Den apostoliske forkynnelsen, del 2

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den apostoliske forkynnelsen, ikke så mye på dens innhold, men mer på måten den ble fremført på. For det er nettopp dette apostelen Paulus forteller oss om i 1. Tessalonikerbrev:

1. Det første jeg har merket meg er at apostelen Paulus ikke forkynner for å behage mennesker: 'så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud som prøver våre hjerter'. (1.Tess 2,4)

Forskjellen på apostolisk forkynnelse og mye av den moderne forkynnelsen ligger her: Apostolisk forkynnelse ærer Gud, frykter ikke menneskers reaksjoner, men Gud alene. Moderne forkynnelse skal være relevant i betydningen: ikke støte mennesker. Men apostolisk forkynnelse vil kunne støte, fordi apostolisk forkynnelse er forkynnelse av korset, og korset vekker anstøt: 'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft'. (1.Kor 1,18) 'Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap'. (1.Kor 1,23)

Den moderne forkynnelsen handler mye om selvrealisering, den apostoliske forkynnelsen handler om selvlivets død.  

Noe av det som skal karakterisere endens tid er dette: 'For det skal komme en tid sa de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør dem i øret. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr'.  (2.Tim 4,3-4)

Til de unge menighetene i Galatia-området, skriver apostelen Paulus: 'Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'. (Gal 1,10)

Den apostoliske forkynnelsen har dette kjennetegn: ærefrykt for Gud.

Apostelen Paulus vet at han en dag skal gjøre regnskap for sitt liv og sin tjeneste. Ikke for mennesker, men for den levende og hellige Gud. Han gir følgende råd til sin unge medarbeider Timoteus:

'Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett'. (2.Tim 2,15)

Hos Jakob leser vi: 'Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom'. (Jak 3,1)

Hvorfor? Fordi så mye er dem betrodd. Liv og lære må derfor samstemme.

(fortsettes)

Den apostoliske forkynnelsen, del 1

Dette er ingen hvilken som helst talerstol. Bak denne talerstolen sto legendariske Charles Haddon Spurgeon og talte Guds ord!

Den står inne på kontoret til nåværende pastor for Metropolitan Tabernacle i London, Peter Masters. For noen år siden hadde gleden av å stå bak den, inne på Masters kontor. Det var en underlig opplevelse med tanke på at fra denne talerstolen lød en tydelig evangelieforkynnelse, som nådde tusener av mennesker hver eneste søndag. Legg merke til den store klokken på høyre side!

Jeg kom til å tenke på denne talerstolen når jeg leste fra det første brevet apostelen Paulus skrev til menigheten i Tessalonika. Det ble sannsynligvis skrevet fra Korint omkring år 51.e.Kr og ansees å være et av apostelens eldste brev. Bare Galaterbrevet er muligens skrevet før dette.

I dette brevet får vi et innblikk i hva den apostoliske forkynnelsen handlet om. I det andre kapitlet beskriver nemlig Paulus sin virksomhet som apostel i Tessalonika.

På denne tiden var Tessalonika en svært strategisk by. Den var hovedstad og største by i provinsen Makedonia og hadde ca 200.000 innbyggere. Som havneby var den et handelssentrum i det nordvestlige hjørnet av Egeerhavet. Den såkalte Egnatianske veien som forbandt Rom med Bysants gikk gjennom Tessaloniki. Menighetsplantingen i byen førte til at menigheten i Tessalonika ble som et brohode for nye forsamlinger i hele regionen, ikke minst i Makedonia og Hellas.

Apostelen Paulus brukte synagogen i byen som utgangspunkt for menighetsplantingen i Tessalonika. Han forkynte der tre sabbater etter hverandre. Han fikk stor inngang. Ikke bare blant jødene, men også blant de gudfryktige grekerne.

I det første brevet til menigheten i Tessalonika erindrer han det som skjedde, for det var ikke bare lett, selv om framgangen var stor:

'Enda vi like før hadde lidd og var blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere - under stor strid'. (1.Tess 2,2).

Hva var det som skjedde? Til tross for den store framgangen fikk han problemer med noen jøder som forkastet evangeliet. De betalte pøbler for å angripe Paulus. Da de ikke fant ham, førte disse jødene eieren av huset der han bodde, Jason, til dommerne i Tessalonika. De anklaget Jason som forræder. Du kan lese mer om dette i Apg 17,1-12.

Vekkelsen i Tessalonika førte til at 'mange ... kom til troen, og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn'. (1.Tess 2,12)

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den apostoliske forkynnelsen, ikke så mye på dens innhold, men mer på måten den ble fremført på. For det er nettopp dette apostelen Paulus forteller oss om i dette brevet.

Men han begynner likevel med å understreke at det var 'Guds evangelium' han forkynte. Altså ikke noe eget, eller egne meninger. Slett ikke. Hans undervisning var i tråd med den overleverte apostoliske undervisningen, som historikeren Lukas kaller 'apostlenes lære' (Apg 2,42): Jesu død, oppstandelse og himmelfart. 'Guds evangelium' er ordet om korset, om Guds rike. Det var et evangelium i kraft og Åndens manifestasjoner.

Men på hvilken måte forkynte han så 'Guds evangelium'. Det skal vi se nærmere på i neste del av denne serien:

(fortsettes)