Takk til våre amerikanske venner!

I dag er det Memorial day i USA. Det er dagen våre amerikanske venner minnes de døde som er falt i tjeneste for de væpnede styrkene. Dagen er en gylden anledning til å be og velsigne USA.

For vi har mye å takke våre amerikanske venner for.  I år vil jeg spesielt trekke frem en ting: USA har vært den fremste sendenasjonen for misjon i historien. Herfra har tusenvis av misjonærer blitt sendt ut til de fjerneste avkroker av verden. Store misjonsorganisasjoner er blitt grunnlagt. Det samme med teologiske seminarer og bibelskoler. Disse misjonærene har gjennnom forkynnelse og levd liv hjulpet utallige mennesker til å bli himmelborgere. Hva skulle vi gjort uten disse misjonærene?

Personlig vil jeg få takke Jack og Marilyn Slough, som la ned så mange år av sitt liv for å betjene International Baptist Chruch i Sandvika, utenfor Oslo. De var virkelige pionerer. Gjennom grundig bibelundervisning, sjelesorg, og gjennom sine egne levde liv modellerte de et godt og trygt kristent fellesskap som fikk livsforvandlende betydning for mennesker fra mange nasjoner. Omkostningene var store. Nå er de tilbake i USA for å bruke tid på familien. Takk for det dere gjorde her i Norge! For alt dere sådde. For godt vennskap. Nå høster menigheten frukten av deres pionerarbeid. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at dere beriket mitt liv som dere har gjort.

Jeg vil også takke Fred Dallas, som ble OL-pastoren på Lillehammer, i forbindelse med OL-94, og som på sin varme, trygge, bibeltro måte, sammen med Laura McCarty Dallas, kona, fikk hjelpe mange mennesker til å finne Jesus. I dag kjemper Fred mot kreften. Vi løfter ham inn for Nådens trone og ber om full helbredelse.

I dag vil jeg takke Gud for alle amerikanere som sørget for vårt lands frihet og trygghet, og vi minnes alle som falt og dermed betalte med sine liv. Vi ber om at Gud holder sin hånd over denne store nasjonen.

Det skal innrømmes at det for mange nordmenn, meg selv inklusive, ikke alltid er enkelt å forstå amerikanere. De kulturelle forskjellene er innimellom store. Vi tenker annerledes. Ser annerledes på ting. Det er selvfølgelig gjensidig. En del amerikanere forstår ikke nordmenn heller. En vi ikke helt forstår oss på er presidenten, Donald Trump. Men i dag lar jeg det ligge. I dag handler det bare om takknemlighet - og om forbønn.

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 12

I denne serien holder jeg på å skrive om mennesker som har vært med på å formet mitt teologiske ståsted. Til disse hører Marilyn og Jack Slough (bildet). Om dem kan jeg også si at de har vært gode rollemodeller.

Marilyn og Jack kom til Norge på 1980-tallet, og bygget opp en livskraftig menighet i Sandvika utenfor Oslo, som i dag teller mellom 20-30 ulike nasjonaliteter. Den Internasjonale Baptistmenigheten, som begynte som en menighet for amerikanere som enten var bosatt eller arbeidet i Oslo-området, er blitt flerkulturell, og lever virkelig opp til navnet sitt.

Jeg ble kjent med ekteparet Slough i den siste fasen av tiden de var her i Norge, på 2000-tallet, i en viktig fase av mitt liv. Jeg møtte to svært dedikert mennesker, som levde et liv tydelig preget av Jesus og med en kjærlighet til den lokale menigheten som grep meg sterkt. De levde og åndet for en ting: At Jesus skulle ha all ære, og at menigheten skulle vokse, ikke bare i antall, men også i kunnskap og kjennskap til Jesus. Gjennom bunnsolid bibelundervisning la Jack Slough et fundament som førte til vekst og modning. For Jack Slough hadde og har en urokkelig overbevisning om kraften i Guds ord som forløses når Ordet blir forkynt. For ham er Bibelen Guds autoritative, guddommelig inspirerte Ord, gyldig til alle tider, og det man bygger både liv og lære på. Marilyn tjente også med sin sang og musikk, alt til Guds ære.

Å møte et så dedikert ektepar gjorde inntrykk. Deres raushet og varme likeså. De bød på seg selv, hadde tid til å lytte, viste omsorg og gav masse kjærlighet. Samtalene i deres hjem er dyrebare minner.

Jeg takker Gud for Marilyn og Jack. De ble prøvd med sykdom, med også i disse fasene av livet, ble de et eksempel for alle oss som stod rundt dem. Deres overgivelse til Gud, deres villighet til å følge Ham også i de vanskelige tidene, gjorde noe med oss. Vi ønsket å etterfølge deres overgivelse og tro også i livets motbakker.

Nå i ettertid - etter at Marilyn og Jack dro tilbake til USA for å tjene Guds rike der, i en menighet hvor de også der måtte begynne alt fra begynnelsen av, har jeg tenkt på deres offer. De siste årene hadde de alle barna sine i USA, barnebarn og resten av familien. Dette ofret de for å tjene Guds rikes sak i Norge. Hele familien Slough har betalt prisen for det. Belønningen venter dem i himmelen. Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for å ha hatt privilegiet å få møte Marilyn og Jack. Gjennom dem har jeg lært mye om det å tjene andre.

"Norsk" pastor opplever menighetsvekst i USA

Å få Amerika-brev var stort. Det hendte vi gjorde det i min barndom. Konvoluttene var så spesielle, husker jeg, og så flotte frimerker! I går fikk jeg litt den følelsen igjen da jeg fikk nyheter fra våre gode venner, Jack og Marilyn Slough (bildet).

Vi ble kjent med dem for noen år siden, da Jack var pastor for International Baptist Church i Sandvika utenfor Oslo. For kona mi og meg fikk Jack og Marilyn avgjørende betydning i en viktig fase av våre liv. Det takker vi Gud for!

I 24 år tjente disse to trofast og utrettelig Gud og Hans rikes interesser i Norge. Fra prekestolen i Sandvika ble Guds ord forkynt uten å trekke fra eller legge til noe. Radikalt og kompromissløst forkynte Jack Slough Guds ord, og slik blir det resulater av. En menighet reiste seg, som er absolutt oppegående og full av liv den dag i dag, nå med våre gode venner Robert og Mary Scott Burns som pastorpar.

Men det var dette Amerka-brevet jeg skulle skrive om.

Det kom i form av en melding på Facebook. Og det kom fra Marilyn. Det er en historie i seg selv. Etter en operasjon mistet nemlig Marilyn det aller meste av synet, men denne dama gir ikke opp for det! Jeg blir beveget bare jeg skriver det. For til tross for sykdom og motgang som disse to er blitt rikelig til del, så gir de alt til Kristus.

Nå har Jack blitt pastor for en fribaptistforsamling i South Indiana. Marilyn forteller at det arbeidet de driver kalles en "church rescue". Menigheten teller nemlig bare 17 medlemmer. Årsaken ligger i store problemer som den har vært igjennom.

Men nå må du ikke tro at alt håp er ute. Hør nå! I løpet av den korte tiden Jack og Marilyn har vært der går nå over 60 ungdommer på møte!

Du forstår: Gud ærer sitt Ord.

Når vi forkynner Guds ord og lar Guds ord være vår rettesnor, så ærer Gud det og veksten kommer. Jeg fryder meg over å høre at disse 60 ungdommene og mer til nå får servert god og næringsrik mat i denne menigheten.

Våre gode venner, forbilder og veiledere

Blant julekortene og julebrevene som kom i postkassen i går, var det ett hvis innhold fikk både meg og min kjære kone til å ta en avgjørelse innfor det nye året. Tenk at et julebrev kan få slike følger!

Julebrevet var fra Jack og Marilyn Slough. Etter å ha tjent Guds rike og Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika i 24 år reiste de hjem til USA i fjor. Faktisk var det disse to som bygget opp den livskraftige menigheten, som nå har ny lokalitet i Bærum. Min kone og jeg ble kjent med dem for noen år siden, og de fikk være med på å gi oss så mye godt de årene vi fikk sammen. Jack og Marilyn lærte vi å kjenne som rause, positive og glade amerikanere som sto klippefast på Guds ord. Det var noe trygt og godt å være sammen med en så bibeltro forkynner som Jack Slough.

Begge fikk sin del av menneskelig lidelse. Jack slet med hjerte- og ryggproblemer, og hadde det ikke vært for Marilyn som raskt kom ham til unnsetning i forbindelse med et stort hjerteinfarkt, hadde han ikke overlevd. Hos Marilyn fant legen en stor hjernesvulst. Den lå slik til at når legene skulle fjerne den mistet Marilyn synet helt på det ene øyet, og på den andre har noen bare noen få prosent syn igjen.

Men hørte vi dem klage? Nei, aldri. Også gjennom dette gav de Gud ære, og de benytttet enhver anledning til å vitne om Jesus. Jeg tror ikke vi noensinne har møtt mer positive mennesker enn Jack og Marilyn Slough.

Når de dro tilbake til USA, for å ta seg av Jacks 93 år gamle mor, og være sammen med barn og barnebarn, trodde vi at de ville roe ting ned. Men i julebrevet leser vi at Jack har tatt over det pastorale ansvaret i en uavhengig baptistmenighet i byen Boonville i Indiana, en menighet som har slitt i motbakke en tid. Så typisk Jack og Marilyn! Disse to gir seg 100 prosent til Guds rike og den lokale menigheten, og det til tross for at de begge sliter med alvorlig sykdom.

Nå før jul har de likesågodt innbudt 80 av sine naboer, venner og medlemmer av menigheten til åpent hus! For at de skal bli bedre kjent med dem, og få en anledning til å vitne om Jesus. Vi tenker at denne menigheten er jammen heldig som får disse to til å aksle ansvar og gi dem Guds ord.

Det er ingen tvil om at vi savner Jack og Marilyn. De ble gode åndelige forbilder for oss. Og nå, gjennom julebrevet, utfordret de oss også på nytt. Ikke på grunn av brevets innhold, men på grunn av deres liv. For vi tenker som så: Når disse to som sliter med såpass alvorlige ting i sitt liv satser på nytt, og enda en gang gir seg til tjenesten, så vil vi gjøre det samme! Til tross for alvorlig sykdom her hos oss, har vi bestemt oss for å innvie oss på nytt for tjenesten i Guds rike. Vi sier ja til noen utfordringer som vi for noen måneder siden la på hylla, fordi vi synes vi ikke hadde krefter til det. Men det er i Ham vi er sterke! Om Jack og Marilyn starter på et nytt menighetsprosjekt, så gjør vi det samme!

Vi er så glad for slike forbilder som disse to, og takker Gud for Jack og Marilyn.

Når vi tenker på dem tenker vi på ordene fra Hebr 13,17:

"Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere."

Og 1.Tess 5,12-13:

"Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hvernadre."