Georgij Vins og mitt elskede Russland

Når snøen har lagt seg, og kulda setter inn, sånn omtrent ved juleleite, skjer det noe med meg! Jeg føler som om jeg fysisk forflyttes til et annet sted: til Russland. Til en liten landsby, gjerne i Sibir, i hustrig vær. Til en varm liten stue, hvor enkle troende møtes. Det braser i en vedovn. Et lite bord er dekket med en vakker, hvit duk. På bordet en kalk, og en vakker asjett med et brød, dekket av et hvitt klede. Ved siden av: en oppslått, slitt Bibel. Det er ingen drøm.  Det er som om det skjer foran mine øyne. Slik har det vært i flere år nå.

Russland har, siden jeg ble en kristen i 1972, hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Det er flere grunner til dette. En av dem er Georgij Vins (bildet), lederen for de såkalte reformbaptistene i det som en gang het Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. De evangeliske kristne han var leder for kom gjerne sammen i enkle hjem, samlet rundt ordet, bønnen og Herrens måltid. Disse enkle troende ble ofte forfulgt, mange av dem arrestert og fengslet. Slik deres forfedre også ble.

Det er disse troende jeg føler meg mest ett med, også teologisk.

Georgij Vins ble for meg symbolet på et menneske som satte Jesus først - over alt annet. Hans lojalitet var til Guds rike, ikke denne verdens riker, koste hva det koste vil. Som ung gutt og en ung kristen, gjorde dette et kolossalt inntrykk på meg. Mitt engasjement for den forfulgte kirke, for martyrkirken, startet allerede i 1972 og har vart ved til denne dag.

4.august i år var det akkurat 90 år siden Georgij Petrovitsj Vins ble født i Blagoveshchensk i Russland, og i år er det også 20 år siden han døde i Elhart i Indiana, USA. Han ble født i det fjerne østen som tilhører det veldige russiske riket, av foreldre som var menonitter. Peter og Lydia Vins var amerikanske borgere av russisk opprinnelse, som kom til Sibir som misjonærer to år før Georgij ble født. Peter Vins ble arrestert i 1930, satt fri og forble i frihet før han ble arrestert på nytt fem år senere. I 1943 døde Peter Vins i fengsel.  Det skulle ta lang tid før familien ble orientert om Peters død. Peter Vins var forøvrig sønn av mennonitlederen Jacob J. Wiens, født i Borden i Saskatchewan i Canada.

Georgij vokste opp sammen med moren Lydia. Han skulle bli en av de mest markante baptistlederne i det tidligere Sovjetunionen. Kort versjonen er at Vins, sammen med andre baptistledere måtte lide mye for sin tro. I januar 1975 ble han dømt til dem års fengsel og arbeidsleir med etterfølgende fem års landsforvisning. 26. april 1979 ble han utvist av Sovjetunionen og fikk asyl i USA, ikke minst takket være en annen baptist, daværende president i USA, Jimmy Carter.

Fra Elkart i Indiana fortsatte Vins sin kamp for sine fengslede trosfeller i Russland.

Jeg brukte deler av Lille-julaften til å se en gammel film organisasjonen til Georgij Vins laget om de forfulgte kristnes situasjon i hjemlandet. Det er en sterk historisk fremstillling av hvordan det var, med bilder av mange av de pastorene og lekfolkene som betalte den høy pris for sin tros skyld. Vi er med på nattverdmøte i skogen, utendørs dåpshandlinger, gudstjenester, søndagsskole og begravelser. Ta deg tid til å se denne filmen. Jeg ble dypt rørt av å se den, samtidig som den utfordret meg skikkelig. Vi trenger det,  jeg også! Selv i julen, tenk på våre trosfeller som fremdeles blir forfulgt mange steder i verden.

"Husk på dem som er i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr 13,3)

Jeg har vært så heldig å få reist til Russland flere ganger, noe jeg er veldig glad for. Jeg har fått anledning til å forkynne Guds ord i byer og små landsbyer. Min drøm er å få muligheten til å reise tilbake en dag.

Her er filmen:

https://www.youtube.com/watch?v=InKYVS4v7Bs

Fortsetter farens arbeid med å nå Sibir med evangeliet

I dag gleder jeg meg stort over det misjonsarbeidet datteren til Georgij Vins driver i Sibir. Sammen med sin mann, Alexander Velichkin, fortsetter Natasha i fotsporene til sin far, som satt åtte år i sovjetisk fangeleir for sin tro under grusomme forhold. Etter en avtale fremforhandlet av daværende president Jimmy Carter, kom Georgij Vins og hans familie til USA i 1979. De bosatte seg i Elkhart, Indiana hvor Vins-familien fortsatte sitt arbeid for kristne samvittighetsfanger i det daværende Sovjetunionen. Georgij Vins døde av en kreftsvulst i hjernen, 11. januar 1988. Georgij Vins tilhørte de såkalte Reformbaptistene, bedre kjent som de uregistrerte baptistene. Hans far var mennonit.

Ekteparet Velichkin bærer på en stor nød for å bringe evangeliet til avsidesliggende landsbyer i Sibir. De arbeider langs de sibirske elvene, hvor du finner små landsbyer befolket av både russere og sibirske urbefolkningsgrupper som tunguere og evenkere.

De sibirske nordområdene er et nærmest uendelig landområde og vanskelig tilgjengelig. De sparsomt befolkede landsbyene ligger langt unna hovedveiene og også langt fra hverandre. I de lange sibirske vintermånedene, går den eneste farbare veien over islagte elver og sjøer. Her er det kaldt! Veldig kaldt!

Bosetningene Natasha og Alexander Velichkin forsøker å nå med evangeliet er små: fra 200 til 700 mennesker. De befinner seg hundrevis av kilometer fra hverandre, og noen av dem kan bare nåes om våren. Da er det en periode på fire til seks uker hvor snøen er borte og veiene er farbare.

Hver eneste vår reiser Alexander, Natasha og deres team på sølte veier ut fra basen i Bratsk hundrevis av kilometer for å nå elver hvor de via båt kan ta seg inn til noen av disse avsidesliggende landsbyene. Oftest ferdes de på elvene N.Tunguska og Nepa. De stopper ved hver eneste bosetning og landsby hvor de går dør til dør og deler evangeliet med landsbybeboerne. De deler ut Nytestamenter, traktater, viser evangeliseringsfilmer og arrangerer leire for barn og ungdommer. Ofte må de ta seg frem gjennom svært tettvokset og nærmest uframkommelig skog - men evangeliet skal frem.

Be gjerne for Natasha og Alexander. Det hender de møter uvennlige mennesker underveis, de utsettes for angrep både fra mennesker og ville dyr.

