Til Sven Aasmundtveit på 60 års dagen

30. september 2012, i forbindelse med vigslingen av Kristi himmelfartskapellet, ble også det vakre ikonet av Kristi himmelfart, malt av Sven Aasmundtveit, velsignet.

I dag fyller ikonmaleren, lyrikeren, forfatteren, og lederen av Frikirkens Studiesenter, 60 år.

Sven Aasmundtveit er også leder av AnamCara, den norske avdelingen av Community of Aidan and Hilda, et keltisk inspirert økumenisk fellesskap og en betydelig sang og salmeforfatter.

Mange er de som er blitt hjulpet av Aasmundtveits praktiske og prøvde hverdagstro, som holder i motbakker, gjennom hans Jesusmeditasjoner, foredrag og åndelige veiledning. Et varmt smil, innlevelse i andres liv, en raushet i møte med kristne fra andre konfesjoner, samtidig med en klar evangelisk tydelighet, preger den unge 60 åringen.

Det er tydelig at Sven Aasmundtveit er glad i Jesus! Og det er tydelig at Jesus er glad i Sven. Mellom disse to er det et godt vennskap. Det setter spor. Også i andre mennesker. Så er da også det å gjøre disipler en av lidenskapene til denne 60 åringen.

Kristi himmelfartskapellet er velsignet, ikke bare med ett, men med to ikoner malt av Sven Aasmundtveit. Det andre er et Kristus-ikon. Vi inviterer gjerne folk inn i kapellet for at de skal få se dem begge. Vi tror flere enn oss som er der hver uke for å feire vår gudstjeneste blir velsignet av dem. Du må gjerne komme å se dem!

Sven har skrevet en velsignelse - en av de vakreste jeg vet - som igrunnen beskriver ham selv:

Velsignet være dere som
gir brød i tomme hender,
som bruker ord og gjerning slik
at fiender blir venner.

Velsignet være dere som
gir rom for fred og nåde;
ved milde ord og vennlig sinn
lar kjærligheten råde.

Velsignet være dere som
gir legedom og varme,
lar Herrens fred få leverom
gir vennlighet mot harme.

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner deres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Fra alle oss som møtes i Kristi himmelfartskapellet: Velsignet 60 års dag, Sven Aasmundtveit! Takk for at du er den du er - en som hjelper andre til å se Jesus!

En keltisk inspirert bønn

I dag byr jeg på en bønn skrevet av Ray Simpson (bildet), anglikansk prest og leder for det økumeniske og verdensvide fellesskapet "Aidan og Hilda" kommuniteten, som har sin norske avdeling i AnamCara:

Jeg betrakter Guds evige Logos,
og det faller lys over hele skaperverket.
Jeg betrakter det evige Lyset,
og det faller lys over hvert menneske.
Jeg betrakter det evige Livet,
og det faller lys over Guds himmel.

Jeg betrakter den elskede disippelen ved Det siste måltid, og det faller lys over Guds sakrament.
Jeg betrakter den elskede mor og apostelen ved Korset, og det faller lys over Kristi kirke.

Jeg betrakter den oppstandne Kristus ved Genesaretsjøen, og det faller lys over alle våre påsker.

Jeg betrakter det evige Guds Lam,
og det faller lys over evighetens ømhet.

Jeg betrakter strålene fra lyset i øst,
og ber om at det vil gi en herlig forvandling i vest.

Spredte fellesskap og den nye klosterbevegelsen

Det er interessant å se hvordan mennesker ulike steder i verden fornyer kallet til å leve i helhjertet disippelskap til Jesus. Hvordan dette kallet skal leves ut, oppleves nok forskjellig. Noen kjenner seg kallet til å grunnlegge og flytte sammen i bofellesskap eller kommuniteter, andre dras mer i retning av det som kan kalles spredte fellesskap. Dette er en form for fellesskap der deltagerne bor og arbeider på forskjellige steder, men likevel har et forpliktende trosfellesskap gjennom noe de gjør felles. På engelsk snakker man om Scattered communities og New Monasticism.

Begge deler er et kall til et monastisk liv, det vil si et liv levd etter en åndelig rytme hvor bønn, kontemplasjon, stillhe, avsondrethet og åndelig disiplin er de vesentligste ingrediensene. Det monastiske kallet er profetisk fordi det viser vei til friske kildevell hvor disse kommunitetene - enten de er spredte fellesskap eller det er bofellesskap - utfordrer en kultur, der konsum og selvsentrering leder til karakterens krakelering og oppløsning av relasjoner. Opprettelsen av disse nye kommunitetene eller fellesskapene fører også til noe annet spennende: Kommunitetene utgjør nemlig celler som gjenoppretter Kristi kropp. Det igjen fører til at det vekkes et djupt gjensvar som hver og en som lengter etter hellighet og en autentisk kristen tro.

