Skapt i Guds bilde, til mann og kvinne, del 3

Her følger tredje og siste del av Stein Solbergs artikkel:

Med hvilken rett kan vi snakke om det maskuline og det feminine?

I 1 Mos 1,27 leser vi: Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Ordene ”til mann og kvinne”, kan oversettes ”til maskulinum og femininum skapte han dem”. Hebr. zakar unekeva bara otam er sterke kjønnsord og kan best gjengis på norsk med «til mannlig og kvinnelig skapte han dem” eller helst ved de nevnte latinske ord. Ordene betegner ikke bare kjønnsforskjeller. Da kunne vi oversatt ordene med ”hann” og ”hunn”. Mennesket i en maskulin og feminin utgave er trukket inn i Guds eget vesen og bilde. Det er en maskulin og feminin dimensjon i selveste Gud som vi avbilder.

Vi kan ikke si at Gud har kjønn, men genus, et ord for ”opphav”, ”opprinnelse.” Begrepene maskulinitet og femininitet betegner denne genus-side. De er ”transcendente” og har et guddommelig opphav. Problemet er at vi mangler ord på norsk for denne dimensjon slik vi har på engelsk og latin, hvor der skilles mellom sexus og genus, sexuality and male/female. Det at vi mangler begreper og blander kjønn med genus, skaper mye rot i norsk sammenheng. Ordene i 1 Mos 1,27 har ikke primært en kjønnsside, men en ”genus (gender) side”.

Gender = genus (mask/fem) er altså en dypere og videre side, noe mye mer grunnleggende enn kjønn og seksualitet. Genus har sin rot i Gud. Det enkelte kjønn, dvs. mannen og kvinnen er en konkret manifestasjon av det maskuline/feminine. Men disse to ting faller ikke sammen. Dessuten har både mannen og kvinnen en maskulin og feminin side, skapt som de er av helhetens Gud og født både av far og mor. Men mannen skal finne sin primære identitet i det maskuline og kvinnen i det feminine, i balanse med det andre genus i seg.

Det ordet vi har oversatt mann/mannlig (zakar) betyr egentlig ”noe som trenger seg inn, noe skarpt som kommer inn utenfra.” Ordet for kvinne (nekeva) kan oversettes med ”en kilde, fordypning eller en hule/gruve”. Med verdifulle stener i. (Esek.28,13: Om en juvelers/gullsmeds arbeid). Eller ”noe som omslutter”.

Mannen trenger igjennom. Kvinnen er hun som omslutter nærer, bærer og verner det verdifulle fosteret, barnet og andre. Selve ordene sier mye om oss. De hebraiske ord er nakne og direkte. Og kan brukes om selve kjønnsorganene. Vi pakker oversettelsen inn. Ikke bare ordene, men også hebraisk tenkning er annerledes enn vår. Når det brukes slike ord om mannen og kvinnen, taler dette om selve personligheten og helheten. Det maskuline/mannlige og det feminine/kvinnelige beskrives som konkav (innbuet) og konveks (utbuet). Den ene går innover, den andre utover. Eller som venstre og høyrehånden. Selve vår kropp avspeiles gjennom kjønnsorganene. Men ordene på hebraisk peker utover det seksuelle. Vi utfyller hverandre som personer mye dypere enn bare på det seksuelle plan.

Karl Stern (jøde-kristen psykiater og filosof) sier: «Det er et syn som er like gammelt som historien at måten vi utfyller hverandre på ikke begrenser seg til det fysiske, men til mannens og kvinnens karakter». Vår norske feministiske teologi har naturlig nok problemer med et slikt utsagn. Noe annet vi lærer av selve ordene her i 1 Mos 1 og 2, er at Skriften forkynner polaritet (motsatte sider) og komplementaritet: Mannlig (zakar) kvinnelig (nekeva) er forskjellig, utfyllende, ubegripelig og herlig tilpasset hverandre.

Ifølge skapelsesordene om mann og kvinne er mannen en gjennombryter, en inntrenger i positiv forstand. Kvinnen er en mottager. Her ser vi noe av det grunnleggende ved det maskuline og feminine. Ikke bare i forhold til det seksuelle og det å skape barn sammen. Men også i all annen samhandling. Kvinnen er dessuten tatt av Adams side. Hun er primært et kraftfullt relasjonsmenneske. Adam er tatt av jord. Han er et ”arbeids”-/gjerningsmenneske. Det feminine er primært væren og nærværende, det maskuline er gjøren og handlende. Det feminine kan romme et barn, ja, også Guds egen Sønn. Som Maria, som vernet og ble et hjem for Gudesønnen og menigheten. Det maskuline kjønn har kall til å skjære igjennom, initiere, angripe alle trusler og verne det feminine med-menneske og barnet. Også i lys Kristus og kirken, som brudgom-brud (bl. a. Efes 5) ser vi at Jesus tar initiativ og griper inn til frelse. Han gir seg selv og kjemper for sitt legeme, kirken. Menigheten er væren, mottager og lar seg frelse. Han elsker og redder. - Bruden tror, elsker og ærer Ham tilbake.

Ordparet kjærlighet og sannhet faller også sammen med disse to dimensjoner og dermed i Guds vesen. Karl Stern omtaler den hellige spenning slik: ”Det må være en balanse mellom kontemplasjon og aksjon”. Jeg vil føye til at det feminine og maskuline også må avspeiles i balansen mellom mystikk og dogmatikk, væren og gjøren, lytte og lyde. Og dessuten: Eva ble skapt sist. I lys av oppbygningen av skapelsestrinnene er mennesket skapelsens krone. Og Eva er mannens krone. Hun er finalen. Ingen kunne erstatte Eva for Adam. Hun er den uerstattelige skjønnhet, som avpeiler Han som er Skjønnheten. - Dessuten stod begge to foran sin Far og Skaper og hørte befalingen om å råde over jorden. Ikke bare Adam, men begge to skal utfylle hverandre i det store prosjekt det er å kultivere og utforske Guds verden.

Nyskapelsen av Guds bilde er ikke temaet her. Men dets forlengelse. For bildet er fallent og ikke intakt, slik kirken taler i dag! Nyskapelsen er også en hovedsak i vårt arbeid med mennesker som strever med kjønnsidentitet og samkjønnsproblematikk. Jeg er overbevist om at kjønnsforvirringen i hjem og samfunn skaper en ”kjønnsidentitets-forstyrrelse” i våre barn. Denne forvirring og ikke minst en manglende bekreftelse og aksept fra foreldre, venner og andre av samme kjønn, skaper et vakuum av lengsler som lett kan erotiseres i forhold til samme kjønn.

Jeg vil kort peke på noen kilder til gjenopprettelse av Guds bilde, enten det gjelder kjønnsperspektiv eller helliggjørelsen i vid forstand:

1. Allerede i inkarnasjonen begynte gjenskapelsen av menneskeheten. Den siste Adam, Kristus er Guds Bilde, som forener Gud og alt menneskelig i seg. Ireneus forkynte dette kraftfullt: "Da Kristus ble inkarnert og ble menneske, rekapitulerte Han [dvs. "samlet Han opp"] i seg hele den lange linje av det menneskelige kjønn og gir oss frelsen tilbake, slik at det vi tapte i Adam [å være Guds bilde], er gjenvunnet i Kristus." Både splittelsen mellom kjønnene og mitt forholdt til det maskuline/feminine i meg forsones. Ved Ordet, dåpen og troen forenes jeg med Ham som forener meg til et hele.

2. Kristi korsdød har direkte relevans for vår kjønnsidentitet. På korset bærer Kristus alt. Inklusivt våre liv med synder og indre sår. Hvis vi er krenket i selve vår kjønnsidentitet som mann og kvinne, kan også disse sår begynne å leges. Vi får ”legedom ved Hans sår”, som i hebraisk kontekst betyr legedom for hele personligheten. I dåp og bekjennelse foran korset, korsfestes det gamle bilde.

3. I Kristi oppstandelse oppstår ikke bare en nøytral personlighetsside ved oss. Kristi oppstandelse (og foreningen med Ham) er oppstandelsen av det nye bilde, det sanne jeg. Selve mannen og kvinnen (det maskuline og feminine), det sanne hetero-jeg oppstår og fornyes. I Ham får vi del i Hans vidunderlige heteroseksuelle nyskapelse.

4. Den Hellige Ånd løfter vår tros øyne mot vår Fader gjennom Ordet. Vi står i samme posisjon som det første menneskepar som fikk identitet og ikke minst kjønnsidentitet ved å høre Hans bekreftende ord: ”Du er min elskede sønn og datter. I hvem jeg har velbehag”. De fikk se inn i Skaperens stålende øyne som lyste av stolthet mot dem. I Kristus kan vi fortsette med det.