I en tid hvor Guds ord tråkkes under fot, og man ler av Guds gode ordning for ekteskapet, bør vi lese Martin Luthers syn på forskjellen mellom Guds ord og menneskers ord og grunne på det:
Når dette er sant at Gud taler med oss ved den hellige Skrift, og du likevel tviler på Hans tale, så må du i ditt hjerte holde Ham for en løgner, som taler noe uten å holde det. Men tro at Han er den høyeste guddommelige Majestet! Når Han lukker opp munnen, så utøser Han over hele verden sine Ord. I Mos. 1, og Sal. 33, 9 blir det sagt: Når Han taler, så skjer der, når Han byder, så står det der.
Derfor skal man fremfor allting dra en bestemt grense mellom Guds Ord og menneske ord. Et menneskes ord er en ringe lyd, som farer bort gjennom luften og snart forgår: men Guds Ord er større enn Himmel og jord, enn død og helvete; for det er en Guds kraft og blir evinnelig. Er det nå Guds Ord, så skal man derfor holde og tro det, at Gud selv taler med oss, da vil man gjerne lære det. David har sett og trodd slik, for han sier i salmen: ”Gud taler i sin helligdom, derover fryder jeg meg.” Imidlertid skulle vi også fryde oss, men slik glede blir oss vel mang en gang forbitret, likesom og David måtte utstå mange slags anfektelser av mord, ekteskapsbrudd og forjagelse, på det han skulle vandre og bli 1 Herrens frykt. Derfor sier han og, Sal. 2, 11: ” Tjen Herren med frykt, og fryd eder med beven.” Dette prøver noen å rime sammen for meg: å fryde seg og likevel føle beven. Min lille sønn Hans kan gjøre det mot meg, men jeg kan ikke gjøre det imot Gud. For når jeg sitter og skriver eller foretar noe annet, så gir han seg gjerne til å synge en liten sang; når han gjør noe for sterkt for meg og jeg tar ham fatt for det, da synger han allikevel friskt vekk, men noe mer hemmelig og likesom med angst og forsiktighet. Slik vil Gud og at vi alltid skulle være glade, men likevel med frykt og ærbødighet mot Ham. (Fra bladet Haugianeren, utgitt av Det Haugianske vennesamfunn)
Bildet viser Luther’s personlige Bibel.
Når dette er sant at Gud taler med oss ved den hellige Skrift, og du likevel tviler på Hans tale, så må du i ditt hjerte holde Ham for en løgner, som taler noe uten å holde det. Men tro at Han er den høyeste guddommelige Majestet! Når Han lukker opp munnen, så utøser Han over hele verden sine Ord. I Mos. 1, og Sal. 33, 9 blir det sagt: Når Han taler, så skjer der, når Han byder, så står det der.
Derfor skal man fremfor allting dra en bestemt grense mellom Guds Ord og menneske ord. Et menneskes ord er en ringe lyd, som farer bort gjennom luften og snart forgår: men Guds Ord er større enn Himmel og jord, enn død og helvete; for det er en Guds kraft og blir evinnelig. Er det nå Guds Ord, så skal man derfor holde og tro det, at Gud selv taler med oss, da vil man gjerne lære det. David har sett og trodd slik, for han sier i salmen: ”Gud taler i sin helligdom, derover fryder jeg meg.” Imidlertid skulle vi også fryde oss, men slik glede blir oss vel mang en gang forbitret, likesom og David måtte utstå mange slags anfektelser av mord, ekteskapsbrudd og forjagelse, på det han skulle vandre og bli 1 Herrens frykt. Derfor sier han og, Sal. 2, 11: ” Tjen Herren med frykt, og fryd eder med beven.” Dette prøver noen å rime sammen for meg: å fryde seg og likevel føle beven. Min lille sønn Hans kan gjøre det mot meg, men jeg kan ikke gjøre det imot Gud. For når jeg sitter og skriver eller foretar noe annet, så gir han seg gjerne til å synge en liten sang; når han gjør noe for sterkt for meg og jeg tar ham fatt for det, da synger han allikevel friskt vekk, men noe mer hemmelig og likesom med angst og forsiktighet. Slik vil Gud og at vi alltid skulle være glade, men likevel med frykt og ærbødighet mot Ham. (Fra bladet Haugianeren, utgitt av Det Haugianske vennesamfunn)
Bildet viser Luther’s personlige Bibel.
3 kommentarer:
"Min lille sønn Hans kan gjøre det mot meg, men jeg kan ikke gjøre det imot Gud. For når jeg sitter og skriver eller foretar noe annet, så gir han seg gjerne til å synge en liten sang; når han gjør noe for sterkt for meg og jeg tar ham fatt for det, da synger han allikevel friskt vekk, men noe mer hemmelig og likesom med angst og forsiktighet. "Slik vil Gud og at vi alltid skulle være glade, men likevel med frykt og ærbødighet mot Ham."
Er dette et rett gudsbilde?
Eller et godt eksempel på relasjoneen med Gud og hans barn?
I den er vel tillit, ikke angst for å straffes slik som lille Hans her, som synger i smug.
Frykten barn hadde var basert på at de ble straffet fysisk, og manglet ofte den ubegrensede tillit som jeg tror Gud ønsker vi skal ha til ham.
Er det det som menes med ærefrykt?
Jeg vet nemlig at i noen fundamentalistiske kristne kretser i Usa i dag ,har det kommet ekstreme råd fra pastorer og bøker om barneoppdragelse som er helt på kanten.
Det er så og si perverst, og er også mye mer ekstremt enn hva vi har vært vant til i tidligere tider m.h.t barneoppdragelse.
I bunn ligger bl.a. ønske om makt,( og penger på boksalg av motbydelige bøker) som spiller på foreldres usikkerhet og uvane med og la andre bestemme for dem.
Wenche J.
Ærefrykt for Gud er vel respekt for Ham ?
Som barn hadde jeg ubegrenset tillit til min pappa, men også respekt. Han var ikke min kamerat, men han var der alltid for meg. Jeg hadde tillit til at han hjalp meg når det var noe som var vond eller vanskelig. Jeg var trygg hos min jordiske far, enda mer trygg er jeg hos min himmelske FAR.
Hilsen karin
Joda, men noen misbruker ordet ærefrykt.
Respekt og frykt burde ikke være det samme.
Ærefrykt er vel noe annet?
Noen ekstreme pastorer øver alt for mye innflytelse på sine medlemmer" over there".
Det dreier seg om misbruk av Guds ord og om overgrep.
Jeg er tross alt glad for at vi her i Norge har en litt annen kultur, og at det ikke er innpass for den slags her.
Godt at du har et slikt godt minne, ikke alle har det.
Wenche j.
Legg inn en kommentar