I Norge skjer det også noe gledelig på dette området. Det er opprettet en norsk avdeling av Community of Aidan and Hilda på Lindisfarne i det nordøstlige England. Dette fellesskapet som hører til fellesbetegnelsen "scattered communities" har fått navnet AnamCara. Navnet er keltisk og betyr medvandrer, og man har valgt å tre inn i den keltiske spiritualiteten fordi den har tydelige veier tilbake til den tidlige kirken og fordi veien fra den keltiske verden også går til Norge. Det var jo herfra vi fikk de første møtene med kristen tro. I AnamCara lever man etter følgende livsregel, eller veimerker som de kaller det:

1. Livslang læring. 2. Livslang vandring. 3. Livsrytme. 4. Forbønnens tjeneste. 5. Enkel livsstil. 6. Omsorg for skaperverket. 7. Helbredelsens tjeneste. 8. Åpenhet for Guds Ånd. 9. Enhet 10. Misjon.

I tillegg til å leve etter denne forpliktelsen, som medlemmene forplikter seg på har alle medlemmene en fortrolig medvandrer som man har samtaler med. AnamCara har to former for medlemskap:

Det første er å være det man kaller en utforsker. Det går i korthet ut på at man finner ut om de keltiske veimerkene er noe for en. Det andre er å være vandrer, det vil si at man forplikter seg på en livsregel for minimum tre år. En livsregel er en personlig tilpasset utgave av de ti veimerkene.

Så vidt meg bekjent har vi ennå ikke noe bofellesskap etter mønster fra New Monasticism i Norge, men jeg er ganske sikker på at det kommer. Noe er underveis! Følg med på bloggen. Ved siden av AnamCara finnes også kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby.

Ikke uventet er det kommet noen reaksjoner mot den nye klosterbevegelsen. Reaksjonene kommer fra ulikt hold og er ikke omfattende, men felles for den er at den kommer fra mennesker, som mener dette er katolsk og at de som er med på dette er "på vei til Rom". Som regel har kritikerne bakgrunn fra pinsekarismatisk hold. Mye av kritikken, så langt jeg har lest den, bygger på liten kjennskap til hva den nye klosterbevegelsen står for, og til generell manglende kunnskap om kirkehistorien. Kirkens røtter har djupere røtter enn 100 år! Også Edin Løvås ble i sin tid stemplet som en som hadde "katoliserende tendenser", og kritikken mot ham ble så sterk at han måtte "flykte" til Sverige. I dag er lengselen djup i mange sammenhenger i Norge etter dybde, refleksjon og historisk kontinuitet tilbake til kirkens røtter. Jeg tror Edin Løvås har vært en viktig medvirkende faktor til at denne lengselen ikke bare er noe overfladisk og forbigående, men at røttene denne gangen stikker mye djupere. Det takker jeg Gud for.

Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne.

Våre keltiske røtter fordyper mitt trosliv

Keltisk spiritualitet har i lang tid vært en stor inspirasjonskilde for meg. Ikke minst takket være Ray Simpson (bildet), grunnleggeren av St. Aidan and St. Hilda fellesskapet på den hellige øya Lindisfarne. Nå er det dannet en norsk avdeling av dette fellesskapet, og til sommeren arrangerer Frikirkens studiesenter en reise til Lindisfarne. Reisen, som er en kombinasjon av pilegrimsvandring og retreat er fulltegnet, men jeg står på venteliste, så får vi se om det lar seg gjøre å komme dit. Jeg har lenge drømt og bedt om å få komme til Lindisfarne, og blir det ikke i år, så håper jeg det skal la seg gjøre å få det til neste år. Det er av ulike årsaker jeg tiltrekkes den keltiske spiritualiteten. Det skyldes ikke minst at vår norske kristne arv stammer fra denne bakgrunnen. Som basis for det norske fellesskapet, som har fått navnet AnamCara, ligger følgende tre prinsipper:

Enkelhet, renhet og lydighet.

Enkelhet betyr at vi er villige til å være rike eller fattige for Gud, alt ettersom Gud leder. Vi motstår fristelsen til grådighet og påholdenhet, og vi vil ikke manipulere folk eller skaperverket for at vi skal berikes av det. Frimodig bruker vi alt vi har for Gud, uten frykt for at vi kanskje blir fattige.

Renhet betyr at vi vil leve helhjertet og ikke delt, i alle relasjoner. Vi gir Gud hele livet vårt, også vår seksualitet. Vi vil prøve å elske vår neste slik Kristus pålegger oss, og aksepterer Jesu lære om ekteskap og enslig stand. Vi respekterer hvert menneske som Guds skapning og vil tjene dem med generøsitet og åpenhet.

Lydighet handler om at vi med glede overgir oss selv til Gud. Det å lytte årvåkent er lydighetens rot. Vi opplever størst grad av helhet når vi utvikler en lyttende holdning som lærer oss å skjelne hva som er Guds vilje. Noen har fått karismatiske eller institusjonaliserte gaver på forskjellige vis, og vi samarbeider med disse til vår felles beste. Vi respekterer hver person og deres rolle, og vi forholder oss til hverandre som kroppsdelene forholder seg til hverandre på en kropp (1. Kor 12).