Den apostoliske forkynnelsen, del 1

Dette er ingen hvilken som helst talerstol. Bak denne talerstolen sto legendariske Charles Haddon Spurgeon og talte Guds ord!

Den står inne på kontoret til nåværende pastor for Metropolitan Tabernacle i London, Peter Masters. For noen år siden hadde gleden av å stå bak den, inne på Masters kontor. Det var en underlig opplevelse med tanke på at fra denne talerstolen lød en tydelig evangelieforkynnelse, som nådde tusener av mennesker hver eneste søndag. Legg merke til den store klokken på høyre side!

Jeg kom til å tenke på denne talerstolen når jeg leste fra det første brevet apostelen Paulus skrev til menigheten i Tessalonika. Det ble sannsynligvis skrevet fra Korint omkring år 51.e.Kr og ansees å være et av apostelens eldste brev. Bare Galaterbrevet er muligens skrevet før dette.

I dette brevet får vi et innblikk i hva den apostoliske forkynnelsen handlet om. I det andre kapitlet beskriver nemlig Paulus sin virksomhet som apostel i Tessalonika.

På denne tiden var Tessalonika en svært strategisk by. Den var hovedstad og største by i provinsen Makedonia og hadde ca 200.000 innbyggere. Som havneby var den et handelssentrum i det nordvestlige hjørnet av Egeerhavet. Den såkalte Egnatianske veien som forbandt Rom med Bysants gikk gjennom Tessaloniki. Menighetsplantingen i byen førte til at menigheten i Tessalonika ble som et brohode for nye forsamlinger i hele regionen, ikke minst i Makedonia og Hellas.

Apostelen Paulus brukte synagogen i byen som utgangspunkt for menighetsplantingen i Tessalonika. Han forkynte der tre sabbater etter hverandre. Han fikk stor inngang. Ikke bare blant jødene, men også blant de gudfryktige grekerne.

I det første brevet til menigheten i Tessalonika erindrer han det som skjedde, for det var ikke bare lett, selv om framgangen var stor:

'Enda vi like før hadde lidd og var blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere - under stor strid'. (1.Tess 2,2).

Hva var det som skjedde? Til tross for den store framgangen fikk han problemer med noen jøder som forkastet evangeliet. De betalte pøbler for å angripe Paulus. Da de ikke fant ham, førte disse jødene eieren av huset der han bodde, Jason, til dommerne i Tessalonika. De anklaget Jason som forræder. Du kan lese mer om dette i Apg 17,1-12.

Vekkelsen i Tessalonika førte til at 'mange ... kom til troen, og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn'. (1.Tess 2,12)

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den apostoliske forkynnelsen, ikke så mye på dens innhold, men mer på måten den ble fremført på. For det er nettopp dette apostelen Paulus forteller oss om i dette brevet.

Men han begynner likevel med å understreke at det var 'Guds evangelium' han forkynte. Altså ikke noe eget, eller egne meninger. Slett ikke. Hans undervisning var i tråd med den overleverte apostoliske undervisningen, som historikeren Lukas kaller 'apostlenes lære' (Apg 2,42): Jesu død, oppstandelse og himmelfart. 'Guds evangelium' er ordet om korset, om Guds rike. Det var et evangelium i kraft og Åndens manifestasjoner.

Men på hvilken måte forkynte han så 'Guds evangelium'. Det skal vi se nærmere på i neste del av denne serien:

(fortsettes)

Pastor i 44 år i en og samme menighet - og menigheten vokser!

I dag fikk jeg lyst til å skrive noen linjer om Peter Masters (bildet). Hans pastortjeneste fascinerer meg. I 44 år har han vært pastor for legendariske Metropolitan Tabernacle i London, menigheten til like legendariske Charles Haddon Spurgeon.

Tenk det! I 44 år. Har det ført til nedgang i antall besøkende? Har folk gått lei av pastorens forkynnelse?

Nei. Tvert om. Når Peter Masters kom til Metropolitan Tabernacle i 1970 hadde menigheten opplevd nedgangstider en lang stund. Sakte, men sikkert, har Peter Masters bygget opp igjen menigheten slik at den i dag fremstår som en av de største, kanskje den største reformerte baptistmenigheten i Storbritannia.

Hva er hemmeligheten? En usvikelig tro på Guds ord! Som den eneste autoritative kilden for liv og tro, ufeilbarlig og guddommelig inspirert. Her er ingen fancy forkynnelse, her forkynnes Bibelens bøker, bok for bok, kapittel for kapittel, vers for vers. Her synges de gamle salmene, og en moderert utgave av nåtidens lovsanger. Ingen lyskastere, ingen røyk fra scenen, ingen skrikende stemme, intet mas om penger.

Kun Guds ord. Her lefles ikke med liberalteologi eller moderne strømninger som skifter fra år til annet. Kun Guds ord.

Klart og tydelig. Ingen er i tvil om hva pastor Masters lærer.

Går man til menighetens nettside ligger hans undervisning ute - både på video og som lydfiler. Men du finner ingen presentasjon av Peter Masters! Det finnes knapt noe på nett i det hele tatt om hans liv. Hans kone er svært aktivt med i menigheten som søndagsskolelærer.

Jeg var så heldig å få tilbringe en dag sammen med Peter Masters for noen år siden. Sønnen min, Joachim, var med. Det var en opplevelse å sitte der på hans kontor og lytte til denne Gudsmannen. Det kommer jeg aldri til å glemme. Heller ikke at vi fikk spesiell tillatelse til å ta del i menighetens nattverdsfeiring. Den er nemlig kun for medlemmene.

Peter Masters er likevel ikke alene om å ha vært pastor i så mange år for denne menigheten. Menigheten som ble grunnlagt i 1650 har hatt mange pastorer som ble lenge:

Den som har hatt lengst 'fartstid' er Dr John Rippon (1772-1863) som var pastor i 63 år! Han følges av Dr. John Gill (1720-1771), som var pastor i 51 år. Deretter følger Charles Haddon Spurgeon (1854-1892) som var pastor i 38 år, Benjamin Keach (1668-1704), som var pastor i 36 år, sønnen til Spurgeon, Thomas (1893-1908) var pastor i 15 år.

Hvorfor jeg tror Guds ord er evig, uforanderlig, guddommelig inspirert og autoritativt, del 2

Charles Haddon Spurgeon er blitt kalt 'Predikantenes fyrste'. Den legendariske pastoren for baptistmenigheten, Metropolitan Tabernacle i London, var en tydelig Bibeltroende som forkynte Guds ord uavkortet. Han trodde på hele Bibelen.

Han holdt over fire tusen prekener. De dekket Bibelen fra 1.Mosebok til Åpenbaringen. Man kan sette disse prekener opp i en tekstrekkefølge og man vil da ha en komplett kommentar til hele Bibelen.

Spurgeon trodde på hver stavelse i Den Hellige Skrift. Han forkynte fra Det gamle testamente, og han forkynte fra Det nye testamente. Fra 1.Mosebok og Åpenbaringen. Fra Esters bok og Apostlenes gjerninger.

Hva ble resultatet? Mennesker kom til tro, de omvendte seg fra sine synder, lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro og ble lagt til menigheten.

Men det er ikke alt. Spurgeons forkynnelse og troskap mot Guds ord førte til at barnehjem ble opprettet, det samme ble hjem for enker. De ble sørget for at Guds ord ble spredt til de som ikke hadde det, og misjonærer ble sendt ut.

Fra denne ene mannens forkynnelse av Bibelen - bok for bok, vers for vers, - ble Guds ord spredt ut over hele jorden. Det fortelles at de fant en mann ihjelfrosset i Alpene. Han hadde en av Spurgeons prekener i sin hånd. Da David Livingstone døde, hadde han en av Spurgeons prekener i hattepullen.

Den innflytelsen Spurgeons bibelforkynnelse i Metropolian Tabernacle utøvet, beveget bokstavelig talt en hel verden i retning Gud.

Menigheten han betjente lever i beste velgående. Den preges av den samme solide bibelundervisningen, nå under pastor Peter Masters forkynnelse. Han har vært pastor for denne menigheten siden 1970. Tenk det: i 43 år! Jeg glemmer ikke dagen jeg tilbrakte sammen med ham, heller ikke søndagsgudstjenesten jeg og min sønn deltok på. Alle hadde Bibelen med seg, og slo ivrig opp og fulgte med mens Masters la ut Skriften for dem. Å snakke med Peter Masters var et stort privilegium. Han hadde en tydelig Bibelglede, og vi deler da samme tro og overbevisning om hva Bibelen representerer.

(fortsettes)

Hva mente Jesus når Han sa at vi skulle gjøre større gjerninger enn Ham?

Hva kan Jesus ha ment når Han sa: 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far'. (Joh 14,12)?

Større gjerninger enn Jesus, Han som helbredet syke, renset spedalske og vekket opp døde?

Hvilke gjerninger er det  som er større enn disse? Det har jeg ofte grublet på, og gjennom årenes løp har jeg lest mange ulike tolkninger av nettopp dette verset. I går leste jeg så noe som gjorde at brikkene falt på plass, for mitt vedkommende.

Det er skrevet av professor John Whitcomb ved Grace Theological Seminary i Indiana, USA:

'Vår Herre gav løfte om at vi skal gjøre større gjerninger enn de Han gjorde, det er: å forkynne det sanne evangeliet om korset og oppstandelsen'. (Peter Masters: The healing epidemic. The Wakeman Trust, London, 1988, side 10)

Jeg holdt på å si: Ble du skuffet nå? Men hva kan være større enn å forkynne korsets og oppstandelsens evangelium? Jeg klarer ikke å finne noe som er større enn det. Ikke noe herligere heller.

I Ef 3,8-9 setter apostelen Paulus ord på dette når han skriver: 'Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus'.

Det er når vi forstår litt av det apostelen Paulus legger i ordene 'evangeliet om Kristi uransakelige rikdom', at vi forstår at det å forkynne evangeliet er å gjøre 'større gjerninger' enn Jesus. Han var begrenset i tid og rom, vi er satt til å ta disse gode nyhetene om frelsen og det evige livet til jordens ender. Det er de større gjerningene.

120 år siden Predikantenes fyrste døde

I dag er det på dagen nøyaktig 120 år siden C. H. Spurgeon døde. Charles Haddon Spurgeon, eller Predikantenes fyrste, som han også ble kalt, er en av kirkehistoriens mest innflytelsesrike personer. I sin levetid, han var født 19.juni 1834 og døde 31. januar 1892, preket Spurgeon til omlag 10.000.000 mennesker, ofte opp til 10 ganger i uken, på ulike steder. Talene hans ble oversatt til mange språk, ofte umiddelbart etter at de ble holdt, trykket og spredt omkring i verden.

Spurgeon tilhørte den reformerte baptist tradisjonen, og bekjente seg til London Baptist Confession of Faith fra 1689. Han var kjent for sin Bibeltroskap, og bekjempet datidens liberale teologer. Han var pastor for New Park Street Chapel, senere Metropolitan Tabernacle i London, i 38 år. Menigheten er fremdeles svært aktiv, og under nåværende pastor, Peter Masters (siden 1971), er den i vekst. I sin levetid hadde Spurgeon en rekke kontroverser med den engelske baptistunionen, blant annet på grunn av deres liberale syn på Guds ord. Han kom derfor til å bryte med den, og Metropolitan Tabernacle ble en fribaptist menighet.

Charles Haddon Spurgeon hadde en enorm kapasitet til å skrive. Hans prekener ble håndskrevet, og er utgitt i mange bind. Han skrev også en kommentar til alle salmene i Salmenes Bok (The Treasury of David), som ble utgitt i tre tykke bind. Selv hadde han et bibliotek på over 5000 bøker. En av hans store inspirasjonskilder var en annen baptist, John Bunyan. Hans bok: 'En pilegrims vandring' leste Spurgeon en gang i året. Han hentet også mye inspirasjon hos puritanerne. Og selvsagt var Bibelen hans aller kjæreste inspirasjonskilde.

Både Spurgeon selv og hans kone var mye plaget av sykdom. Spurgeon var mot slutten av sitt liv en giftbrudden mann. Nylig ble en bok med hans brev skrevet i disse sykdomsperiodene utgitt, hvor han skriver svært åpent om sin lidelse. Det er likevel en oppbyggelig bok full av trøst og oppmuntring for den som er syk.

For meg personlig var det en stor opplevelse å tilbringe to dager i Metropolitan Tabernacle i 2007, hvor jeg blant annet fikk en hel dag sammen med nåværende pastor, Peter Masters.

Det har aldri vært så mange barnslige kristne som nå!

Peter Masters, pastor for Metropolitian Tabernacle i London siden 1970 - legendariske C.H Spurgeons menighet - underviser fra Efeserbrevet for tiden. I går lyttet jeg til en av hans siste taler med utgangspunkt i det fjerde kapitlet. Her sier Peter Masters (det lille bildet) noe jeg selv har tenkt mye på:

"Det har ikke vært så mange barnslige kristne i menighetens historie, som nå! Og det til tross for at det ikke har vært flere velutdannede mennesker."

Nå er det forskjell på det å være barnslig, og det å være barnlig. Det siste er noe vi bør be Gud om å få være livet ut! Vi er jo Hans barn, og vi trenger å stadig lære av et barns umiddelbarhet, tillit og hengivelse. Men barnsligheten er noe vi bør legge av oss. Kristi forsamling skal jo vokse til manns modenhet.

Utgangspunktet for Peter Masters undervisning denne gangen var Ef 4,14:

"for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster."

Noe av det som er karakteristisk for det barnslige er at man skal ha det som man selv vil! Vi lever i en tid med svært liten bevissthet om læren. Det er som Paulus sa: Man tar seg lærere i hopetall, som det klør dem i øret. Er det så farlig da, hva de lærer disse predikantene vi hører på? Kan vi ikke bare ta litt her, og litt der, det beste, liksom? Akkurat slik som det passer oss nå?

I det siste er jeg blitt forskrekket over visse predikanter, pastorer og bibelskolerektorer i frikirkelig sammenheng, som uten kanskje å tenke seg om, skriver rosende ord om en person som, når man ser ham etter i kortene, lærer det motsatte av det som deres egen menighet eller kirkelige sammenheng faktisk står for. Er det noe rart at det blir forvirring ute blant folk flest? Tar de seg virkelig ikke mer tid til å sette seg inn i teologien til de som de roser offentlig?

Det tas lett på vranglære i dag, og det er de underligste folk som slipper til på talerstolene i visse sammenhenger. Så annerledes enn det som Det nye testamente skriver med hensyn til vranglære og vranglærere. Er det så merkelig at menighetene er kraftløse, og har liten innflytelse?

I 1.Kor 13,11 skriver Herrens apostel:

"Da jeg var barn, talte jeg som et barn, og jeg forsto som et barn, og tenkte som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige."

Det er på tide at Kristi forsamling legger av det barnslige, og blir voksen!

Lojalitet til den lokale forsamlingen, hytta eller hvor jeg skal bo

Fire ganger i året mottar jeg "Sword and Trowel", utgitt siden 1865 av Metropolitan Tabernacle (bildet), legendariske C.H. Spurgeons baptistforsamling ved Elephant and Castle. Nåværende redaktør, Peter Masters (bildet), som også er pastor for menigheten, hadde jeg den store glede av å tilbringe en dag sammen med i 2007. Sammen med bladet følger en bok, og denne gangen var det en ny utgave av Peter Masters bok om Guds ledelse. I et av kapitlene i denne boken behandler han et tema jeg ikke har sett noen vært innom, i noen bok med dette tema eller i noen annen kristen bok forøvrig. Han skriver frimodig om Guds ledelse og lojalitet til den forsamlingen man tilhører. Nå er det en del av bloggens lesere som av ulike årsaker ikke har noen forsamling å gå til, eller av gode grunner ikke kan gå til den forsamlingen de tilhører. La meg derfor understreke at det ikke er dere jeg henvender meg til, når jeg refererer til noe av det pastor Peter Masters nevner i sin bok. Men jeg synes det er av stor viktighet det Masters skriver om, og absolutt noe av flere av oss bør tenke igjennom.

Pastor Masters utgangspunkt er 1.Kor 12,18-21:

"Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville. Om de alle var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange lemmer, men ett legeme. Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! - eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere!"

Peter Masters skriver at et av de store problemene som menigheten står overfor i dag er mangelen på dyp lojalitet hos sine medlemmer. Noen ganger, skriver Masters, så er det slik at når et menighetsmedlem vudererer å flytte, eller skaffe seg en ny jobb, så er det siste vedkommende tenker på forholdet en har til menigheten. I slike tilfeller styres man mer av forholdet til de materielle og til personlige forhold, enn til noen følelse av lojalitet til den forsamlingen man tilhører. Så stiller Peter Masters et meget betimelig og radikalt spørsmål:

Er det slik at den vurderingen vi da foretar er i tråd med det som er Herrens vilje for oss? Hva om det er slik at Han ønsker at vi skal ha en overgivelse til menigheten og sette den foran våre ønsker og våre behov?

Vårt svar på denne utfordringen sier nemlig noe om hvem og hva vi setter høyest i livet. Intet mindre enn det.

På mine reiser i Russland har jeg sett en helt annen lojalitet til menigheten enn det jeg ser her i Norge. Jeg ser også en helt annen overgivelse. I en grenseby mellom Russland og Estland, i byen Petchory, hvor jeg har talt Guds ord en rekke ganger, bor Maria. Hun er nå i 80 årene. Kroppen hennes har sett bedre dager, men for å komme seg til møte går hun på beina over en time hver vei hver eneste søndag og ellers i uken om det er møter. Sommer som vinter. I regn som solskinn. Maria ble frelst under Stalin-tiden. Da kom menigheten sammen i skogen. En riktig kald januardag hakket de hull på isen i et skogstjern, og så heiste de Maria ned i vannet, slik at hun kunne bli døpt og lagt til menigheten! Maria kan ikke skofte et eneste møte. Hun vil høre Guds ord forkynt. Hun vet nemlig at troen kommer av forkynnelsen, jfr Rom 10,17. I Norge i dag er situasjonen den i mange menigheter at folk reiser bort når den menigheten de tilhører har møter. Da skal de på hytta, eller de skal ut i båten. Om jeg hadde fortalt Maria dette, hadde hun ristet på hodet og snakket om at i de siste tider skal noen falle fra troen. Virkeligheten er litt forskjellig i en russisk grenseby med stor fattigdom, og en overmettet norsk virkelighet hvor vi besøker forsamlingen når det passer oss best.

Er det noen som har noen tanker om dette?

Hvordan Gud leder, del 1

Sent i går kveld ble jeg sittende å synge på en salme skrevet av J. Pauli: "Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt. Jeg vet at hva jeg fikk i eie er borget gods og alt er ditt. Men vil din sterke hånd meg lede, jeg aldri feil på målet ser, og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer."


At denne sangen kom til meg har sikkert sammenheng med at jeg holder på med et bibelstudium om Guds ledelse. Salme 25 er en salme om nettopp dette: At Gud leder sine. Slik er innholdet av denne salmen blitt sett på gjennom århundrene, som en salme om Guds forunderlige og konkrete ledelse. Den handler om Davids behov for utfrielse og ledelse. Han begynner salmen med gi hele sitt liv over i Guds hender, ved å lyde Gud og be om Hans beskyttelse.


"Min Gud, til deg setter jeg min lit. La meg ikke bli til skamme. La ikke mine fiender triumfere over meg."


I fjor sommer hadde jeg det store privilegiet å treffe pastor Peter Masters (det lille bildet) i Metropolitan Tabernacle i London. Metropolitan Tabernacle var legendariske C.H Spurgeons menighet. Under Spurgeons ledelse var denne frie baptistmenigheten en av samtidens aller største, og tusenvis av mennesker ble nådd gjennom Spurgeons forkynnelse. Under Peter Masters ledelse har denne menigheten igjen opplevd stor vekst, i et av Londons verste kriminelle strøk. Etter en lengre samtale på pastor Masters kontor, var jeg så heldig å få med meg en kopi av samtlige av Masters bøker, og en av dem handler om Guds ledelse. Om denne salmen skriver Masters blant annet:


"Den første regel for ledelse kan vi lære fra disse ordene, og det er dette: overgi deg helt og holdent til Gud og be ivrig og utholdende om ledelse og beskyttelse. Ikke vær så travel langs livets landevei at du gjør raske beslutninger hvor du stoler på deg selv."


David opptrådte annerledes. Han gir uttrykk for at han helt og holdent setter sin lit til Gud.


Dette er første steget for å oppleve Guds ledelse i våre liv: En hel og full overgivelse til Gud selv, og til Hans planer med våre liv. Med dette som utgangspunkt vil Han mer enn gjerne vise oss sin vei.


Når vi giftet oss, den 28. mai i 1982, valgte vi et bibelvers for vårt liv sammen. Det var Salme 32,8. Vi har skrifthenvisningen inngravert i våre forlovelsesringer. Der står det: "Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye." Det har vært en forunderlig vei å vandre, men Gud har værrtt så trofast mot oss, og aldri sviktet oss en eneste dag.


I det andre verset av J. Paulis sang heter det: "Lær meg å kjenne dine tanker, og øves i å tenke dem. Og når i angst mitt hjerte banker, da må du kalle motet frem. Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt, o Gud! Da kan jeg se at morgenrøden bak tvil og vånde veller ut."


Dette har vi opplevd. Og i disse dager hvor hjertet slår så uregelmessig, så er disse ordene liksom blitt mine. "Og når i angst mitt hjerte banker, da må du kalle motet frem." Det er ofte min bønn, når jeg blir redd, og det blir jeg. Av og til veldig redd. Da kommer neste setning til meg: "Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt, o Gud!" Da er det så godt å få fra seg sine egne trette tanker, og spørre: Hva er dine planer Gud, hvordan tenker du?

Vi får ikke del i alle nådens gaver med en gang

I fjor sommer hadde jeg den store gleden av å besøke Metropolitan Tabernacle i London, hvor den legendariske Charles Haddon Spurgeon (1834-1892) var pastor. Nåværende pastor, Peter Masters, var så vennlig å invitere meg og min sønn til en personlig samtale på hans kontor og vi fant at vi delte hverandres syn på mange teologiske spørsmål. Peter Masters har stått som en søyle i kampen for bibeltroskap i England, og ikke veket en tomme, selv om det har kostet ham mye. Der er han ikke ulik Spurgeon som i sin samtid kjempet mot det liberale bibelsynet. Spurgeon bygget Metropolitan Tabernacle opp til en forsamling på over 6000 mennesker, og la til godt over 14.000 medlemmer i løpet av de 38 årene han tjenestegjorde i London. Forbløffende 3561 prekener er bevart i 63 bind. I løpet av sin livstid antas Spurgeon å ha forkynt for 10 millioner mennesker. Han er fortsatt historiens mest leste predikant. Hans 63 bind med prekener står som det største antall bøker av en eneste forfatter i kristenhetens historie, tilsvarende 27 bind i den niende utgaven av Encyclopedia Britannica.

Metroppolitan Tabernacle, baptistmenigheten ved Elephant and Castle, fortsetter å vokse under pastor Peter Masters ledelse. I går, før jeg krøp til sengs, leste jeg noe som Spurgeon har skrevet om bønnens hemmelige kraft, ut fra ordene i Joh 15,7 som jeg gjerne deler med bloggens lesere:

"Hvis dere blir i Meg og Mine ord blir i dere, kan dere be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere." (Bibelen Guds Ord 2007)

Dette er hva Spurgeon skriver: "De troende får ikke del i alle nådens gaver med en gang. Når vi kommer til Kristus, blir vi frelst gjennom en sann forening med Ham, men det er ved å bli i Ham at vi fortsetter å motta renhet, glede, kraft og de velsignelser som er forvart i Kristus til Hans folk. Se hvordan vår Herre uttrykker dette når Han taler til de troende jødene i Johaannes åttende kapittel: Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på Ham: 'Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri.'(v.31-32)

Vi kjenner ikke hele sannheten på en gang, men vi lærer den ved å bli i Jesus. Utholdenhet i nåde er en læringsprosess der vi lærer sannheten helt å kjenne. Den frigjørende kraften i den sannheten oppfattes og nytes gradvis: '... sannheten skal sette dere fri." Det ene båndet etter det andre brister, og vi blir virkelig fri. Dere som er nybegynnere i det åndelige livet, kan bli oppmuntret av at det fortsatt ligger noe bedre for dere der fremme. Dere har ennå ikke mottatt den fulle lønn for deres tro. Dere vil få en stadig mer gledelig utsikt over de himmelske ting etterhvert som dere klatrer høyere på fjellet av åndelig erfaring. Når dere blir i Kristus, skal dere få fastere tillit, rikere glede, større stabilitet, mer fellesskap med Jesus, og større fryd i Herren deres Gud."

