Jeg holder på å lese en bok av lederen for de såkalte reformbaptistene i det tidligere Sovjetunionen, Georgij Vins. Han satt mange år i fangeleir i Sibir for sin tro på Jesus. Etter å ha blitt satt fri, reiste han til USA, hvor han startet en misjonsorganisasjon - Russian Gospel Ministries - for å fortsette å evangelisere og hjelpe trosfanger og menigheter i Sovjet. Georgij Vins, som hadde mennonit-bakgrunn døde for noen år siden av hjernesvulst.
I bokens første kapitel forteller han om sitt møte med noen spurver i fangeleiren. Nå er det ikke så mange fugler som overlever den strenge vinterkulden i Sibir. Rundt fangeleiren fantes det en del kråker og skjærer, og spurver. Vins la merke til disse fuglene som trykket seg sammen i vinterkulden, hvordan de blåste opp fjærdrakten og satt dørgende stille. Av og til, om han kom dem riktig nær, kunne han se at de satt med lukkede øyne og sov.
En dag tok ham med seg noen tørre brødbiter ut. Det var lite mat i fangeleiren, og egentlig trengte Vins selv hver smitt og smule, men han fikk slik omsorg for disse spurvene som han hadde slik glede av å se på. Den tørre brødbiten knuste han mellom fingrene, og lyden tiltrakk seg spurvenes oppmerksomhet. Plutselig var det spurver over alt, og noen av dem satte seg på ham, noen til og med på hånden hans og spiste av den.
Dagen etter gjorde han det samme. Og dagen derpå. Etter hvert ble det slik at fuglene så etter ham, og gjenkjente ham der han gikk rundt i fangeleiren. Han var gråkledd som de alle de andre fangene, men spurvene gjenkjente likevel Vins. Han var blitt deres venn. Gjennom sprengkulden og mørket i fangeleiren hadde han slik glede av disse følgesvennene sine. De minnet ham om det Jesus hadde sagt:
"Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke èn av dem til jorden. Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver. Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen." (Matt 10,29-33)
10 kommentarer:
Hva er tittelen på boka som du leser?
Stener
The Gospel in Bonds.
Hyggelig lesning. Gud har omsorg for sin skapning, også fuglene og dyrene.
Mennesker og dyr FRELSER du Herre, sier Salmisten (36,7)
Noe å tenke på for de som ikke er snill med dyrene.
Her er mer om spurvene:
Hørte en historie av en amerikansk evangelist. Under bygging av en vei (i California) så sto det et tre som måtte fjernes. Men i treet var et lite rede og de kunne se fugleungene oppe i redet. Arbeiderne hadde ikke hjerte til å hogge ned treet, de ventet i 2 uker slik at spurveungene kunne bli flyvedyktige. Da de til slutt felte treet og fikk gjort klar denne siste delen av traseen så undersøkte de reiret som fuglene hadde bygd. Du vet fuglene bygger jo rede av det de finner. Og blant grenene og kvistene så de en liten papirlapp som fuglemor hadde plukket med seg som byggemateriale til redet. Denne lappen var en kristen traktat med et lite vers på. Til stor overraskelse for veibyggerne så fant de denne lappen som fugleungene lå på. På den lappen sto det "He cares for me"....
Jeg hørte historien på TV av Bayless Conley om jeg husker rett. Mulig historien ligger et sted på nettet også, men jeg har ikke funnet den.
EW
leins
Historien til Vins fikk kona mi og meg til å få satt opp fuglebur. Her er det for tiden 20 kalde grader. Vi har oppdaget at mange av meisene som har vært her, er borte. Håper de lever. Vi har en liten skog tett innpå huset, og det er så utrolig vakkert når våren kommer å våkne til fulgesangen. Ja, la oss være snille med Guds vidunderlige skaperverk.
EW
Takk for den nydelige historien!
