Hvordan fikk vi Bibelen? Del 5

Allerede tidlig i urkirkens historie ser vi at menighetene allerede hadde begynt å kopiere kristne skriver, og sørget for å sende dem rundt til de ulike lokale forsamlingene:

Klement av Roma skriver et brev til den kristne forsamlingen i Korint i år 95 etter Kristus, og i dette brevet siterer han eller refererer til evangeliene etter Matteus og Lukas, fra Romerbrevet, Korinterbrevene, Hebreerbrevet, fra 1. Tim og 1. Petersbrev. Martyren Polykarp, i sitt brev til menigheten i Filippi, skrevet ca år 110 e.Kr, siterer fra Filipperbrevet og benytter seg av uttrykk vi finner igjen i ni av brevene til apostelen Paulus og fra det første brevet til apostelen Peter.

Polykarp skriver: "Jeg har brev fra dere og fra Ignatios. Jeg skal sende deres til Syria, som dere ber om, og jeg sender Ignatios' brev til dere, sammen med andre og dette jeg selv har skrever."

Ignatios, som gjerne kalles den første av kirkefedrene, er på mange måter den viktigste skikkelsen i den gruppen som skulle gå under denne benevnelsen, og utgjør den umiddelbare forbindelsen med apostlene. I år 70 blir han presbyter, eller forsamlingsleder for menigheten i Antiokia. I syv av de brevene han skriver på sin reise fra Antiokia til Rom for å lide martyrdøden der, siterer han fra Evangeliet etter Matteus, fra 1. Petersbrev og fra 1.Johannesbrev. Han siterer ni av Paulus-brevene, og brevene hans bærer sterkt preg av at han har lest de andre evangeliene.

Papias (70-155 e.Kr), som var en disippel av apostelen Johannes skrev "Utlegning av Herrens ord". og i denne siterer han fra Johannes og beskriver samtidig tradisjoner som forteller om opprinnelsen til både evangeliene etter Matteus og Markus.

Så har vi Didache, en av de viktigste håndbøkene som regulerte de kirkelige ordningene i den østlige kristenheten. Dette skriftet var godt kjent i Oldkirken og blir omtalt i den velkjente kirkehistorien til Eusebios (ca 325) og var benyttet av flere av kirkefedrene, blant annet Klemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasios (ca 367). Didache er en meget viktig kilde for å forstå urkristendommens historie. Skriftet er sannsynligvis skrevet mellom år 80-120 e.Kr of har hele 22 sitater fra Evangeliet etter Matteus, og med henvisninger til Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Romerbrevet, de to brevene til menigheten i Tessaloniki og 1.Peterbrev. Noe som er veldig interessant er at Didache omtaler "Evangeliet" som et skrevet dokument.

Barnabas' brev, skrevet mellom år 90.120 e.Kr, siterer fra Evangeliet etter Matteus, Evangeliet etter Johannes, Apostlenes gjerninger og fra 2.Petersbrev. Her finner vi også noe annet som er svært interessant, nemlig uttrykket: "Det er skrevet", en formulering som vanligvis ble benyttet om Skriften.

Det finnes også et annet interessant skrift fra denne tiden, nemlig Hermas' Hyrden. Den er skrevet ca år 100 eller 140 e.Kristus og er på mange måter forløperen til John Bunyan's "Pilgrims vandring". Hermas gjør seg bruk av Jakobs brev men vi finner også tydelige spor etter andre nytestamentlige skrifter.

Så har vi Justin Martyr, som ble født omkring det året apostelen Johannes døde. Han nevner i sine apologier, skrevet omlag 140 e.Kr, Åpenbaringen, og røper også kjennskap til Apostlenes gjerninger og åtte brev. Han kaller evangeliene "Apostlenes memoarer", og kan fortelle oss at de ble lest i de kristne menighetene vekselsvis med profetene.

(fortsettes)

Del 1 av denne serien ble publisert tirsdag 11.oktober, del 2: lørdag 15.oktober, del 3: mandag 17.oktober, del 4: mandag 26.oktober.

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 4

Allerede i urkirken finnes det en sterk bevissthet om at skriftene til apostlene var å betrakte som guddommelig inspirerte på samme måte som de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente.

Apostelen Paulus legger vekt på at hans undervisning er inspirert av Gud. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han blant annet:

"Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse ... Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer ..." (1.Kor 2,7-13)

"Hvis noen mener om seg selv at han er en profet eller åndelig, så må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." (1.Kor 14,37)

"Av denne grunn takker vi også Gud alltid, for at dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss,så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord..." (1.Tess 2,13)

Legg særlig merke til Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki: Dette er IKKE menneskers ord ...'men som det I SANNHET ER: GUDS ORD."

Den liberale teologiens mantra har vært: Bibelen er ikke Guds ord, men den inneholder Guds ord, og deler av den nye nådebevegelsen sier det samme. Både de liberale teologene og noen av disse nådelærerne lager en konstruksjon hvor de hevder at det er Jesus som er Guds ord, og at dette skulle noen ganger stå i motsetning til det øvrige Guds ord. Men Paulus torpederer en slik konstruksjon. Her hevder han, med apostolisk inspirasjon: Det ord han forkynner ER GUDS ORD.

Fordi de apostoliske skriftene også er Guds ord, sier apostelen Paulus at hans skrifter skal leses opp i de kristne forsamlingene. Det viser også hvilken autoritet de hadde:

"Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet ..." (Kol 4,16)

"Jeg pålegger dere ved Herren at dette brevet blir opplest for alle de andre søsknene." (1.Tess 5,27)

"Stå derfor støtt, søsken, og hold fast på de overleveringene dere ble undervist i, enten ved ord eller ved brevet vårt." (2.Tess 2,15)

Noe annet som er veldig interessant er at apostelen Peter klassifiserer skriftene til apostelen Paulus sammen med de andre Skriftene, altså de som vi finner i Det gamle testamente:

"I alle brevene sine sine taler han også om disse ting. I disse brevene er det noen ting som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang." (2.Pet 3,15-16)

Så, i 1.Tim 5,18 finner noe veldig interessant i denne sammenhengen. Her siterer Paulus et ord som ikke finnes i Det gamle testamente, men derimot i evangeliene. Dette viser at evangeliene til Matteus eller Lukas eksisterte på det tidspunktet Paulus skriver sitt brev til sin unge medarbeider Timoteus:

"For Skriften sier: Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet, og: arbeideren er sin lønn verd." (1.Tim 5,18)

Første delen av dette verset er hentet fra 5.Mosebok, men andre del enten fra Matt 10,10 eller Luk 10,7.

Og merk også dette: Paulus skriver: For Skriften sier. Han regner med andre ord evangeliene for en del av Skriftene.

(fortsettes)

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 3

Våre trosrøtter er hebraiske, jødiske. Helt fra første stund har kirken satt sitt godkjentstempel på de skrifter som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Dette var jo også Jesu Bibel. Han henviser stadig til skriftene som utgjør Det gamle testamente. Dette var og er Guds ord. Den Gud vi tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Det er Han som er Jesu Kristi Far. Den Gud vi leser om i Det gamle testamentes skrifter, er den samme Gud vi leser om i Det nye testamentes skrifter.

Dette er egentlig selvsagt. Men ikke i en tid som vår. Våre jødiske trosrøtter forsøkes å viskes ut, og det er de som tar avstand fra det Gudsbilde som Det gamle testamente viser oss. Men det er den samme nåden som finnes i både Det gamle- og Det Nye testamente. Det er den samme barmhjertige Gud, den hellige og rettferdige, vi leser om begge steder.

Så vi har en jødisk arv å ta vare på.

Den Hellige Skrift - slik vi kjenner den - er gitt oss av kirken. Jo, selvsagt, er den gitt oss av Gud, for den inneholder hans guddommelig inspirerte ord, men den er også en gave fra vår mor, kirken. Evangeliene er en del av en muntlig fortellertradisjon. Dette er små biografier over det Jesus sa og gjorde, om Hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Disse historiene ble fortalt før de ble skrevet ned. Mest sannsynlig er Markus-evangeliet en gjenfortelling av det apostelen Peter kunne fortelle om Jesus i de første menighetenes gudstjenester.  Johannes Markus har så skrevet dette ned, inspirert av Den Hellige Ånd.

