Sann nestekjærlighet, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i historien om fader Isidor, som døde i 1908, og som var en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Stadig vender jeg tilbake til boken om hans liv: 'Jordens salt', skrevet av Pavel Florinskij.

Florinskij skriver:

'Alle slags mennesker - munker og prester, kunstnere og lærere, studenter og seminarister, soldater, småborgere, bønder, arbeidere - hvem besøkte ham ikke? Man kom til ham for å be om penger, for å få trøst, med sine funderinger, man kom om man var trøtt av livet, fryktet straff, med tyngende synder, om man kjente stor glede, om man ville gi noe til de fattige, for å slutte fred med sine fiender, for å ordne opp med ting som angikk familien, for å få hjelp med sykdom, for å drive ut djevelen - ja, for alle slags anledninger kom man til ham.

Alle ble møtt med kjærlighet, alle forsøkte han å tilfredsstille. Men aller mest elsket han utstøtte mennesker, til og med skyldige mennesker. Om alle hadde vendt seg bort fra et menneske, så var det fremfor alt denne personen fader Isidor viste sin kjærlighet. Det fantes for eksempel en familie som det gikk rykter om at de drev en fordekt virksomhet, at de lurte folk og at politiet var etter dem. Til dem sendte han presanger - ja, til og med det han fikk selv ga han bort til dem.'

Vi hadde trengt flere som fader Isidor. I neste artikkel skal jeg fortelle om hans kjærlighet til jødene.

Bildet er ikke av fader Isidor, for det eksisterer ikke bilde av ham, men bilde av to munker fra Athos.

fortsettes

Om å lære av en åndelig far

Enda en gang har jeg lagt ut på en vandring sammen med fader Isidor. Det er blitt noen turer over noen år nå. Jeg har søkt hans råd, og denne milde, skinnende, Kristus-like russiske munken, har gjennom sin barnlige enkelhet vært meg til stor åndelig hjelp.

En ting han har hjulpet meg til å se er at det hjelper i grunnen lite om man har hodet fullt av teorier og abstrakte tanker om troen, om troen ikke kroppsliggjøres og leves ut. Man kan ha fullstendig rett, og likevel ta så fullstendig feil. Om kjærligheten mangler. Og da mener fader Isidor Kristi kjærlighet.

Jeg tok frem boken om fader Isidor - Jordens salt - skrevet av staretsens åndelige sønn, Pavel Florenskij, som er blitt kalt en russisk Leonardo da Vinci, da jeg ikke fikk sove i natt. Florenskij var intet mindre enn en religionsfilosof, poet, kunsthistoriker, lingvist, fysiker, astronom, matematiker og ingeniør. Og denne lærde mannen skriver altså om en svært enkel, uskolert munk, en Kristi dåre!

Men jeg forstår godt hvorfor.

For fader Isidore veileder gjennom eget levd liv. Ikke gjennom bindsterke verker av lærde menn. Det er nemlig ikke alt du kan lese deg til, om du går Åndens skole.

I går leste jeg om fader Isidore og hans omgang med andre mennesker.

Pavel Florenskij skriver, her i min oversettelse:

"Å vise menneskene kjærlighet - rike eller fattige, aristokrater eller enkle mennesker, tjenestemenn eller bønder, rene mennesker (om noen slike finnes) eller syndere, ortodokse eller ikke-ortodokse, ja, selv ikke-kristne og hedninger - det var for fader Isidor like viktig, eller kanskje mer, som det å puste. Han gjorde godt til høyre og til venstre, enkelt og naturlig, uten å tenke på eller merke, ja, ikke i det hele tatt ane at det han gjorde var noe spesielt, uvanlig, unikt. Aldri slapp han noen fra seg uten at han hadde sagt noe oppbyggelig, trøstende og oppmuntrende. Når han gikk fordi noen sa han alltid noe godt. Så han et formørket ansikt, tok han alltid bort sorgen fra det. Var noen i behov for hjelp, gav fader Isidor alt han hadde. Om dette ikke var tilstrekkelig, bad han forsiktig, ydmykt, mildt, ja, forsagt, andre om hjelp. Om ikke det var nok, var han beredt til å gi bort alt..."

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus i 1.Kor 2,16:

"For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn."

Kristi sinnelag. Hva kjennetegnet det?

"La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse ..." (Fil 2,5-7)

Jeg tenker - at jeg har mye å lære og det er mye som gjenstår på at Kristi bilde trer frem i mitt liv. Jeg vil fortsette vandringen med fader Isidor for å lære av ham, og jeg tenker: det finnes ikke så mange slike åndelige veiledere som denne enkle munken. Når jeg ser på de kristne bokhandlernes utvalg av bøker i åndelig veiledning skrevet av en del av de som skriver kristen oppbyggelseslitteratur så er det sørgelig tynne greier.

Hva skulle vi gjort uten Den Hellige Ånd?

