeg hadde tenkt meg var en stor mann som en gang levde i Israel, men som døde og forsvant. Men nå sto Han foran meg ... levende! Jeg så hvordan ansiktet Hans strålte av kjærlighet! Plutselig ble jeg som forvandlet ... jeg så Ham som Kristus, den levende, verdens Frelser!

Jeg falt på kne, og en vidunderlig fred som jeg aldri før hadde funnet, strømmet inn i mitt hjerte. Dette var den lykken jeg hadde søkt etter så lenge!"

Etter at jeg første gang hadde fått høre om Sadhu Singh syntes jeg historiene om ham begynte å vokse, så det var vanskelig å vite hva som var virkelig sant og ikke. Men så en dag kom han til Holland. Han ble invitert av noen som var aktivt med i misjonsarbeid om å komme til en weekend-konferanse i Lunteren. Jeg ble så ivrig ved tanken på at jeg skille få en sjanse til å høre ham personlig at jeg reiste til Lunteren selv om jeg visste at plassene allerede var overtegnet.

(fortsettes)

'Jeg legger mine hender i Jesu hender'

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Kristusmystikeren, Sadhu Sindar Singh (bildet), som ble kalt 'Apostelen med de blødende føttene'. La meg her gi deg et innblikk i hans bønneliv, hentet fra biografien om hans liv: 'Uten retur', utgitt av Santalmisjonens forlag:

'Den gang han var en ukjent landeveispredikant i landsbyene i Nord-India og Tibet, kunne Sundar stort sette ordne dagen som han selv ville. Siden han reiste til fots, fikk han mye tid til overs. Og da samfunn med Gud var like viktig for ham som å puste, hadde han satt av lange og regelmessige bønnestunder. Men nå var det andre som la opp dagsprogrammene hans, og så ivrige var de etter at flest mulig skulle få høre ham at det ble lite tid til annet enn reiser og møter.

Men Sundar kunne ikke klare slik en stevsom timeplan hvis han ikke fikk nok av tid til å be. Bønnen var drivkraften i livet hans, uten den var han bare et tomt skall. Han ga seg derfor ikke på at det i ethvert planleggingsskjema måtte være satt av noen dager uten møtevirksomhet, slik at han kunne komme til krefter både kroppslig og sjelelig. Om nødvendig ofret han nattesøvnen for å få tid til å be.

Vincent David fant en gang Sundar knelende i bønn klokken tre om natten. Dagen etter spurte han hvorfor han egentlig trengte så mye tid til å be. Sundar svarte slik:

'Det tar femten til tyve minutter før jeg klarer å samle tankene. Så begynner jeg å be, men jeg bruker ikke ord. Jeg følte at min elskede Jesus kommer så nær til meg at jeg kan legge hendene mine i Hans. Når morgenen kommer og jeg må avbryte bønnen, er det en anstrengelse å rive meg løs fra min elskede'. (Janet Lynch-Watson: Uten retur. Santalmisjonens forlag 1981, side 118-119)

Artikkelen om Sadhu Sundar Singh's liv finner du her:
 http://www.monastisk.blogspot.no/2013/04/sadhu-sunder-singh-apostelen-med-de.html