Profetisk: Bruden var ikke der!

I natt drømte jeg at jeg var vitne til et selskap. Litt på avstand så jeg et stort hus pyntet for fest. Det var lukseriøst, som et herskapshus. Det var mange gjester. Alle de inviterte hadde fargerike klær, men det var noe merkelig med dem. Dressene og kjolene var alle falmede, og var slitte. Jeg tenkte: Slik kan dere ikke gå når dere er innbudt til et bryllup! Festlyden var høy. Jeg ble stående å se på dette da det plutselig gikk opp for meg:

Bruden var borte!

De som var tilstede i dette hærskapshuset trodde allle at de var i et bryllup. Men det var et fake bryllup. Idet jeg våkner av drømmen hører jeg ordene: 'Dette er de som ikke haar gjort sine kjorler hvite!'

Det var en rystende opplevelse.

"... og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod." (Åp 7,14)

"Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det." (Åp 3,4)

Hans navn øses ut som velduftende parfyme

Jeg ber med David for tiden, ordene i Salme 51,14: "Gi meg igjen gleden over din frelse", for jeg vil vekke igjen det ene nødvendige: Den første kjærligheten til Jesus.

Den lengselen skapes av Den Hellige Ånd, om vi ber Ham om det. Herren søker frivillige elskere, ikke skjelvende slaver.

Ikke noe er viktigere i dette ene: Den første kjærligheten, i denne avgjørende tiden. Skal vi kunne holde ut i prøvelser og utfordringer som ligger foran oss, må kjærligheten til Jesus være levende. Det er så mye som vil stjele den fra oss. Derfor fremsier jeg navnet JESUS med ærbødighet. Ikke fort, men sakte. Lar det dvele på min tunge.

"Duften av oljene dine er deilig, navnet ditt øses ut som olje", vitner Bruden om Brudgommen i Salomos Høysang.

I en engelsk oversettelse av Høy 1,3 heter det, i min oversettelse: "Stavelsene i navnet ditt sildrer som en bekk i engene. Ikke rart alle elsker å si navnet ditt."

Hva skjer med deg når du hører navnet Jesus? Hva vekkes i deg da?

Åpenbaringen av Jesu personlighet er lik den mest nydelige parfyme. Kjenner du Hans duft, mer velduftende enn roser. Hans parfyme er Hans nærvær. Den forteller oss noe om hvem Han er. Hans personlighet. Den forteller noe om Guds ømhet.

Det er ikke for ingenting at Bruden sier: "Nydelig er duften av sine salver, ditt navn er en utgytt salve,"

En sang, sunget av lovsangskoret til Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad, har vært til slik velsignelse for meg, ja, til hjelp i mange prøvelser. Den handler om dette. Du kan lytte til den her. Men sett deg først godt til rette, lukk gjerne øynene:

http://www.sannhetensord.no/index.php/component/muscol/S/2-sannhetens-ord-bibelsenter/23-liflige-sanger/155-hans-navn-er-for-meg

Bruden gjøres rede for å møte Brudgommen, del 1

En lengre periode nå har jeg oppholdt meg i Matteus 25. Det er noe i fortellingen om de kloke og de uforstandige jomfruene som tar lampene sine for å gå brudgommen i møte, som ikke vil slippe taket i meg.

Det er nok ikke bare jeg som har det slik. Jeg hører stadig om mennesker som opplever at Gud arbeider med et siktemål for tiden: Gjøre bruden rede for Brudgommen!

Jesus understreket gang på gang: Våk! Det er midt på natten at det vil høres et rop: Se, brudgommen kommer! Det er min personlige overbevisning at vi meget snart vil høre dette ropet.

Det dypeste og største som Guds kjærlighet har uttenkt for oss mennesker er å få være Jesu Kristi brud, og dermed være innbudt til Lammets bryllupsmåltid. Den kjærligheten som manglet i menigheten i Laodikea, var det som Bibelen kaller "den første kjærlighet", det som er brudekjærligheten. Det er den lengselen, den pasjonen som Den Hellige Ånd skaper og legger ned i dypet av våre hjerter: Nærmere Deg, nærmere Jesus, mer av Ham - slik at Du kan åpenbare for oss det som finnes i Ditt hjerte, at jeg kan komme inn i et inderligere kjærlighetens fellesskap med Deg.

Hvem er så bruden? Jeg tror brudeskaren utgjøres av mennesker i alle slags sammenhenger, som har dette til felles at de elsker Jesus og Hans ord over alt annet. De har ikke sitt liv kjært, bare en ting teller: At Jesus må få all ære, at Hans navn løftes opp. Brudeskaren er besjelet med den første kjærligheten.

Ingenting er viktigere enn det jeg her skriver om, for den som har tatt imot den Herre Jesus som sin Frelser og Herre. Det ene som Herren Jesus hadde imot menigheten i Laodikea var dette: den hadde mistet det viktigste av alt: den første kjærligheten.

Derfor er det at Den Hellige Ånd lokker oss og drar oss, og fører oss inn i en dypere relasjon til Jesus.

Som jeg har skrevet i et tilsvar i en av kommentarene til de artiklene jeg har skrevet om betydningen av medlemsskap i en lokalmenighet, har jeg skrevet at jeg tror tiden kommer, også i Norge, da den sanne kirken går under jorden. Forfølgelsen av Guds sanne menighet kommer, ja den har allerede begynt. Dette vil være en martyrkirke, en seirende martyrkirke, som har beseiret den onde og det onde i kraft av Lammets blod og det ord de kommer til å vitne.

(fortsettes)

Alle mine kilder er i deg!

En god venn av meg sender meg stadig noen henvisninger til Salmenes Bok, på sms. Det setter jeg veldig stor pris på. Som oftest er disse salmeversene direkte inn i min livssituasjon. I går, mens jeg satt på toget for å treffe mine menonittiske venner, sendte han Salme 87,7 hvor det står: "ALLE mine kilder er i Deg." Det er et ord som åpenbarer en dyp hemmelighet. Om vi bare kunne gripe den! Alt, absolutt alt jeg trenger finnes i Jesus. Det finnes ingenting utenfor Ham - ingenting av verdi, eller som kan tilfredsstille. Alt er i Ham! En personlig opplevelse av personen Jesus vil gjørevår lydighet brennende og nidkjær. Den vil gjøre slutt på vår rastløshet og misnøye. Et dypere og mer intimt forhold til Ham vil tilintetgjøre vår kjedsommelighet og sette våre hjerter i brann. Om vi bare kunne få et glimt av Jesus, i all Hans skjønnhet og majestet! Når vi blir stilt overfor, om så bare en liten del av Hans fortærede herlighet, slik hans disippel og gode venn Johannes ble, vil vi bli motivert til å leve fri fra synd. Da vil vi ønske å dø bort fra all selviskhet og overgi oss til Herren uten snev av kompromiss og lunkenhet. Når vi får se Hans skjønnhet, blir vi villige til å dø fra alt det som hindrer oss i å ligne Ham! Dette er vårt aller, aller største behov. La oss gjøre det vil vårt daglige bønneemne!

Fellesskap i Kristus og med hverandre

I et par artikler har jeg satt fokus på Dietrich Bohoeffers ekklesiologi. I boken Gemeinsames Leben, som på norsk har fått tittelen "Et liv i fellesskap", skriver han at det slett ikke er noen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Slik var det heller ikke for Bonhoeffer selv. Bildet viser Dietrich Bonhoeffer som nr tre fra venstre, i nazistenes fengsel. Han ble skutt 9. april 1945.

Gudsrike-tanken sto sterkt i Bonhoeffers liv og tjeneste. For ham var det ikke naturlig å trekke seg tilbake, men å være en kristen midt i det pulserende livet. I innledningen til sin bok siterer Bonhoeffer Martin Luther, etter å ha påpekt at vi som kristne lever midt i verden, blant våre fiender. Luther har sagt: "Herredømme skal være midt iblant dine fiender Og den som ikke vil bære den lidelsen, han vil heller ikke tilhøre Kristi herredømme, men vil være midt blant sine venner og sitte blant roser og liljer. Han vil ikke være blant onde, men blant fromme mennesker. O, dere Gudsbespottere og Kristi forrædere! Hvis Kristus hadde gjort som dere gjør, hvem ville da noen gang blitt salige?"

Bonhoeffer er opptatt av at det livet vi får leve sammen med andre kristne er noe vi burde takke Gud for. Han skriver: "Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt. de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde."

Men selvsagt kan vi oppleve Herren i vår enslighet, eller vi på grunn av spesielle omstendigheter er frarøvet muligheten til å ha fellesskap med andre kristne. Dietrich Bonhoeffer viser til apostelen Johannes, som på grunn av forfølgelsen mot de kristne var fange på klippeøya Patmos i Egeerhavet. Bonhoeffer skriver gripende om Johannes:

"Det som blir nektet dem som en synlig opplevelse, det griper de desto inderligere etter i troen. Slik feirer den forviste Herrens disippel, Johannes Åpenbareren, i ensomhet på øya Patmos, den himmelske gudstjeneste med sin menighet "i ånden på Herrens dag." (Åp 1,10) Han ser de syv lysestakene, det er hans menigheter, og de syv stjernene, det er menighetens engler. I midten og over dem alle ser han Menneskesønnen, Jesus Kristus, i den oppstandnes veldige herlighet. Han styrker og trøster ham ved sitt ord. Det er det himmelske fellesskap som den forviste deltar i på sin Herres oppstandelsesdag."

Men dette er unntaket. Det vanlige er jo at en kristen søker fellesskap emd andre kristne. "For den troende er det legemlige nærvær av andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke. Med sterk lengsel kaller den fangne apostelen Paulus til seg i fengslet 'sin kjære sønn i troen,' Timoteus. Han vil se ham igjen og ha ham hos seg de siste dagene av sitt liv. Tårene til Timoteus, som ble felt ved den siste avskjeden, har Paulus ikke glemt. (2.Tim 1,4) Med tanke på menigheten i Tessaloniki ber Paulus 'inderlig dag og natt om å få se ansiktene deres igjen (1.Tess 3,10) Og den gamle Johannes vet at has glede over sine først vil bli fullkommen når han kan komme til dem og tale muntlig med dem, istedet for med brev og blekk. (2.Joh 12) Det er jo ingen ydmykelse for den troende, som om han skulle være altfor kjødelig, når han lengter etter det legemlige ansiktet til en annen kristen."

Når jeg leser dette, sukker jeg til Herren og sier: Jeg skulle ønske vi alle kunne tenke slik om våre søsken i troen, at vi lengtet etter å se dem, fordi vi forstår at vi ikke kan leve foruten Kristi kropp,

Sovende og sløve menigheter i endens tid

"Det er forbausende, men sant: Det mest lettvinte og samvittighetsdempende sted å gjemme seg for det flammende blikket fra en hellig Gud, er innfor en død menighet."

De radikale ordene tilhører pastoren i Times Square Church i New York. Mye av dagens forkynnelse bærer preg av å underholde, hevder David Wilkerson (bildet). Det er også en av årsakene til at folk kommer til kristne møter: de vil underholdes. I boken: "Lengter du eter mer av Jesus?", sier Wilkerson: "De vil ikke bli konfrontert med sin synd. Ingen glødende kull fra Guds alter vil brennemerke deres samvittighet, ingen brennende piler med overbevisning til komme fra talerstolen og drive dem på kne. Ingen profetisk finger vil peke rett på deres hjerter, og hvis hammeren skulle falle over synden, er man rask til å dempe slaget."


"Istedet for å veilede de hungrige kristne," sier David Wilkerson, "til det overflodslivet Jesus har å tilby, gir de behagelige forsikringer for å lette på hungeren. 'Alt er vel. Du har gjort alt det du trenger å gjøre. Bry deg ikke om å ta til deg næring fra Guds Brød ved å bli i bønn, eller tørke støv av Bibelen, eller innrette ditt hjerte etter Hans.' Enkelte predikanter protesterer og sier at deres menigheter er langt fra døde. De mener at de er fulle av herlig lovprisning og tilbedelse til Gud. Men det er heller ikke slik at alle menigheter som er livlige, og som pisker opp følelser, nødvendigvis er fulle av liv," sier Wilkerson og legger til:


"Tilbedelse fra urene lepper er faktisk en styggedom for Gud. Lovprisning som flyter fra hjerter fulle av hor, begjær eller stolthet, er som en stank i Guds nesebor. Kristne bannere som holdes av hender som er flekket av synd er ikke annet enn et arrogant uttrykk for opprør."


Jeg tror at vi årene som ligger foran oss vil se en enda sterkere oppfyllelse av ordene fra Hebr 12,26-29:
"Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild."


Alt som kan rystes vil bli rystet. Vi har sett dette skje i mange menigheter. Det som har vært fordekt, har kommet fram i lyset. Synd er blitt avslørt. Og vi vil se mer av det i 2008 og i årene som kommer.
Men Herren har en hellig rest, som Han hadde i den gamle pakt. Det er mennesker med en dyp hunger etter mer av Jesus.


Jeg er helt enig med David Wilkerson som sier:


"Disse troende blir oppslukt av kjærlighet til Herren, avkledd all stolthet og alle verdslige ambisjoner, og tent i brann med en nidkjær lengsel etter hellighet. De er få i antall, men øker stadig. De har ingen annen mat enn Jesus, for de vet at det finnes ingen annen kilde til liv. De er fulle av liv, for de har kommet trofast og ofte til Herrens bord. De elsker sannheten, og de er uten frykt. De frasier seg all synd uten unnskyldning, og de river ned avguder og festningsverker. Og de gjøralt dette for å bringe frihet til sine brødre og søstre- for å skape en hunger i dem etter realitetene i Jesus Kristus, og for å lære dem hvordan de skal ta til seg næring fra Ham."

Menighetens forvandling: Brudegenerasjonen

Jeg brukte deler av gårsdagen til å lese deler av Håvard A. Sand's bok: "Bruden reiser seg", som nettopp har utkommet på Prokla Media forlag. Dette er utvilsomt en av de viktigste bøker som er skrevet om endetidens menighet, og kommer absolutt i rette tid. Håvard A. Sand, som er en del av Ungdom i Oppdrags lederskap i Olongapo City på Filippinene, og redaktør for Arise and Shine Publishing, har skrevet om menighetens forvandling til å bli Kristi brud. Apostelen Johannes skriver om Kristi brud som gjør seg rede for Lammets bryllup. Sand skriver: "Det er først når vi kommer til de siste sidene i Bibelen at det klart tales om menigheten som "bruden". Det er først ved endetiden, rett før Jesu andre komme til jorden, at menigheten beskrives som "bruden". Siden Skriften forteller oss at Ånden og bruden sier "kom", må det bety at det vil være en tidsperiode før enden da Jesus enda ikke er kommet tilbake. Da vil menigheten ha nådd brudeperioden. Det faktum at dette egentlig ikke har vært en del av menighetens identitet opp gjennom tidene, er i seg selv bevis for at brudeperioden ennå ikke har kommet. Men Bibelen forteller oss at denne tiden skal komme, og vi kan snart begynne å se de første tegnene på at dette skjer.... Generasjonen som vil oppleve dette, som jeg kaller "brudegenerasjonen", kommer til å oppleve noe helt enestående i kirkehistorien - noe som ingen tidligere kristne har erfart - brudeperioden." Sand skriver blant annet om brudegenerasjonens oppvåkning og identitet, om brudegenerasjonens budskap og autoritet, om lidelsesfellesskap med Jesus. Han skriver om brudegenerasjonens lidenskap, om renhet og skjønnhet. Dette er en profetisk bok, et budskap gitt endetidens forsamling til å gjøre seg rede for det Jesus taler om i Matt 25,4: "Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham!" Min gode venn, evangelist Eivind Frøen, skriver i forordet: "Dette er en bok som vil utfordre deg, og kanskje gjøre deg ukomfortabel. Men dersom du etter å ha lest den sitter igjen med en lengsel etter et dypere kjærlighetsforhold til Jesus, da er bokens hensikt oppnådd." Boken kan kjøpes i en kristen bokhandel, eller direkte fra forlaget: http://www.proklamedia.no/ Den koster 148,- kr. Bildet viser Håvard A. Sand, forøvrig bror til kunstmaleren Vebjørn Sand, og Håvards sønn David. Håvard Sand ble enkemann for noen få år siden.