Her følger siste del av historien til pastor Oswald J. Smith:
Det gikk 50 år. Hans majestet Satan gikk rastløst fram og tilbake. Dystre, illevarslende skygger la seg over ansiktet på ham. Det måtte absolutt være ualminnelige bekymringer som plaget ham.
"Det må ikke skje," mumlet han for seg selv. "Selve planen har de nå," fortsatte han for seg selv. "Ja, selve planen, det ser ut til at de til slutt har fått syn for det. 'Evangelisere' (bildet) - 'pionerarbeid' - jeg liker ikke disse ordene. Og så denne skriftlige erklæringen de er kommet med: 'Selskapet vil søke å påskynde vår Herres gjenkomst ved å gjennomføre Hans program for denne tiden, og det er å forkynne evangeliet i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag,' og 'å ta seg ut et folk for sitt navns skyld,' som Han sa: 'Gå derfor ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen.' Målet er altså intet mindre enn verdens evangelisering. Misjonsarbeidet skal nå ledes etter det prinsipp at man ikke lenger setter dobbelt inn der evangeliet er kjent, men heller setter inn med pionerarbeid blant folk, stammer og ætter der Kristus ennå ikke er kjent. 'Fjerne land' - 'Uinntatte områder' - 'pionerarbeid blant folk, stammer og ætter hvor Jesu navn ikke er kjent.' Og å framskynde Herrens gjenkomst ved å gjennomføre Hans program for denne tiden. Og så dette slagord som de har: Forberede Kongens komme. Kongen! Kongen! Nei, det må ikke skje. Jeg må gjøre deres planer til intet! Kongen! Hva blir det av meg når Han kommer? Jeg kaller sammen til rådslagning med en gang."
På noen få minutter var de der alle sammen. De kom fra de fjerneste strøk - mektige, falne engler, ærverdige herskere, fyrster, høvdinger, mørkets verdensherskere i denne tid - i utallige skarer samlet de seg om sin leder som sto der rasende i deres midte. Det rådet dødsstillhet. Plutselig sa Satan:
"Fyrste over Alaska, stå fram!"
Skjelvende og redd, sammenkrøpet og ynkelig i forhold til utseendet 50 år tidligere, gikk han bort til sin herre.
"Du fyrste over Alaska," spurte Satan, "har noen kommet inn nå?"
"Ja, min herre, det har de," svarte fyrsten langsomt, med forskrekkede øyne, og våget nesten ikke å løfte blikket."
"Så! Hva!" tordnet Satan, han kunne nesten ikke styre seg nå. "Hvorfor har du ikke passet bedre på mitt rike?"
"Vi gjorde vårt beste, deres Majestet, men det nyttet ikke. Ryktet nådde tilbake til dem, og de to ihjelfrossede legemer ble oppdaget. Det samme brann i hele menigheten. Andre meldte seg. Vi ødela mange. Flere mistet motet og vendte om. Men til slutt, trass i alt vi gjorde, var det noen som brøt igjennom. Voktet og beskyttet av legioner av engler, kom de seg inn og stanset. Og vi klarte ikke å drive dem tilbake. Og i dag er det hundrer av eskimoer som er vunnet for Guds rike, og tusener som har hørt budskapet!"
Den scene som nå fulgte, overgår all beskrivelse. Satan skrek og bar seg, og selve atmosfæren var som levende og fylt med millioner onde ånder. Hans ledende fyrster skalv for ham og søkte å komme seg vekk fra de forferdelige øynene hans.
"Fyrste over Tibet, stå du fram!" brølte den rasende føreren et øyeblikk senere.
"Du har en bedre rapport, håper jeg," fortsatte han da denne berømte leder trådte fram.
"Nei, min herre, den er nok ikke stort bedre," svarte fyrsten.
"Hva!" svarte Satan. "Har noen fått høre navnet også i ditt rike, fyrste?"
"Det var ingen makt som sto til min rådighet som kunne hindre det, " svarte fyrsten rolig. "Vi gjorde vårt beste. Alle våre krefter kjempet dag og natt for å overvinne dem. Det ser ut til at det er startet en bevegelse som bare har denne ene oppgaven å gå dit ingen har fått før og forkynne Ordet i de såkalte uinntatte områder i verden, hvis leder, Kinas fyrste, med sine krefter søkte å ødelegge, men forgjeves. Beskyttet av legioner av engler, reddet han livet. Det ble sendt hunder mot dem. Og vi fylte prestene med et dødelig hat til dem. Fallgruber ble lagt for dem på alle kanter. Sultemetoder ble forsøkt. Sykdommer ble brukt. Men det nyttet ikke. De trengte seg stadig fram, og nå har vi for alltid mistet mange tibetanere, og det er tusener som har hørt det gode budskap. Vidt og bredt har vitnene trengt fram."