En liten bok, men med et stort innhold, har fulgt med meg noen år nå. Jeg leser den stadig om igjen. Den er skrevet av Pavel Florenskij. Pavel Florenskij er blitt kalt for Russlands Leonardo da Vinci. Han var religionsfilosof, poet, kunsthistoriker, lingvist, fysiker, astronom, matematiker og ingeniør! Han ble henrettet i en av Stalins konsentrasjonsleire i 1943.

Boken 'Jordens salt' er livshistorien til fader Isidor (død i 1908), en av Russlands siste store staretser - eller åndelige veiledere. Florenskij forteller varmt, várt og levende om en bemerkelsesverdig munk, som lever helt overgitt Kristus.

Nå er historien om denne enkle mannens enkle liv absolutt verd å lese, men jeg skal ikke dvele ved noe annet i denne omgang enn noe som Pavel Florenskij skriver om fader Isidor, som jeg har tenkt mye på den siste tiden.

Egentlig er det noe Florenskij legger i fader Isidors munn, som han tenker staretsen ville ha sagt i en bestemt anledning, og som beskriver det viktigste av alt i vårt kristenliv. For å forstå ordene som er tiltenkt fader Isidor må man ha fått med seg selve bakgrunnen: Fader Isidor bodde nemlig svært enkelt i en hytte i skogen. Her hadde han alt han eide i livet, og det var ikke mye. Selve hytta var også svært enkel, både eksteriør og interiørmessig. Utenfor hadde han sin lille hage hvor han dyrket sine grønnsaker. Fader Isidor laget også et syltetøy hvis underlige sammensetning var en krevende smaksopplevelse for mange. Enkelte snakket nedsettende om dette. Da er det at Florenskji tenker seg at fader Isidor kan ha sagt noe slikt i sitt stille sinn:

"Dere tror at dere kan imponere meg, en som bærer Guds Ånd i seg, med deres møbler, deres syltetøy og hverdagslige bekvemligheter, men jeg bryr meg ikke om deres bekvemligheter, for om Den Hellige Ånd er nærværende, så er til og med mine møbler og mitt syltetøy bra, men om Den Hellige Ånd ikke er nærværende, da tjener deres saker ikke til noe likevel."

Min reisekamerat i fastetiden - Evagrios av Pontos, del 2

Åndelig overmot er livsfarlig. Evagrios av Pontos er ikke alene om å ha trodd at han var uovervinnelig, og kunne motstå alle fristelser og forførelser, fordi han hadde en slik sterk tro.

Men det er en slagen mann som kommer til et kloster oppe på Oljeberget i Jerusalem. Nonnene der åpner porten for ham. Priorinnen, den hellige Melania, hjelper Evagrios tilbake til livet. I klosterbiblioteket lærer han Origenes å kjenne, og gjør djupdykk i Bibelen.

Men Bibellesningen til tross - Evagrios faller på grunn av sin stolthet nok en gang! Bibellesning alene er ingen garanti alene for at vi holder vår sti ren.

Evagrios er på randen av sammenbrudd når han nok en gang vender tilbake til klosteret oppe på Oljeberget. Og blir tatt like godt imot som forrige gang. Nonnene på Oljeberget forstår seg på den unge mannens sjelelige og åndelige kamp.

Evagrios er på dette tidspunktet bare 37 år gammel, og han har bare ett eneste ønske: å få dø.

Priorinnen Melania profeterer over Evagrios: 'Hjorten skal slippe ut av sin snare! Om du overgir ditt liv til Kristus og blir munk, skal Gud helbrede deg'.

Og Evagrios følger Melanias åndelige veiledning. Han overgir sitt liv til den Herre Jesus, med alt hva det innebærer og i år 383 får Evagrios munkedrakten og begir seg ut i Sketisørkenen i Egypt hvor man møter Makarios den store.

(fortsettes)

Min reisekamerat i fasten - Evagrios av Pontos, del 1

Evagrios av Pontos er en av mine følgesvenner denne fastetiden, sammen med en russisk starets, fader Isidor, død i 1908. Sistnevnte skal jeg ved en anledning få komme tilbake til.

Denne Evagrios vokste opp i Pontos, ikke langt fra Svartehavet, i en tid preget av de store kappadokiske fedrene. Han er så heldig at han får Basilios av Cæsarea, Østkirkens store monastiske stemme på 300-tallet, som sin aller første mentor.

Men 1.januar år 379 trer den hellige Basilios inn i den evige hvilen. Hva skal Evagrios gjøre nå, når stemmen til hans store lærer ikke lenger kan høres. Han søker seg til Konstantinopel. Her møter han en annen framtredende skikkelse i kirken på denne tiden: Gregor av Nazianz, som blir hans andre åndelige veileder. Det er ikke mange forunt å ha slike medvandrere som Evagrios fikk!

Men historien om Evagrios er ikke historien om åndelig vellykkethet fjernt fra menneskers hverdagsliv. Evagrios av Pontos er historien om en bråmoden mann, som ikke ser faren i hovmodet som ligger på lur.

