Gud hører bønn

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvordan Gud har sans for detaljer, og elsker å overraske sine barn. Etter å ha vært mer eller mindre "lenket" til huset i flere uker på grunn av hjerteproblemer, blødende magesår, oppkast og slapphet har jeg drømt om å få komme til bønnekoia mi. Masse snø og kaldt vær har i tillegg til sykdommen, satt en effektiv stopper for å kunne realisere drømmen.

Den siste tiden har jeg bedt om et par truger. De ville være til så stor hjelp. Snømengden gjør det umulig å komme seg inn til koia uten ski. Det er flere år siden jeg har hatt mulighet til å gå på ski på grunn av sykdommen. Når man har lønn som midlertidig ufør, er slikt ikke mulig å kunne gå hen å kjøpe seg. Men Gud hører bønn.

I går ringte det på døra, og der sto pastoren i Toten Frikirke, Ivar Johnsen, med en pakke under armen. Folk i menigheten ville gi meg en oppmuntringsgave slik at jeg kunne komme meg inn til bønnekoia!!!

Og der -når plasten ble tatt av, var det et par nye truger! Jeg ble overveldet, og yr av glede og begeistring. Først og fremst til Gud som hører bønn, og så til en så raus, innkluderende og omsorgsfull menighet! Jeg som ikke engang er medlem. Etter at Ivar hadde gått kom tårene. Det er veldig sterkt å oppleve slikt, og bli gjenstand for en slik kjærlighet av både Gud og mennesker.

Midt i min skjelvende slapphet, med feber i kroppen kjenner jeg meg favnet. Gud har hørt denne bønnen jeg har bedt, han har delt drømmen min og lengselen min etter å komme ut, og til bønnekoia, slik at vi to kan være sammen der og dele fellesskap og vennskap.

Det tar nok en tid før jeg er der at jeg kan spenne på meg trugene, men så snart jeg blir sterkere, så tar jeg Poirot i bilen og kjører den vakre skogsbilveien inn til snuplassen hvor jeg parkerer bilen. Så er det bare å gi seg i vei inn til Mamre. Å, som jeg lengter dit!