Den jødiske parashah-praksisen, del 2

De historiske kirkene har tatt vare på en nytestamentlig praksis, som er blitt borte eller kanskje aldri har vært der, i de frikirkelige, nemlig praksisen med opplesningen av Skriften.

De historiske kirkene følger kirkeåret, hvor man har lesninger fra Det gamle testamente, evangeliene og brevene. Prekenteksten er som regel hentet fra evangeliene, mens de to andre tekstene er lesetekster som vanligvis ikke kommenteres. I frikirkelige sammenhenger har man gjerne innledning, hvor det leses en bibeltekst, og som man kommenterer, og utgjør en liten preken i seg selv. Bibelteksten får ikke stå alene. Den skal kommenteres.

I sin praktiske undervisning av gudstjenestelivet overfor sin unge medarbeider Timoteus, nevner apostelen Paulus:

"Ta vare på opplesningen av Skriften..." (1.Tim 4,13/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Det er noe eget når Den Hellige Skrift leses høyt. Det gir rom for tanken og refleksjonen hos den som lytter. Det er et skapende øyeblikk, At alt som leses hele tiden skal kommenteres, er forstyrrende. Da legges menneskelige tanker til det guddommelige Ordet. Bibelordene tåler å bli stående alene. De trenger, strengt talt, ingen utleggelse. I motsetning til våre egne ord, er Skriften innåndet av Den Hellige Ånd.

'Ta deg særlig av skriftlesningen,' heter det i 2011-oversettelsen.

For det moderne mennesket, er det lett å tenke på den personlige lesningen av Skriften, når en leser dette. Men da må vi ikke glemme at dette er skrevet på en tid hvor det ikke fantes personlige Bibler. Guds ord ble lest høyt fra skriftruller i templet, synagoger og i de første kristne huskirkene. Evangeliene ble fortalt for de første kristne. Vi snakker om en muntlig tradisjon, hvor Guds ord gjenfortelles.

Legg merke til hvor sterkt apostelen undertreker betydningen av opplesningen av Skriften: 'Ta vare på' eller 'Ta deg særlig av...'

I frykten av å bli 'for kirkelig' og liturgisk, har dessverre mange frikirker kastet barnet ut med badevannet.

På Jesu tid, som er tiden for Det andre tempelet, var en tre og et halvt år syklus av skriftlesningen i bruk. Den ukentlige Torah-lesningen som stammer fra tiden med Moses, Esra og Nehemja, som også hører med til den tidlige kristne praksisen.

"For Moses har fra uminnelige tider hatt noen som forkynner ham i alle byer, og han blir opplest i synagogene hver sabbat." (Apg 15,21

Den jødiske parashah-praksisen, del 1

Jeg har gått rundt i huset og nynnet på en salmetekst: 'Guds ord, det er vårt arvegods, det våre barns skal være.' Det er en salme av Grundtvig fra 1817. Det har sammenheng med at jeg nylig har lest en artikkel om jødenes lange historie om det å studere og granske Guds ord. Er det noe vårt land trenger, så er det en bibelvekkelse.

Guds ord har alltid vært dyrebart for våre jødiske trossøsken. Slik burde det også være for oaa. Torahen De fem Mosebøkene) er spesielt dyrebare, og de fokuserer da også ukentlig på dem gjennom hele året. Faktum er at det jødiske samfunnet leser seg igjennom de fem Mosebøkene, hvert år gjennom en form for stadardisert syklus. De fem Mosebøkene deles opp i ukenrlige porsjoner kjent som 'den ukentlige parashah', og den er vanligvis fire til fem kapitler lang.

Dette gjøres av jøder over hele verden. De leser samme skriftavsnitt, samme skriftdel uke etter uke. Det gir jo en fantastisk mulighet til å samtale om det skriftavsnittet de leser. Og alle involveres. I familiene, studerer de samme skriftavsnitt, tilpasset deres aldersnivå. Barna lærer om innholdet på skolene. På fredag kveld under det ukentlige sabbatsmåltidet, erdet vanlig at far i familien å spørre de som sitter rundt bordet om hva de har lært denne uken fra de skriftavsnittet de har lest. Vanligvis vil han også ha en kort undervisning om det samme, ofte med en praktisk tilnærming.

Når begynte så denne tradisjonen med å lese de 5.Mosebøkene en gang i året? Man daterer den tilbake til den tiden da Moses levde. I 5.Mos 31,9-13 heter det:

'Moses skrev ned denne loven og ga den til prestene, Levi-sønnene, som bar Herrens paktkiste, og til alle de eldste i Israel. Og Moses ga dem dette påbudet: Hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, under løvhyttefesten, når hele Israel kommer og trer frem for Herren sin Guds ansikt på det stedet han velger seg ut, skal du lese opp denne loven foran hele Israel, slik at de hører det. Kall folket sammen, men, kvinner og barn, og innflytterne som bor i byene dine, slik at de hører og kan lære å frykte Herren deres Gud og trofast følge hvert ord i denne loven. Også barna deres, som ennå ikke kjenner den, så de lærer å frykte Herren deres Gud så lenge dere får leve i det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan.'

Ordene fra %.Mos.31 viser oss at Torahen skulle leses for hele nasjonen hvert syvende år under Sukkot - løvhyttefesten. Dette er første gang i Skriften vi finner en befaling om at Guds Ord skulle leses sammen offentlig.

Men dessverre dette budet ble ikke alltid fulgt gjennom Israels historie. I 2.Kong.23, 1-2 lærer vi at mange generasjoner senere, måtte kong Josia (641-610 f.Kr.) måtte gjeninnføre praksisen med den offentlige lesningen av Skriften. Gjennom det babylonske eksilet, som starte i år 586 f.Kr. ble denne praksisen nok en gang forsømt. Når jødene vendte tilbake til Israel rundt 70 år senere - omkring 450 år f.Kr. - leser vi at Esra og Nehemja samlet folket sammen for å lese. Esra begynte å lese fra Torahen tidlig om morgenen og fortsatte å lese til middagstid (Nehemja 8,1-4)

Esra og Nehemja visste at folket trengte å høre Herrens Ord på regulær basis slik at de visste hvordan de skulle tjene ham, men det var umulig for folk flest å ha sine egne kopier av Skriften å lese fra. Håndskrevne Skriftruller var svært kostbart. Dermed ble det etablert et system for offentlig lesning av Skriften, som eksisterer den dag i dag i de fleste ortodokse synagoger, hvor deler av Torahen leses offentlig om morgenen tirsdager og torsdager. Og hver sabbatsdag,leses hele avsnittet av Torahen for inneværende uke.

Hva så med den nytestamentlige forsamlingen? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

fortsettesD

Takk til jødene for Guds ord

Noen uker nå har jeg gått rundt med en slik glede og takknemlighet for de mange jødene som har sørget for at Guds ord ble bevart. Det er ingen selvfølge. Jeg takker Gud for Loven, Profetene og Skriftene og jeg ønsker å tilkjennegi min djupe respekt og ærbødighet overfor de bøkene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Jeg ønsker også å tilkjennegi at jeg anser dem for å være Guds ubetingede ord - evig og uforanderlig.

En av årsakene til at jeg sier det jeg gjør at det i den siste tiden har stått frem bibellærere og pastorer innen "Den nye nådebevegelsen" som avviser at de skriftene som utgjør Det gamle testamente er Guds ord. De påstår frekt at disse skriftene inneholder feil, motsigelser, ja, sågar et falskt Gudsbilde.

Den Gud jeg tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, det er Han som er Jesu Kristi Far.

Han talte gjennom Loven, Profetene og Skriftene. De skriftene som utgjør Det gamle testamente ble helt og fullt anerkjent av vår Frelser og Herre, Jesus Kristus, og Hans apostler og er et lys som skinner på et mørkt sted.

"Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter!" (2.Tim 1,19)

I en tid hvor mange påstår at alt er relativt, finnes det noe som er fast, som aldri endres, som er evig og urokkelig - det skrevne ordet, gitt oss av Gud. Alltid til å stole på. Helt annerledes enn alt annet. Et kompass som viser rett vei.

Selv om andre nå tråkker dette ned i søla, og påstår at de har fått nye åpenbaringer, og står for en ny reformasjon, har jeg - og mange med meg - valgt å holde fast ved at de skriftene som utgjør vår Bibel - både Det gamle og Det nye testamente - er Guds evige, autoritative ord, gyldig for alle tider, og eneste faste norm for liv og lære.

Takk for de skriftlærde, for fariseerne, for alle de som tok vare på det Gud hadde gitt befaling om skulle skrives ned. Vi er jødene evig takknemlige.