Tre mennesker, en dåp og en ny menighet i hemmelig russisk militærleir

Av og til strømmer minnene på, og man kjenner en slik dyp takknemlighet til Gud for hva man har fått lov til å være med på! I dag har jeg tenkt på noe som skjedde for noen få år siden, i et område av Russland som bare for noen få år siden var stengt for allmenheten. I forbindelse med det gamle kommunistregimet fantes det områder som ikke sto på noe kart. De var topp hemmelige, og var som oftest militærbaser. Slik også dette stedet var. Ved et tidligere besøk i den nærmeste byen som lå opp til dette området, hadde vår samarbeidspartner drevet med evangelisering, og tre personer var blitt frelst. De tre bodde i byen som ikke sto på kartet. En av dem var kona til en av offiserene i militærforlegningen som tilhørte denne byen. I forbindelse med vårt besøk, skulle hun og de to andre døpes. Jeg kjenner fortsatt at takknemlighetens tårer presser på når jeg fremkaller minnene fra denne høytidelige stunden.

Selve dåpen skulle foregå i et skogstjern, dypt inne på det tidligere strengt hemmelige og godt bevoktede stedet. Jeg kan når som helst se det for meg. Vi møttes hjemme hos offiserens kone, og derfra vandret vi gjennom skogen og frem til tjernet. Her hadde russiske soldater og offiserer sikkert badet og festet i tidligere tider, nå skulle tjernet tjene til den første kristne dåp forrettet på dette stedet noensinne! Mens dåpskandidatene gjorde seg klare, sto vi nede ved stranden og sang lovsanger. Så kom de tre gående nedover, og en etter en steg de ut i tjernet, og ble begravd og oppreist med Kristus i det nokså kalde vannet. Gleden og jubelen var til å ta og føle på da de tre steg opp fra vannet, og vi kunne fortsette å lovprise Herren og be for de tre.

Sammen ruslet vi tilbake til offiserens hus, og en liten menighet kunne grunnlegges inne på det militære området! Det var en stor ære å få lov til å tale ved denne anledningen. En pastor i nabobyen har nå oppfølgingsansvaret for den lille menigheten. Tenk det: kommunistene skulle sørge for å fjerne den siste rest av den kristne tro i det veldige Sovjetiske riket. Men de lykkes ikke. Gud ble dem for sterk. Nå kunne en liten menighet grunnlegges på dette stedet. Et lite lys i et stort mørke, men det lille lyset trenger igjennom og vitnesbyrdet til de tre vil nok føre til at flere kommer til tro.

I dag kjenner jeg bare en så inderlig glede og takknemlighet over dette, at jeg måtte dele det med bloggens lesere.

På bildet ser vi en annen dåpshandling forrettet i Russland.