Det er viktig å huske dette: Kirken er før Bibelen - og da i form av de kanoniske skriftene som vår Bibel utgjøres av. Det er ikke omvendt - at Bibelen kom først, og så kom kirken. Men det er riktig at kirken allerede hadde hellige skrifter, det som utgjør Det gamle testamentes skrifter. Ikke minst har salmeskatten i Salmenes bok vært en enorm skatt for urkirken.

"Legg vinn på opplesningen av Skriften...", skriver apostelen Paulus til sin unge medarbeider Timoteus. Fra den tidlige kristne litteraturen finner vi at dette var en del av de første kristnes gudstjenester. Man leste fra Skriftene, uten å kommentere dem. Det fantes også en preken, men opplesningen av Skriften var en del av gudstjenestens rytme. I mange av våre frikirkelige gudstjenester er dette gått tapt. Vi burde gå tilbake til denne gode tradisjonen og la Skriften tale for seg selv, uten at vi på død og liv skal kommentere alt mulig. Ordet har kraft i seg selv! Hebreerbrevets forfatter uttrykker det slik:

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12)

Bibelens ord klarer fint å stå alene, derfor bør vi som apostelen sier, legge vinn på å lese opp fra Skriften! Og tie.

Fordi Den Hellige Skrift er gitt oss av kirken så er den også først og fremst en liturgisk tekst. Den var ment for menigheten; den henvender seg til menigheten, og den beskriver for oss også menighetens hensikt og liv. Det var i menigheten den også skulle leses, tolkes og leves ut. Det sterke individuelle livet som leves i dag, var ukjent for den første kristne menigheten. I urkirken snakket man ikke om 'min tro', men 'vår tro', kirkens tro. Man snakket heller ikke om 'min overbevisning', kirken er først og fremst en kollektiv størrelse - det er sammen med alle de hellige at vi tror - ikke en individuell tro, hvor den enkelte av oss får bestemme hva en skal tro.

Kirkens tro - den tro som en gang for alle er overlevert de hellige - er nedfelt i kirkens bekjennelser, og noen av dem finner vi allerede gjengitt i Det nye testamentes skrifter.

Når man leser Det nye testamentes brever oppdager man noe av det liv som ble levd før vi fikk vår nytestamentlige kanon. Blant annet fremsielsen av en trosbekjennelse, som den vi finner i 1.Tim 3,16 og som vi fremsier hver gang vi feirer gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet."

(fortsettes)

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 2

Jeg holder Bibelen for å være Guds evige, uforanderlige, autoritative og endelige ord. En av årsakene til at jeg tror at Bibelen er bokstavelig sann, er Jesu Kristi, vår Herres eget vitnesbyrd.

Den liberale teologien har hele tiden hevdet tesen om at Bibelen inneholder Guds ord, og at vi må lete etter å finne hva som er Guds egentlige ord, i Bibelen. I følge dem skal Skriften inneholde feil og motsetninger. Nye strømninger i tiden, som deler av den nye nådelæren, hevder det samme. Men hvem skal da avgjøre hva som er Guds ord, og hva som ikke er det? Den til enhver tid strømning i tiden?

En av disse representantene for den nye nådelæren skriver: ""Oppskriften på en sekt er blant annet å ha bibelen som eneste veiviser.", og videre er det: "rett og slett farlig å kun bruke bibelen som sin veiviser". Vedkommende setter også et kunstig skille mellom Bibelen og Jesus, som Jesus ikke ville stått inne for.

Men det er ikke noe større vitne om Skriftens sanne natur enn Han som døde og oppstod fra de døde! Hvis vi godtar det Jesus underviste og lærte, må vi også godta vår Herres lære om Bibelen. Faktisk hviler Skriftens autoritet på Kristi guddom. Når vi mottar Jesus som vår Frelser og Herre, så er spørsmålet om hva som er autoriteten i ens liv ordnet.

