Om den første kjærligheten og forventningen til Jesu gjenkomst, del 2

'Den første kjærligheten', som Jesus etterlyser i menigheten i Efesos, jfr Åp 3,4, har sin begynnelse ett sted: hos Jesus! Johannes skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10) Som en konsekvens av dette, fortsetter Johannes i vers 19: "Vi elsker fordi han elsket oss først."

Det er alltid Gud som tar initiativet først. Sann bønn fødes i Guds hjerte. Vi tror kanskje at det er vi som tar initiativet til å be, men bønnen starter et helt annet sted: Det er Den Hellige Ånd som skaper lengselen, tørsten etter å be i våre hjerter. Når alt kommer til alt så er bønn å koble eg på den stadige strømmen av kommunikasjon som finnes mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd - derfor er alt bare nåde, ingen fortjeneste. Dette er gode nyheter til trette bedere!

Apostelen Paulus knytter 'den første kjærligheten' til eskatologien - til læren om de siste tider og Herrens gjenkomst: "Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommeren skal gi meg på den dag - ja ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2.Tim 4,8)

Brenner 'den første kjærligheten' i livene våre er vi også opptatt av Hans komme - både det første, men ikke minst bærer vi i oss en djup lengsel etter Hans gjenkomst. Jesu gjnkomst er vårt salige håp! Til sin medarbeider Titus, skriver Paulus: "... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi herlighet..." (Tit 2,13)

'Den første kjærligheten' - begeistringen for Jesus, fokuset på Ham og Han alene - må, som all annen kjærlighet, holdes ved like, ellers slukner den. Hvordan vedlikeholdes så denne begeistringen for Jesus? Ved å drikke djupt av kilden selv, ved å holde oss nær Ham. Da vil Han selv sørge for at den flammer opp. 

Ingen vei tilbake

Ved ulike anledninger og faser i min vandring med Jesus har Jesu ord til Peter, slik de gjengis i Joh 21, talt til meg.

Du husker det nærgående spørsmålet Jesus stiller Peter: Elsker du meg?

Det er dette alt egentlig dreier seg om: den første kjærligheten til Jesus. Om å søke Gud for Hans egen skyld, og ikke vår egen.

Gud kaller oss til å gå ulike veier, og det er ikke gitt at alle skal gå den veien vi går. Peter er opptatt av dette. Han ser Johannes, og spør Jesus: 'Herre, hva skal skje med ham?' Jesus er veldig direkte når han svarer Peter: 'Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!' (v.21-22)

Vårt ansvar er å elske Jesus og følge Ham i det kallet Han har gitt oss. Selv om den veien vi da går kan misforstås av andre, og vi kan få kritikk for å gå den veien. Det er det kallet vi en dag skal svare for og holdes ansvarlig for.

Siden 1988 har Herren kalt meg til å gå en vei som har ført meg i kontakt med kristne fra ulike kirkefamilier. Det har vært en vei med så mange velsignelser, så mye rikdom, men også mye kritikk fra mennesker som er uenige med de valgene jeg har tatt. Det må jeg leve med. For jeg skal ikke svare overfor dem. Jeg skal svare for Herren Jesus med det Han har betrodd meg.

Av og til kommer man til et punkt i livet med Jesus hvor det ikke er noen vei tilbake. Man har fått smake noe av Herrens herlighet og skjønnhet, og man vil ikke vende tilbake til det som en gang var, fordi man har fått smake noe som er bedre enn det som som en gang eide.

Jesu kall til etterfølgelse er et radikalt kall:

'Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike'. (Luk 9,62)

Corrie ten Boom har sagt ved en anledning: 'Når Gud har kalt deg skal du ikke kikke deg over skulderen for å se om noen følger etter deg. Følg du Gud'.

Det kan hende noen diskuterer dine valg. La dem gjøre det. Det kan hende du er ved det veiskillet i livet, at det ikke er noen vei tilbake. Du må gå den veien Gud har kalt deg. Kallet Gud har for deg kan virke helt uforståelig på andre, men det er ikke deres kall, det er ditt kall.

På den veien jeg har valgt å gå har Gud velsignet meg så rikt på den måten at jeg har lært mennesker å kjenne som lever i andre kirketradisjoner enn min egen, men som lever så nært Jesus og på den måten utfordrer mitt eget liv.

Hva betyr det når Jesus sier at lovløsheten skal ta overhånd - og kjærligheten skal bli kald hos de fleste?

Hva mente Jesus med ordene i sin eskatologiske tale, gjengitt i Matt 24,12: 'Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste'?

Siktet Han til økt kriminalitet i endens tid? Jeg tror ikke det, selv om denne tiden selvsagt vil bære preg av lovløse tilstander.

Vi må se disse ordene i sammenheng med verset foran, hvor Jesus sier: 'Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill'. Og så lyder det: 'Og fordi lovløsheten tar overhånd ...' De falske profetene og lovløsheten hører sammen! Og hva handler da denne lovløsheten om? Frafallet fra Guds ord. Det handler om en forkynnelse som fristiller i forhold til hva Guds ord sier, og gjør at man kan leve akkurat slik man vil uten at det får konsekvenser for ens liv. Men det får konsekvenser for andre, for når de ser dette som skjer, så blir også deres kjærlighet til Jesus kald.

For den kjærlighet det her er snakk om, er den kjærligheten som Jesus taler om i Åp 2,4: 'Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet ...'

Når man ser den ene lederen etter den andre svikte når det gjelder, når Guds ord tråkkes under fot, og man påberoper seg nåden uten syndserkjennelse, bekjennelse og omvendelse, og fortsetter som om ingen ting har skjedd, da får det ikke bare konsekvenser for eget liv. Det fører til at også andre mister motet, gir opp, og kjærligheten blir kald.

Og etter hvert som tiden nærmer seg før Jesu gjenkomst, vil dette være et tydelig tegn i tiden: Frafallet fra den apostoliske læren. Folk tar seg lærere i mengdevis, fordi det er ingen standard lenger, heltene har falt.

Hva betyr det å forlate 'den første kjærligheten'?

I går oppdaget jeg noe jeg ikke har lagt merke til i Åp 3 hvor apostelen Johannes gjengir det Jesus sier til menigheten i Efesos:

'Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet'. (Åp 2,4)

Av en eller annen grunn har jeg ikke fått med meg at det står 'forlatt', ikke 'mistet' i teksten. Nettopp bruken av ordet 'forlatt' gir dette verset en helt ny mening for meg.

Det er det greske ordet 'afiemi' som Johannes bruker. Dette ordet kan oversettes: å sende fra seg, å gi fra seg, oppgi, forlate eller la bli igjen. Alt dette betegner jo en aktiv handling. Det er ikke noe som plutselig skjer. Det er noe jeg selv gjør, noe jeg aktivt bidrar til skal skje. Nå er det jo slik i et kjærlighetsforhold at følelsene kan kjølne, man kan miste gnisten, sødmen. Man kan gli fra hverandre over tid. Men det er ikke det samme som at man faktisk skiller lag. For å gjøre det må man foreta en villet handling.

Umerkelig kan to som elsker hverandre likevel fjerne seg fra hverandre. Når man oppdager det, er det viktig å finne tilbake til det som var utgangspunktet. Da kan et forhold gjenopprettes. Gløden og sødmen kan vende tilbake. Det er dette Jesus lengter etter i forholdet til sin brud. Det er dette Han søker å gjenopprette i vår tid. Han lokker oss, drar oss med kjærlighetens bånd.

Det er vi selv som aktivt må forlate Ham, for Han slipper ikke oss av syne.

Men vi kan likevel aktivt vende oss bort fra Ham. Det gjør vi når vi ikke holder fast ved Hans ord. Da vender vi Ham ryggen.

Jesus sier det så tydelig at det ikke kan misforstås:

'Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud'. (Joh 14,15)

Jesu ord skapte sterke reaksjoner i sin samtid:

'Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham'. (Joh 6,66)

Her ser vi at disse disiplene aktivt vender seg bort fra Herren. Når vi ikke lenger våger å stå for det Jesus står for, når vi ikke lenger våger å handle på det vi tror, går vi kompromissets vei. Vi er ikke villige til å betale omkostningene av hva det vil si å følge Jesus. Da er det slik at vi også aktivt vender oss bort fra Jesus, og vi forlater den første kjærligheten til Ham.

Til alle som er i den situasjonen, sier Jesus: 'Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger'. (Åp 2,5)

Det er to ting vi må gjøre:

1. Omvende oss
2. Gjøre de første gjerninger

Hva betyr det andre punktet? Det betyr å gjøre det du gjorde når du først ble grepet av Jesus! Da var du bare opptatt av å gjøre det Han sa - koste hva det koste ville. Han betydde mest. Hva er det som gjør at Han ikke gjør det i dag?

Lyset, ilden og flammen

"Ved sin natur får kjærligheten mennesket til å være Gud lik, så langt det er mulig for et menneske. Den har en berusende innvirkning på sjelen. Den er en strøm av tro, en avgrunn av tålmodighet, et hav av ydmykhet.

Kjærligheten avviser fullstendig enhver fiendtlig tanke om ens neste, for 'kjærligheten gjemmer ikke på det onde.' (1.Kor 13,5)

Kjærlighet, uforanderlig fred og vårt barnekår hos Gud er bare forskjellige navn på det samme. På samme måte som lyset, ilden og flammen er nærværende samtidig, er disse sider manifestasjoner av Ånden.

Når noen er helt gjennomsyret av Guds kjærlighet, reflekteres sjelens gjennomsiktighet i hans liv, som i et speil. Den som elsker Gud, elsker derfor sin bror og sin søster. Denne kjærligheten er i bunn og grunn beviset på den første.

Johannes Klimakos (575-649 - eremitt i Katarinaklosteret på Sinaihalvøya.

De lærte meg å elske Jesus

Denne uken har jeg kjent en slik djup takknemlighet, for hva to kvinner har brakt inn i mitt liv. Som få andre har Mor Martyria (venstre) og Mor Basilea, grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, hjulpet meg til å se det ene nødvendige: kjærligheten til Jesus! Når Jesus skal fortelle Marta om forskjellen på hennes og Marias forhold til Seg, så sier Han: "Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne." Det er altså noe som er mer nødvendig enn andre ting. Noe som er viktigere enn alt annet. Dette ene nødvendige, kaller Jesus for "den gode del." Det ene nødvendige er og blir kjærligheten til Jesus.

Mor Martyria og Mor Basilea bar preg av å ha vært mye sammen med Jesus. Det kunne man se i deres ansikter, som lyste av fred og kjærlighet og glede. Det blir gjerne slik med mennesker som omgås Jesus ofte. Begge fikk del i store prøvelser og lidelser. De ble ofte satt til side. Sykdom preget deres livsvei. Men gjennom alt dette var det "ett som var nødvendig", kjærligheten til Jesus.

I et av sine tidligste skrifter skrev Mor Basilea:

"Hva er kjærlighet, hvor er kjærligheten, hvordan finner vi veien til kjærligheten? Vi vet at kjærlighet er det mest dyrebare i livet, for kjærlighet leger, kjærlighet gjør lykkelig, og kjærlighet gjør et menneske vakkert. På samme måte som hat er en stråle fra helvete som bringer ulykke og død over alle den treffer, er kjærlighet en stråle fra himmelen som vekker liv i alle den faller på, og fyller dem med glede. OG DENNE KJÆRLIGHETEN ER JESUS! Bare når Hans bilde får prege seg inn i våre hjerter, bare når vi hengir oss til denne kjærligheten, kan vi selv bli kjærlighet."

Søster Joela Krüger, som kommer til Norge neste uke, skriver i et lite hefte følgende:

"Paulus, som selv var fullstendig fengslet av Jesu kjærlighet, vitner om den veien han går for at denne skatten mer og mer skal bli hans egen. Det er en livslang prosess som først vil være avsluttet når målet er nådd, et mål som er verd enhver innsats: å få se Jesu ansikt til ansikt og forstå fullt ut, slik Gud fullt ut kjenner ham. (jfr 1.Kor 13,12) Denne kjærlighetens lengsel etter Jesus er så over all måte sterk at Paulus kan si: 'Jeg regner alt som tap.' (Fil 3,8) For et utsagn! Hvem av oss kan til enhver tid av hele sitt hjerte si noe slikt? Men det er vel ikke meningen at det bare er Paulus som kan stemme i dette jubelropet. En slik stund burde vi egentlig alle oppleve. Jesus sammenligner himmelriket med en kjøpmann som lette etter verdifulle perler. Og da han fant en perle som var vakrere enn alle andre perler, solgte han alt han hadde, og kjøpte den (Matt 13,45-46) Her hører vi ingen klaging over tap og at det koster for mye, men vi hører om en veldig gevinst."

Jeg sier med Paulus: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

Sitatene fra Mor Basilea og Søster Joela er hentet fra: "Å kjenne Kristus". Et lite hefte med oppmuntring til å leve i helhjertet kjærlighet og udelt etterfølgelse av Jesus. Ønsker du et av disse heftene kan du skrive til: info@kanaan.ywam.no

eller du kan ta kontakt med meg, så sender jeg deg et.

Det ene nødvendige - vekk på nytt den første kjærligheten til Jesus

Mens jeg gikk tur i landskapet rundt bønnekoia mi i går, tenkte jeg på hva som er er aller viktigste budskapet til Kristi kropp i dag. Er det en sterkere vektlegging av nådegavene? Handler det om et større fokus på tjenestegavene? På tegn og under? Eller husmenigheter kontra tradisjonelle menigheter? Det er mange ting vi kan være opptatt med. Det er mange ting som er interessante. Men med tanke på de vanskelige tidene som ligger foran oss, hva er det Ånden sier til menighetene i dag? Jeg påstår ikke at jeg har det eneste svaret på det spørsmålet, men mens jeg gikk der i landskapet hvor trærne allerede begynner å få grønnskjæret, og snart har blader som vil rasle i vinden, synes det som om Åndens vind berørte mitt kinn og jeg kunne høre Hans vare stemme i mitt indre: Vekk på nytt den første kjærligheten!

Det er jo dette budskapet den kristne forsamlingen i Efesos får, når Jesus ber om at et brev skrives med følgende budskap:

"Jeg vet om gjerningene dine, arbeidet ditt, tålmodigheten din, og at du ikke kan tåle dem som er onde. Og du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere. Og du har holdt ut, og du har tålmodighet, og du har arbeidet for Mitt navns skyld uten å bli trett. Likevel jeg Jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene ..." (Åp 2,2-5a)

Pasjonen, lidenskapen for Jesus - det er det som teller.

Mor Basilea, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skrev:

"Den første kjærlighet - den dyrebareste av alle av alle gaver! Den første kjærlighet - det ene nødvendige! Den første kjærlighet, det som skulle være vår higen, det vi ber om, det vi for en hver pris må oppnå."

Her er det et stykke vei for meg å gå. Dette er virkelig min lengsel for tiden, at Ånden skal flamme opp igjen den første kjærligheten til Jesus. Da - vil mange andre ting falle på plass, blant annet iveren etter å vinne mennesker for Gud.

Jesus - mitt liv, min lengsel

I forbindelse med feiringen av min 50 års dag lørdag som var, talte en god venn av meg. Anders Aanje siterte noen ord av mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre. Hennes ord grep meg så sterkt at jeg gjerne vil gjøre dem til mitt livsmotto. Hør bare:

Å søke Jesus, det er mitt liv.
Stadig å finne Ham, det er min glede.
Når jeg har funnet Ham,
fortsetter jeg å søke Ham til
Han er blitt alt for meg.

Dette er en prosess. En livsforvandlende prosess. Jeg tenker på det som skjedde med apostelen Paulus. Han kom til et punkt i sitt liv hvor ingenting av det som hadde vært betød noe som helst.

"Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld. Ja, så visst regner jeg alt som tap sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som blir gitt ved troen på Kristus, rettferdigheten som er av Gud på grunn av troen, for at jeg kan kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser...." (Fil 3,7-10a)

I denne tiden vi lever i er kjærligheten til Jesus - det Bibelen omtaler som - den første kjærligheten, av helt avgjørende betydning om vi skal holde stand, og høre med blant "de som seirer" i trengselstidene som vi merker fødselsveene til. Vi lever i høyprofetiske tider, hvor veldig mange av de tegnene som Jesus talte om, går i oppfyllelse.

Jeg brukte deler av 50 års dagen min i går til å sitte sammen med en ledergruppe som jeg er en del av. Vi var alle enige om det samme: Dette er en tid å være virkelig våken i. Herren Jesus kommer snart!

Jesus! Jesus! Jesus! Intet er mer sentralt, intet er viktigere. Jeg må lære Ham bedre å kjenne, se nye sider av Ham, la meg fascinere enda mer, bli mer begeistret, våge mer for Ham. Han må bli mitt ett og alt.

Lidelsesfellesskapet med Jesus og de forfulgte

Mens forfølgelsen av de kristne i det tidligere Sovjetunionen var på det hardeste, skrev grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink, noen brev til sine lidende medsøsken. Det var fem brev til trøst. Jeg har lest disse brevene på nytt, og selv om de bærer preg av å være skrevet i en spesiell tidsperiode, slår det meg hvor aktuellt og tidløst budskapet til Mor Basilea er. I innledningen henvender hun seg til oss alle, i det hun skriver:


"Mine kjære brødre og søstre som lever under forfølgelse eller snart vil oppleve den! Midnattstimen senker seg over verden, og vi begynner å se oppfyllelsen av det Jesus har forutsagt for endetiden."


Jeg er ikke tvil om at Mor Basilea har rett. Midnattstimen er i ferd med å senke seg over vår jord. Det er sent, og Jesu gjenkomst er nær. Tiden vi nå går inn i er en tid med trengsler og forfølgelse. Det trekker opp til en verdensvid kristenforfølgelse. Hvem er i stand til å bli stående i trengselstiden som ligger foran? Bare de som har gjort seg rede. De vil få styrke til å være tro mot Jesus. "De som nå villig bærer hverdagens motgang og prøvelser i tillit til Faderens trofasthet, vil få kraft til å holde ut. Ja, de som ufravendt fester blikket på Jesus og ber om en brennende kjærlighet til Ham, vil få nåde til å bestå i lidelsen," skriver Mor Basilea et annet sted.


Men tilbake til de fem trøstebrevene:


"Skulle ikke vårt hvert hjerte som elsker Jesus og brødrene, lide med de kristne som nå i så mange år er blitt forfulgt, og likeså med de troende som er kommet under forfølgelse i de senere år, og med dem som umiddelbart trues av denne lidelsen," skriver hun.


Så skriver hun om hvilket eksempel disse troende er for oss:


"Ja, mitt hjerte er fylt av takknemlighet mot dere, for deres store lidelser har vært en medvirkende årsak til at våre hjerter er blitt fylt av en ny og brennende kjærlighet til vår Herre Jesus Kristus og hengivelse til å lide for Ham. Dere styrker vår tro på at Jesus vil gi oss kraft til å utholde lidelsene i forfølgelsestiden som ligger foran oss. For med deres eksempel har dere vist oss ar Jesu kraft fullendes i de svake som tror på Hans store makt og kjærlighet og stoler på at Han vil bære igjennom. Når deres modige bekjennelse til Jesus gjentatte ganger resulterer i fengsel og fangeleir, når lidelsene ikke synes å ta slitt og dere da stadig på ny sier; 'Ja, Far!', hjelper det oss slik at vi som alle i større eller mindre utstrekning går forfølgelser i møte, nå i tiden hengir oss til de tyngste lidelser med et: 'Ja, Far!' Vi gjør det i tro på at Gud ikke lar oss friste over evne, slik dere har vitnet om det. Og deres kjærlighet til Jesus, som gjør at dere er rede til stadig på ny å lide for Ham, tenner også denne kjærlighetens flamme i våre hjerter, slik at vi kan si: Min Herre Jesus, Du fortjener det, for Deg vil jeg lide."


Vil du møte noen av de som forfølges i dag og la deg inspirere av dem, anbefaler jeg deg å lese den andre bloggen min: http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/

Den første kjærligheten til Jesus, del 2

Grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, Mor Basilea Schlink, forteller i en av sine bøker at hun i tiden rundt 2. verdenskrig var travelt opptatt med kristen virksomhet. Det var ungdomsmøter, bibelkurs, møteserier. Overalt tok mennesker imot Guds ord med et takknemlig hjerte. Men midt oppe i all denne aktiviteten, ble Basilea Schlink rammet av Guds ord personlig. Og ordene som rammet henne så kraftig, og drev henne til omvendelse, var ordene fra Åp 2,4: "Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet." Travelt opptatt som Basilea Schlink var den gangen, så manglet hun det viktigste! Dette er ikke bare et problem for henne, men det er et problem for veldig mange av oss i dag. Vi er lik forsamlingen i Efesos. På den ene siden er vi svært oppegående når det gjelder det vi gjør for Gud, men det står likevel ikke rett til med oss. Vi mangler den første kjærligheten til Jesus.


Hva består så denne kjærligheten av?


Den første kjærligheten er:
- en kjærlighet som ikke søker sitt eget, men Den andre, Den Ène. Det dreier seg om vår holdning til vår Herre Jesus Kristus, om vårt personlige kjærlighetsforhold til Ham. Det er snakk om den kjærlighet som kun søker Ham.


Det er snakk om:
- en kjærlighet som er fullstendig ensidig og forsakende. Det dreier seg om å elske ut over alle grenser, være villig til å dumme seg ut og bli misforstått, og ofre alt for Den elskede.


(fortsettes)

Den første kjærligheten til Jesus, del 1

Denne uken var jeg sammen med en gruppe ledere. Vi ble sittende å snakke om hva som er det største behovet blant de kristne i Norge idag. Alle ble vi enige om at det største behovet er at Guds folk trenger å vende tilbake til den første kjærligheten til Jesus. Noe større behov enn dette finnes ikke blant oss idag.


Det er til den kristne forsamlingen i Efesos at Jesus sier disse ordene:


"Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har mye å bære for mitt navns skyld, og du har ikke gått trett. Men jeg har imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg. Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater. Den som har ører, han høre hva Ånden sier til menighetee: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds paradis." (Åp 2,2-7)


Den kristne forsamlingen i Efesos får gode karakterer. Det er en aktiv forsamling, men det er noe helt grunnleggende som mangler. Legg merke til hva det ikke er: de kristne i Efesos trenger ikke mer tålmodighet! Jeg vil tro at behovet for mer tålmodighet står på vår personlige bønneliste? Det gjør det hos meg. Det er ikke behov for mer lærebevissthet. Denne forsamlingen har vært tydelige på å verne om den tro som en gang for alle er overgitt de hellige. De har altså ikke større behov for evnen til å skille ånder. Jeg tror det er et av våre store behov i dag, men i forsamlingen i Efesos så fungerte dette. De kunne avsløre falske apostler, og falsk lære. I denne forsamlingen fantes det mennesker som villig bar tunge byrder, og de var ikke gått trett. Det fantes med andre ord ikke mye mismot og nederlagsstemning her.


Så forsamlingen i Efesos var ikke i behov av noe av dette. Men den led av en forferdelig mangelsykdom. Kjærligheten til Jesus, lidenskapen, den hellige pasjonen var ikke der. Alt det andre var på plass. Alle de ytre tingene. Det var derimot noe feil med det indre livet.


Og denne mangelen er så alvorlig, sett fra himmelens side, at Jesus ber dem om å vende om. Og her er det ingen snillisme som i våre dager, her glattes det ikke over og man får lov til å fortsette å leve i sine synder. Forsamlingen får vite med all tydelighet at om de velger å ikke omvende seg, vil det få konsekvenser. Og ikke en hvilken som helst konsekvens heller: lysestaken vil bli flyttet. Forsamlingen i Efesos vil med andre ord opphøre å være lys i denne verden. Lyset vil slukne. Deres vitnesbyrd vil dø bort. Den vil ikke lenger ha noen betydning annet enn som et skrekkens eksempel på hvor galt det går, når Gud trekker sin velsignelse tilbake.


Men hva er dette de har mistet?


(fortsettes)

Når alt kommer til alt

Innholdet av et lite håndskrevet kort har talt veldig til meg de siste dagene. Teksten lyder slik: "Jesus elsker deg helt personlig. Derfor venter Han på din personlige kjærlighet til Ham. Den vil gi ditt liv den dypeste mening."

Det er jo dette alt dreier seg om for en Jesu etterfølger: Den første kjærligheten til Jesus.

Teksten på kortet er skrevet av mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre. Gjennom både ord og levd liv betonte hun viktigheten av å elske Jesus, Han som elsket oss først.

Hva vil en slik kjærlighet bety helt praktisk og konkret i våre liv - i dag? Hvordan kan jeg vise Ham at jeg elsker Ham av "hele mitt hjerte, av hele sin sjel og av all min forstand"? (Matt 22,36)

Uten tålmodighet dør kjærligheten

Å være en kristen er å tro og håpe. Men for at troen og håpet skal kunne bære frukt, kreves tålmodighet. Tålmodighet er nødvendig for at vi av Guds hånd skal kunne fullbyrde det vi håper og tror på. Det står skrevet: "Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!" (Åp 3,11) Det er et ord som formaner oss om å holde ut med tålmod og kraft, så den som trakter etter kronen, når nå lønnen nærmer seg, virkelig får den gjennom sin urokklige tålmod. Det er riktignok kjærligheten som er det bånd som holder fellesskapet sammen, fredens grunnvoll, enhetens fasthet og styrke. Kjærligheten er mektigere enn håpet og troen, den får foran alle gode gjerninger og martyriets vitnesbyrd, den skal for evig bli hos oss i himmelens rike. Men allikevel: ta tålmodigheten bort fra kjærligheten, og den kan ikke bestå! For da apostelen talte om kjærligheten. knyttet han den sammen med standhaftigheten og tålmodigheten. "Kjærligheten", sier ham, "er tålmodig og velvillig". (1.Kor 13,4) La oss derfor holde fast ved den tålmodighet som lar oss bli i Kristus og med Ham lar oss komme til Gud. For ingenting i våre gjerninger kan føre oss frem til herligheten, med mindre det henter sin kraft til fullbyrdelse fra tålmodigheten. Cyprian (210-258)

Den usynlige verden: Engler og demoner i endens tid, del 1

Endetiden er en tid da englenes største makt og myndighet åpenbares. Det er også en tid for økende demonisk makt og innflytelse. Vi lurer oss selv om vi ikke tar hensyn til at det pågår en strid i den usynlige verden. Det vi ser i det synlige er bare en konsekvens av det som pågår i det usynlige. Dette kommer veldig tydelig frem i det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:


"For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet." (Ef 6,12. Bibelen Guds ord)


Det pågår med andre ord en krig i himmelen. "Demonenes - de falne englers verden, er en fryktelig virkelighet. Det er noe vi må vite. Vi må regne med denne virkelighet for at vi ikke intetanende skal komme i deres kvelende makt. Og i dag har satan en tid med stor maktutfoldelse slik det er forutsagt om de siste tider i den Hellige Skrift," skriver mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i boken "Engler og demoner". (Nomi forlag 1973, side 19)


Dette må likevel ikke bringe oss på defensiven, men på offensiven. "Når vi studerer Det nye testamente, ser vi at kamp, krig og det å oppføre seg som en 'åndelig soldat', aksepteres som normalt for en kristen livsførsel. Denne kampen er ikke noe spesielt som noen få kristne kan møte. Bibelen lærer oss at alle kristne må være forberedt på å møte strid og kamp i den åndelige verden," skriver bibellæreren Derek Prince i boken: "Krig i himmelen." (Derek Prince Ministries Norge, 2007, side 17-18)


Vi skal i noen artikler fremover se nærmere på kampen som skjer i den usynlige verden. Denne serien kommer til å publiseres parallellt med serien om Nehemjas bok. Håpet er at vi som kristne skal stå bedre rustet i det som skjer med oss nå når vi begynner å merke "begynnelsen til veene". (Matt 24,8)


Det som skjer i Norge for tiden, har sin bakgrunn i en strid som føres i himmelrommet. Heldigvis er de som bekjenner seg til Jesus, og som er under Jesu blods beskyttelse, på det seirende laget. Men det er ingen som helst tvil om at striden kommer til å bli hard, og prøvelsene og lidelsene mange. Mer enn noensinne før trenger vi derfor å styrke kjærlighetsrelasjonen til Jesus. Bare "den første kjærligheten" kommer til å kunne føre oss igjennom. Derfor trenger vi å prioritere vår stille stund med Jesus daglig, i bønn og lesning av Guds ord.

Alle mine kilder er i deg!

En god venn av meg sender meg stadig noen henvisninger til Salmenes Bok, på sms. Det setter jeg veldig stor pris på. Som oftest er disse salmeversene direkte inn i min livssituasjon. I går, mens jeg satt på toget for å treffe mine menonittiske venner, sendte han Salme 87,7 hvor det står: "ALLE mine kilder er i Deg." Det er et ord som åpenbarer en dyp hemmelighet. Om vi bare kunne gripe den! Alt, absolutt alt jeg trenger finnes i Jesus. Det finnes ingenting utenfor Ham - ingenting av verdi, eller som kan tilfredsstille. Alt er i Ham! En personlig opplevelse av personen Jesus vil gjørevår lydighet brennende og nidkjær. Den vil gjøre slutt på vår rastløshet og misnøye. Et dypere og mer intimt forhold til Ham vil tilintetgjøre vår kjedsommelighet og sette våre hjerter i brann. Om vi bare kunne få et glimt av Jesus, i all Hans skjønnhet og majestet! Når vi blir stilt overfor, om så bare en liten del av Hans fortærede herlighet, slik hans disippel og gode venn Johannes ble, vil vi bli motivert til å leve fri fra synd. Da vil vi ønske å dø bort fra all selviskhet og overgi oss til Herren uten snev av kompromiss og lunkenhet. Når vi får se Hans skjønnhet, blir vi villige til å dø fra alt det som hindrer oss i å ligne Ham! Dette er vårt aller, aller største behov. La oss gjøre det vil vårt daglige bønneemne!