Åndelige inspirasjonskilder, del 4

Her er fjerde delen av serien om mine åndelige inspirasjonskilder. Første del av denne serien ble publisert tirsdag 16.februar, andre del torsdag 18. februar og tredje del, mandag 29. februar:

Omkring 10 ortodokse prester sonet sine dommer i tvangsarbeidsleiren ved Svetlaja-bukten i Russlands fjerne Østen. Bildet som følger artikkelen er fra en lignende leir i Jakutia. Dette var umenneskelige steder å oppholde seg. Iskaldt om vinteren, varmt og fuktig om sommeren.

Disse ortodokse prestene arbeidet som betjenter ved fengselssykehuset. Georgij Vins forteller at de var varmhjertede og sympatiske mot hans far, selv om faren var baptist. De klarte til og med å få ordnet det slik at også Peter Vins fikk arbeide ved sykehuset. Georgij forteller at hans far sendte ham et dikt til hans fødselsdag fra denne leiren. Her er noen linjer fra diktet:

Nå er du ufrivillig tvunget til
å lide for Guds navn,
men jeg ber deg om at du villig
må velge Kristi tornefulle vei.

Når barndommens gylne dager
er forbi, og du som ung mann
vender dine klare øyne
til dine drømmers land

så gi opp all din viljes kraft,
alle drømmer i ditt hjerte,
ditt liv og din lagnad, ukrenket -
for å sette alt inn i Hans tjeneste!

Litt av et dikt å sende sin sønn! Diktet forteller mye om farens ubetingede overgivelse til Kristus, og hans inderlige ønske om at sønnen skal følge i hans fotspor. Men det er slett ingen enkel vei han oppfordrer sin sønn til å gå. Han ber ham velge 'Kristi tornefulle vei'. Hvor mange skriver slike dikt til sine sønner i dag?

Georgij Vins skriver at 'en kristen har alltid en Svetlaya-bukt i Jesus Kristus'.

Dette ordet 'Svetlaya' betyr lys, klar. Og Georgij Vins fortsetter: 'Verken forfølgelsens stormer eller vantroens mørke kan ta fra ham hans lyse håp i Kristus'.

En tid satt også Peter Vins i ulike tvangsarbeidsleire i Nord-Ural. Han var blant annet med i en toglast med fanger til Usolye, som nå heter Solikamsk. Derfra marsjerte de hele 300 kilometer nordover til en av tømmerhogst-leirene i Russlands barskogsbelte. Et umenneskelig strev ble de utsatt for her.

Underlig nok - i 1967 kom også Georgij Vins til disse traktene. Som trosfange, han også. Som sin far ble hans transportert til Solikamsk. Deretter bar det - ikke til fots som faren - på åpne landsbyer med soldater og vakthunder - 200 kilometer videre nordover.

Mens Georgij kjører hans de gamle fangeveiene, tenker han på sin far. Kanskje han hadde gått langs den samme veien i 1930-årene. Både far og sønn måtte betale en svært høy pris for sin trosoverbevisning. I en av arbeidsleirene som Georgij satt i tenkte han på sin fars lenker og skrev dette diktet. Det er skrevet i 1967:

Dalene og åsene i Uralfjellene,
den grønne sjø av skoger.
Her lå din sti,
her døde din kjærlighet.

Du gikk gjennom storm og uvær,
og hørte hylet fra ville dyr,
men tidlig om våren bjerkens trær
hvisket: Stå fast, min sønn!

(fortsettes)

Åndelige inspirasjonskilder. Del 1

Forfatteren av Hebreerbrevet ber oss om å huske 'veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro'. (Hebr 13,7).

I denne artikkelserien skal vi se på noen personers liv som har vært til inspirasjon for meg i ulike faser av mitt liv. De representerer min åndelige arv - mitt åndelige testamente. Noen av dem har jeg møtt personlig, andre har jeg lest om og funnet åndelig hjelp gjennom deres livsferd og det de har etterlatt seg gjennom sine skrifter. Vi trenger åndelige forbilder. Mennesker som gjennom deres tro kan inspirere oss til å bli mer dedikerte Jesus-etterfølgere.

Den første jeg vil presentere er Peter Vins, far til Georgij Vins, som kanskje flere av oss kjenner fordi han var en av trosfangene i det som engang var Sovjetunionen.  Familien Vins har sterke baptistiske røtter i både Russland og USA. På dette skjeldne bildet ser vi Peter sammen med sønnen Georgij. Peters historie er full av dramatikk, av mot, djervhet, av lidelser på grunn  av troen på den herre Jesus.

Peter Vins (1898-1943) var født i Samara i Russland. Samara er i dag en by på drøyt 1,1 millioner innbyggere, og ligger langs elva Volga. Byen kalles for 'det andre Baku' og er en betydelig industriby med rike oljekilder i nærheten. Fra Samara går det i dag en viktig oljeledning til Øst-Europa. Byen ble grunnlagt i 1856 og har vært en av Russlands viktigste handelsbyer.                                                                                                                                      

Peters far, Yakov, var baptistmisjonær langs elva Volga. Peter var ofte sammen med sin far på disse misjonsreisene. Jeg tror, uten at jeg har klart å finne dokumentasjon om dette, at familien Vins har hatt sine åndelige røtter blant mennonitene. Dette håper jeg en dag å finne mer ut av.

Som godt voksen snakket Peter om disse dagene sammen med faren:

"Der, langs elva Volga, mens jeg bare var en liten gutt, skulle jeg komme til å elske det russiske folk med hele min sjel, og selv da ba jeg Herren om at han måtte gjøre meg til en forkynner av evangeliet i Russland."

Familien Vins skulle senere flytte til Canada. Peter lærte seg ganske raskt engelsk, og etter high school flyttet han til USA. Han ble amerikansk borger, og studerte teologi. Etter å ha fullført sine teologiske studier i 1922 arbeidet han på bilfabrikken Ford i Detroit. Samtidig som han arbeidet der, tjenestegjorde han også som pastor i en baptistmenighet i byen. En russisk baptistmenighet i Pittsburgh fikk høre om Peter Vins, og kalte ham til å bli pastor for denne menigheten. Han tok imot kallet.

Så en dag kom det brev fra hans far, Yakov. Han var da tilbake i Russland. Faren skrev:

"Markene er hvite til høst, men det er så få arbeidere, og de få som er her har ingen adekvat utdannelse. Så uendelig trist dette er."

Peter lengtet etter å reise tilbake til hjemlandet for å drive misjonsarbeid der. I 1926 seilte Peter fra Vancouver til Russland. I 1927 ble han pastor for baptistmenigheten i Blagoveschensk, som bokstavelig talt betyr 'byen med de gode nyheter'! Dette er administrasjonssenteret for fylket Amur og er lokalisert der elvene Amur og Zeya møtes. Dette er også en grenseby til den kinesiske byen Heihe, og er Russlands grenseby med Kina. Den trans-sibirske jernbanen stanser her. I dag har den ca 214.000 innbyggere.

