Gud har sin egen forunderlige måte å svare på bønn

For noen dager siden ringte telefonen. En for meg ukjent person med svensk stemme, lurte på om ikke jeg var interessert i en bok om Russlands apostel?

Forunderlige Gud! Da jeg ble en kristen i 1972 opplevde jeg samtidig et kall til de slaviske folkene. Dette har jeg fortalt om tidligere på bloggen. Jeg bad i mange år om at Gud måtte legge det slik til rette at jeg kunne komme til Russland for å forkynne evangeliet.

For noen år siden fikk jeg bønnesvar, og siden den gang er det blitt mange reiser til Russland i evangeliets tjeneste.

Jeg glemmer likevel ikke første gang jeg satte mine bein på russisk jord. Den følelsen var ganske overveldende. Å reise ut på den russiske landsbygda, møte de kristne, forkynne evangeliet i landsbyene og byene i områdene sør for St.Petersburg var sterke opplevelser som har prentet seg inn i mitt sinn og i mitt hjerte. Jeg la igjen noe av meg selv i den russiske mold. Og det går ikke lang tid før jeg kjenner på lengselen etter å reise tilbake. Der borte har jeg så mange venner.

Så når den for meg ukjente kvinnen ringte og spurte om ikke jeg var interessert i en bok om Russlands apostel - Basil A. Malof (bildet) - kjente jeg tårene presse på. Hvordan i all verden kunne hun vite at jeg lette etter en bok av Malof. Jeg eide nemlig i sin tid en bok av ham med tittelen "100 prosent för Kristus", utgitt på Evangeliipress i Örebro, men jeg kunne ikke finne den igjen. I flere dager hadde jeg stått på hodet for å lete etter den, men kunne ikke finne den. Så ringer denne kvinnen og spør om jeg ikke var interessert i en bok om Russlands apostel.

Tenk det. Gud har sine måter å besvare bønn på, og samtidig bekrefte og utfordre ens tjeneste. For jeg vet at jeg en dag skal tilbake til Russland, og jeg vet det blir reiser til Ukraina, Hvite-Russland, og andre av de slaviske nasjonene. Gud talte for en tid tilbake om Serbia. Og midt oppe i dette er jeg syk - og kan ikke reise.

Men for meg var det en slik vidunderlig oppmuntring. Den for meg ukjente kvinnen med den svenske stemmen visste nok ikke hva dette betydde for han som fikk telefonen fra henne.

I Rom 11,29 leser vi:

"For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake." (Bibelen Guds ord)

I andre oversettelser står det at "Gud angrer ikke sitt kall og sine nådegaver."

Boken kom i posten i går. Den heter: "Rysslands apostel. Ur Basil A. Malofs liv", utgitt av Evangeliippress i 1955. Forfater er blant annet den legendariske Oswald Smith. Nå vet jeg hva jeg skal bruke de kommende ukene til! Hvilken skatt jeg har fått i mine hender. Takk, gode Gud, for at du besvarte min bønn på en slik forunderlig måte.

For de som ikke vet det var det Basil A. Malof som grunnla de aller første evangeliske menighetene i St. Petersburg og Moskva. Han var også mange år president for det russiske bibelselskapet. Han forkynte også evangeliet i Libau, Riga, ble arrestert og sendt til Sibir og til slutt utvist fra Russland. Mer om Basil A. Malof kommer helt sikkert på denne bloggen!

En historie om misjon og om satans nederlag, del 3

Her følger siste del av historien til pastor Oswald J. Smith:


Det gikk 50 år. Hans majestet Satan gikk rastløst fram og tilbake. Dystre, illevarslende skygger la seg over ansiktet på ham. Det måtte absolutt være ualminnelige bekymringer som plaget ham.