Ved dette var det som intet bånd lenger kunne binde Satans raseri. Uten et øyeblikks nøling vendte han som om og ga sin siste befaling:
"Fyrste over Afghanistan, stå du fram!"
Det var stille et øyeblikk, og så med langsomme skritt og blikket senket, svarte han som nå ble tilsnakket. Han sto skjelvende foran sin hersker.
"Fyrste over Afghanistan, stå du fram! Du har sikkert voktet mine områder godt. Skulle du også svikte meg, vet jeg ikke hvor jeg skulle vende meg."
Det kom intet svar. Tausheten holdt den store forsamlingen i spenning.
"Tal, fyrste. Har de kommet inn?"
"Ja, det har de, min herre!"
"Fyrste over Afghanistan," utbrøt Satan og sprang fram med raseriets preg over hele sitt vesen "har du ikke vært trofast?"
"Jo, min herre, jeg har det, men til ingen nytte. Vi gjorde vårt beste. Helt til for et år siden var det ikke en sjel som hadde hørt. Så ble de to unge menn sendt av pioner-selskapet og ..."
"Forbann dem!" avbrøt Satan.
"Hele menigheten ba," fortsatte fyrsten. "Det ser ut som alle vet at Han ikke vil komme og herske før evangeliet er forkynt på alle tungemål. Engler beskyttet dem . Ja, vi kjempet, men vi kunne ikke stanse dem. De fortsatte, og for en uke siden var det en som tok imot Kristus, og mange andre har fått høre."
"Og nå," brølte Satan, "er alt tapt! Tusener er blitt frelst i India og Kina, men de rapporter jeg har fått høre nå, er de verste jeg har hørt. Nå kan Han komme. Det vil i alle fall ikke ta lang tid, for med den visjon disse folk har, vil snart hver stamme og ætt og hvert folkeslag bli nådd. Og da - ve - ve meg!"
Det gikk 50 år. Hans majestet Satan gikk rastløst fram og tilbake. Dystre, illevarslende skygger la seg over ansiktet på ham. Det måtte absolutt være ualminnelige bekymringer som plaget ham.
"Det må ikke skje," mumlet han for seg selv. "Selve planen har de nå," fortsatte han for seg selv. "Ja, selve planen, det ser ut til at de til slutt har fått syn for det. 'Evangelisere' (bildet) - 'pionerarbeid' - jeg liker ikke disse ordene. Og så denne skriftlige erklæringen de er kommet med: 'Selskapet vil søke å påskynde vår Herres gjenkomst ved å gjennomføre Hans program for denne tiden, og det er å forkynne evangeliet i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag,' og 'å ta seg ut et folk for sitt navns skyld,' som Han sa: 'Gå derfor ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen.' Målet er altså intet mindre enn verdens evangelisering. Misjonsarbeidet skal nå ledes etter det prinsipp at man ikke lenger setter dobbelt inn der evangeliet er kjent, men heller setter inn med pionerarbeid blant folk, stammer og ætter der Kristus ennå ikke er kjent. 'Fjerne land' - 'Uinntatte områder' - 'pionerarbeid blant folk, stammer og ætter hvor Jesu navn ikke er kjent.' Og å framskynde Herrens gjenkomst ved å gjennomføre Hans program for denne tiden. Og så dette slagord som de har: Forberede Kongens komme. Kongen! Kongen! Nei, det må ikke skje. Jeg må gjøre deres planer til intet! Kongen! Hva blir det av meg når Han kommer? Jeg kaller sammen til rådslagning med en gang."
På noen få minutter var de der alle sammen. De kom fra de fjerneste strøk - mektige, falne engler, ærverdige herskere, fyrster, høvdinger, mørkets verdensherskere i denne tid - i utallige skarer samlet de seg om sin leder som sto der rasende i deres midte. Det rådet dødsstillhet. Plutselig sa Satan:
"Fyrste over Alaska, stå fram!"
Skjelvende og redd, sammenkrøpet og ynkelig i forhold til utseendet 50 år tidligere, gikk han bort til sin herre.
