Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 2

Her er andre og siste del av den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen. Første del ble publisert i går:

Som jeg fortalte i går ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen plassert i et underjordisk hvelv i Ripton-katedralen i London. Man skulle jo tro at den var trygg der, men når tyskerne bombet England falt en av bombene inn mot kirkeveggen. Utrolig nok eksploderte den ikke.

Etter krigen ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen sendt tilbake til Bibelselskapet i Lahore i Pakistan. Der oppdaget man at manuskriptet var skrevet på billig papir som var altfor grått og det kunne derfor ikke trykkes.  Fordi man ikke hadde noen tibetanske trykkerityper til å sette teksten med, ble man tvunget til å skrive det hele på nytt. Manuskriptet ble derfor sendt tilbake til Leh og Yosub og hans medarbeidere skrev manuskriptet på nytt. Det tok to år. 11. august 1946 ble de ferdige med de siste versene. Fem dager senere dør Yoseb Gergan.

Før manuskriptet kunne trykkes måtte det leses korrektur og manuskriptet ble sendt frem og tilbake mellom Leh og Lahore. Reisen frem og tilbake skulle ha fem måneder.

Manuskriptet måtte bringes med bud. Det første budet forsvant sporløst. Det andre budet, Bandahar, kom ut for et forferdelig uvær. En storm brøt ut en storm med regn og hagl så store som egg. Bandahar ba Gud beskytte manuskriptet, men selv ble han truffet av et lyn. Han mistet bevisstheten og hørselen, men til slutt klarte han å ta seg fram. Vannet hadde da ødelagt innholdet i vesken hans og papiret var blitt til mos. Reisen var til ingen nytte.

Nå bestemte Bibelselskapet i Lahore seg for å hente inn en tibetansk skriftlærd som kunne gjøre de nødvendige korrigeringene. Gappel, som den tibetanske skriftlærde het, lykkes etter mange vanskeligheter å ta seg fram til Lahore. Varmen i byen ble et sjokk for mannen som ikke var vant med slike temperaturer. Han ble helt utmattet. Bibelselskapet fikk da ordnet med 50 store isblokker som fytle opp Gappels arbeidsrom. Da fikk tibetaneren nye krefter og klarte å gjøre ferdig korrigeringene.

Etter 90 års arbeide kunne endelig Guds ord trykkes på tibetansk.

Siden 1951 har Tibet vært en del av Kina. Det finnes 6,6 millioner tibetanere i Tibet, Sichuan, Gansu og Qinghai - alle provinser i Kina. Antall tibetanere i eksil (Nepal, India og Bhutan) er på ca 130.000.
0,03 prosent av befolkningen er evangelisk kristne.

La oss huske på å be for Tibet og for spredningen av den tibetanske Bibelen.

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 1

Historien du er i ferd med å lese omhandler litt av et under. Den handler om den tibetanske Bibelen. Det skulle ta hele 90 år før den kunne bli ferdig. Manuskriptet overlevde et forferdelig tordenvær og et bombeangrep over London.

Det er Ljus i Öster som bringer den spennende og gripende historien i sitt siste nr.

Det hele begynner i 1855 i Tibet. Dalai Lama er død. Man mistenker giftmord. Ryktene går om at det kan være finansministeren som står bak. Han frykter for litt liv og tvinges til å flykte. Tempu Gergan kommer seg vel fram til Leh, i Lubadalen i Kashmir. Her får han etter hvert en sønn som han gir navnet Sonam.

Noen år senere kommer to misjonærer til Leh. De kommer fra Herrnhut i Tyskland. Det er i seg selv svært interessant. Herrnhut er historien om bønn og misjon fremfor noen annen. Fra den evangeliske kommuniteten i Herrnhut ble det sendt misjonærer til de mest avsidesliggende delene av verden, som til Leh i Lubadalen i Kashmir. De som kom hit het William Heyde og Edward Pagel. Deres mål var å ta seg inn i det forbudte Tibet. Men de mislykkes gang på gang og havnet derfor hos Tempu Gergan i Lubadalen.

Når de først var her forsøkte de to misjonærene å lære seg språket slik at de kunne oversette Det nye testamente til tibetansk. Men det var vanskelig å finne tibetanere som kunne hjelpe dem. I flere år strevde de med å oversette Johannes evangeliet til tibetansk.

Men sønnen til Tempu Gergan, Sonam, viste tidlig interesse for de to misjonærenes budskap. Han ble etter hvert en kristen, lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og tok navnet Yoseb og begynte å hjelpe til med oversettelsen. Når hans far døde spurte de buddhistiske munkene hva han nå ville gjøre. Da svarte han:

"Jeg vet at Gud har gitt meg et oppdrag: Jeg skal gi Bibelen bein så den kan løpe inn i Tibet og fortelle om Jesus til mitt folk."

Yoseb ble sendt til en kristen skole i Kashmir og her fikk han god undervisning. Faktisk ble han så dyktig at han ble tilbudt en høy stilling i Det britiske imperiet, men han takket nei til det flotte tilbudet. I stedet fortsatte han med å oversette Bibelen til tibetansk.

Ved en anledning var Yoseb på en tur til et annet dalføre for å besøke en annen tibetaner. Han satte seg for å hvile utenfor et tempel og ble sittende å lytte til de buddhistiske munkenes bønner. I bønnene sine brukte de ord som gjorde Yoseb nysgjerrig. Munkene fant fram en gammel bok som de gav Yoseb. I den fant Yoseb nøkler for å kunne fortsette arbeidet med oversettelsen. I 1935 var han ferdig med både Det gamle og Det nye testamente. Da hadde han arbeidet med oversettelsen i 23 år.

Men når boken skulle trykkes kom Det indiske bibelselskapet med dårlige nyheter. De kunne ikke trykke manuskriptet i India, men anbefalte at materialet skulle sendes til Det britiske bibelselskapet i London. Men når manuskriptet kom frem dit visste de ikke hva som var opp ned på teksten og manuskriptet ble derfor liggende.

Snart brøt den andre verdenskrigen ut og det tibetanske manuskriptet havnet i et underjordisk hvelv i Riponkatedralen tre mil nord for London. Der trodde man det lå trygt. Eller?

Andre og siste del av denne forunderlige historien kan du lese om i morgen.

(fotsettes)

Billedtekst: Yoseb Gergan.