Ifølge Jesus selv er Skriften guddommelig åpenbaring:

"For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav, eller den eneste tøddel i loven forgå, før det har skjedd alt sammen." (Matt 5,18)

"Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne." (Matt 19,4)

" ... for Skriften kan ikke gjøres ugyldig." (Joh 10,35)

Det mest overbevisende argumentet for Bibelens verbalinspirasjon er det faktum at Jesus betraktet Skriften og behandlet den ut fra dette syn.

"Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft." (Matt 22,29)

"Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod, like til blodet av Sakarja, Barakias' sønn, han som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret." (Matt 23,35)

"Slik gjør dere Guds ord ugyldig med de forskriftene har gitt videre." (Mark 7,13)

"Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og Salmene." (Luk 24,44)

"Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg." (Joh 5,39)

Det er ingen tvil om at Jesus både trodde og lærte at Skriften var ufeilbarlig. Hele hans jødiske bakgrunn tilsa at dette var hans syn. Han betraktet den som guddommelig autoritet. Det ser vi klart av den måten Han bruker Skriften på. Stadig hører vi Ham stille spørsmålet: "Har dere ikke lest?" eller: "Det står skrevet..." Han setter også sitt stempel på Bibelen som en historisk bok og som åpenbaring fra Gud. Han betrakter f.eks Jona, Daniel og Lot, som historiske personer. I kraft av å være Guds Sønn kommer Han med supplementer, men Han fortrenger aldri Skriften, og Han setter heller aldri noe spørsmålstegn ved dens autoritet.

Og noe annet som er interessant er dette: Jesus setter aldri Skriften til side til fordel for et møte med Gud. For Jesus var Skriften middelet til og selve prøven på dette møtet med Gud. Jesus hadde fullstendig tiltro til det vi kaller Det gamle testamentes skrifter. I Matt 4,4 siterer Han for eksempel direkte fra 5.Mos 8,3 for å vise oss Guds vilje med våre liv:

"Men han svarte og sa: DET STÅR SKREVET: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn."

(fortsettes)

Hvordan vi fikk Bibelen? Del 1

Denne artikkelserien har vært planlagt lenge, men dens innhold ble aktualisert etter at biskop emeritus Tor B. Jørgensen i en artikkel i Dagen fornekter fortapelsens mulighet. Han fikk et velbegrunnet tilsvar fra Egil Sjaastad, dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, som med tydelighet understreker Bibelens to utganger. Sjaastad har så fått svar på sitt innlegg fra Gunhild Maria Hugdal, stipendiat i etikk ved Det teologiske menighetsfakultetet.

Jeg skal ikke gå inn i samtalen om fortapelsens mulighet, men jeg merker meg noe av det Hugdal skriver om Den Hellige Skrift. Hun skriver blant annet: "Heller enn å diskutere skriftsteder med Sjaastad, vil jeg kommentere de etiske og mellommenneskelige konsekvenser hans syn har. I den forbindelse vil jeg spørre: Er Skriften den eneste kilde til menneskelig erkjennelse som er relevant i denne sammenheng (og i alle andre sammenhenger og spørsmål?)"

Det er en interessant problemstilling Hugdal reiser: Hva skal vi bygge på? Bibelen? Eller hva vi til enhver tid føler er rett? Våre menneskelige erfaringer? Våre ønsker? Vårt håp om at det skal gå bra til slutt med alle? Eller skal vi bygge på det Sjaastad i sin artikkel skriver: "Jesus og apostlene lærte samtidig helt entydig, i mange flere enkelttekster og i de samme skriftene, at omvendelse og tro er forutsetning for å bli frelst."

Det hele koker ned til dette: Er Bibelen den høyeste autoritet for liv og lære? Om den ikke er det er det da relativismen vi tror på? De sannhetene som skifter med det som til enhver tid er mest populære? Det som samsvarer med vårt menneskesyn anno 2016? Menneskesynet endrer seg jo hele tiden.

Hugdal konkluderer med at Bibelen inneholder for mange omkostninger for et menneske, og at menneskelig erfaring ikke stemmer med Guds ord. Dermed må Gud finnes utenfor Bibelens rammer.