Peters far hadde nå flyttet til Khabarovsk, og fortsatte sin pastor- og misjonstjeneste der. I Blagoveschensk flokket folk seg til baptistmenigheten i byen for å høre Peter Vins forkynne Guds ord.

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 4

Her fortsetter serien om vekkelsen på Krim-halvøya. Forrige artikkel ble publisert fredag 14.mars:

Fem år etter den store vekkelsen og dåpshandlingen i Annafeld-kolonien på Krim, sto plutselig alle familiene overfor en stor prøvelse. Russiske myndigheter hadde gitt beskjed om at lærere fra den offentlige skolen, snart ville komme for å undervise barna deres, og ungdommene måtte ikle seg uniform, for så å lære å marsjere. Senere kunne de bli kalt ut i militærtjeneste.

Det ble raskt bestemt at de heller ville miste alt de eide, enn å fornekte sin tro og overbevisning. Att og fram gikk brevene til Amerika, før en gruppe ble sendt som delegater fra alle mennonite og hutterie gruppene i Russland. De skulle berede veien for en masseutvandring som begynte i 1874.

De første som skulle få pass var de troende fra Annafeld-kolonien. De reiste med tog til Tyskland, og så med skip til England, deretter med dampbåten S.S City of Brooklyn. De ankom New York 15.juli 1874.

Jacob Wiebe (bildet) og hans kone Justina, ledet gruppen med emigranter, kom sammen med barna: Katherina, Jacob og Johann. De var 163 familier alt alt. Fra New York tok de toget til Elkhart i Indiana. Mange år senere skulle en annen med mennonite-bakgrunn emigrere fra Russland til Elkhart - tros- og samvittighetsfangen Georgij Vins.

I Elkhart hjalp en mennonite forlegger, John F. Funk, dem med å finne land i Kansas. Vest for Marion, 3,2 kilometer sør for det som i dag er Hillsboro i Kansas, arbeidet alle disse familiene sammen for å etablere en helt ny landsby. De kalte dem Gnadenau (Nådens eng).

(fortsettes)

Innvielse av nytt menighetslokale varte i syv timer

I 15 år arbeidet Rick Barry for Georgij Vins og hans organisasjon, Russian Gospel Ministries. Nå reiser han for Baptist International Evangelistic Ministries med Russland som sitt misjonsfelt.

Hans siste Russlandsreise tok ham 643 kilometer øst for Moskva. Hovedmålet var å preke ved åpningen av et nytt og større møtelokale for Sannhetens Ord Baptist kirke i Kazan. 600 mennesker hadde møtt frem til høytideligheten, og gudstjenesten varte fra klokken 12.00-19.00! Rick Barry var en av flere talere, som hver hadde sin preken! Når han var ferdig ble han kalt tilbake til mikrofonen og bedt om å dele minner fra hans tid med Georgij Vins.

Det nye møtelokalet til Sannhetens Ord Baptistkirke er ennå ikke ferdig. De har bygget så mye de er i stand til ut fra de midlene de har, og tar bygget i bruk i påvente av at de klarer å samle inn det resterende.

10 år gammel gutt bestemte seg for å følge Jesus
Rick Barry fikk anledning til å forkynne Guds ord i flere sammenhenger på denne Russlands-reisen. Blant annet i baptistmenigheten i Vyatskie Polyany, og på et husmøte i et hjem i byen Svenigovo. Han besøkte også et barnehjem i Sosnovka.

I byen Svenigovo ble han invitert av en mann som heter Yakov til å forkynne i hans husmenighet. Yakov var veldig mismodig fordi det ikke var noen frukt av denne virksomheten. Han hadde derfor besluttet å gi opp arbeidet i denne byen. Den kvelden - etter at Rick hadde forkynt evangeliet - gav han en invitasjon til de som ville gi sitt liv til Jesus. En 10 år gammel gutt ved navn Lyosha gav til kjenne at det ville han, og det satte også mot i Yakov til å fortsette det viktige menighetsbyggende arbeidet her.

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 6

Om de sovjetiske myndighetene trodde at Georgij Vins ville bli mindre brysom om han ble forvist til et annet land, tok de grundig feil!

Han var ikke før kommet til USA før han satte dagsorden! Han talte og skrev om forfølgelsen av kristne i Sovjetunionen, og ble den lidende kirkes talsmann i Vest. Og han arbeidet uttrettelig med å hjelpe de som satt fengslet for sin tro, deres familier og menigheter.

Han reiste tvers over Amerika, til Sør- og Mellom-Amerika, til Europa og Australia, til den siste fange var løslatt i 1988. Mange kan takke Georgij Vins for at de overlevde torturen og de grusomme sovjetiske arbeidsleirene. Han visste jo hva han snakket om, som selv hadde vært en av dem.

Gjennom Russian Gospel Ministries satte han fokus på viktigheten av å hjelpe lokale russiske forsamlinger med Bibler, og annen hjelp de trengte for å kunne evangelisere. Det var dette som lå Georgij Vins på så på hjertet: at hans kjære landsmenn skulle få høre evangeliet. Russian Gospel Ministries sørget for å trykke russiske Bibler, og få oversatt kristen litteratur til de slaviske språkene.

Selveste Michail Gorbatsjov sørget for å oppheve utvisningsvedtaket til Georgij Vins. Fra 1990 reiste Georgij Vins gjentatte ganger til Russland og Ukraina hvor han preket i mange menigheter, fengsler og skoler og mange mennesker kom til tro gjennom hans forkynnelse.

Høsten 1997 ble det oppdaget at Georgij Vins hadde fått en hjernsvulst. Behandling ble satt i gang, men den var nyttesløst. 11.januar 1998 dør Georgij Vins.

Arbeidet han startet opp i USA fortsatte noen år etter hans død, og ble så overtatt av en ny organisasjon, som ikke lenger arbeider i Øst-Europa, men har fokus på andre land hvor kristne blir forfulgt.

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 5

Når Georgij Vins (bildet) kom hjem fra den grusomme arbeidsleiren i Uralfjellene, tok han raskt opp igjen arbeidet som pastor og som leder av det som er blitt kalt Reformbaptistene, eller de uregistrerte baptistene.

Arbeidet pågikk i djupeste hemmelighet, og med stor risiko for å bli tatt. Georgij Vins hadde beregnet omkostningene ved å følge Jesus, og var villig til å lide for Ham.

Georgij Vins ble oppdaget i 1974, og arrestert på nytt. Vi skal huske på at denne mannen ikke hadde gjort noe annet galt, enn å forkynne evangeliet om Guds rike! Han fikk prøvd saken sin for retten i Kiev i januar 1975, og ble der dømt til fem års opphold i fangeleir, og fem år i internt  eksil. Fordi menneskerettighetsaktivisten Andreij Sakharov rettet søkelyset på skjebnen til Georgij Vins, ble Vins Sovjetunionens mest kjente religiøse fange.

Et stort internasjonalt press førte til en svært dramtisk utvisning fra hans hjemland. 26.april 1979 ble Vins brutalt vekket mens han sov i fengselscellen sin. Han ble bedt om å skifte til sine egne klær. Uvitende om hva som nå skulle skje, ble han fløyet til Moskva. Han tilbrakte natten der, og ble nesten morgen informert om at han hadde mistet sitt sovjetiske statsborgerskap 'for anti-sovjetiske virksomhet'. Beslutningen var trukket av presidiet i Det øverste Sovjet. Han ville nå bli utvist fra landet.

Georgij Vins protesterte. Han hadde ikke bedrevet noen form for anti-sovjetisk virksomhet. Han var en kristen. Protestene førte ikke frem. Georgij Vins måtte bøye seg for vedtaket om utvisning. Han fikk nye klær, og ble bedt om å skrive ned navnene på nære slektninger slik at de kunne forlate landet sammen med ham. Vel vitende om at han ikke fikk se sin kone, sine barn og sin mor og en niese igjen, skrev han opp deres navn, så de kunne bli med ham.

Utveksling med USA
Så ble Georgij Vins kjørt til Lefortovo-fengslet i Moskva, mens sovjetiske myndigheter samlet sammen hans familie. Når det var skjedd ble alle brakt til flyplassen i Moskva. Ombord i flyet som skulle ta dem til USA, var det også to menn fra den amerikanske ambassaden. De fortalte at utvisningen av Vins også handlet om en fangeutveksling med USA. Det var inngått en avtale mellom Det Hvite Hus og Sovjetunionens ambassade i Washington DC.

Men det var ikke før de landet i New York at Vins fikk vite at han var byttet med to spioner! Fangeutvekslingen skjedde i en hangar på Kennedy flyplassen.

(fortsettes)

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 4

I 1966 ble Georgij Vins arrestert av KGB i Moskva (bildet). En ny bølge av forfølgelse skyllet over Sovjetunionen i forbindelse med Nikita Khrushchev's anti-religiøse kampanje i 1959. Det førte til staten påla baptistmenighetene nye restriksjoner. De innskrenket deres lille grad av frihet enda mer. Restriksjonene førte til store spenninger blant baptistene. Enkelt fremstilt dreide dette seg om hvorvidt menigheten skulle lyde Gud mer enn mennesker.

Baptistene ble splittet. Georgij Vins ble den ledende skikkelsen i en kampanje som skulle stå imot det nye presset fra myndighetene. Offentlig gikk han imot pastoren i den forsamlingen han tilhørte i Kiev, som hadde akseptert de nye betingelsene.

Det førte til at Georgij Vins dannet sin egen menighet, ble denne menighetens pastor, en menighet som møttes i skogene utenfor Kiev. Når Kirkerådet ble formelt dannet som en undergrunnskirke i 1965, ble Georgij Vins, den første generalsekretæren. Hundrevis av bevegelsens medlemmer var allerede kastet i fengsel.

I forbindelse med en dramatisk protestaksjon kom baptister fra hele det veldige russiske riket sammen i Moskva, for i en massemønstring å demonstrere utenfor selve bygningen til Kommunistpartiets sentralkomite! Noen dager senere dukket Georgij Vins opp samme sted, sammen med andre baptistledere, for å spørre hva som hadde skjedd med de som var blitt arrestert i forbindelse med demonstrasjonen!

Det er på dette tidspunktet Georgij Vins selv blir arrestert. Sammen med formannen i Kirkerådet, pastor Gennadij Krutsjkov, ble Georgij Vins stilt for retten i november 1967 og de to ble dømt til tre års fengsel, som ble tilbrakt i en arbeidsleir i Uralfjellene.

(fortsettes)

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 3

Georgij Vins (bildet) hører med blant mine troshelter. Bare å se bildet av denne vakre mannen, med de milde øynene, styrker meg i troen! Jeg føler et sterkt slektskap med denne djerve baptistlederen. Han ble født i Russlands fjerne Østen, som sønn av Peter og Lydia Vins, som jeg har omtalt i de foregående artiklene i denne serien. Både bestefaren Yakov, og faren Peter, hadde bakgrunn som pastorer innen Mennonite Brethren.

Georgij ble født 4.august 1928. Etter at faren, Peter Vins, ble arrestert for andre gang og familien mistet kontakten med ham, tok moren Lydia Peter med seg til Kiev i Ukraina, hvor han fullførte skolegangen og utdannet seg som elektroingeniør.

27. januar 1952 giftet han seg med Nadia, og de fikk etter hvert fire barn sammen. Georgij Vins ble involvert i det arbeidet som ukrainske baptister drev, og ble etter hvert ordinert til evangelist. Men sovjetisk lov pålå alle å ha en sekulær jobb. Dette skapte problemer for den uredde evangelisten.

En pilegrim på gjennomreise
Med den anabaptistiske arven Georgij fikk med seg fra bestefaren og faren, levde han med overbevisningen om at vi som kristne er som pilegrimer som er på gjennomreise i denne verden. Vi lever i verden, men ikke av verden, og det innebærer at vi ber for myndighetene, og underordner oss dem - så langt det er mulig. Det kommer situasjoner hvor en må lyde Gud mer enn mennesker. Og slik ble det for Georgij Vins.

Flere av de sovjetiske lovene hindret kirken i å utføre sitt kall som kirke. De satte begrensninger med hensyn til kirkens fremste kall, nemlig å forkynne evangeliet. Slike begrensninger ville ikke og kunne ikke Georgij Vins leve med!

Etter hvert oppdaget myndighetene hvem de hadde med å gjøre, og Georgij Vins ble straks en av deres motstandere. Slikt fikk store følger i det sovjetiske systemet. Myndighetene svarte med trakassering og forfølgelse.

(fortsettelse)

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 2

Her fortsetter den gripende historien om familien Vins:

I 1927 fridde Peter Vins til Lydia Zharikova, som takket ja, selv om hun visste at livet ikke ville bli enkelt for en pastors kone. Søndagsskoler var allerede forbudt i Russland, og i avisene kunne man lese artikler hvor det manes til kamp mot religionen. I 1928 får Peter og Lydia en sønn, som de kaller Georgij. På bildet ser vi alle tre. Samme år som Georgij ble født, fortalte Yakov Peter: 'Min tjenestetid i Russland er over. Regjeringen vil ikke tillate det jeg holder på med i fremtiden. Jeg planlegger å reise tilbake til Canada. Hva med deg?'

Jeg er blitt kalt til Russland
Peter svarte sin far: 'En av oss må forbli her, og fortsette tjenesten så lenge som mulig. Jeg er blitt kalt til å være sammen med de russiske brødrene og dele deres skjebne'.

I 1929 ble Peter Vins oppsøkt av de kommunistiske myndighetene. De gav ham følgende valg: forlate Russland sammen med familien, eller levere inn sitt amerikanske pass og blir sovjetisk statsborger. Etter mye bønn valgte Peter Vins det siste. Det sier mye om trofastheten mot det kall han kjente! Han ante nok hva det innebar.

Innen seks måneder etter at Peter Vins hadde blitt sovjetisk statsborger, ble han satt til tvangsarbeid, som bestod i å drive med tungt hogstarbeide i skogen i tre måneder, samt drive med stubbebryting i forbindelse med et veiarbeid.

Forsvant og kom aldri hjem igjen
Mindre enn et år senere, banket noen på døra til Peter og Lydia Vins. Da Peter steg ut av døren, ble han straks arrestert og kjørt bort i en bil. I en lukket rett ble han dømt til tre års arbeidsleir for det myndighetene kalte 'kontrarevolusjonær virksomhet'. Hva det egentlig var tale om var det menighetsarbeidet Peter Vins hadde ansvaret for.

Etter at de tre årene var sonet ferdig, besøkte han på nytt de troende og holdt husmøter. I 1937 ble han arrestert på nytt, og denne gangen ble han dømt til 10 års straffearbeid. Og denne gangen kom han aldri tilbake.

Lydia Vins forsøkte gjentatte ganger å få vite hva som hadde skjedd med sin mann. Hun ble til slutt fortalt at Peter hadde omkommet i fengslet.

Først i 1995 fikk sønnen myndighetenes tillatelse til å se sin fars mappe hos det sovjetiske sikkerhetspolitiet, KGB. I disse nedtegnelsene kunne Georgij Vins lese at hans far var blitt henrettet, som med så mange andre kristne ledere på den tiden.

(fortsettes)

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 1

Familien Vins hører med blant de familiene som har fått betale en høy pris for å følge sin tro og sin overbevisning. Georgij Vins er et kjent navn for alle de som fulgte med på forfølgelsen, av de kristne under det gudløse sovjetregimet. Vi skal komme tilbake til hans historie i denne serien som handler om familien Vins, men vi skal begynne med faren: Peter Zharikova Vins, født 1898 i Samara i Russland. Det er den voksne mannen på bildet.

Peter var bare et barn da han var sammen med sin far, Yakov, som reiste som misjonær langs Volga elven. I sine senere år da han så tilbake på disse reisene, sa han: 'Der, langs elven Volga, mens jeg bare var en liten gutt, ble min sjel grepet av en sterk kjærlighet til det russiske folk, og til og med da ba jeg Herren om å sende meg til å forkynne evangeliet i Russland'.

Mennonite Brethren
Peters far, Yakov (Jakob) Wiens (Vins) tilhørte Mennonite Brethren og var en av dens ledere. Yakov var født i Saskatchewan, som er en provins i Canada. Når Peter sammen med sin familie flyttet til Canada, gikk han på skole og lærte seg engelsk. Etter High School flyttet Peter til USA, ble amerikansk statsborger og studerte teologi. Etter å ha fullført sine teologiske studier, begynte han å arbeide på Ford-fabrikken i Detroit, samtidig som han hadde sin tjeneste i en russisk baptistmenighet. Når en russisk baptistmenighet i Pittsburg kalte han til å bli deres pastor, takket han ja til dette kallet.

Blagoveschensk
I mellomtiden var Yakov reist tilbake til Russland, og hadde slått seg ned i  Blagoveschensk, som er det administrative senteret til Amur Oblast, som ligger langs elvene Amur og Zeya. På motsatt side ligger den kinesiske byen Heihe.

Fra Blagoveschensk skriver Yakov til sin sønn, Peter:

'Markene er modne til innhøstning, men det er få arbeidere, og de som er her har ikke adekvat utdannelse. Hvor trist er ikke det'.

Peter lengtet inderlig etter å kunne arbeide i sitt kjære hjemland. I 1926 bestemte han seg derfor til å reise dit. Han seilte ut fra Vancouver. Det følgende året var han pastor i Blagoveschensk. Yakov hadde da flyttet til Khabarovsk, for å drive misjonsvirksomhet der. I Blagoveschensk ble Peter tatt imot med åpne armer av de troende der.

(fortsettes)

Det som ennå mangler i Kristi lidelser

Ordene fra Kol 1,24 er utfordrende og vanskelig ord å forstå:

«Som en slik gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved min kropp det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten.» (Kol 1,24)

I går kom jeg over et utdrag av en preken som far til den kjente samvittighetsfangen under kommunistperioden i Sovjetunionen, Georgij Vins, holdt og som forklarer dette ordet på en god måte. Far til Georgij Vins, Peter Jakovlevitsj Vins, var av tysk opprinnelse og kom fra Samara, Som ung dro han til USA for å få den teologiske utdannelsen han ikke kunne få i Russland. Der tilbrakte han først en tid ved Western Memorial Baptist Church, Philadelphia, så ved Colgate-Rochester Divinity School, Rochester, New York, fra 1919-22 ved Southern Baptist Seminary i Louisville, Kentucky. Da han kom tilbake til Sovjetunionen våren 1922 dro ha til Sibir som misjonær. Fra da va var han et aktivt medlem av en baptistmenighet, og fra 1926-30 gjorde han tjeneste som pastor i Blagiveshchensk med Amur, helt øst i landet. I 1944 døde han i en av arbeidsleirene i Magadan. Her er hva far til Georgij Vins skriver:

Ved overfladisk lesning blir vi forvirret av disse ordene, og spørsmålet reiser seg: Kristi lidelse strekker vel til for vår frelse? Paulus' lidelse var vel ikke nødvendig for å fullføre den?

La oss se litt nærmere på disse spørsmålene. Skriften sier klart at Kristi offer er fullstendig nok for vår frelse. «Han som bar våre synder på sin egen kropp opp på treet...» (1.Pet 2,24)

«Det er fullbrakt.» (Joh 19,30) Disse ordene som Herren sa på korset er et ugjendrivelig bevis for at Hans lidelse er nok til vår frelse. (Hebr 10,10-14) Paulus sier at han ved sine lidelser utfyler «det som ennå mangler i Kristi trengsler ... for ... menigheten.» Det er to tanker vi må holde fast på:

Den første tanken er at det er en utilstrekkelig erkjennelse av Kristi trengsler – av trengslene Herren gjennomgikk da Han med fasthet og mot beseiret lidelsene i Getsemane og på Golgata, ydmykelsen, skammen og ensomheten. Denne mangelen (i erkjennelse) utfylte Paulus da han holdt ut det som er beskrevet i 1.Kor 4,9-13;2.Kor 4,8-18 og 2.Kor 6,3-10) Derfor vek ikke Paulus tilbake fra lidelser og vanskeligheter. Han forutså at lidelsene ville vare, og forsto at akkurat som han og de andre apostlene tok sin styrke fra Herrens enestående eksempel, slik ville og måtte de troende bli oppmuntret av hans lenker og hans navn. (Fil 1,14)

Den andre tanken: Paulus led ikke for sine feil, ikke som en tyv eller morder. Han led «for ... menigheten.» Han led «for Kristi evangelium». Han bar alt «for de utvalgtes skyld, forat også de kan vinne frelsen ...» (2.Tim 1,8 og 12 og 2,8-10)

Men kan det tenkes at Paulus alene skulle utfylle denne mangelen? Nei! Med ordene «oss apostler som de ringeste» (1.Kor 4,9;2.Kor 6,1) trekker Paulus også andre inn i denne tjenesten med å uttrykke det som fattes i Kristi trengsler. Til dem hører uten tvil Stefanus, den første martyr, som ble steinet, Jakob, Johannes' bror, som ble halshugd av Herodes, Peter som ble slått for Det høye råd, Johannes om ble forvist til øya Patmos, og Timoteus, som ble satt i fengsel (Hebr 13,23).

Til dem hører også Polykarp, biskopen i Smyrna som levde i det andre århundre, Jan Hus som ble brent på bålet i det fjortende århundre, John Bunyan som var 14 år i et fuktig fangehull, og omkring femti millioner andre (etter noen beretninger) som beviste sin kjærlighet og hengivenhet til Kristus ved å dø i de romerske amfiteatrene som bytte for gladiatorer eler sultne rovdyr, eller ved å dø i pinsler i torturkamrene og på inkvisisjonens bål, stemplet som fiender, forrædere og vranglærere.

Til denne hellige forsamling av helgener som verden ikke var verdig til å beholde, hører også våre brødre og søstre som lider for Kristus i dag. Men behøver vi regne opp deres navn på papiret, når deres navn er innskrevet i Guds erindring og i erindringen til Hans trofaste folk?

Har Hans tjenere noen gang vært et slikt «skuespill for verden» (1.Kor 4,9) som de er i vår tid?

Hva må vi, lemmene på Hans kropp, gjøre for dem som på denne måten lider for Hans menighet? Først og fremst: Vi må be for dem. Hvis Paulus, hedningenes apostel, trengte forbønn og ba om det, hvor meget mer trenger ikke våre lidende brødre og søstre det? Be om at de alltid må føle den velsignelse som Gud har lovet (Matt 5,10-12), og om at de ikke må miste motet, men tvert imot bli et eksempel for oss alle ved sin trofasthet og sitt mot. Dernest må bi lette deres lidelser ved å dele den byrden av bekymringer de har for familien, og av og til for seg selv.

En gang fantes det en menighet her med 1500 medlemmer - i dag finnes det fire igjen

I går leste jeg om Michail Cheshev. Navnet er nok ukjent for de fleste av oss. Det er Georgij Vins (bidet), en av lederne for de uregistrerte baptistene i det daværende Sovjetunionen, som forteller om Cheshev. I 1991 var Georgij Vins tilbake i Russland, hvor han blant annet traff Michail Cheshev. Historien han hadde å fortelle gir oss et lite innblikk i historien til kristne som har betalt en høy pris for å være tro mot sin personlige overbevisning. Den forteller oss også noe om seire, og om tap.

Når Georgij Vins skrev om Michail Cheshev var han 83 år gammel. Han var pastor for en uregistret baptistmenighet i Blagoveshchensk, i Russlands fjerne Østen (se kartet). På grunn av sin høye alder hadde Cheshev to yngre medarbeidere som assisterte ham. Fribaptistmenigheten i Blagoveschensk er en menighet hvis medlemmer har måttet utstå mye forfølgelse, I dag teller den omtrent 60 medlemmer.

Bestefaren til Michail, Grigorij Cheshov, flyttet ut fra det sentrale Russland rundt 1890 sammen med sine brødre Fillip, Abram og Ivan. De slo seg ned i Blagoveshchensk området i landsbyen Tambovka. Ikke lenge etter kom det en evangelist til dette området, Yakov Delyakov. Gjennom hans tjeneste satte Michaels far og brødre og mange av de andre nybyggerne i dette ugjestmilde og hardføre området sin lit til Jesus Kristus. Som et resultat av dette ble den aller første fribaptistforsamlingen grunnlagt i Russlands fjerne Østen, grunnlagt i Tambovka. I 1920 hadde den 500 medlemmer.

Michail ble født i Tambovka 14. april i 1908. 13 år gammel ble han en kristen, og ble døpt samme år. Så, i 1934, ble Michail arrestert for sin tro. Han ble holdt fengslet i flere måneder og ble mishandlet på det grusomste. Som en følge av denne mishandlingen ble han lammet for en tid. Etter han ble løslatt fortsatte problemene. Han ble forvist fra by til by. Ofte fikk han bare 24 timer på seg til å komme seg videre.

"Min familie og jeg ble drevet fra sted til sted, ofte uten en kopek. Vi kunne ha omkommet av sult, men Herren viste sin nåde mot oss og bevarte oss. I dag har vi nok brød å spise, og vi er tilfredse. Vi takker Herren," forteller Michail til Georgij Vins.

De kristne i Bogoveshchenk regionen led forferdelig gjennom stadige bølger av forfølgelse. Forfølgelsen tok til i slutten av 1920 årene. På denne tiden hadde den frie baptistmenigheten i Bogoveshchenk 1500 medlemmer. Mange av dem ble nå kastet i fengsel, eller forvist til øde ubefolkede områder. Men det var ikke bare her det var store menigheter. Det var det også på steder som Tolstovka og Aleksandrovka.

Michail hadde en slektning, Andreij, som var en kraftfull forkynner. Han vant mange for Gud. I 1924 ble han skutt i Tambovka. Far til Michail, Ivan Cheshev, ble arrestert i 1932, og døde året etter i et fengsel i Vladivostok-regionen. Et søskenbarn, Alekseij Cheshev, var en svært begavet kordirigent. Han reiste bokstavelig fra Khabarovsk til Novosibirsk, og organiserte menighetskor og trente kordirigenter. Alekseij ble også arrestert for sin tro og døde i et fengsel i Khabarovsk regionen i 1934.

Når Georgij Vins spurte Michail om hvordan det hadde gått med menighetene i landsbyene rundt Blagoveshchensk, ble Michail full av sorg.

"Det er en fullstendig åndelig ødemark! Ingenting har bestått. Alt ble ødelagt, folk ble arrestert og forvist. I Tambovka var det fire hundre troende, i dag (1994) er det bare fire gamle damer igjen. I de andre landsbyene finnes det kanske en eller tro troende, i andre ingen. I Tolstovka er det ingen. Der var det en menighet med 400 medlemmer."

Georgij Vins og Micahil Cheshev ba sammen før de skiltes. De ba om en ny vekkelse i dette området av det veldige russiske riket. Skal vi også be om det?

En fars dikt fra en arbeidsleir til hans fire år gamle sønn

I sin bok "Fri - tross lenker", som Lunde forlag utga i 1976, skriver Georgij Vins (bildet) om sin far. I likhet med faren var Georgij Vins en ledende skikkelse blant fribaptistene i Russland. Som far så sønn. Begge ble fengslet og begge måtte betale en høy pris for å følge Jesus.

Georgij Vins skriver: "Far ble gransket nøye de tre månedene han var i Butyrskij-fengslet, og han ble dømt til tre år i arbeidsleir. Hjemme i Blagoveshchensk ved Amur pleide hans sønn, som på den tiden nettopp hadde begynt å snakk, å knele sammen med sin mor og gjenta ordene: "Jesus! Gi oss far tilbake!" I disse årene opplevde far mange fangetransporter, fengsler og arbeidsleirer i Det fjerne Østen og Nord-Ural. I det Fjerne Østen var han med i en fangetransport til en arbeidsleir som lå ved Svetlaja-bukten.

En dag i en by der marsjerte en fangekolonne fra et transittfengsel til en godsstasjo for å sendes videre. Etter kolonnen sprang gråtende kvinner som ville si farvell til sine fedre, ektemenn og sønner ... En ung ortodoks prest marsjerte i kolonnen ved siden av min far. Kona hans løp side om side med kolonnen. Hun ropte til avskjed: 'Vasya! Mist ikke motet! Jo mørkere natten er, jo klarere er stjernene!' Prestens oppmuntrende svar runget over fangekolonnen: 'Jo dypere sorgen er, jo nærmere er Gud!'

Omkring ti ortodokse prestee sonet sine dommer i arbeidsleiren ved Svetlaja-bukten. De var varmhjertede og sympatiske mot min far, og klarte til og med å få ordnet det slik at han også fikk arbeid ved sykehuset. I 19932 sendte far et dikt til min fødselsdag fra denne leiren. Jeg har omhyggelig gjemt det. Det er kjært for meg, fordi det inneholder et hellig testamente fra en far i fangenskap til hans fireårige sønn. Her er noen linjer fra dette diktet:

Når er du ufrivillig tvunget til
å lide for Guds navn,
men jeg ber om at du villig
må velge Kristi tornefulle vei.

Når barndommens gylne dager
er forbi, og du som ung mann.
vender dine klare øyne
til dine drømmers land,

så gi opp all din viljes kraft,
alle drømmer i ditt hjerte.
ditt liv og din lagned, ukrenket -
for å sette alt inn i Hans tjeneste!

Radikal kristentro i Russland, del 1

Det var Georgij Vins, en av de mest markante lederne for de uregistrerte baptistene i det tidligere Sovjetunionen, og som satt mange år i fengsel og fangeleire for sin tro, som første gang gjorde meg oppmerksom på den spennende historien til anabaptistene i Russland. Far til Georgij Vins, hadde nemlig bakrunn blant mennonitene.

I en serie artikler - som blir en liten smakebit av min kommende bok om anabaptistenes historie - skal jeg gi deg et lite innblikk i historien til anabaptistiske grupper i Russland og Ukraina. Jeg håper du synes denne historien er like spennende som jeg gjør. Disse menneskene har utfordret min tro mange ganger, til en radikal etterfølgelse av Jesus.

Det var Katharina II - eller Katharina den store - som åpnet veien for anabaptister til å flytte til Russland. Nå åpnet keiserinnen dørene for langt flere enn de som foraktelig ble kalt gjendøpere, men det hører ikke med til vår historie. Men før vi kommer så langt, la oss se litt på begynnelsen:

Tidlig på 1500-tallet og frem til midten av 1500-tallet flyttet grupper av anabaptister fra Friesland og Flandern til Vistula regionen i Polen. Som pasifister kunne de ikke delta i det militære, og søkte av den grunn andre steder å leve. Flytteprosessen førte også gradvis til at språket dem i mellom også ble endret fra nederlandsk og frisisk til det vi kaller Plautdietsch, en dialekt som ble talt i dette området og det var også blandet opp med elementer fra deres morsmål. Plautdietsch er et språk som utviklet seg over 300 år og ble mennonitenes særegne språk.

I 1772 ble Vistula området en del av Preussen, og igjen ble spørsmålet om tvungen militærtjeneste en utfordring for mennonitene. Når keiserinne Katharina den store, kom med sitt manifest, hvor hun åpnet døren for innvandring til Russland for ulike grupper i Europa, grep mennonitene denne sjansen. Et stort antall tyskere grep denne unike anledningen, og mennonitee bestemte seg for å sende en delegasjon til Russland for å se på mulighetene til å flytte dit. I 1789 skrev de så under en avtale med prins Paul. Flyttingen av de ulike mennonite koloniene ble ledet av Jacob Hoeppner og Johann Bartsch. Det er oldebarnet til Jacob Hoeppner du ser på det store bildet. Han fulgte i sin oldefars fotspor og ble en ledende skikkelse blant mennonitene på 1800-tallet.

De første mennonitene slo seg ned nordvest for Azov-sjøen. Det ble også etablert kolonier og kommuniteter ved Dnieper-elven i 1789. Denne ble kalt Choritza. En større koloni ved navn Molotschna, ble etablert i 1803. Jeg skal komme tilbake til disse to koloniene senere.

I 1870 hadde omtrent 9000 mennesker emigrert til disse to koloniene. Fire datterkolonier ble etablert i rundt 1914. De eide tilsammen 12.000 kvadratkilometer land. Antall mennoniter telte nå 100.000.

(fortsettes)

KGB's arkiver i Ukraina skal granskes av baptister!

Ukrainas president har gitt samtykke til at de Evangeliske kristne/Baptistene skal få tilgang til KGB's sikkerhetsarkiv, slik at de kan granske dokumentasjonen om den massive forfølgelsen av kristne i perioden 1920-1990.

I kommisjonen som er nedsatt sitter det flere historikere. Også pinsebevegelsen i Ukraina er representert.

At det nå nedsettes en kommisjon som skal granske hva som skjedde med de kristne fangene og deres familier viser hvilken enorm positiv utvikling som har skjedd i Ukraina de siste årene. Forfølgelsen av de kristne i denne tidsperioden det her er snakk om var massiv, grusom, utspekulert og svært omfattende. Noe av historien er kjent, blant annet gjennom kanskje den i vest mest kjente kristne dissidenten, Georgij Vins (bildet). Nå vil det avdekkes hva som virkelig skjedde med tusenvis av mennesker.

Beslutningen om å åpne arkivene ble offentliggjort 27. mai.

Det er grunn til å minne om Jesu ord i Luk 8,17: "For ingenting er skjult, som ikke skal bli åpenbart, og heller ikke noe er gjemt, som ikke skal bli kjent og komme fram i lyset."

La oss be for de som skal granse denne mørke delen av Ukrainas historie.

De gode forbildene - og de som vil ødelegge Kristi forsamling, del 1

I går ble jeg sittende å tenke på et vers fra Filipperbrevet:

"Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss." (Fil 3,17)

Dette er ikke en helt norsk innstilling. Vi pleier som regel å si: "Ikke se på oss, men se på Jesus." Men om ikke mennesker ser Jesus i oss, hvor skal de se da?

Et stort forbilde for meg har vært Georgij Vins (bildet), lederen for de såkalte Reformbaptistene i det tidligere Sovjetunionen. Han er død nå, Georgij Vins døde av en kreftsvulst i hjernen. I mange harde år satt han i russiske fangeleire for sin tro og overbevisning. Han var en uredd, radikal etterfølger av Jesus og jeg lærer stadig noe både gjennom det han skrev, og gjennom hans liv. Men ikke alle er gode eksempler.

Paulus slet med et stort problem blant de første menighetene, falske lærere hadde sneket seg inn blant menighetens medlemmer. Apostelen advarte den kristne forsamlingen i Filippi, og ba dem legge merke til forskjellene mellom en sann Guds mann og en falsk profet. Han trekker frem tre typer falske lærere. Vi finner dem igjen også i moderne tid.

"Hold øye med hundene, hold øye med de onde arbeiderne, hold øye med de som skamskjærer seg." (Fil 3,2)

Hvem er så disse?

1.Hundene

For oss som eier en så flott, snill og vakker hund som vår Wheaton Terrier, Poirot, er det vanskelig å tenke seg han inn i denne sammenhengen! Men hunden var jo slett ikke noe populært kjeledyr i Østen på Jesu tid. Hundene var hjemløse, de streifet omkring i gatene, gjerne i flokker, snuste i avfallshaugene og glefset og knurret mot alle de møtte. Det er slik vi fremdeles finner hundene mange steder rundt om i verden. De er gjerne også smittebærere av farlig sykdom.

I Åpenbaringen står ordet hund for dem som er så urene at de ikke får gå gjennom portene i inn i Det nye Jerusalem: "Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom ..." (Åp 22,15) Jesus advarer også mot disse, når Han sier: "Gi ikke hundene det hellige..." (Matt 7,6)

Hundene er de som forvrenger evangeliet. Det er de som glefser etter andre, som holder seg i flokker med andre som gjør det samme. De er ute etter å ta de som vil leve for Jesus, og som har vendt verden ryggen og blitt borgere av et annet rike.

Så også i åndelig sammenheng gjelder rådet: Pass deg for hunden!

(fortsettes)

Noen spurver i en fangeleir i Sibir og Guds omsorg

Jeg holder på å lese en bok av lederen for de såkalte reformbaptistene i det tidligere Sovjetunionen, Georgij Vins. Han satt mange år i fangeleir i Sibir for sin tro på Jesus. Etter å ha blitt satt fri, reiste han til USA, hvor han startet en misjonsorganisasjon - Russian Gospel Ministries - for å fortsette å evangelisere og hjelpe trosfanger og menigheter i Sovjet. Georgij Vins, som hadde mennonit-bakgrunn døde for noen år siden av hjernesvulst.

I bokens første kapitel forteller han om sitt møte med noen spurver i fangeleiren. Nå er det ikke så mange fugler som overlever den strenge vinterkulden i Sibir. Rundt fangeleiren fantes det en del kråker og skjærer, og spurver. Vins la merke til disse fuglene som trykket seg sammen i vinterkulden, hvordan de blåste opp fjærdrakten og satt dørgende stille. Av og til, om han kom dem riktig nær, kunne han se at de satt med lukkede øyne og sov.

En dag tok ham med seg noen tørre brødbiter ut. Det var lite mat i fangeleiren, og egentlig trengte Vins selv hver smitt og smule, men han fikk slik omsorg for disse spurvene som han hadde slik glede av å se på. Den tørre brødbiten knuste han mellom fingrene, og lyden tiltrakk seg spurvenes oppmerksomhet. Plutselig var det spurver over alt, og noen av dem satte seg på ham, noen til og med på hånden hans og spiste av den.

Dagen etter gjorde han det samme. Og dagen derpå. Etter hvert ble det slik at fuglene så etter ham, og gjenkjente ham der han gikk rundt i fangeleiren. Han var gråkledd som de alle de andre fangene, men spurvene gjenkjente likevel Vins. Han var blitt deres venn. Gjennom sprengkulden og mørket i fangeleiren hadde han slik glede av disse følgesvennene sine. De minnet ham om det Jesus hadde sagt:

"Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke èn av dem til jorden. Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver. Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen." (Matt 10,29-33)

Stalinofrenes dag

Dagen i dag markes over hele det tidligere Sovjetunionen som Stalinofrenes dag. Og det er all grunn til å markere denne dagen. Historikerne er uenige i antallet som denne massemorderen står ansvarlig for å ha drep, men vi snakker om millioner av menneskeliv. Kanskje så mange som 60 millioner. Nærmere 30 millioner mennesker passerte gjennom det enorme sovjetiske fangeleirsystemet i perioden fra 1917 til 1986. Flere millioner av disse bukket under for den ekstreme kulden, matmangelen, torturen og grusomhetene. Ikke minst gjaldt dette kristne. Vi kjenner historiene til mange av dem. Mens tusenvis er det bare Gud som kjenner historien og skjebnen til. Når vi kommer til himmelen vil vi møte disse trosheltene - både menn, kvinner og barn. Og vi vil sikkert høre deres historier. Jeg har selv møtt flere russiske kristne som har sittet i Stalins fangeleire, og i leire som hans etterfølgere sto ansvarlig for. Jeg har møtt dem både i Russland, og her i Norge. Noen av dem har bodd i vårt hjem. Det har alltid gjort dypt inntrykk. Dette er mennesker som har betalt en meget høy pris for å være trofast mot den Frelser som kalte dem, og gav dem nytt liv. Noen av deres historier vil jeg alltid bære med meg. Ikke minst historien om Georgij Vins. Hans historier fra fangeleirene han satt i, leser jeg til stadighet. De utfordrer meg til å følge Jesus like radikalt.

I 2004 kom den amerikanske journalisten og forfatteren Anne Applebaum med boken: GULAG, fangeleirene i Sovjetunionen 1917-1986, på Aschehoug forlag. Hun har tatt utgangspunkt i arkiver, intervjuer, ny forskning og nylig utgitte erindringsbøker. Det er blitt en spennende bok, hvor hun også kommer med viktig informasjon om at i tillegg til å være et rent undertrykkelsessystem, også spilte en viktig for økonomien i kommuniststaten. For denne boken fikk Applebaum den prestisjetunge Pulitzer-prisen. Jeg anbefaler den absolutt, selv om det er en kolloss på 708 sider. Den bør leses ved siden av Aleksandr Solsjenitsyns dokumentarbøker om GULAG Arkipelag.