"Du fyrste over Alaska," spurte Satan, "har noen kommet inn nå?"
"Ja, min herre, det har de," svarte fyrsten langsomt, med forskrekkede øyne, og våget nesten ikke å løfte blikket."
"Så! Hva!" tordnet Satan, han kunne nesten ikke styre seg nå. "Hvorfor har du ikke passet bedre på mitt rike?"
"Vi gjorde vårt beste, deres Majestet, men det nyttet ikke. Ryktet nådde tilbake til dem, og de to ihjelfrossede legemer ble oppdaget. Det samme brann i hele menigheten. Andre meldte seg. Vi ødela mange. Flere mistet motet og vendte om. Men til slutt, trass i alt vi gjorde, var det noen som brøt igjennom. Voktet og beskyttet av legioner av engler, kom de seg inn og stanset. Og vi klarte ikke å drive dem tilbake. Og i dag er det hundrer av eskimoer som er vunnet for Guds rike, og tusener som har hørt budskapet!"
Den scene som nå fulgte, overgår all beskrivelse. Satan skrek og bar seg, og selve atmosfæren var som levende og fylt med millioner onde ånder. Hans ledende fyrster skalv for ham og søkte å komme seg vekk fra de forferdelige øynene hans.
"Fyrste over Tibet, stå du fram!" brølte den rasende føreren et øyeblikk senere.
"Du har en bedre rapport, håper jeg," fortsatte han da denne berømte leder trådte fram.
"Nei, min herre, den er nok ikke stort bedre," svarte fyrsten.
"Hva!" svarte Satan. "Har noen fått høre navnet også i ditt rike, fyrste?"
"Det var ingen makt som sto til min rådighet som kunne hindre det, " svarte fyrsten rolig. "Vi gjorde vårt beste. Alle våre krefter kjempet dag og natt for å overvinne dem. Det ser ut til at det er startet en bevegelse som bare har denne ene oppgaven å gå dit ingen har fått før og forkynne Ordet i de såkalte uinntatte områder i verden, hvis leder, Kinas fyrste, med sine krefter søkte å ødelegge, men forgjeves. Beskyttet av legioner av engler, reddet han livet. Det ble sendt hunder mot dem. Og vi fylte prestene med et dødelig hat til dem. Fallgruber ble lagt for dem på alle kanter. Sultemetoder ble forsøkt. Sykdommer ble brukt. Men det nyttet ikke. De trengte seg stadig fram, og nå har vi for alltid mistet mange tibetanere, og det er tusener som har hørt det gode budskap. Vidt og bredt har vitnene trengt fram."
Ved dette var det som intet bånd lenger kunne binde Satans raseri. Uten et øyeblikks nøling vendte han som om og ga sin siste befaling:
"Fyrste over Afghanistan, stå du fram!"
Det var stille et øyeblikk, og så med langsomme skritt og blikket senket, svarte han som nå ble tilsnakket. Han sto skjelvende foran sin hersker.
"Fyrste over Afghanistan, stå du fram! Du har sikkert voktet mine områder godt. Skulle du også svikte meg, vet jeg ikke hvor jeg skulle vende meg."
Det kom intet svar. Tausheten holdt den store forsamlingen i spenning.
"Tal, fyrste. Har de kommet inn?"
"Ja, det har de, min herre!"
"Fyrste over Afghanistan," utbrøt Satan og sprang fram med raseriets preg over hele sitt vesen "har du ikke vært trofast?"
"Jo, min herre, jeg har det, men til ingen nytte. Vi gjorde vårt beste. Helt til for et år siden var det ikke en sjel som hadde hørt. Så ble de to unge menn sendt av pioner-selskapet og ..."
"Forbann dem!" avbrøt Satan.
"Hele menigheten ba," fortsatte fyrsten. "Det ser ut som alle vet at Han ikke vil komme og herske før evangeliet er forkynt på alle tungemål. Engler beskyttet dem . Ja, vi kjempet, men vi kunne ikke stanse dem. De fortsatte, og for en uke siden var det en som tok imot Kristus, og mange andre har fått høre."
"Og nå," brølte Satan, "er alt tapt! Tusener er blitt frelst i India og Kina, men de rapporter jeg har fått høre nå, er de verste jeg har hørt. Nå kan Han komme. Det vil i alle fall ikke ta lang tid, for med den visjon disse folk har, vil snart hver stamme og ætt og hvert folkeslag bli nådd. Og da - ve - ve meg!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar