Dette er en historie fortalt av pastor Oswald J.Smith. Om du ikke har lest første del ennå, bør du gjøre det. Første del sto på trykk i går:
"Og hva har du å berette?" spurte han i det han vendte seg til en annen fallen engel. "Er du fremdeles herre over Afghanistan (bildet) "? "Ja, det er jeg, Deres Majestet," svarte denne, "men hadde jeg ikke mine trofaste tjenere, så tviler jeg på hvordan det ville ha gått. "Så! Har det vært gjort noe forsøk hos deg også?" spurte Satan med høy røst. "Ja, min herre", svarte fyrsten. "Men hør nå, så skal jeg fortelle alt." I det han vinket med hånden for å få stillhet, begynte han:
"Vi passet på dem; det var fire av dem - alle brennende for å gjøre Ham kjent." "Du kjenner, min herre, det oppslaget som møter den reisende rett innenfor mitt lands grense. Der står det: 'Det er absolutt forbudt å passere denne grensen inn på Afghanistans territorium.' "Vel, de knelte ned der og ba. Men likevel fikk våre tapre tropper overtaket. Femti fot fra oppslaget sitter en afghansk vakt på en stein med geværet sitt. Etter at de hadde bedt, gikk den lille troppen frimodig over grensen og inn i det forbudte landet. Vakten lot dem gå tyve skritt, og da, med lynets hastighet, ble tre skudd fyrt av, og tre av selskapet lå på jorden. De to var døde, og en var såret. Kameraten tok den sårede mannen med seg tilbake over grensen, og han døde snart av sårene. Den fjerde mannen mistet motet og rømte."
Det ble langvarig bifall etter denne tale, og alles hjerter gledet seg. Satans mest, for eide han ikke fremdeles de lukkede land, og hadde han ikek seiret på alle fronter? Budskapet ble fremdeles holdt utenfor, takket være hans utallige hærskarer, og ennå hadde ikke disse mennesker fått høre det forferdelige navnet.
"Vil du ikke fortelle oss, du mektige, hvorfor er du så ivrig etter å holde kunnskapen borte fra disse rikene våre? Vet du ikke at rikene til Indias fyrste, Kinas fyrste og Hans Kongelige Høyhet Afrikas fyrste har måttet slippe inn sterke tropper, og at mennesker der omvender seg til Kristus hver eneste dag?"
"Jo, visst vet jeg det. Men hør nå etter alle sammen, så vil jeg forklare hvorfor jeg er så ivrig for de stengte landene," svarte Satan, mens alle bøyde seg framover for å lytte godt etter. "Det er forskjellige profetier, og de kan kanskje best samles i denne ene," begynte han, "som lyder slik: 'Dette evangelium om riket skal forkynnes for hele jorderiket til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.'
"Nå er det meget klart," fortsatte han med lav stemme, 'at Gud besøker hedningenasjonene for å ta seg ut et folk for sitt navn, og deretter," sier han, "skal jeg komme igjen.' Og den store misjonsbefalingen innebærer at det skal vinnes disipler blant alle folkeslag."
"Nå," ropte han med indignasjon i stemmen, "kan ikke Jesus Kristus komme tilbake for å herske før hvert eneste folk har hørt det gode budskap, for det står skrevet: 'Jeg så en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger.' (Åp 7,9) Derfor betyr det ikke så meget hvor mange misjonærer som blir sendt til de land hvor evangeliet allerede er kjent, eller hvor mange mennesker som omvender seg, for så lenge ikke evangeliet er forkynt i Alaska, Tibet, Afghanistan og de andre områdene våre, kan han ikke komme for å herske over verden."
"Da", utbrøt fyrsten over fransk Indo-Kina, "er de tslik at hvis vi kan holde alle budbærerne borte fra de lukkede land, så kan vi hindre at han kommer over regjerer på jorden, og dermed ødelegger vi den Allmektiges planer."
"Og det vil vi gjøre," ropte den stolte fyrsten over Kambodsja. "Her om dagen," fortsatte han, "var det en misjonær som selv skrev: 'For tiden vet vi ikke om en eneste kambodsjaner som kjenner Jesus Kristus som sin personlige frelser. Vi må passe på, Deres Majestet, så ingen slipper igjennom."
"Det er godt," sa Satan. "La oss bli enda mer påpasselige og hindre alle forsøk på å trenge inn i de lukkede land."
Da denne storslagne plan gikk opp for dem, ropte de i begeistring og skyndte seg tilbake til sine riker, mer bestemt enn noensinne på ikke å slippe igjennom en eneste sjel."