Dette er befriende lesning i en tid hvor alt går i sitt heseblesende tempo, og hvor det meste skulle ha skjedd i går, også på det åndelige området.

Bildet viser Charles Haddon Spurgeon i sitt arbeidsværelse.

Nød for de fortapte

I den siste tiden har jeg samtalt en god del med min gode venn Arne Borgersen, grunnleggeren av Bønnetjenesten for Norge. Vi to har samarbeidet i mange år nå, om ulike nasjonale bønneinitiativ. Jeg er også fast bidragsyter til bladet han utgir som heter Forbederen. Den siste tiden har vi samtalt mye om en felles nød som vi kjenner på, og det er den manglende bevisstheten på behovet for evangelisering i mange norske menigheter. Om kort tid kommer Arne Borgersen til å lansere en helt ny evangeliseringsavis, som heter Håp. Jeg har hatt gleden av å skrive en av artiklene. I forbindelse med arbeidet har Arne fortalt meg om hvor lite som skrives og utgis med sikte på å nå kirkefremmede med evangeliet. Nesten alt som utgis, enten det er aviser, tidsskrifter og bøker er rettet mot mennesker som allerede er kristne. Slik er det også med mange av våre møter. De er sjeldent utadrettede. Og pengene som samles inn gjennom kollekter og såkalte offer, går til å betale ned lån eller husleie på menighetslokaler, eller lønn til pastor eller medarbeidere i forsamlingen.

Det er absolutt tid til å se på de bakenforliggende årsaker til at det er slik. Jeg tror at hovedårsaken er at vi ikke lenger har nød for menneskers frelse, og årsaken til dette tror jeg først og fremst ligger i det faktum at det ikke har gått opp for oss, at mennesker rundt oss, går evig fortapt hvis de ikke blir frelst.

"Det er her vi må begynne: Før Gud har fått åpnet våre øyne, så vi ser menneskehetens fortapte stilling, kommer vi ingen vei med vårt evangeliske arbeid. Vi må forstå at synden har ruinert menneskeheten. Vi må erkjenne at menneskene er døde i synder og overtredelser, at det ikke finnes noe godt i noe menneske. Vi må ha det klart for os at menneskehjertet er fordervet," skriver pastor Oswald J. Smith, i Peoples Church i Toronto, Canada. Oswald J. Smith var pastoren som mer enn noen annen har satt evangelisering og misjon øverst på agendaen, og som så resultater av sitt arbeid i hele sin levetid.

I dag er det få norske menigheter som driver med aktivt evangeliseringarbeid i form av gateevangelisering, litteraturspredning og oppsøkende virksomhet. Det er veldig lett å kritisere disse formene, og kalle dem gammeldagse. Men vi gjør heller ikke noe annet som erstatter dette! Og de gamle metodene virker fortsatt. I sommer satt jeg sammen med pastor Peter Masters, i Metropolitan Tabernacle i London. Denne baptistmenigheten driver aktivt evangeliseringsarbeid etter "gammelmetoden" med traktater, gate- og litteraturevangelisering, og ser folk frelst hver eneste måned! Kanskje vi burde være litt mer forsiktige med å kritisere andre for å drive gammeldags, når man ikke ser særlige resultater av nymotens metoder? Våre anabaptistiske venner blant de konservative mennonittene, driver et aktivt evangeliseringsarbeid gjennom Lamp and Light, som publiserer korrespondansekurs i en rekke aktuelle emner. Og min gode argentinske venn Horche Rodriguez har produsert en ny evangeliseringstraktat på norsk! Den vil jeg selv være med på å spre lokalt. Det heter i Forkynneren 11,6: "Om morgenen skal du så ditt såkorn, og om kvelden skal du ikke la din hånd hvile. For du vet ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler vil bli like gode."

Jeg gleder meg veldig over at avisen Håp snart er på markedet, og håper og ber om at mange lokale forsamlinger og enkeltpersoner kjøper en bunke av den, og sprer den ut i nabolaget. Ta gjerne kontakt, så skal jeg videreformidle den til Arne Borgersen.