"Det må ikke skje," mumlet han for seg selv. "Selve planen har de nå," fortsatte han for seg selv. "Ja, selve planen, det ser ut til at de til slutt har fått syn for det. 'Evangelisere' (bildet) - 'pionerarbeid' - jeg liker ikke disse ordene. Og så denne skriftlige erklæringen de er kommet med: 'Selskapet vil søke å påskynde vår Herres gjenkomst ved å gjennomføre Hans program for denne tiden, og det er å forkynne evangeliet i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag,' og 'å ta seg ut et folk for sitt navns skyld,' som Han sa: 'Gå derfor ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen.' Målet er altså intet mindre enn verdens evangelisering. Misjonsarbeidet skal nå ledes etter det prinsipp at man ikke lenger setter dobbelt inn der evangeliet er kjent, men heller setter inn med pionerarbeid blant folk, stammer og ætter der Kristus ennå ikke er kjent. 'Fjerne land' - 'Uinntatte områder' - 'pionerarbeid blant folk, stammer og ætter hvor Jesu navn ikke er kjent.' Og å framskynde Herrens gjenkomst ved å gjennomføre Hans program for denne tiden. Og så dette slagord som de har: Forberede Kongens komme. Kongen! Kongen! Nei, det må ikke skje. Jeg må gjøre deres planer til intet! Kongen! Hva blir det av meg når Han kommer? Jeg kaller sammen til rådslagning med en gang."


På noen få minutter var de der alle sammen. De kom fra de fjerneste strøk - mektige, falne engler, ærverdige herskere, fyrster, høvdinger, mørkets verdensherskere i denne tid - i utallige skarer samlet de seg om sin leder som sto der rasende i deres midte. Det rådet dødsstillhet. Plutselig sa Satan:


"Fyrste over Alaska, stå fram!"


Skjelvende og redd, sammenkrøpet og ynkelig i forhold til utseendet 50 år tidligere, gikk han bort til sin herre.


"Du fyrste over Alaska," spurte Satan, "har noen kommet inn nå?"


"Ja, min herre, det har de," svarte fyrsten langsomt, med forskrekkede øyne, og våget nesten ikke å løfte blikket."


"Så! Hva!" tordnet Satan, han kunne nesten ikke styre seg nå. "Hvorfor har du ikke passet bedre på mitt rike?"
"Vi gjorde vårt beste, deres Majestet, men det nyttet ikke. Ryktet nådde tilbake til dem, og de to ihjelfrossede legemer ble oppdaget. Det samme brann i hele menigheten. Andre meldte seg. Vi ødela mange. Flere mistet motet og vendte om. Men til slutt, trass i alt vi gjorde, var det noen som brøt igjennom. Voktet og beskyttet av legioner av engler, kom de seg inn og stanset. Og vi klarte ikke å drive dem tilbake. Og i dag er det hundrer av eskimoer som er vunnet for Guds rike, og tusener som har hørt budskapet!"
Den scene som nå fulgte, overgår all beskrivelse. Satan skrek og bar seg, og selve atmosfæren var som levende og fylt med millioner onde ånder. Hans ledende fyrster skalv for ham og søkte å komme seg vekk fra de forferdelige øynene hans.


"Fyrste over Tibet, stå du fram!" brølte den rasende føreren et øyeblikk senere.


"Du har en bedre rapport, håper jeg," fortsatte han da denne berømte leder trådte fram.


"Nei, min herre, den er nok ikke stort bedre," svarte fyrsten.


"Hva!" svarte Satan. "Har noen fått høre navnet også i ditt rike, fyrste?"


"Det var ingen makt som sto til min rådighet som kunne hindre det, " svarte fyrsten rolig. "Vi gjorde vårt beste. Alle våre krefter kjempet dag og natt for å overvinne dem. Det ser ut til at det er startet en bevegelse som bare har denne ene oppgaven å gå dit ingen har fått før og forkynne Ordet i de såkalte uinntatte områder i verden, hvis leder, Kinas fyrste, med sine krefter søkte å ødelegge, men forgjeves. Beskyttet av legioner av engler, reddet han livet. Det ble sendt hunder mot dem. Og vi fylte prestene med et dødelig hat til dem. Fallgruber ble lagt for dem på alle kanter. Sultemetoder ble forsøkt. Sykdommer ble brukt. Men det nyttet ikke. De trengte seg stadig fram, og nå har vi for alltid mistet mange tibetanere, og det er tusener som har hørt det gode budskap. Vidt og bredt har vitnene trengt fram."


Ved dette var det som intet bånd lenger kunne binde Satans raseri. Uten et øyeblikks nøling vendte han som om og ga sin siste befaling:


"Fyrste over Afghanistan, stå du fram!"


Det var stille et øyeblikk, og så med langsomme skritt og blikket senket, svarte han som nå ble tilsnakket. Han sto skjelvende foran sin hersker.


"Fyrste over Afghanistan, stå du fram! Du har sikkert voktet mine områder godt. Skulle du også svikte meg, vet jeg ikke hvor jeg skulle vende meg."


Det kom intet svar. Tausheten holdt den store forsamlingen i spenning.


"Tal, fyrste. Har de kommet inn?"


"Ja, det har de, min herre!"


"Fyrste over Afghanistan," utbrøt Satan og sprang fram med raseriets preg over hele sitt vesen "har du ikke vært trofast?"


"Jo, min herre, jeg har det, men til ingen nytte. Vi gjorde vårt beste. Helt til for et år siden var det ikke en sjel som hadde hørt. Så ble de to unge menn sendt av pioner-selskapet og ..."


"Forbann dem!" avbrøt Satan.


"Hele menigheten ba," fortsatte fyrsten. "Det ser ut som alle vet at Han ikke vil komme og herske før evangeliet er forkynt på alle tungemål. Engler beskyttet dem . Ja, vi kjempet, men vi kunne ikke stanse dem. De fortsatte, og for en uke siden var det en som tok imot Kristus, og mange andre har fått høre."


"Og nå," brølte Satan, "er alt tapt! Tusener er blitt frelst i India og Kina, men de rapporter jeg har fått høre nå, er de verste jeg har hørt. Nå kan Han komme. Det vil i alle fall ikke ta lang tid, for med den visjon disse folk har, vil snart hver stamme og ætt og hvert folkeslag bli nådd. Og da - ve - ve meg!"

En historie om misjon og om satans nederlag, del 2

Dette er en historie fortalt av pastor Oswald J.Smith. Om du ikke har lest første del ennå, bør du gjøre det. Første del sto på trykk i går:


"Og hva har du å berette?" spurte han i det han vendte seg til en annen fallen engel. "Er du fremdeles herre over Afghanistan (bildet) "? "Ja, det er jeg, Deres Majestet," svarte denne, "men hadde jeg ikke mine trofaste tjenere, så tviler jeg på hvordan det ville ha gått. "Så! Har det vært gjort noe forsøk hos deg også?" spurte Satan med høy røst. "Ja, min herre", svarte fyrsten. "Men hør nå, så skal jeg fortelle alt." I det han vinket med hånden for å få stillhet, begynte han:


"Vi passet på dem; det var fire av dem - alle brennende for å gjøre Ham kjent." "Du kjenner, min herre, det oppslaget som møter den reisende rett innenfor mitt lands grense. Der står det: 'Det er absolutt forbudt å passere denne grensen inn på Afghanistans territorium.' "Vel, de knelte ned der og ba. Men likevel fikk våre tapre tropper overtaket. Femti fot fra oppslaget sitter en afghansk vakt på en stein med geværet sitt. Etter at de hadde bedt, gikk den lille troppen frimodig over grensen og inn i det forbudte landet. Vakten lot dem gå tyve skritt, og da, med lynets hastighet, ble tre skudd fyrt av, og tre av selskapet lå på jorden. De to var døde, og en var såret. Kameraten tok den sårede mannen med seg tilbake over grensen, og han døde snart av sårene. Den fjerde mannen mistet motet og rømte."


Det ble langvarig bifall etter denne tale, og alles hjerter gledet seg. Satans mest, for eide han ikke fremdeles de lukkede land, og hadde han ikek seiret på alle fronter? Budskapet ble fremdeles holdt utenfor, takket være hans utallige hærskarer, og ennå hadde ikke disse mennesker fått høre det forferdelige navnet.