En generasjon etter Guds hjerte

Gud lengter etter sanne tilbedere som tilber Faderen i ånd og sannhet, og jeg tror at Ånden nå legger lengelsen etter å være mennesker ettter Guds hjerte ned i stadig flere mennesker. Ikke så underlig kanskje, siden vi nærmer oss Jesu gjenkomst, en tid som blant annet kjennetegnes av at både Ånden og Bruden uttrykker dette lengselsfulle: Kom! Mike Bickle, grunnleggeren av International House of Prayer i Kansas City, en bønnetjeneste som er i virksomhet 24 timer i døgnet, har skrevet om David, mannen etter Guds hjerte: "Det som gjør at David skiller seg ut som en mann etter Guds hjerte, er hans utrettelige lengsel etter å utforske og forstå Guds følelser. Dette er, tror jeg, kjennetegnet ved enhver person som stter seg fore å ha et hjerte som er etter Guds hjerte. En dag skal hele kristenheten være lik David i dette. Vi skal være en mektig skare som tilber, tjener og elsker Gud med en stadig dypere forståelse av hva som rører seg i Hans hjerte. Som David skal vi forstå og gjenspeile Guds hjerte på en måte som menneskeheten knapt har sett før." Jeg er enig med Mike Bickle i dette, og jeg ser at Gud nå reiser opp mennesker i så mange ulike sammenhenger, verden over. De er kjærlighetshungrige tilbedere som forstår hva Gud føler. Den Hellige Ånd har gjort noe med deres hjerter, og lagt ned denne voldsomme lidenskapen ned i dem. Den er altoppslukende. For disse menneskene er ikke tilbedelse en tyve minutters sekvens i et møte, men en måte å forholde seg til Gud på med hele sitt liv. Jeg har gjort dette til mitt nr 1 bønneemne for tiden: At Ånden skal gi meg en altoppslukende lidenskap for Gud.

Elsker jeg Jesus i dag? Da gjør jeg som Hans ord sier

I det jeg våknet i dag morges, hørte jeg disse ordene, like tydelig, som om noen skulle ha sagt dem høyt i rommet: "Elsker du Meg?" Jeg visste med en gang at disse ordene siktet til Joh 21, som jeg stadig vender tilbake til i min stille stund, hvor Jesus spør Simeon Peter, om Peter elsker Ham. For når alt kommer til alt, så er det dette det hele dreier seg om for en som ønsker å følge Jesus, om vi virkelig elsker HAM! Om Jesus virkelig er vårt ett og alt, eller om det er andre ting som er viktigere. Hva betyr det å elske Jesus? I går leste jeg på nytt disse ordene: "Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham, og åpenbare meg for ham." (Joh 14,21) Og som om ikke dette var nok, sier Jesus videre: "Den som elsker meg vil holde fast ved mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord." (Joh 14,23-24a) Først ble jeg overveldet av dette: "og VI skal komme og BO hos ham." Åja, det vil jeg så gjerne! Tenk at Gud Fader, og Hans Sønn, vil komme å bo sammen med meg! Men dette er altså knyttet opp til spørsmålet om jeg elsker Ham, og jeg elsker Ham på den måten at jeg holder fast ved Jesu ord. Alt dette henger altså sammen. Det finnes de i dag som er villige til å kaste mye av det Jesus sa overbord. For dem gjelder ikke disse ordene lenger. De er anstøtelige, de passer ikke inn i den politiske korrektheten, de diskriminerer og er intollerante. For de som vil elske Jesus spiller ikke den politiske korrekthet noen rolle i det hele tatt. For dem er Jesus viktigere. For dem er det viktigere at Gud Fader og Sønnen vil bo hos dem, enn de skulle ha sin bolig her i verden. Jesu spørsmål er veldig direkte: Elsker DU MEG? Idag vil jeg på nytt ransake mitt hjerte for å se om jeg har en udelt kjærlighet til Jesus, eller ikke? Hva er det i mitt liv Han må gjøre noe med, for at jeg mer og mer fri skal leve sammen med Jesus?