En slik tilnærming til den kristne tro er moderne, men den er samtidig et tydelig brudd med den troen vi har fått overlevert fra apostlene. Det er en tro bygd på et humanistisk menneskesyn, hvor Bibelen ikke lenger er noen autoritet, men hvor man leter etter Guds ord i Bibelen. Da er det opp til en hver og til den tiden man lever i hvordan man skal finne ut av det. Bibelen er da ikke lenger guddommelig inspirert, og skal tas bokstavelig, men heller en bok hvor man velger ut det man vil tro og lar det andre - det anstøtelige ligge - fordi det ikke er å betrakte som Guds ord. Man skaper med andre ord Gud i sitt eget bilde.

Troen skapes ut fra menneskelig erkjennelse, behov og erfaringer gjort oss i det 21. århundre. Dette er en form for 'kristen darwinisme' - en form for tro på at vi har nådd en utvikling, også teologisk, som langt overgår apostlene. Vi vet mer og forstår mer enn dem. Snakk om menneskelig hybris!

Den kristne troen derimot er ikke en valgbar størrelse. Den er overlevert en gang for alle:

"... stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan vi fikk Bibelen.

For ordens skyld, om du vil lese artiklene jeg henviser til, finner du dem her:

http://www.dagen.no/Nyheter/FORTAPELSE/Avlyser-livets-to-utganger-391638

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Troskap-mot-frelsesbudskapet-396822

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Sjaastads-tr%C3%B8st-397193

(fortsettes)

Nylig avdøde Grant Jeffrey hadde en stor kjærlighet til Guds autoritative Ord - Bibelen

For å hedre bibellæreren og profetigranskeren, Grant Jeffrey, som døde forrige fredag (se egen artikkel lengre nede på siden), har jeg satt sammen noe av det han har skrevet om Bibelens troverdighet:

"At Skriften er innåndet av Gud betyr at Herren har hatt direkte oversyn med det Bibelens forfattere har skrevet. Bibelen hevder at ordene i den ikke bare er skrevet av mennesker på en vanlig måte, men at Gud faktisk inspirerte mennesker til å nedtegne Hans ord direkte som Hans åpenbaring til menneskeheten til alle tider, På samme måte som Gud kun skapte èn sol for å gi lys til vår planet, gav Han oss kun èn bok, Bibelen, for å opplyse vår åndelige verden. Tragisk nok har mange pastorer, professorer og lekfolk i løpet av det siste århundret mistet sin tro og tillit til at Bibelen virkelig er Guds inspirerte og pålitelige Ord. Dr. Kennedy, professor ved Cambridge University tidlig i dette århundret, advarte mot den utrettelige kampen som var i ferd med å finne sted over Bibelens autoritet: 'Inspirasjonen i Skriften vil bli det siste stridsfeltet mellom menigheten og verden'. Uheldigvis har mange i våre menigheter og teologiske seminarer i dag forlatt dette stridsfeltet for fort, og de har akseptert nederlaget de er blitt påført av skeptikere som hater autoriteten i Guds ord. Denne utbredte fornektelsen av Skriftens troverdighet åpenbarer dårskapen hos mennesker som har 'forlatt Meg, kilden med det levende vann, de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner' av tom filosofi (se Jeremia 2,13). Profeten Jeremia uttalte disse ord for tjuefem århundrer siden".

Viktigheten av å ha et vennskapsforhold til Bibelen

"Dr Samuel Johnsons uttalelse om at 'dine vennskap trenger konstant vedlikehold", er et glimrende forslag når det gjelder vårt forhold til Bibelen, såvel som til andre mennesker. Vårt forhold til Guds ord må pleies like mye som våre vennskap. Vi må respektere Guds hellige ord og behandle det med varsomhet og kjærlighet. Vi kan nyte godt av det uforanderlige fellesskapet med Gud gjennom Hans ord, selv når vi er atskilt fra venner på grunn av avstand eller død. Slitte og fillete Bibler er tegn på vår kjærlighet, og på at vi har bruk for dem. Mens våre opplevelser, våre eiendeler og våre forhold til andre mennesker går gjennom konstante endringer gjennom årene, kan vi igjen og igjen vende tilbake til det uforanderlige Guds Ord, som er et solid fundament for vår tro, og som aldri vil forandre seg. Til forskjell fra menneskelige venner som noen gang misforstår oss eller ikke klarer å kommunisere med oss når vi trenger dem, vil vår Bibel alltid være der for å tale Guds ord av visdom, trøst og kjærlighet, til våre hjerter".

En svært viktig bok om Bibelen

Jeg har presentert boken "En gave fra himmelen" på denne bloggen for en tid tilbake. Nå har jeg tatt den frem igjen, og jeg nøler ikke med å si at det er en av de viktigste bøkene som er skrevet om Bibelen som vi har på norsk. Og den er særdeles viktig i en tid hvor det stadig vekk rettes angrep mot Guds ord.

Ved denne gangens gjennomlesning har jeg konsentrert meg om den delen av boken som omhandler hvordan Gud har bevart sitt Ord, den kampen som har pågått om grunnteksten og om bibeltekster som er blitt endret gjennom ulike oversettelser vi har fått på norsk.

Jeg er blitt mer og mer glad i den oversettelsen som går under navnet "Bibelen Guds Ord", som Bibelforlaget gav ut første gang i 1997. Det er utgaven som er blitt kalt "Den norske King James". Siden 1997 er den lettere revidert og språket er blitt bedre enn første utgaven. Denne oversettelsen gjengir Guds Ord i NT ut fra den greske overleverte tekst, og oversettelsen fra GT følger i hovedsak den hebraiske og arameiske teksten, slik den er overlevert av de jødiske skriftlærde, den såkalte masoretiske tekst.

Hvorfor nettopp dette er så viktig forklarer pastor Ulf Magne Løvdahl på en så glimrende, og ikke minst spennende og meget lesverdig måte. Om det er en bok du skal lese i 2009, så ville jeg ha lest denne. Bokens innhold kan faktisk hjelpe deg til å forstå hvorfor det er så viktig å tro at Bibelen er Guds ord, og ikke bare inneholder Guds ord.

Du kjøper den her: www.frihet.no

På bildet ser vi Ulf Magne Løvdahl som taler i Baptistkirken i Paide, tolket av Helina Høyland.

100 år siden "The Fundamentals" ble utgitt

I år er det nøyaktig 100 år siden en bokserie med fellestittelen "The Fundamentals", ble utgitt. Bokserien, som ble redigert av den anerkjente evangelisten og kongregasjonalisten Reuben Archer Torrey, bestod av i alt 94 artikler, hvorav 27 var viet Den Hellige Skrifts ufeilbarlighet. Noen av bindene ble distribuert til ikke mindre enn 300.000 pastorer, misjonærer og forkynnere i en rekke land.

Bokserien kom som en reaksjon på den såkalte historisk-kritiske forskningen, og artiklene var skrevet av fremragende teologer og forkynnere blant baptistene, metodistene og presbyterianerne.

Det er fra denne bokserien vi har fått ordet "fundamentalist". Ordet er i mange sammenhenger brukt som et skjellsord, men den gangen betegnet det noe særdeles viktig: man ville bygge på det fundamentet som Bibelen, Den Hellige Skrift utgjør.

En slik bokserie ville det ha vært et stort behov for også i dag, når en ser hvordan den ene sammenhengen etter den andre forlater den grunnen som man tidligere bygget på. Holdningene som bidragsyterne til denne bokserien representerte, var ikke nye. De var like gamle som kristenheten selv. I følge den såkalte historisk-kritiske forskningen skulle Bibelen nå vurderes som all annen oldtidslitteratur, og man skulle forlate det de kalte "et uvitenskapelig veridensbilde". Jesus hadde, i følge disse såkalte forskerne, ikke sonet for menneskenes synder, og var kun en visodmslærer og et forbilde. Denne liberalteologien har fulgt oss frem til i dag, og har virket lammende på både menigheter og enkeltpersoner som har blitt influert av den.

Bokserien om den kristne tros fundamenter kom som et friskt pust. Den førte mennesker tilbake til Bibelens grunnsannheter. For de av bloggens lesere som kan lese engelsk, finnes denne serien her, og kan lastes ned:

http://www.geocities.com/Athens/Parthenon/6528/fundcont.htm