"Vil du ikke fortelle oss, du mektige, hvorfor er du så ivrig etter å holde kunnskapen borte fra disse rikene våre? Vet du ikke at rikene til Indias fyrste, Kinas fyrste og Hans Kongelige Høyhet Afrikas fyrste har måttet slippe inn sterke tropper, og at mennesker der omvender seg til Kristus hver eneste dag?"


"Jo, visst vet jeg det. Men hør nå etter alle sammen, så vil jeg forklare hvorfor jeg er så ivrig for de stengte landene," svarte Satan, mens alle bøyde seg framover for å lytte godt etter. "Det er forskjellige profetier, og de kan kanskje best samles i denne ene," begynte han, "som lyder slik: 'Dette evangelium om riket skal forkynnes for hele jorderiket til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.'


"Nå er det meget klart," fortsatte han med lav stemme, 'at Gud besøker hedningenasjonene for å ta seg ut et folk for sitt navn, og deretter," sier han, "skal jeg komme igjen.' Og den store misjonsbefalingen innebærer at det skal vinnes disipler blant alle folkeslag."


"Nå," ropte han med indignasjon i stemmen, "kan ikke Jesus Kristus komme tilbake for å herske før hvert eneste folk har hørt det gode budskap, for det står skrevet: 'Jeg så en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger.' (Åp 7,9) Derfor betyr det ikke så meget hvor mange misjonærer som blir sendt til de land hvor evangeliet allerede er kjent, eller hvor mange mennesker som omvender seg, for så lenge ikke evangeliet er forkynt i Alaska, Tibet, Afghanistan og de andre områdene våre, kan han ikke komme for å herske over verden."


"Da", utbrøt fyrsten over fransk Indo-Kina, "er de tslik at hvis vi kan holde alle budbærerne borte fra de lukkede land, så kan vi hindre at han kommer over regjerer på jorden, og dermed ødelegger vi den Allmektiges planer."
"Og det vil vi gjøre," ropte den stolte fyrsten over Kambodsja. "Her om dagen," fortsatte han, "var det en misjonær som selv skrev: 'For tiden vet vi ikke om en eneste kambodsjaner som kjenner Jesus Kristus som sin personlige frelser. Vi må passe på, Deres Majestet, så ingen slipper igjennom."


"Det er godt," sa Satan. "La oss bli enda mer påpasselige og hindre alle forsøk på å trenge inn i de lukkede land."


Da denne storslagne plan gikk opp for dem, ropte de i begeistring og skyndte seg tilbake til sine riker, mer bestemt enn noensinne på ikke å slippe igjennom en eneste sjel."


(fortsettes)

En historie om misjon og om satans nederlag, del 1

Det var Oswald J. Smith (bildet), pastor for The Peoples Church (bildet) i Toronto, som sa:

"Hvorfor skulle noen høre evangeliet to ganger, før alle har hørt det èn gang?"

En av de tingene jeg ber om for tiden, er at vi alle på ny må tennes for misjonens sak. Mens vi holder våre fornyelseskonferanser, og reiser til ulike steder på jorden for å få tak på det siste "Gud gjør", så går tusenvis av mennesker evig fortapt. Det burde få oss til å virkelig revurdere våre tanker og våre planer. I går begynte jeg på en biografi om Oswald J. Smith. Om denne mannen har Billy Graham sagt: "Dr Smith vil bli husket som den største kombinasjonen av pastor, salmeforfatter, misjonsgeneral og evangelist i vår tid." Mens jeg leser denne biografien kom jeg til å tenke på noe jeg leste av Oswald J. Smith rett etter at jeg ble en kristen i 1972, og som har fulgt meg siden:

"Nå er det noe nytt?" spurte Satan, og så opp med et spørrende uttrykk i ansiktet. "Ja, det skal være visst! De aller beste nyheter! svarte Alaskas fyrste, som nettopp var kommet inn. "Er det ennå ingen av eskimoene som har fått høre?" spurte føreren utålmodig, med øynene festet på den falne engelen. "Nei, ikke en!" svarte fyrsten og bøyde seg ærbødig. "Nei, slett ikke, ikke en eneste en. Det har jeg sørget for," fortsatte han og så ut som han gledet seg over nyvunnen seier. "Noen forsøk?" spurte hans sjef med myndig røst, "har noen forsøkt å komme seg inn i landet?" "Ja, det har de, men deres planer ble slått om kull før de fikk lært et eneste ord av språket!" svarte fyrsten, man kunne merke triumf i tonefallet. "Hvordan? Fortell meg det! Fortell meg hvordan det gikk for seg?" Satan fulgte oppmerksomt med nå. "Jo, svarte fyrsten, "jeg fòr fram og tilbake på mine områder og hadde kommet langt opp til polarsirkelen for å besøke en av de mest bortgjemte stammene, da jeg plutselig til min store overraskelse fikk høre om to misjonærer som var på vei inn fra havet. De hadde landet og var allerede med hundesleder kommet inn i hjertet av mitt rike, Alaska. De tenkte seg til en stor eskimostamme like ved polarsirkelen." "Ja, hva gjorde du så?" avbrøt Satan, han var spent på utviklingen.

"Først samlet jeg sammen de mørkets makter som står under min kommando og samrådde meg med dem. Det kom fram mange forslag. Til slutt fant vi ut at det enkleste måtte være å la dem fryse ihjel. De vi hadde fått vite at de den dagen satte kursen mot en fjern stamme og at det sannsynligvis ville ta dem en måned å komme over de øde ismarkene, begynte vi øyeblikkelig våre operasjoner. De startet med hjerter som var grepet av iver etter å bringe budskapet. De la modig i vei. Men da det var gått omkring en uke, kom matsleden deres en dag plutselig ut på tynn is, som brast under vekten av sleden, som sank og gikk tapt. Trette og slitne kjempet de videre, men de fant snart ut at situasjonen var håpløs, og enda hadde de tre uker igjen til bestemmelsesstedet. De var nykomlinger i Nordlandet og kunne ikke klare seg lenge. Til slutt, da de ikke hadde mer mat, og var trette og utkjørt legemlig og ferdig til å gi opp, ga jeg ordre om at det skulle blåse opp til orkan. Det satte inn med forferdelig snødrev, og innen morgenen - takket være at du, min herre, er høvdingen over luftens makter - var de døde og stivfrosne."

"Utmerket! Strålende! Du tjener meg vel," sa den falne kjerub med et takknemlig uttrykk i dt engang så vakre ansiktet. "Og hva har du å berette?" fortsatte han, og vendte seg til Tibets fyrste, som med stor tilfredshet hadde lyttet til samtalen:

"Jeg har også en rapport som vil glede Deres Majestet," svarte han som nå var blitt spurt. "Hva! Er det også noen som har forsøkt å trenge inn i dett rike, min fyrste?" spurte Satan med økt interesse.

"Ja, det er det," svarte fyrsten. "Hvordan da? Fortell meg om det," kommenderte Satan, som nå våknet riktig til. "Jeg passet mine plikter i Tibets hjerte," forklarte fyrsten, "da jeg fikk nyheten om at et selskap var dannet for å bringe evangeliet til mitt rike. Og det kan du nok forstå, min herre, at jeg straks ville passe på. Jeg samlet mine styrker for at vi sammen kunne diskutere den nye situasjonen, og vi ble snart enige om en meget lovende plan." "Med fast overbevisning hadde to menn som var utsendt fra dette selskapet reist tvers over Kina, og modige som de var, passerte de grensen inn i det forbudte landet. Vi tillot dem å dra tre dagsreiser innover, og da, i mørkningen en kveld, sprang to ville hunder, som det finnes så mange av over hele landet, rett på dem. De kjempet fortvilet for livet, men til slutt ble den ene slått ned og drept. Men den andre unnslapp på en eller annen måte, beskyttet som han var av usynlige makter som vi ikke klarte å beseire."

"Unnslapp!" ropte Satan i sinne. "Unnslapp!" Fikk han brakt dem budskapet?" "Nei, min herre," svarte Tibets fyrste med sikker stemme. "Han fikk ingen anledning. Før han hadde lært et ord av språket, hadde våre krefter tirret de innfødte på ham. Han kom for retten og ble dømt, Ja, det var et syn som ville fylt Deres Majestet med glede. De sydde ham inn i et ferskt yakskinn og la ham ut i solskinnet til tørk. Der lå han i tre dager, og etter som solen skrumpet, knakk hans ben, og til slutt sloknet livet."

(fortsettes)

Nød for de fortapte

I den siste tiden har jeg samtalt en god del med min gode venn Arne Borgersen, grunnleggeren av Bønnetjenesten for Norge. Vi to har samarbeidet i mange år nå, om ulike nasjonale bønneinitiativ. Jeg er også fast bidragsyter til bladet han utgir som heter Forbederen. Den siste tiden har vi samtalt mye om en felles nød som vi kjenner på, og det er den manglende bevisstheten på behovet for evangelisering i mange norske menigheter. Om kort tid kommer Arne Borgersen til å lansere en helt ny evangeliseringsavis, som heter Håp. Jeg har hatt gleden av å skrive en av artiklene. I forbindelse med arbeidet har Arne fortalt meg om hvor lite som skrives og utgis med sikte på å nå kirkefremmede med evangeliet. Nesten alt som utgis, enten det er aviser, tidsskrifter og bøker er rettet mot mennesker som allerede er kristne. Slik er det også med mange av våre møter. De er sjeldent utadrettede. Og pengene som samles inn gjennom kollekter og såkalte offer, går til å betale ned lån eller husleie på menighetslokaler, eller lønn til pastor eller medarbeidere i forsamlingen.

Det er absolutt tid til å se på de bakenforliggende årsaker til at det er slik. Jeg tror at hovedårsaken er at vi ikke lenger har nød for menneskers frelse, og årsaken til dette tror jeg først og fremst ligger i det faktum at det ikke har gått opp for oss, at mennesker rundt oss, går evig fortapt hvis de ikke blir frelst.

"Det er her vi må begynne: Før Gud har fått åpnet våre øyne, så vi ser menneskehetens fortapte stilling, kommer vi ingen vei med vårt evangeliske arbeid. Vi må forstå at synden har ruinert menneskeheten. Vi må erkjenne at menneskene er døde i synder og overtredelser, at det ikke finnes noe godt i noe menneske. Vi må ha det klart for os at menneskehjertet er fordervet," skriver pastor Oswald J. Smith, i Peoples Church i Toronto, Canada. Oswald J. Smith var pastoren som mer enn noen annen har satt evangelisering og misjon øverst på agendaen, og som så resultater av sitt arbeid i hele sin levetid.

I dag er det få norske menigheter som driver med aktivt evangeliseringarbeid i form av gateevangelisering, litteraturspredning og oppsøkende virksomhet. Det er veldig lett å kritisere disse formene, og kalle dem gammeldagse. Men vi gjør heller ikke noe annet som erstatter dette! Og de gamle metodene virker fortsatt. I sommer satt jeg sammen med pastor Peter Masters, i Metropolitan Tabernacle i London. Denne baptistmenigheten driver aktivt evangeliseringsarbeid etter "gammelmetoden" med traktater, gate- og litteraturevangelisering, og ser folk frelst hver eneste måned! Kanskje vi burde være litt mer forsiktige med å kritisere andre for å drive gammeldags, når man ikke ser særlige resultater av nymotens metoder? Våre anabaptistiske venner blant de konservative mennonittene, driver et aktivt evangeliseringsarbeid gjennom Lamp and Light, som publiserer korrespondansekurs i en rekke aktuelle emner. Og min gode argentinske venn Horche Rodriguez har produsert en ny evangeliseringstraktat på norsk! Den vil jeg selv være med på å spre lokalt. Det heter i Forkynneren 11,6: "Om morgenen skal du så ditt såkorn, og om kvelden skal du ikke la din hånd hvile. For du vet ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler vil bli like gode."

Jeg gleder meg veldig over at avisen Håp snart er på markedet, og håper og ber om at mange lokale forsamlinger og enkeltpersoner kjøper en bunke av den, og sprer den ut i nabolaget. Ta gjerne kontakt, så skal jeg videreformidle den til Arne Borgersen.