En historie om misjon og om satans nederlag, del 1

Det var Oswald J. Smith (bildet), pastor for The Peoples Church (bildet) i Toronto, som sa:

"Hvorfor skulle noen høre evangeliet to ganger, før alle har hørt det èn gang?"

En av de tingene jeg ber om for tiden, er at vi alle på ny må tennes for misjonens sak. Mens vi holder våre fornyelseskonferanser, og reiser til ulike steder på jorden for å få tak på det siste "Gud gjør", så går tusenvis av mennesker evig fortapt. Det burde få oss til å virkelig revurdere våre tanker og våre planer. I går begynte jeg på en biografi om Oswald J. Smith. Om denne mannen har Billy Graham sagt: "Dr Smith vil bli husket som den største kombinasjonen av pastor, salmeforfatter, misjonsgeneral og evangelist i vår tid." Mens jeg leser denne biografien kom jeg til å tenke på noe jeg leste av Oswald J. Smith rett etter at jeg ble en kristen i 1972, og som har fulgt meg siden:

"Nå er det noe nytt?" spurte Satan, og så opp med et spørrende uttrykk i ansiktet. "Ja, det skal være visst! De aller beste nyheter! svarte Alaskas fyrste, som nettopp var kommet inn. "Er det ennå ingen av eskimoene som har fått høre?" spurte føreren utålmodig, med øynene festet på den falne engelen. "Nei, ikke en!" svarte fyrsten og bøyde seg ærbødig. "Nei, slett ikke, ikke en eneste en. Det har jeg sørget for," fortsatte han og så ut som han gledet seg over nyvunnen seier. "Noen forsøk?" spurte hans sjef med myndig røst, "har noen forsøkt å komme seg inn i landet?" "Ja, det har de, men deres planer ble slått om kull før de fikk lært et eneste ord av språket!" svarte fyrsten, man kunne merke triumf i tonefallet. "Hvordan? Fortell meg det! Fortell meg hvordan det gikk for seg?" Satan fulgte oppmerksomt med nå. "Jo, svarte fyrsten, "jeg fòr fram og tilbake på mine områder og hadde kommet langt opp til polarsirkelen for å besøke en av de mest bortgjemte stammene, da jeg plutselig til min store overraskelse fikk høre om to misjonærer som var på vei inn fra havet. De hadde landet og var allerede med hundesleder kommet inn i hjertet av mitt rike, Alaska. De tenkte seg til en stor eskimostamme like ved polarsirkelen." "Ja, hva gjorde du så?" avbrøt Satan, han var spent på utviklingen.

"Først samlet jeg sammen de mørkets makter som står under min kommando og samrådde meg med dem. Det kom fram mange forslag. Til slutt fant vi ut at det enkleste måtte være å la dem fryse ihjel. De vi hadde fått vite at de den dagen satte kursen mot en fjern stamme og at det sannsynligvis ville ta dem en måned å komme over de øde ismarkene, begynte vi øyeblikkelig våre operasjoner. De startet med hjerter som var grepet av iver etter å bringe budskapet. De la modig i vei. Men da det var gått omkring en uke, kom matsleden deres en dag plutselig ut på tynn is, som brast under vekten av sleden, som sank og gikk tapt. Trette og slitne kjempet de videre, men de fant snart ut at situasjonen var håpløs, og enda hadde de tre uker igjen til bestemmelsesstedet. De var nykomlinger i Nordlandet og kunne ikke klare seg lenge. Til slutt, da de ikke hadde mer mat, og var trette og utkjørt legemlig og ferdig til å gi opp, ga jeg ordre om at det skulle blåse opp til orkan. Det satte inn med forferdelig snødrev, og innen morgenen - takket være at du, min herre, er høvdingen over luftens makter - var de døde og stivfrosne."

"Utmerket! Strålende! Du tjener meg vel," sa den falne kjerub med et takknemlig uttrykk i dt engang så vakre ansiktet. "Og hva har du å berette?" fortsatte han, og vendte seg til Tibets fyrste, som med stor tilfredshet hadde lyttet til samtalen:

"Jeg har også en rapport som vil glede Deres Majestet," svarte han som nå var blitt spurt. "Hva! Er det også noen som har forsøkt å trenge inn i dett rike, min fyrste?" spurte Satan med økt interesse.

"Ja, det er det," svarte fyrsten. "Hvordan da? Fortell meg om det," kommenderte Satan, som nå våknet riktig til. "Jeg passet mine plikter i Tibets hjerte," forklarte fyrsten, "da jeg fikk nyheten om at et selskap var dannet for å bringe evangeliet til mitt rike. Og det kan du nok forstå, min herre, at jeg straks ville passe på. Jeg samlet mine styrker for at vi sammen kunne diskutere den nye situasjonen, og vi ble snart enige om en meget lovende plan." "Med fast overbevisning hadde to menn som var utsendt fra dette selskapet reist tvers over Kina, og modige som de var, passerte de grensen inn i det forbudte landet. Vi tillot dem å dra tre dagsreiser innover, og da, i mørkningen en kveld, sprang to ville hunder, som det finnes så mange av over hele landet, rett på dem. De kjempet fortvilet for livet, men til slutt ble den ene slått ned og drept. Men den andre unnslapp på en eller annen måte, beskyttet som han var av usynlige makter som vi ikke klarte å beseire."

"Unnslapp!" ropte Satan i sinne. "Unnslapp!" Fikk han brakt dem budskapet?" "Nei, min herre," svarte Tibets fyrste med sikker stemme. "Han fikk ingen anledning. Før han hadde lært et ord av språket, hadde våre krefter tirret de innfødte på ham. Han kom for retten og ble dømt, Ja, det var et syn som ville fylt Deres Majestet med glede. De sydde ham inn i et ferskt yakskinn og la ham ut i solskinnet til tørk. Der lå han i tre dager, og etter som solen skrumpet, knakk hans ben, og til slutt sloknet livet."

(fortsettes)