Bibelen er uhyre praktisk når den gir oss dette rådet: 'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller'. (1.Kor 10,12).

Peter Halldorf forteller om hva som skjedde i sin glimrende bok: Åndelige røtter:

'Evagrios er ung, uerfaren og farlig begavet. De åndelige ambisjonene peker mot skyene. Da den bråmodne ynglingen legger ut Skriftene, åpner folket begjærlig sine struper for denne søte vin. Men i den unge predikantens egen sjel, like gåtefull som fjellene i det myteomspunne Kappadokia, gjemmer lidenskapene seg som røvere i vente på sitt bytte. Prestesønnen fra Pontos blir bare en munnfull for byen. Beruset av forelskelse mister han dømmekraften, som man mister et nøkkelknippe. Han forteller frekt til vennene: 'Mildere enn olje er hennes tunge'. Men kvinnen tilhører en allerede en annen mann. En natt, ved daggry, slikkes hans sjel av ildtungene fra vandringen ned mot dødsriket. Med et rykk våkner han, bråedru, og rister glørne ut av kappefolden. Neste dag forlater han Konstantinopel med en bitter smak av malurt på tungen'. (Peter Halldorf: Åndelige røtter. Luther forlag 2002, side 31-32)

'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller ...'

Den som tror at han ikke kan falle, står i fare for å bli forført, og den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede forført.

'Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall', kan vi lese i Ord 16,18.

(fortsettes)

Kallet til et liv i stillhet og bønn

I går gjorde jeg to hyggelige ting. Først tilbrakte jeg tid i bønnekoia mi, inne i skogene i ved Skumsjøen. På kvelden fikk jeg hengt opp de nye, vakre ikonene som min kone kom hjem med fra Hellas. Disse to tingene har sammenheng med hverandre. Mens jeg satt på trappen utenfor koia, i det gode solskinnet, og bad kom en setning til meg: "Du har samlet nok. Du eier så mye. Det er på tide å ta ibruk det du har." Med ett kjente jeg hvor uendelig rik jeg er. Ikke på jordisk gods, skjønt jeg eier et hus og denne lille koia. Men jeg er rik fordi Gud har velsignet meg, og jeg er blitt så velsignet gjennom å møte så mange mennesker som har betrodd meg de skatter de har funnet, i omgangen med Gud. Mennesker som har søkt stillheten, levd i bønn og kontemplasjon. Jeg har presentert noen av dem på bloggen allerede. I går ble jeg igjen minnet om Hellige Herman, som tidlig på 1800-tallet steg i land på en av de mest fjerntliggende øyene i Alaska, Spruce Island. Mot slutten av sitt liv profeterte han at det skulle komme en som skulle følge i hans fotspor: "En munk som meg, som flykter fra menneskers ære." 100 år senere ble denne profetien oppfylt av en mann, arkimandrit Gerasim, som levde som eneboer på denne øya i 30 år. Gerasim bad for verden, og tok vare på stedet hvor Hellige Herman hadde bodd. Gerasim døde i 1969. I dag er det andre munker som lever her. Enkelte vil sikkert si at disse menneskene kaster bort sine liv. Tenk å bruke dem opp inne i disse avsidesliggende strøkene av verden, når de kunne ha vært midt oppe i det pulserende livet i en storby! Men tenk om disse menneskenes liv har større betydning, og kan bringe rikere frukt, når de tilbringes med Gud alene!

Eller ta en mann som fader Isidor, død i 1908, en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Han enkel sjel, som søkte Gud og levde i avsondrethet og stillhet i de dype russiske skogene. Han fikk berøre mange, mange mennesker som fant veien ut til hans lille bønnekoie i skogen. Mer enn han ville ha berørt om han hadde bodd såkalt sentralt, og ute av Guds plan med sitt liv.

Begge disse har påvirket mitt liv, og gjort det så rikt. Og det kjennes godt nå når sykdom setter sin begrensning på hva jeg kan og ikke kan, som gjør at jeg må forandre planer, og reorientere meg i forhold til mange avtaler som er blitt gjort. Men midt oppe i alt dette tenker jeg på den rikdommen jeg har i mine bøker, notater, i venner, i forbedere, i stillheten, i bønnen, i nattverden og vennskapet med Gud. Rikdommen i å tilhøre en kirke på jorden, og kunne feire gudstjeneste både med den jordiske og den himmelske menighet. Rikdommen i liturgien, hymnene og lovsangene. Rikdommen i Kristus. Og rikdommen som består i å tilbringe mye av min tid her i bønnekoia. Jeg har fornyet mitt kall til et liv i stillhet og bønn. Og det kjennes godt og rett.

I kveld, når disse linjene skrives, står jeg foran ikonene og tegner meg med det hellige korsets tegn, og jeg føyer en setning til i min kveldsbønn: Takk for alt Du har velsignet meg med. Ære være Gud.

Bildene på dagens blogg viser fra venste: Bokomslaget til boken om fader Isidor, og til høyre, ortodokse munker som stiger i land på Spruce Island i Alaska.