Den første kjærligheten til Jesus, del 1

Denne uken var jeg sammen med en gruppe ledere. Vi ble sittende å snakke om hva som er det største behovet blant de kristne i Norge idag. Alle ble vi enige om at det største behovet er at Guds folk trenger å vende tilbake til den første kjærligheten til Jesus. Noe større behov enn dette finnes ikke blant oss idag.


Det er til den kristne forsamlingen i Efesos at Jesus sier disse ordene:


"Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har mye å bære for mitt navns skyld, og du har ikke gått trett. Men jeg har imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg. Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater. Den som har ører, han høre hva Ånden sier til menighetee: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds paradis." (Åp 2,2-7)


Den kristne forsamlingen i Efesos får gode karakterer. Det er en aktiv forsamling, men det er noe helt grunnleggende som mangler. Legg merke til hva det ikke er: de kristne i Efesos trenger ikke mer tålmodighet! Jeg vil tro at behovet for mer tålmodighet står på vår personlige bønneliste? Det gjør det hos meg. Det er ikke behov for mer lærebevissthet. Denne forsamlingen har vært tydelige på å verne om den tro som en gang for alle er overgitt de hellige. De har altså ikke større behov for evnen til å skille ånder. Jeg tror det er et av våre store behov i dag, men i forsamlingen i Efesos så fungerte dette. De kunne avsløre falske apostler, og falsk lære. I denne forsamlingen fantes det mennesker som villig bar tunge byrder, og de var ikke gått trett. Det fantes med andre ord ikke mye mismot og nederlagsstemning her.


Så forsamlingen i Efesos var ikke i behov av noe av dette. Men den led av en forferdelig mangelsykdom. Kjærligheten til Jesus, lidenskapen, den hellige pasjonen var ikke der. Alt det andre var på plass. Alle de ytre tingene. Det var derimot noe feil med det indre livet.


Og denne mangelen er så alvorlig, sett fra himmelens side, at Jesus ber dem om å vende om. Og her er det ingen snillisme som i våre dager, her glattes det ikke over og man får lov til å fortsette å leve i sine synder. Forsamlingen får vite med all tydelighet at om de velger å ikke omvende seg, vil det få konsekvenser. Og ikke en hvilken som helst konsekvens heller: lysestaken vil bli flyttet. Forsamlingen i Efesos vil med andre ord opphøre å være lys i denne verden. Lyset vil slukne. Deres vitnesbyrd vil dø bort. Den vil ikke lenger ha noen betydning annet enn som et skrekkens eksempel på hvor galt det går, når Gud trekker sin velsignelse tilbake.


Men hva er dette de har mistet?


(fortsettes)