Her er enda mer om spurvene i Bibelen:
Spurven på billigsalg
Matt 10,29 Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke en av dem faller til jorden uten at eders Fader vil.
Luk 12,6 Selges ikke fem spurver for to øre? Og ikke en av dem er glemt hos Gud.
Det kan se ut som det er en motsetning mellom det Matteus skriver og det Lukas skriver. Men vi skal se at så ikke er tilfelle.
Matt: 1 øre / 2 spurver = 0.5 øre pr spurv
Luk: 2 øre / 5 spurver = 0.4 øre pr spurv
Dermed har vi to forskjellige priser i Matteus og Lukas, men det vi nå har glemt er kvantumsrabatten. Ved kjøp av 4 spurver fikk man en gratis.
Luk: 2 øre / 4 spurver = 0.5 øre pr spurv + en gratis
Denne ekstra spurven var kanskje ikke av "beste kvalitet". Kanskje den var både liten, tynn og skadet.
Men heller ikke den var glemt av Gud...
EW
-ikke akkurat ekspert på spurv
Tror meisene kommer tilbake.
Opplevde noe underlig her i høst. Vi har en fast plass i hagen hvor vi legger fuglefrø. Plutselig kom det et snøfall.
Men spurvene kom tilbake og begynte å grave i snøen etter mat på det stedet. Vi hadde glemt å fylle på. De fant ikke noe. Men senere lærte vi av erfaring, og nå er disse fine skapningene tilbake.
Og en dag kom en flokk sidesvanser og slo seg ned i hagen. Da disse ikke finnes nuturlig her på strøket, fikk jeg noen flotte bilder.
Ja, Gud sparer ikke på fargene på sin skapning. Mye vakkert der å se.
Flott bilde av spurven på bloggen. Det setter en naturfotograf pris på. Så slike bilder må du ikke spare på.
Spurven
Epost: rothoki@online.no
’O, min brud, snart er du hjemme,
hver en tåre skal du glemme,
høre glad din brudgoms stemme,
arve all min herlighet!’
Presis klokken to gikk hun lykkelig hjem til Gud,» avsluttet bymisjonær Johan Halvorsen sin fortelling. Denne historien har stått i bladet «Bymisjonæren», og redaktør Trygve Bjerkrheim har senere fått bekreftet direkte fra Halvorsen at den er sann.
Dette var vel noe annet enn astartemagi og hestesnakk - Jeg kaller det fuglekvitter - direkte fra Gud!
Vennlig hilsen
Sigbjørn Killerud
Sulerudvn. 26,
1914 Ytre Enebakk
Tlf.: 64 92 43 95
Mob.: 92459579
Leste for en stund siden på norea.no. en historie som webpastor, Asbjørn Kvalbein, gjenforteller, og som rørte meg. Johan Halvorsen, som døde i 1957, var forkynner i Oslo indremisjon, og drev også besøkstjeneste i over 55 år. Etter et møte han hadde hatt en kveld kom en dame bort til ham og sa: «Søsteren min har vært med på disse møtene, men nå er hun blitt syk, og jeg lovte å spørre om du vil besøke henne.» «Er det hun med den vakre sangstemmen?» spurte Halvorsen. Jo, det var henne, og bymisjonæren svarte: «Jeg skal gå så fort jeg får anledning.» Han fikk vite at hun var blitt syk på sinnet, som de sa den gangen, og fikk opplyst om hvilket sykehus hun var innlagt på. Et par dager etter besøkte Johan Halvorsen denne kvinnen. Så snart de hadde hilst på hverandre, foldet hun hendene og ba inderlig til Gud for slekt og venner, at de måtte bli frelst, og så ba hun for Halvorsen og møtene han hadde. Halvorsen forteller: «Jeg stusset over hvor klart hun uttrykte seg, hvordan hun kunne finne de riktige ordene. Til meg var det jo sagt at hun var sinnssyk. Men ikke noe av det hun hadde sagt, tydet på det. ’Jeg ville ønske at du kunne komme en annen tid på dagen, ‘ sa hun (klokken var da to). ’For hver formiddag klokken ti har jeg visitt, og jeg ville gjerne du skulle bli kjent med den.’ Neste gang jeg besøkte henne var jeg der klokken halv ti. Det ble igjen bønn og sang. Rett imot døren var det et lite vindu høyt oppe på veggen. Til venstre sto sengen hennes, og det var ikke flere møbler i rommet. Så sier hun: ’Nå får du gå bort i hjørnet ved døren!’ Idet jeg snur meg, ser jeg på uret mitt, det viste fem minutter på ti. Det undret meg at hun visste tiden, enda hun ikke hadde noen klokke. Ingen av oss sier noe. Jeg kom uvilkårlig til å se opp til vinduet. Der sto en liten rute åpen. Inn gjennom den kommer en liten fugl. For meg så det ut som en gråspurv, og jeg tenkte: Er det visitten? Fra vinduet skrånet fordypningen nedover. Der kom den hoppende helt ned til kanten. Så legger den hodet på skakke og ser etter om hun ligger i sengen. Så ser den på meg. Slik sitter den og betrakter omgivelsene. Så begynner den å kvitre. Da legger jeg merke til at den syke lysner opp,» forteller Halvorsen. «Så sier hun: ’Du skjønner vel ikke dette, du. Men jeg skal oversette for deg.’ Jeg er nok mange ganger blitt forundret, men aldri noen gang som da. ’Den forteller om en stor vekkelse på Vestlandet, ‘ sier hun. (Jeg hadde nettopp lest om den i morgenavisen.) Det som fuglen fortalte, og som hun oversatte for meg, var bare lyst og godt og til oppmuntring for henne. Når hun oversatte, kvitret den ikke. Men når hun sluttet, begynte den igjen. Det hørtes som om den var vant til å tale med tolk! Før den fløy bort, kvitret den: ’Jeg kommer igjen i morgen til samme tid.’ Jeg så på uret. Den hadde vært inne i nøyaktig 15 minutter. Jeg besøkte henne flere ganger, alltid på den tid av dagen da ’visitten’ kom. Når klokken var fem minutter på ti, ba hun meg gå bort i hjørnet. Hun tok aldri feil av tiden. Og hver gang spurven kom, fortalte den noe som var lyst og skjønt og til trøst og oppmuntring for henne. Før den forlot sykerommet, formante den henne alltid: ’Hold fast ved din Frelser. Han kommer snart!’ Så var det en tirsdag formiddag,» forteller bymisjonær Halvorsen videre. «Denne gang hadde fuglen mye å fortelle, som hun oversatte for meg. Den kvitret noe som jeg forsto gjorde henne spesielt lykkelig. Hun begynte å love og prise Gud. Og så oversatte hun: ’Tenk, torsdag til uken, klokken to, skal jeg få gå hjem til Gud!’ Jeg var der fredag og tirsdag, og selvfølgelig kom jeg dit torsdag. Hver dag til samme tid var ”visitten” der. Og det steg opp lovprisning til Gud fra den cellen! Torsdag kom jeg tidlig, og den lille spurven kom som vanlig klokken ti. Den dagen hadde hun også kalt til seg slekt og venner for å si farvel til dem. Da den lille fuglen forlot sykerommet, sier hun: ’Nå forteller den at den ikke kommer mer igjen.’ I tiden frem til klokken to var det sang og bønn og lovprisning. Hun var bare 22 år, hennes arbeidsdag ble kort, men hun hadde nyttet tiden godt og vunnet mange for Gud. Jeg tenkte på møtene, når hun med sin sølvklare stemme sang om sin Frelser. Også nå sang hun:
Ble noe kluss med innliminga!
Men håper det "gikk hjem" uansett!
he he :D
Legg inn en kommentar