(fortsettes)
"Og hva har du å berette?" spurte han i det han vendte seg til en annen fallen engel. "Er du fremdeles herre over Afghanistan (bildet) "? "Ja, det er jeg, Deres Majestet," svarte denne, "men hadde jeg ikke mine trofaste tjenere, så tviler jeg på hvordan det ville ha gått. "Så! Har det vært gjort noe forsøk hos deg også?" spurte Satan med høy røst. "Ja, min herre", svarte fyrsten. "Men hør nå, så skal jeg fortelle alt." I det han vinket med hånden for å få stillhet, begynte han:
"Vi passet på dem; det var fire av dem - alle brennende for å gjøre Ham kjent." "Du kjenner, min herre, det oppslaget som møter den reisende rett innenfor mitt lands grense. Der står det: 'Det er absolutt forbudt å passere denne grensen inn på Afghanistans territorium.' "Vel, de knelte ned der og ba. Men likevel fikk våre tapre tropper overtaket. Femti fot fra oppslaget sitter en afghansk vakt på en stein med geværet sitt. Etter at de hadde bedt, gikk den lille troppen frimodig over grensen og inn i det forbudte landet. Vakten lot dem gå tyve skritt, og da, med lynets hastighet, ble tre skudd fyrt av, og tre av selskapet lå på jorden. De to var døde, og en var såret. Kameraten tok den sårede mannen med seg tilbake over grensen, og han døde snart av sårene. Den fjerde mannen mistet motet og rømte."
Det ble langvarig bifall etter denne tale, og alles hjerter gledet seg. Satans mest, for eide han ikke fremdeles de lukkede land, og hadde han ikek seiret på alle fronter? Budskapet ble fremdeles holdt utenfor, takket være hans utallige hærskarer, og ennå hadde ikke disse mennesker fått høre det forferdelige navnet.
"Vil du ikke fortelle oss, du mektige, hvorfor er du så ivrig etter å holde kunnskapen borte fra disse rikene våre? Vet du ikke at rikene til Indias fyrste, Kinas fyrste og Hans Kongelige Høyhet Afrikas fyrste har måttet slippe inn sterke tropper, og at mennesker der omvender seg til Kristus hver eneste dag?"
"Jo, visst vet jeg det. Men hør nå etter alle sammen, så vil jeg forklare hvorfor jeg er så ivrig for de stengte landene," svarte Satan, mens alle bøyde seg framover for å lytte godt etter. "Det er forskjellige profetier, og de kan kanskje best samles i denne ene," begynte han, "som lyder slik: 'Dette evangelium om riket skal forkynnes for hele jorderiket til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.'
"Nå er det meget klart," fortsatte han med lav stemme, 'at Gud besøker hedningenasjonene for å ta seg ut et folk for sitt navn, og deretter," sier han, "skal jeg komme igjen.' Og den store misjonsbefalingen innebærer at det skal vinnes disipler blant alle folkeslag."
"Nå," ropte han med indignasjon i stemmen, "kan ikke Jesus Kristus komme tilbake for å herske før hvert eneste folk har hørt det gode budskap, for det står skrevet: 'Jeg så en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger.' (Åp 7,9) Derfor betyr det ikke så meget hvor mange misjonærer som blir sendt til de land hvor evangeliet allerede er kjent, eller hvor mange mennesker som omvender seg, for så lenge ikke evangeliet er forkynt i Alaska, Tibet, Afghanistan og de andre områdene våre, kan han ikke komme for å herske over verden."
"Da", utbrøt fyrsten over fransk Indo-Kina, "er de tslik at hvis vi kan holde alle budbærerne borte fra de lukkede land, så kan vi hindre at han kommer over regjerer på jorden, og dermed ødelegger vi den Allmektiges planer."
"Og det vil vi gjøre," ropte den stolte fyrsten over Kambodsja. "Her om dagen," fortsatte han, "var det en misjonær som selv skrev: 'For tiden vet vi ikke om en eneste kambodsjaner som kjenner Jesus Kristus som sin personlige frelser. Vi må passe på, Deres Majestet, så ingen slipper igjennom."
"Det er godt," sa Satan. "La oss bli enda mer påpasselige og hindre alle forsøk på å trenge inn i de lukkede land."
Da denne storslagne plan gikk opp for dem, ropte de i begeistring og skyndte seg tilbake til sine riker, mer bestemt enn noensinne på ikke å slippe igjennom en eneste sjel."
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar